Tysklands generalstab

Artikkelen inngår i serien om Preussens politikk
Kongeriket Preussen Preussens konger Preussens statsministre Preussens generalstab Preussens krigsministre Preussens utenriksministre

Tysklands generalstab (tysk: Großer Generalstab) var et overordnede militære koordinerende ledd og gjorde at Tyskland fikk et organisasjonsmessig fortrinn overfor sine militære motstandere.

Generalstaben var en stående enhet, som først ble opprettet innen Preussen og senere videreført i den tyske hæren, og var ansvarlig for studier av krigføring og utarbeidelse av overordnet militære strategier og mobiliseringsplaner.

Behovet for en sentral stab som samlet den militære kompetansen vokste fram på slutten av 1700-tallet. Fram til da var muligheten til militær suksess prisgitt den militære dyktighet og kompetanse til den enhver tid sittende kongen. Med Fredrik den store som et unntak, var ofte den militære dyktighet hos kongene som oftest ganske lav, noe som førte til en generell nedgang i den militære kompetansen. Mot slutten av 1700-tallet ble det da vanlig å knytte til seg dyktige, yngre offiserer som Gerhard von Scharnhorst og August von Gneisenau, men dette var ikke tilstrekkelig til å bøte på den manglende kompetanse og evne til koordinering som var nødvendig, noe som ble ekstra tydelig under Napoleonskrigene.

Etter det prøyssiske nederlaget i slaget ved Jena-Auerstedt i 1806 ble det nødvendig å ta noe radikale grep da både de militære systemene, og til dels hele den prøyssiske statsdannelsen var nær et kollaps. Etter freden i Tilsit det påfølgende året utnevnte Fredrik Vilhelm III av Preussen en rekke unge, lovende offiserer, blant dem Scharnhorst, Gneisenau, Carl von Clausewitz og Heinrich Friedrich Karl vom Stein til en kommisjon som skulle stå for en reorganisering av hæren, og denne kommisjonen fungerte i praksis som en generalstab i fredstid.

Blant tiltakene kommisjonen iverksatte, var åpning av militære akademier i Berlin, Königsberg og Breslau som var åpne for alle og med opptak utfra kompetanse og dyktighet. Disse skolene vektla både tradisjonelle militære fag og intellektuell trening, herunder også fokus på stabstjeneste. Selv om hæren fortsatt var dominert av tradisjonelle oppfatninger, ble hver enhet på hær-, korps- og divisjonsnivå utstyrt med offiserer med stabsopplæring som adjutant for den øverste lederen.

Denne funksjonen ble lovmessig forankret etter Napoleons endelige nederlag i 1814 og dette var den første generalstaben som har eksistert. Generalstaben var hele tiden en liten enhet med stor innflytelse. Den telte rundt 50 personer da den ble etablert, og sjelden mer enn 100 offiserer. Ytterst få tjenestegjorde fast ved generalstaben, de fleste var der mens de fortsatt formelt var en del av sine egentlige regimenter, til tross for at de kunne være i generalstaben i flere år ad gangen.

Den prøyssiske generalstaben hadde en stor grad av frihet fra politisk innblanding, i motsetning til andre generalstaber som etter hvert kom også i andre land. Denne selvstendigheten ble også slått fast i den lovmessige forankringen som kom da Det tyske keiserrike ble opprettet i 1871.

De fire kongerikene Preussen, Bayern, Sachsen og Württemberg ble videreført etter Napoleonskrigene, og disse hadde sine adskilte hærer. Den prøyssiske hæren var det største og ble hjørnestenen og den mest toneangivende i den keiserlige tyske hæren (Kaiserliche Armee eller Deutsches Reichsheer) som ble skapt etter den tyske samlingen i 1871. Men i tillegg bestod den av de adskilte hærene til de andre kongedømmene helt fram til avslutningen av første verdenskrig.

I fredstid var den øverstkommanderende for disse hærene den respektive kongen i de fire kongedømmene, men i krigstid, da første verdenskrig ble erklært, overtok keiseren som øverstkommanderende og koordinerende ledd for disse fire hærene gjennom den prøyssiske generalstaben.

I hovedsak besto strukturene i generalstaben slik da hadde vært i fredsårene etter Napoleonskrigene, og det var særlig da Helmuth von Moltke ble prøyssisk generalstabssjef i 1857 under kong Vilhelm I, fra 1871 keiser Vilhelm I av Tyskland at disse ble videre utviklet og generalstabens posisjon befestet. Blant annet styrket han konkurranseelementene ved den militære utdanningen, og utfra disse resultatene ble de 12 beste offiserene plukket ut for å få personlig spesialutdannelse i generalstabstjeneste. Selv om disse offiserene også tjenestegjorde ved operative avdelinger, sørget dette for en større forstående for tenkesett og koordinerte handlinger, økende kompetanse i stabsavdelingene ute, og basen å rekruttere generalstabsoffiserer fra ble stadig større.

Generalstaben slik den sto fram etter Moltkes reformer, men også ut fra den selvstendigheten den hadde i forhold til de politiske systemer, gjorde at den sto fram som den mest effektive i Europa.

Denne felles tenkemåten medførte at Moltke under Den fransk-prøyssiske krig bare trengte å utstede korte direktiver til de store formasjonene, slik at stabsoffiserene ved de underliggende hovedkvarterene kunne utarbeide disse videre i detalj, med sin lokalkjennskap og kjennskap de militære doktrinene og den strategiske tenkningen de var lært opp til. Dette var i motsetning til situasjonen hos Preussens motstandere, hvor den sentrale militære enheten ble overlesset med spørsmål, detaljer og et svært vanskelig kommando- og kontrollsystem.

Dette ble en av de avgjørende faktorene for den tyske seieren under krigen.

Generalstaben under først Alfred von Schlieffen, og deretter under Moltke den yngre, kunne ikke kompensere for svikten som oppsto innen logistikken, eller komme med nye, alternative planer i stedet for de som feilet. Selv om generalstaben arbeidet både på ulike nivåer gjennom hele krigen og bidro til en rekke av de tyske seirene helt fram mot slutten av krigen, tapte Tyskland denne da landet brøt sammen innefra under presset. Selv om den tyske generalstaben tapte utmattelseskrigen mot de allierte, var en hovedårsak til denne sviktende forsyninger. Ved å fokusere ensidig på hærens behov, hadde generalstaben oversett problemene i Tyskland - sultkatastrofen kalt «kålrabivinteren» i 1917, da til og med poteter var mangelvare.^[1][2]

En virkning av utmattelseskrigen var at opptaket til stabene på armé- og korps-nivå ble endret, slik at elever ved Kriegsakademie kunne bli utplasseres allerede i sitt annet studieår. Dette ble senere endret.

Etter første verdenskrig ble generalstaben ansett for å være den tyske militarismens hjørnestein og de allierte seierherrene prøvde å undertrykke denne institusjonen. Men den overlevde mellomkrigstiden, riktig nok under navn Truppenamt («Troppekontoret») innen Reichswehrministerium en periode for å imøtekomme Versaillestraktatens bestemmelser og spilte en viktig rolle fram til planleggingen av andre verdenskrig.

Da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933, kunne de bare overta Truppenamts planer for styrkeoppbygging, bortsett fra at disse regnet ikke med at oppbyggingen kunne gjennomføres før i 1944-45. Dette førte til at en rekke forhold ikke var på plass da Tyskland startet krigen i 1939, blant annet var artilleriet avhengig av hester for å bli forflyttet. Men generalstaben støttet Hitlers styrkeoppbygging, og ikke minst knusingen av SA, som selv hadde sett for seg en militær rolle, til de etablerte offiserenes store skrekk.

En del av Hitlers maktkonsolidering gikk ut på å ha rivaliserende enheter med uklare grensedragninger, som igjen flyttet beslutningen opp til ham selv. Blant annet benyttet han skandalen rundt Werner von Blomberg til å fjerne både Blomberg og Werner von Fritsch, de to mest sentrale aktørene innen generalstaben og den militære ledelsen. Generalstaben ble formelt sett erstattet med OKH og OKW.

Under andre verdenskrig, og særlig etter innledningen av Operasjon Barbarossa sommeren 1941, ble den overordnede, operative koordineringen delt mellom OKH og OKW, hvor førstnevnte hovedsakelig koordinerte innsatsen på Østfronten, mens sistnevnte koordinerte operasjonene på alle de andre frontavsnittene. Dette førte til at en i realiteten hadde to generalstaber og en uheldig rivalisering, og at sentrale spørsmål berodde på Hitler, noe som ytterligere styrket hans personlige makt.

Hitler lyktes delvis i å underminere generalstaben ved avskjedigelser og nyutnevnelser. Likevel forble den den eneste motstanderen han aldri fikk bukt med. I Mein Kampf beskrev han i 1924 den tyske generalstab som «det mektigste redskap, verden noen gang har sett». Men da han kom til makten, oppdaget han at generalstaben ikke hadde til hensikt å tjene som noe redskap for hans politikk; den hadde sin egen. Han kunne bestikke industrien, snakke kirken rundt og likvidere fagforeningene; men hæren lot seg hverken skremme eller bestikke eller snakke rundt. Tvert om var han nødt til å forsterke den, fordi han trengte den til sine formål. I 1934 tvang hæren ham attpåtil til å knuse den radikale NSDAP-fraksjonen under Ernst Röhm. Den tyske hæren ønsket riktignok - som Hitler selv - revansj etter første verdenskrig, og som han ønsket generalstaben å se Tyskland som en stormakt igjen. Men for hæren var det snakk om en gjenopprettelse av forholdene i keisertidens Tyskland. Etter erobringen av Polen og Frankrike tidlig i andre verdenskrig var revansjen oppnådd, og generalstaben tilfreds; men disse seirene hadde bare skjerpet Hitlers maktbegjær. Generalstabens mål var for ham kun et middel. Ofte sa han at han misunte Stalins forutseenhet og grundighet, da han sørget for å likvidere sin generalstab før han innlot seg på krig. Operasjon Barbarossa var ikke ønsket av den tyske generalstaben; den var konsekvent motstander av krig mot Russland, som junkerne tradisjonelt hadde vært alliert med. Den russiske revolusjon i 1917 hadde ikke endret noe ved denne alliansen; tvert om var det etter avtale med den bolsjevikiske regjeringen at generalstaben hadde klart å opprettholde en skyggehær på tross av Versaillestraktaten.^[3]

Etter 20. juli-attentatet omga Hitler seg i stigende grad med folk fra marinen og flyvåpenet. Kriegsmarine var ikke svært synlig i krigen, men plettfri hva forræderi angikk; og om Luftwaffe ikke hadde svart til forventningene, kunne bare Göring lastes for dette. I hæren identifiserte Hitler seg i stigende grad med de menige på bekostning av offiserene. Bortsett fra Wilhelm Keitel og Wilhelm Burgdorf, som snakket ham etter munnen, stolte han til slutt ikke på noen av generalene. Straks en hær gikk tilbake eller mistet et støttepunkt, skrek han ankalger om forræderi og sendte rasende telegrammer med strategiske forelesninger. Selv i sitt testament fant han plass til en siste fordømmelse av hæren. Ved å trekke seg bort fra generalstaben og omgi seg med etterplaprere, ble Hitlers hovedkvarter omdannet fra et krigskabinett til et østerlandsk hoff av smigrere.^[4] 

• Myten om det rene Wehrmacht