Pjotr Tsjajkovskij

«Tsjajkovskij» omdirigeres hit. For byen i Perm kraj i Russland, se Tsjajkovskij (by).
Pjotr Tsjajkovskij
Født25. apr. 1840[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Votkinsk (Vyatka Governorate, Det russiske keiserdømmet)[5]
Død25. okt. 1893[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (53 år)
Malaya Morskaya Street, 13 (St. Petersburg, Det russiske keiserdømmet)[6]
St. Petersburg[5]
BeskjeftigelseKomponist, librettist, dirigent (–1893), koreograf, musikkpedagog (1866–1878), pianist, selvbiograf, musikkritiker, dagbokskriver, oversetter, universitetslærer Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk gradDoctor of Music (1893) (utdannet ved: University of Cambridge)[7]
Utdannet vedKonservatoriet i St. Petersburg (–1865)
Den keiserlige skole for rettslære i St. Petersburg (1850–1859) (avslutningsårsak: diplomering)[8]
EktefelleAntonina Ivanovna Miljukova (1877–1877)[9]
FarIlya Petrovich Tchaikovsky[10]
MorAleksandra Tchaikovskaya
SøskenModest Tchaikovsky
Anatoly Tchaikovsky
Aleksandra Davydova
Ippolit Iljitsj Tsjajkovskij
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
GravlagtTikhvin gravlund
Utmerkelser4. klasse av Sankt Vladimirs orden
Sankt Vladimirs orden
PeriodeRomantikken
Sjangre/
former		Symfoni, opera, ballett, klassisk musikk, romantisk musikk
InstrumentPiano
IMDBIMDb
Signatur
Pjotr Tsjajkovskijs signatur
Pjotr Tsjajkovskij på Commons

Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij (russisk: Пётр Ильич Чайковский – Pjotr Il’ič Čajkovskij, uttale hjelp•info; født 25. apriljul./ 7. mai 1840greg. i Votkinsk i Russland, død 25. oktoberjul./ 6. november 1893greg.) var en russisk komponist fra romantikken av ukrainsk-fransk avstamning.

Selv om han ikke var medlem av den russisk-nasjonalistiske gruppen komponister kalt «den mektige håndfull», har musikken hans blitt kjent for sin distinkte russiske karakter, så vel som sine rike harmonier og emosjonelle melodier.

Liv

[rediger | rediger kilde]

Tsjajkovskijs far, Ilja Petrovitsj, var en ukrainsk gruveingeniør, mens hans mor Aleksandra Andrejevna d'Assier nedstammet fra en meget musikalsk fransk familie. Hun var farens andre kone. Tsjajkovskij vokste opp som nest eldst av seks søsken i småbyen Votkinsk ikke langt fra Uralfjellene. Det fantes ingen skole der, men takket være foreldrenes velstand fikk Tsjajkovskij fra han var fire år gammel en fransk guvernante som tok seg av barnas opplæring. Han ble snart guvernantens favoritt; hun sa senere at hun aldri hadde «truffet et edlere barn». Tsjajkovskij på sin side kalte henne en helgen. Som voksen ville han tilgodese henne med en pensjon, noe hun avslo, men han besøkte henne i Montbéliard i Alsace, der hun kom fra.[11]

Tsjajkovskij viste seg tidlig som musikalsk begavet, og fikk pianotimer i femårsalderen. Familien flyttet til St. Petersburg i 1848 da faren fikk arbeid der, og sønnen ble sendt på en skole som skulle forberede ham på et liv i embetsstanden. 14 år gammel fikk han et av de hardeste slag livet gav ham: Hans mor døde av koleraen. De hadde stått hverandre nær, og han kom aldri helt over tapet.

19 år gammel begynte Tsjajkovskij i justisdepartementet, men mistrivdes usigelig, og dyrket musikken i fritiden. I 1862 åpnet musikkonservatoriet i St. Petersburg med Anton Rubinstein som leder. Fra 1863 begynte Tsjajovskij der som heltidsstudent; og da Antons bror, Nikolai Rubinstein, åpnet musikkonservatoriet i Moskva i 1866, fikk Tsjajkovskij straks en stilling som professor i musikkteori, og holdt posten anslagsvis fram til rundt 1878. Han fikk en god venn både i Nikolai, som han delte leilighet med, og i Pjotr Jurgenson, som skulle bli den som utgav hans verker. Han gav seg nå i kast med å komponere sin 1.symfoni, men klarte ikke å holde styr på sitt forbruk av alkohol og endte med et nervesammenbrudd. Etter en rekonvalesensperiode gjorde han imidlertid symfonien (senere kalt «Vinterdrømmer») ferdig, men Anton Rubinstein syntes så lite om den at han ikke ville oppføre den.

Tsjajkovskij med hustruen Antonina Miliukova

Tsjajkovskijs homofili gjorde ham til et ensomt menneske som flyktet inn i arbeidet. 36 år gammel besluttet han å gifte seg, «med hvem det så måtte være», som han skrev til sine brødre.[12] Han giftet seg med Antonina Miljukova, en tidligere student ved konservatoriet som var mentalt syk og tilbrakte de siste 20 år av sitt liv på sinnssykehus. Hun aksepterte et ekteskap der han understreket at han ikke kunne tilby annet enn «sympati og takknemlighet», og bryllupet ble gjennomført i all hast den 18. juli 1877. Allerede kort tid etter angret imidlertid Tsjajkovskij på giftemålet. Han forsøkte å begå selvmord i det iskalde vannet i Moskva-elven, men etter å ha mislyktes dro han til sin bror i St. Petersburg, der han fikk et nervesammenbrudd. Etter bare seks ukers ekteskap ble Tsjajkovskij og Miljukova separert. De så aldri hverandre igjen; Tsjajkovskij dro til Genève på rekonvalesens.

En langt mer innflytelsesrik kvinne i Tsjajkovskijs liv var en rik enke, Nadesjda von Meck (1831–1894), som han korresponderte med fra 1877 til 1890, men hun insisterte på at de aldri skulle møtes, denne opplysningen nevnes i det norskproduserte hørespillet Eventyret om Tsjajkovskijs, men ifølge ulike biografier og faktabøker, som for eksempel Classical Music For Dummies blir det nevnt at dette var Tsjajkovskijs ønske, i frykt for at hans legning skulle avsløres på en tid da homofili betydde tortur og dødsstraff i Russland. I tillegg til å gi ham en årlig økonomisk støtte pålydende 6 000 rubler, uttrykte hun sin interesse for hans musikalske karriere og beundring for hans musikk. Senere kuttet hun plutselig sin støtte, trolig da hun fant ut om hans seksuelle preferanse. Det er mulig at Nadesjda planla å gifte bort en av sine døtre til Tsjajkovskij. Hun hadde tidligere forsøkt å gifte bort en av dem til Claude Debussy, som bodde i Russland en periode og var lærer for familien. Hun kan også ha vært preget av at hun hadde pådradd seg en tuberkulose som førte til at hun døde bare to måneder etter Tsjajkovskij.[12]

Bare ni dager etter den første oppsetningen av hans sjette symfoni, Pathétique, i 1893, døde Tsjajkovskij. Det er generelt akseptert at han begikk selvmord, selv om eksakt dødsårsak og omstendighetene er ukjente. Det har vært hevdet at det var kolera, som også hans mor døde av, etter at han med vilje skal ha drukket infisert vann, selv om arsenikkforgiftning er mer sannsynlig. En påstand er at en gruppe av hans tidligere klassekamerater to dager før hans død hadde møttes og krevd at han skulle begå selvmord for å unngå en skandale rundt hans påståtte forhold til en nevø av et medlem av det russiske aristokratiet. Tsjajkovskij ble gravlagt i Tikhvin-gravstedet i St. Petersburg.

Hans liv, dog noe utbrodert, er et tema i Ken Russells film The Music Lovers.

Musikk

[rediger | rediger kilde]

Balletter

[rediger | rediger kilde]

Tsjajkovskij er nok mest kjent for sine balletter. Den første, Svanesjøen (op. 20), ble komponert i 1875 og 1876 og først oppsatt (dog ikke helt komplett) ved Bolsjojteateret i Moskva i 1877.

Tsjajkovskijs eget favorittverk var balletten Tornerose (op. 66). Det ble skrevet rundt 13 år senere, i 1888 og 1889, og ble først oppsatt i 1890 ved Mariinskij-teatret i St. Petersburg.

Tsjajkovskijs siste ballett var Nøtteknekkeren (op. 71), komponert i 1891/92 og basert på en fortelling av E.T.A. Hoffmann. Dette er Tsjajkovskijs mest kjente ballett, men også den Tsjajkovskij selv var minst fornøyd med.

Operaer

[rediger | rediger kilde]

Tsjajkovskij skrev ti operaer, blant dem Eugen Onegin (1877–1888) og Spardame (op. 68; 1890).

Symfonier

[rediger | rediger kilde]

Tsjajkovskijs tidligere symfonier er stort sett gladlynte verker med nasjonalistisk karakter, mens de senere symfonier dveler ved skjebnen, uvisshet, og, særlig i den sjette, desperasjon.

  • Nr. 1 i g-moll, op. 13, Vinterdagdrømmer (1866)
  • Nr. 2 i c-moll, op. 17, Lillerussiske (1872)
  • Nr. 3 i D-dur, op. 29, Polske (1875)
  • Nr. 4 i f-moll, op. 36 (1877–1878)
  • Manfred-symfonien i h-moll, op. 58 (1885)
  • Nr. 5 i e-moll, op. 64 (1888)
  • Nr. 6 i h-moll, op. 74, Pathétique (1893)

Han skrev også fire orkestrale suiter mellom den fjerde og den femte symfonien. Han ville opprinnelig også kalle én eller flere av disse symfonier, men ombestemte seg. De fire suitene er uansett symfonisk i karakter, og regnes av mange som urettferdig forsømte orkestrale mesterverk.

Konserter

[rediger | rediger kilde]

Av hans tre konserter for piano, er det den første, i b-moll (op. 23; 1874–1875) som er mest kjent og anerkjent. Den ble opprinnelig refusert av pianisten Nikolai Rubinstein som dårlig komponert og uspillelig, men senere urframført av Hans von Bülow i Boston i 1875.

Den såkalte tredje pianokonsert i Ess-dur har en interessant historie. Den ble påbegynt etter den femte symfonien og var ment å bli hans neste symfoni, altså hans sjette. Han avbrøt imidlertid dette arbeidet og konsentrerte seg om det man nå kjenner som hans sjette symfoni, et helt annet verk. Etter Tsjajkovskijs død gjorde komponisten Sergej Tanejev ferdig orkesterdelene, la til en pianodel og publiserte den som «Tsjajkovskijs tredje pianokonsert». Dette er ikke en spesielt dekkende tittel, mer presist vil den kunne kalles «Uferdig symfoni av Tsjajkovskij, komplettert og arrangert for piano og orkester av Tanejev».

Den uferdige symfonien også blitt ferdigskrevet som en symfoni av en sovjetisk komponist, Semjon Bogatjrev. Denne ble publisert som «Symfoni nr. 7 i Ess-dur», og spilt inn av Philadelphia Orchestra under Eugene Ormandy.

Hans fiolinkonsert i D-dur (op. 35) ble skrevet på under en måned i mars og april 1878, men uroppføringen ble forsinket til 1881 siden konserten ble refusert av fiolinisten Tsjajkovskij ville dedisere arbeidet til.

Øvrige verker

[rediger | rediger kilde]

Blant Tsjajkovskijs øvrige verker er den populære 1812-ouverturen (op. 49; 1880), Romeo og Julie-fantasiouverturen (1881), Capriccio Italien (op. 45; 1880) og Marche Slave (op. 31; 1876).

Hans mange andre komposisjoner inkluderer verker for sangkor så vel som mange sanger, kammermusikk og musikk for piano alene. Noen av de mest kjente av disse verkene er:

  • Strykekvartett nr. 1 i D-dur (op. 11)
  • Pianosuiten Årstidene (op. 37a)
  • Dumka, russisk rustisk scene i c-moll for piano (op. 59)
  • Strykesekstetten Souvenir de Florence (op. 70)
  • Variasjoner over et rokokkotema for cello og orkester, som Tsjajkovskij regnet for å være en av hans beste verker

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Enciclopédia Itaú Cultural, oppført som Tchaikovsky, Itaú Cultural ID pessoa399594/tchaikovsky, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2808, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ ISBN-13 978-0-19-165761-0, side(r) 105[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Q27775579[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Tchaikovsky: The Quest for the Inner Man (1991 Schirmer edition), side(r) 50, «On 12 May 1859, Tchaikovsky left the School of Jurisprudence and two weeks later began his civil service career in the first administrative division of the Department of Justice in St. Petersburg.»[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.classical-music.com[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Q21743185[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Diana Loos: Tsjajkovskij, Verlag Das Beste GmbH, Stuttgart
  12. ^ a b Diana Loos: Tsjajkovskij

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pjotr_Tsjajkovskij&oldid=24505733»