Napoleonskrigene

Napoleonskrigene
Slaget ved Waterloo, malt av William Sadler
Dato 1801–1815 Sted Europa, Atlanterhavet, Río de la Plata, Indiahavet Resultat Fransk nederlag, Wienerkongressen
Stridende parter
Storbritannia Det russiske keiserdømmet Preussen Keiserdømmet Østerrike Kongedømmet Napoli Kongedømmet Sardinia Spania Sverige Kongedømmet Portugal	Det første franske keiserdømme Hertugdømmet Warszawa Kongedømmet Italia Kongedømmet Napoli Kongeriket Etruria Kongeriket Holland Rhinforbundet Det osmanske riket Danmark-Norge Det russiske keiserdømmet (1807-1812)

Napoleonskrigene (1803–1815) er betegnelsen på en serie store globale konflikter i kjølvannet av den franske revolusjon som satte det franske imperiet og dets allierte, ledet av Napoléon Bonaparte, opp mot en varierende rekke europeiske stater dannet i forskjellige koalisjoner. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléons Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Det russiske keiserdømmet på den andre. Det var en periode med fransk herredømme over det meste av det kontinentale Europa.

Krigene hadde sitt opphav i de uløste tvistene knyttet til den franske revolusjonen og de franske revolusjonskrigene bestående av krigen mot den første koalisjonen (1792–1797) og krigen mot den andre koalisjonen (1798–1802). Napoleonskrigene kan beskrives som fem konflikter, hver kalt etter koalisjonen som kjempet mot Napoleon: den tredje koalisjonen (1803–1806), den fjerde (1806–1807), den femte (1809), den sjette (1813–1814), og den syvende (1815) pluss den spanske selvstendighetskrigen (1807–1814) og den franske invasjonen av Russland (1812).

Da Napoleon ble Frankrikes første konsul i 1799, hadde han arvet en republikk i kaos; han opprettet deretter en stat med stabile finanser, et sterkt byråkrati og en veltrent hær. I desember 1805 oppnådde Napoleon det som regnes som hans største seier, ved å beseire den allierte russisk-østerrikske hæren ved Austerlitz. Til sjøs knuste den britiske flåten under admiral Horatio Nelson den felles fransk-spanske flåten i slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805. Denne seieren sikret britisk kontroll over havet og forhindret invasjonen av Storbritannia. Bekymret for å øke fransk makt, fikk Preussen opprettelsen av den fjerde koalisjonen med Russland, Sachsen og Sverige, som gjenopptok krigen i oktober 1806. Napoleon beseiret raskt prøysserne ved Jena og russerne ved Friedland, og brakte en urolig fred til kontinentet. Freden mislyktes imidlertid da krigen brøt ut i 1809, med den dårlig forberedte femte koalisjonen, ledet av Østerrike. Først vant østerrikerne en enestående seier på Aspern-Essling, men ble raskt beseiret på Wagram.

I håp om å isolere og svekke Storbritannia økonomisk gjennom sitt kontinentale system fastlandssperringen, startet Napoleon en invasjon av Portugal, den eneste gjenværende britiske allierte på det kontinentale Europa. Etter å ha okkupert Lisboa i november 1807, og med hovedtyngden av franske tropper til stede i Spania, grep Napoleon muligheten til å vende seg mot sin tidligere allierte, avsette den regjerende spanske kongefamilien og erklære sin egen bror til konge av Spania i 1808 som José I. Spanjolene og portugisere gjorde opprør med britisk støtte og forviste franskmennene fra Den iberiske halvøy i 1814 etter seks års kamp.

Samtidig brøt Russland, som ikke var villig til å bære de økonomiske konsekvensene av redusert handel, rutinemessig fastlandssperringen, noe som fikk Napoleon til å starte en massiv invasjon av Russland i 1812. Den resulterende militære kampanjen endte i katastrofe for Frankrike og nesten utslettelse av Napoleons grande armée.

Oppmuntret av dette nederlaget dannet Østerrike, Preussen, Sverige og Russland den sjette koalisjonen og begynte en ny krigføring mot Frankrike, og etter flere sammenstøt hvor ingen av partene gikk seirende ut av, ble Napoleon avgjørende beseiret ved Leipzig i oktober 1813. De allierte invaderte deretter Frankrike fra øst, mens krigen på den iberiske halvøya gikk over i det sørvestlige Frankrike. Koalisjonstropper erobret Paris i slutten av mars 1814 og tvang Napoleon til å abdisere i april ved Fontainebleau-traktaten. Han ble forvist til øya Elba, og huset Bourbon ble gjeninnsatt til makten. Men Napoleon rømte i februar 1815, og tok tilbake kontrollen over Frankrike i rundt hundre dager. Etter å ha dannet den syvende koalisjonen, beseiret de allierte ham ved Waterloo i juni 1815 og forviste ham til øya St. Helena, hvor han døde seks år senere.^[1]

Wienerkongressen tegnet om grensene til Europa og brakte en periode med relativ fred. Krigene hadde dyptgripende konsekvenser for verdenshistorien, inkludert spredningen av nasjonalisme og liberalisme, framveksten av Storbritannia som verdens fremste maritime og økonomiske makt, framkomsten av uavhengighetsbevegelser i Latin-Amerika og påfølgende tilbakegang av de spanske og portugisiske imperiene, den grunnleggende omorganisering av tyske og italienske territorier til større stater, og innføring av radikalt nye metoder for å føre krigføring, samt sivilrett. Etter slutten av Napoleonskrigene var det en periode med relativ fred på det kontinentale Europa, som varte til Krimkrigen i 1853.

Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene 1792–1815
1. koalisjon 2. koalisjon 3. koalisjon Pommerske krig 4. koalisjon Russisk-tyrkiske Kanonbåtkrigen Finskekrigen Sverige-Norge (1) Halvøyskrigen 5. koalisjon Invasjonen av Russland 6. koalisjon Sverige-Norge (2) 7. koalisjon

Napoléon Bonaparte tok makten i 1799 og opprettet et militærdiktatur.^[2] Det er en rekke meninger om datoen som skal brukes som den formelle begynnelsen av napoleonskrigene; 18. mai 1803 brukes ofte, da Storbritannia og Frankrike avsluttet den eneste korte fredsperioden mellom 1792 og 1814.^[3] Napoleonskrigene begynte med krigen om den tredje koalisjonen, som var den første av koalisjonskrigene mot den første franske republikk etter Napoleons tiltredelse som leder av Frankrike.

Storbritannia avsluttet Amiens-traktaten og erklærte Frankrike krig i mai 1803. Blant årsakene var Napoleons endringer i det internasjonale systemet i Vest-Europa, spesielt i Sveits, Tyskland, Italia og Nederland. Historikeren Frederick Kagan hevder at Storbritannia ble irritert særskilt over Napoleons krav om kontroll over Sveits. Videre følte briter seg fornærmet da Napoleon uttalte at deres land ikke fortjente noen stemme i europeiske anliggender, selv om kong Georg III var en kurfyrste for Det tysk-romerske rike. Russland bestemte på sin side at intervensjonen i Sveits indikerte at Napoleon ikke var ute etter en fredelig løsning med de andre europeiske statene.^[3]

Britene opprettet raskt en marineblokade av Frankrike for å sulte landet for ressurser.^[4] Napoleon svarte med økonomiske embargoer mot Storbritannia,^[5] og forsøkte å eliminere Storbritannias kontinentale allierte for å bryte koalisjonene som var stilt mot ham. Den såkalte fastlandssperringen opprettet en liga av væpnet nøytralitet for å forstyrre blokaden og håndheve frihandel med Frankrike. Britene svarte med å erobre den danske flåten i et uprovosert angrep på nøytrale Danmark-Norge,^[6] bryte opp ligaen og sikret seg senere dominans over havet, slik at den fritt kunne fortsette sin strategi. Men Napoleon vant krigen i den tredje koalisjonen i slaget ved Austerlitz,^[7] og tvang Det østerrikske keiserrike ut av krigen og formelt oppløste det tysk-romerske rike.^[8] I løpet av måneder erklærte Preussen krig, og utløste krigen med den fjerde koalisjonen. Denne krigen endte katastrofalt for Preussen, beseiret i slaget ved Jena-Auerstedt^[9] og okkupert innen 19 dager etter begynnelsen av kampanjen. Napoleon beseiret deretter Russland ved Friedland,^[10] skapte mektige klientstater i Øst-Europa og avsluttet den fjerde koalisjonen.

Samtidig førte Portugals avslag til å forplikte seg til den fransk fastlandssperringen, og Spanias unnlatelse av å opprettholde det, til den iberiske krigen og utbruddet av den femte koalisjonskrigen.^[11] Franskmennene okkuperte Spania og dannet et spansk klientrike under Joseph Bonaparte. Tungt britisk militær deltagelse på den iberiske halvøy fulgte snart mens en britisk innsats for å erobre Antwerpen mislyktes.^[12] Napoleon hadde tilsyn med situasjonen i den iberiske halvøy, beseiret spanjolene og forviste britene fra halvøya. Østerrike, ivrig etter å gjenopprette territorium tapt under krigen mot den tredje koalisjonen, invaderte Frankrikes klientstater i Øst-Europa. Napoleon beseiret den femte koalisjonen ved Wagram i juli 1809.^[13]

Britiske flåteaksjoner bidro til å presse USA til å erklære krig mot Storbritannia i krigen i 1812, men landet ble ikke en alliert av Frankrike. Klager over kontrollen over Polen, og Russlands tilbaketrekning fra det kontinentale systemet, førte til at Napoleon invaderte Russland i juni 1812.^[14] Invasjonen var en uforløst katastrofe for Napoleon; brent jords taktikk, desertering, fransk strategisk fiasko som slaget om Moskva og den russiske vinteren tvang Napoleon til å trekke seg tilbake med enorme tap.^[15] Napoleon led ytterligere tilbakeslag; Den franske makten på den iberiske halvøy ble brutt i slaget ved Vitoria sommeren etter,^[16] og en ny koalisjon begynte ufortrødent den sjette koalisjonskrigen.

Koalisjonen beseiret Napoleon i slaget ved Leipzig i oktober 1813,^[17] og utløste hans fall fra makten og til slutt abdikasjon den 6. april 1814. Seierherrene forviste Napoleon i eksil til den lille øya Elba utenfor kysten av Italia og gjenopprettet Bourbon-monarkiet på tronen i Frankrike. Napoleon rømte fra Elba i 1815, og samlet nok støtte til å styrte monarkiet til Ludvig XVIII. Det utløste en syvende og siste koalisjon mot ham. Napoleon ble avgjørende beseiret i slaget ved Waterloo,^[18] og han abdiserte igjen 22. juni. Den 15. juli overga han seg til britene ved den franske kystbyen Rochefort, og ble permanent forvist til avsidesliggende St. Helena, en britisk øy i Søratlanteren. Paris-traktaten, undertegnet 20. november 1815, avsluttet krigen formelt.^[19]

Bourbon-monarkiet ble gjenopprettet nok en gang, og seierherrene gjennomførte Wienerkongressen oktober 1814 til juni 1815 for å gjenopprette freden på kontinentet, og for å regulere og restaurere (gjenopprette) Europas politiske forhold til fra før krigene.^[20] Som et direkte resultat av krigen reiste kongeriket Preussen seg til å bli en stormakt i Europa,^[21] mens Storbritannia, med sin enestående Royal Navy og voksende imperium, ble en verdens dominerende supermakt, og startet Pax Britannica.^[22] Det tysk-romerske rike ble oppløst, og nasjonalismens filosofi som dukket opp tidlig i krigen bidro sterkt til den senere foreningen av de tyske statene, og de på den italienske halvøya. Krigen på Den iberiske halvøy svekket den spanske makten kraftig, og det spanske imperiet begynte å gå i oppløsningen; Spania kom miste nesten alle sine amerikanske besittelser innen 1833. Det portugisiske imperiet krympet, med at Brasil erklærte sin uavhengighet i 1822.^[23][24]

Krigene revolusjonerte europeisk krigføring; bruken av masseverneplikt (fransk: Levée en masse)^[25] og total krig førte til kampanjer av enestående skala, da hele nasjoner forpliktet alle sine økonomiske og industrielle ressurser til en kollektiv krigsinnsats.^[26] Taktisk omdefinerte den franske hæren rollen til artilleri, mens Napoleon la vekt på mobilitet for å oppveie numeriske ulemper,[36] og luftovervåking ble brukt for første gang i krigføring.^[27]Den svært vellykkede spanske geriljaen demonstrerte evnen til et folk drevet av inderlig nasjonalisme mot en okkupasjonsmakt.^[28] På grunn av krigens lange levetid, omfanget av Napoleons erobringer og populariteten til idealene fra den franske revolusjonen, fikk idealene en dyp innvirkning på europeisk samfunnskultur. Mange påfølgende revolusjoner, som den russiske revolusjon, så på franskmennene som sin inspirasjonskilde,^[29][30] mens dens grunnleggende prinsipper utvidet arenaen for menneskerettigheter i stor grad og formet moderne politiske filosofier som er virksomme den dag i dag.^[31]

Etter å ha kommet tilbake fra sitt felttog i Egypt grep general Napoleon Bonaparte makten i Frankrike gjennom et statskupp i 1799 og utropte seg selv til førstekonsul, som i praksis betydde militærdiktator. I 1800 marsjerte den franske hæren over alpene og inn i nord-Italia, i ryggen mot de østerrikske troppene som kjempet mot franske styrker der. Etter et blodig slag ved Marengo den 14. juni 1800 ble Østerrike tvunget til å inngå fred ved Lunéville. Det ble også inngått fredsavtale med Storbritannia i Amiens i 1802.

Freden ble kortvarig, da det allerede i 1803 brøt ut en ny krig mellom Storbritannia og Frankrike. Napoleon samlet en enorm invasjonsstyrke ved Den engelske kanal, den såkalte La grande armée, den store hæren. Den 2. desember 1804 lot Napoleon seg krone til Frankrikes keiser, en handling som ble ansett som en provokasjon mot Europas etablerte stormakter. Planen om å invadere Storbritannia måtte imidlertid skrinlegges etter at både Russland og Østerrike hadde sluttet seg til den tredje koalisjon; en allianse rettet mot Frankrike. Storbritannia vant også slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805 under kommando av admiral Nelson og ødela ved det store deler av den franske flåten.

Den 2. desember 1805 befestet dog Napoleon sin makt på kontinentet gjennom å vinne sin mest imponerende seier ved Austerlitz i det såkalte trekeisersslaget. Russerne ble tvunget til å trekke seg tilbake østover og Østerrike innledet fredsforhandlinger. Allerede året etter, i 1806 hadde turen kommet til Preussen. Napoleon marsjerte i ilfart mot Berlin og brøt gjennom prøyssernes forsvar i dobbeltslaget ved Jena-Auerstädt den 14. oktober 1806. Den 11. desember 1806 ble det undertegnet en fredsavtale (Freden i Poznań) mellom Frankrike og Preussens allierte Sachsen i byen Poznań.

Fra Berlin erklærte Napoleon kontinentalblokaden, som innebar at hele det europeiske kontinentet skulle stenges for britisk handel. På denne måten håpet den franske keiseren å tvinge britene i kne gjennom økonomisk krigføring. Opprettholdelsen av kontinentalblokaden ble fra og med nå Napoleons viktigste utenrikspolitiske mål. Russland ble tvunget til fred ved Tilsit etter krigføring i Polen 1806-1807 (slaget ved Eylau 7.–8. februar og slaget ved Friedland 14. juni 1807). Russland gikk dermed med i kontinentalblokaden og ble en av Frankrikes allierte. Samtidig planla Napoleon å inkludere Spania i sin interessesfære, og da Portugal nektet å gå med i kontinentalblokaden, lot han franske tropper rykke inn på spansk jord for å kjempe mot portugiserne. I mars 1808 abdiserte den spanske kong Karl IV, og Napoleon ga sin egen bror, Joseph Bonaparte, den spanske kronen. Det som fulgte var en regelrett spansk folkereisning mot det franske styret og den såkalte geriljaen tok fatt. Geriljakrigen i Spania ble utkjempet helt til 1813 og slukte store mengder franske tropper. Tallrike britiske styrker (hertugen av Wellington) steg i land i Spania for å støtte den spanske reisningen.

Ansporet av geriljaen i Spania, gikk Østerrike igjen i forbund med Storbritannia og erklærte Frankrike krig. Den 6. juli 1809 lyktes Napoleon å beseire østerrikerne utenfor Wien, i Slaget om Wagram, og Østerrike ble tvunget til en ydmykende fredsavtale.

I perioden 1811–1812 ble de fransk-russiske relasjonene ytterligere forverret. Russerne åpnet sine grenser for handel med britene, og dette ble startskuddet for Napoleons mobilisering. Den 24. juni 1812 gikk Napoleon over grenseelven Njemen og førte 600 000 mann store franske og allierte tropper i et felttog inn på russisk område. De russiske arméene trakk seg gradvis tilbake østover. Under Kutuzov stoppet russerne ved Borodino, der et blodig slag ble utkjempet den 7. september 1812. Napoleon inntok Moskva den 14. september.

Etter fem ukers venting i Moskva, ble franskmennene tvunget til å trekke seg tilbake vestover. Retretten ble et av krigshistoriens største nederlag. Forfulgt av den russiske hæren tok de seg fram gjennom øde områder. I tillegg kom den russiske vinteren uvanlig tidlig og ble spesielt kald og bitter. Den franske arméen ble beseiret av general vinter. Av de 600 000 mennene Napoleon førte inn i Russland sommeren 1812, vendte knapt 10 000 hjem.

Til tross for katastrofen i Russland var keiseren raskt på bena igjen. En ny fransk armé ble utrustet og i 1813 kjempet den med suksess i Tyskland. Preussen sluttet seg raskt til den nye koalisjonen mot Frankrike, og Østerrike sluttet seg til senere. Den 16.-19. oktober 1813 sto folkeslaget ved Leipzig, der Napoleon tapte stort mot den voksende allierte overmakten.

I 1814 ble krigen ført inn på fransk territorium. Sørfra rykket briter og spanjoler frem over Pyreneene. Utenfor Paris' porter forsvarte Napoleon seg med sin siste tropper i en desperat kamp, men ble til slutt tvunget til å se nederlaget i øynene. Den 31. mars 1814 marsjerte de allierte med tsar Alexander i spissen inn i Paris, og den 6. april abdiserte Napoleon i Fontainebleau. Napoleon ble landsforvist til øya Elba utenfor Italias kyst.

Den 1. mars 1815 steg Napoleon igjen i land i Frankrike og innledet de hundre dagene. Han tok raskt makten i Paris og utrustet en ny armé. I slaget ved Waterloo den 18. juni 1815, lyktes britene under Wellington og prøysserne under Gebhard Leberecht von Blücher å beseire Napoleon i et siste legendarisk slag. Napoleon ble tvunget til sin andre abdikasjon og ble sendt i fangenskap til øya St. Helena i Atlanterhavet.

Av de sekundære konfliktene under napoleonkrigene hører blant annet den britisk-amerikanske 1812-krigen og den russisk-svenske krigen i 1808–1809, den såkalte finskekrigen og den siste norsk-svenske krigen i 1814. Nevnes kan også slaveopprøret på Haiti i 1802–1804, inspirert av den franske revolusjon.

Danmark-Norge var sammen med Portugal de siste nøytrale statene i Europa. Nøytraliteten var en fordel, fordi Danmark-Norge fikk gode handelsbetingelser og den norske eksporten økte. Storbritannia forsøkte å avgrense den nøytrale handelen med Frankrike, mens Danmark-Norge lot franske kapere bruke norske havner som baser for angrep på britiske handelsskip. Dette førte selvsagt til misnøye hos britene. I desember 1800 dannet den dansk-norske regenten, kronprins Frederik (fra 1808 kong Frederik VI av Danmark og Norge) et væpnet nøytralitetsforbund med Russland og Sverige. Dette førte til at britene våren 1801 sendte en ny flåtestyrke mot Danmark, der de nedkjempet den dansk-norske flåten i slaget på Københavns red. Etter dette gikk nøytralitetsforbundet i oppløsning, og kronprinsen oppgav alt som kunne provosere britene. Fra 1805 oppholdt kronprinsen seg i Kiel, der den danske hæren var på grensevakt for å opprettholde nøytraliteten.

Sommeren 1807 så det ut til at Napoleon skulle vinne krigen; kun Storbritannia, Napoli og Sverige var nå de eneste motstanderne etter at Russland hadde måttet skifte side. Storbritannia tilbød-Danmark-Norge å bli med i alliansen, mot at de overgav den dansk-norske flåten til britene, da britene var bekymret for en norsk-dansk allianse med Frankrike. Kronprins Frederik nektet imidlertid å bøye seg for den britiske ultimatumet, og 2. september 1807 angrep Storbritannia København og konfiskerte flåten. Kronprinsen allierte seg derfor med Napoleon, og erklærte først Storbritannia og deretter Sverige krig.^[32]

Danmark-Norge ble altså med i Napoleonskrigene, og var nå i krig med både Storbritannia og Sverige. Planen var at Danmark-Norge, Frankrike og Russland skulle angripe Sverige fra forskjellige kanter. I februar 1808 invaderte Russland Finland, som da var en del av Sverige. Danske og franske soldater ble imidlertid stoppet fra å invadere Sør-Sverige av britene, og den norske hæren var i for dårlig forfatning til å brukes. Sverige invaderte Norge i april 1808, men kom bare til Østlandet. Nordmennene greide til en viss grad å stoppe svenskene, og det var også mangel på transportmuligheter og mat for de svenske soldatene. For svenskene var det viktigst å beholde Finland, så det ble ikke satt inn så store ressurser mot Danmark-Norge. I desember 1809 sluttet Danmark-Norge og Sverige fred i Jönköping.^[33]

Napoleonskrigene hadde under Danmark-Norges nøytrale periode gitt store inntekter til norske handelsmenn, og den norske eksporten, hovedsakelig trelast og fisk, økte kraftig og skapte gode økonomiske tider. Da krigen brøt ut også i Norge snudde det. Danmark-Norge måtte nå bli med i en gjensidig blokade av Storbritannia, som var Norges største handelspartner. Norges viktigste importvare var korn, og dette fikk man nå ikke tak i. Blokaden førte dermed til både arbeidsledighet, dårligere økonomi og sult.^[34] Dette førte til stor misnøye med krigen i Norge. Mange nordmenn mente danskene hadde ansvaret for krigen, ettersom det var den danske regenten som hadde alliert seg med Napoleon, og dermed trukket også Norge inn i krigen.^[33] Med unntak av noen lettelser i blokaden i 1810-1812, var Norge blokkert helt frem til krigene var over i 1814.^[34]

Napoleonskrigene førte til indirekte til store endringer i alle de skandinaviske landene. I Norge bidro den til Norges frigjøring fra Danmark i 1814. Alle de negative følgene krigen fikk for nordmennene, hadde gjort mange mer negative til den danske kongen. For Sveriges del bidro krigen til revolusjonen i mars 1809, da kong Gustav IV Adolf ble avsatt. Avsettingen kunne ha ført til en forening av hele Skandinavia, da Frederik, som nå var blitt konge, ble tilbudt også den svenske tronen, noe han avslo. Dette gjorde ham upopulær blant en del nordmenn, og mange så nå muligheter for en union mellom Norge og Sverige. Konspirasjoner mellom nordmenn og svensker i 1809 førte ikke til noe da, men skulle bli et grunnlag for det som skulle komme; bruddet mellom Norge og Danmark.^[33]

Det finnes flere minnesmerker i Norge over menn som deltok i Napoleonskrigene. På Refsnes i Rissa ble det i 1914 satt opp en bauta til minne om menn fra Stjørna som deltok i Napoleonskrigene 1801–1814.^[35]

På Askerøya i Lyngør ved Tvedestrand er det reist et minnesmerke over alle sjøfolkene som omkom da det britiske linjeskipet HMS «Dictator» senket den dansk-norske fregatten «Najaden» den 6. juli 1812 under slaget ved Lyngør.^[36]

• Europas historie 1789–1914
• Den franske hæren under Napoleonskrigene

• Bell, David Avrom (2007): The First Total War: Napoleon's Europe and the Birth of Warfare as We Know it. Houghton Mifflin Harcourt. ISBN 978-0-618-34965-4.
• Desan, Suzanne; Hunt, Lynn; Nelson, William Max (2013): The French Revolution in Global Perspective. Cornell University Press. ISBN 978-0-8014-6747-9.
• Jones, Colin (1994): The Cambridge Illustrated History of France. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-66992-4.
• Kagan, Frederick (2007): The End of the Old Order: Napoleon and Europe, 1801–1805. Hachette Books. ISBN 978-0-306-81645-1.
• Keen, Benjamin; Haynes, Keith (2012): A History of Latin America. Cengage Learning. ISBN 978-1-133-70932-9.
• Palmer, R.R.; Colton, Joel; Kramer, Lloyd (2013): A History of the Modern World: 11th Edition. McGraw-Hill Higher Education. ISBN 978-0-07-759962-1.
• Shlapentokh, Dmitry (1997): The French Revolution and the Russian Anti-Democratic Tradition: A Case of False Consciousness. Transaction Publishers. ISBN 978-1-4128-2397-5.
• Tone, John Lawrence (2010): «Partisan Warfare in Spain and Total War», i: Chickering, Roger; Förster, Stig, red.: War in an Age of Revolution, 1775–1815. Cambridge UP. ISBN 9780521899963. s. 243.

• Chandler, David (1979): Dictionary of the Napoleonic Wars, New York
• Elting, John (1988): Swords around a Throne, Napoleon's Grande Armée, New York
• Nafziger, George (1988): Napoleon's invasion of Russia, Novato
• Boudet, Jacques red. (1968): Arméernas världshistoria, Stockholm
• Schenid, Frederick, (2002): Napoleon's Italian Campaigns

• The Napoleon Series
• Kart over Napoleonskrigene, fra United States Military Academy
• The Legend of Bonaparte
• The Napoleonic Wars Exhibition held by The European Library