Sør-Korea

Sør-Korea, offisielt Republikken Korea,^[3][a] er et land som ligger på den sørlige delen av Koreahalvøya i Øst-Asia. Det grenser til Nord-Korea i nord og mot Kina og Japan i øst og vest over havområdene Gulehavet og Koreastredet.

Landet har et temperert klima med fire distinkte årstider, og er fra naturens side dominert av fjellformasjoner, særlig i øst. Arealet er 100 210 km², og befolkningen teller vel 50 millioner. Hovedstaden Seoul huser femteparten av landets innbyggere og sammen med byens forsteder halvparten.

Navnet Korea er avledet av Goryeo, et tidligere koreansk kongedømme. Den koreanske nasjonen er ifølge legenden grunnlagt av Dangun Wanggeom i 2333 f.Kr. Arkeologiske utgravninger viser befolkede områder på halvøya i tidlig steinalder. Den første koreanske enheten kom i år 688 ved kongedømmet Silla, som ble avløst av kongedømmene Goryeo og Joseon. Fra 1910 til 1945 ble landet kolonisert av Japan. Etter andre verdenskrig ble Korea delt i to okkupasjonssoner av USA og Sovjetunionen, som igjen la grunnlaget for dagens to koreanske stater. Delingen la i sin tur grunnlaget for Koreakrigen (1950–1953), som har satt dype spor i det koreanske samfunnet.

Det nye Sør-Korea omfavnet offisielt det vestlige demokratiet, men i realiteten var det et militærdiktatur styrt ved hjelp av unntakstilstand og krigslover. Først i 1987 ble frie og rettferdige valg til presidentembetet gjennomført, i stor grad takket være den folkelige demokratibevegelsen som demonstrerte mot landets autoritære makthavere og presset fram dagens sjette republikk. Den økonomiske politikken ble styrt i retning av etablering av store konglomerat (chaebol) som fikk finansiering og frie tøyler, i bytte mot arbeidsplasser og økonomisk vekst. Landsbygda ble neglisjert, og eksportindustrien prioritert.

Sør-Korea har hatt en av verdens raskest voksende økonomier siden 1960, og er i dag Asias tredje største økonomi og verdens 12. største, og regnes som en av de fire tigerøkonomiene. Mange utviklingsland refererer til denne utviklingen som «Mirakelet ved Hanelva», og bruker ofte landet som et forbilde. Sør-Korea er i dag regnet som et høyinntektsland, og er medlem av G20.

I Sør-Korea refererer en til eget land ved bruken av «Daehan Minguk» (대한민국, 大韓民國), direkte oversatt til norsk «nasjonen stor-Korea». «Han» er et gammelt koreansk ord for «leder» eller «stor». I dagligtale omtales Korea med kortformen «Hanguk», /haːn.ɡuk/ (한국, 韓國), «Han-nasjonen» eller nasjonen Korea, eller «Namhan» (남한, 南韓), «Sør-Han», eller Sør-Korea), tilsvarende «Bukhan» (북한, 北韓) om Nord-Korea. I Nord-Korea omtales ikke Korea som «Han», men som «Chosŏn». I Nord-Korea omtales derfor Sør-Korea som Sør-Chosŏn eller «Nam-Chosŏn» (남조선, 南朝鮮), tilsvarende Nord-Chosŏn eller «Buk-Chosŏn» (북조선, 北朝鮮) om Nord-Korea.

I Norge er det mange som viser til Sør-Korea ved bruken av begrepet Korea. I enkelte internasjonale sammenhenger er dette standard, som for eksempel under olympiske leker, der Sør-Korea deltar som Korea, mens Nord-Korea deltar som PRKorea (Peoples Republic Korea eller Folkerepublikken Korea). Sør-Koreas offisielle og fulle navn, «Republikken Korea», benyttes stort sett bare i offisielle sammenhenger.

Sør-Korea utgjør den sørlige delen av Koreahalvøya, som strekker noen rundt 1100 km ut fra det asiatiske fastlandet. Halvøya omgis av Vesthavet i vest, og Østhavet i øst. I sør ligger Østkinahavet og Koreastredet som skiller Sør-Korea fra Japan.

Landet, inkludert alle øyer, ligger mellom 33. og 39. breddegrad nord, og 124. og 130. lengdegrad øst. Det totale arealet er 100 032 km²^[4]

Sør-Korea kan deles grovt inn i fire regioner: et østlig område med høye fjellkjeder og trange kystsletter, en vestlig region med brede kystsletter, vassdrag og rullende åser, en sørvestlig region dominert av fjell og daler, og en sørøstlig region dominert av det brede nedslagsfeltet til Nakdongelva.^[5]

I motsetning til Japan eller de nordlige provinsene i Kina er den koreanske halvøya geologisk stabil. Det er ingen aktive vulkaner, og det har vært få kraftige jordskjelv. Historiske skrifter beskriver likevel vulkansk aktivitet på Hallafjellet under Goryeo-dynastiet (918–1392).

Lavlandet, hovedsakelig i vest og sørøst, utgjør bare 30% av det totale landarealet.

Gjennom århundrene har Koreas innbyggere hogd de fleste av de gamle koreanske skogene, med unntak av noen fjerntliggende fjellområder. Avskogingen har vært en viktig årsak til erosjon og flom. På grunn av vellykkede skogplantingsprogrammer og minket bruk av ved som energikilde siden 1960-tallet, var det meste av Sør-Koreas åser på 1980-tallet rikelig dekket med skog. Sør-Korea har ingen omfattende sletteområder, lavlandet er et produkt av erosjon. Omtrent 30 prosent av arealet i Sør-Korea består av lavland, resten består av høyder og fjell.

Omkring tre tusen øyer, de fleste små og ubebodde, ligger utenfor den vestlige og sørlige riaskysten av Sør-Korea. Jeju-do ligger ca. 100 kilometer utenfor den sørlige kysten av Sør-Korea. Det er landets største øy, med et areal på 1845 kvadratkilometer. Jeju er også stedet for Sør-Koreas høyeste punkt: Hallasan, en utdødd vulkan på 1950 meter over havet. De østligste øyene i Sør-Korea er Ulleungdo og Dokdo, mens Marado og Socotrarevet er de sørligste øyene.^[5]

Sør-Korea har 20 nasjonalparker. Den største, Jirifjellet nasjonalpark i sørvest, var også landets første nasjonalpark, opprettet i 1967.

Nakdongelva er Sør-Koreas lengste elv (521 km). Hanelva, som renner gjennom Seoul, er 514 kilometer lang, og Geumelva er 401 kilometer lang. Andre store elver er Imjinelva, som renner gjennom både Nord-Korea og Sør-Korea og danner en elvemunning med Hanelva, Bukhanelva, en sideelv til Han som også flyter ut av Nord-Korea, og Seomjinelva. De store elvene renner fra nord til sør eller fra øst til vest og munner ut i Gulehavet eller Koreastredet. De pleier å være brede og grunne, og å ha store sesongmessige variasjoner i vannføringen.

Vel 70 prosent av Sør-Korea består av fjell. Høyeste fjelltopp er den utdødde vulkanen Hallasan (san = «fjell») som er 1950 moh og som er kjegle av en vulkansk formasjon som utgjør øya Jeju sør for Koreahalvøya. Høyeste fjell på fastlandet er Jirisan i sør som er 1915 meter over havet og Seoraksan i nordøst som er 1708 meter over havet. I Sør-Korea går det fem større fjellkjeder, størst er Taebaekfjellene som går langs østkysten av halvøya. Nest størst er Sobaekfjellene som går sørvestover fra Taebaekfjellene. Mindre fjellkjeder i innlandet er Charyeongfjellene og Noryangfjellene. Fjellkjeden Baekdudaegan er Koreahalvøyas symbolske ryggrad og strekker seg fra Paektufjellet i Nord-Korea ved den kinesiske grensa og fortsetter sørover og inkluderer både fjellkjedene Taebaek og Sobaek og ender helt i sør i Jirifjellet.

Tidlige europeiske besøkende til Korea bemerket at landet lignet «en sjø i en tung storm» på grunn av det store antallet fjellkjeder som krysser halvøya.

Klimaprofil for Seoul
J	F	M	A	M	J	J	A	S	O	N	D
22   2 -6	24   4 -4	46   10 1	77   18 7	102   23 13	133   27 18	328   29 22	348   30 22	138   26 17	49   20 10	53   12 3	25   4 -3
Temperaturer i °C Nedbør i mm Kilde: Climate data in seoul, 1971 ~ 2000 Korea Meteorological Administration

Selv om det meste av Øst-Asia har et tropisk monsunklima, minner klimaet i Sør-Korea mer om et temperert klima med fire distinkte årstider. Bevegelsen av luftmasser fra det asiatiske kontinentet utøver større innflytelse på Sør-Koreas vær enn vindene fra Stillehavet. Vintrene er vanligvis lange, kalde og tørre, mens sommeren er kort, varm og fuktig. Vår og høst er behagelige, men har kort varighet. Seouls gjennomsnittlige temperatur i januar ligger mellom -5° og -2,5 °C, i juli er middeltemperaturen ca. 22,5° til 25 °C.^[6] På grunn av sin sørlige og maritime beliggenhet har Jeju varmere og mildere vær enn andre deler av Sør-Korea. Middeltemperaturer på Jeju varierer fra 2,5 °C i januar til 25 °C i juli.^[7]

Landet har vanligvis tilstrekkelig nedbør til å opprettholde landbruket. År med mindre enn 750 mm nedbør er sjeldne, for det meste er nedbørsmengden over 1000 mm årlig. Nedbørsmengder kan imidlertid variere fra år til år. Alvorlig tørke forekommer omtrent en gang hvert åttende år, spesielt i den risproduserende sørvestlige delen av landet. Om lag to tredeler av den årlig nedbøren faller mellom juni og september.

Sør-Korea er mindre sårbar for tyfoner enn Japan, Taiwan, østkysten av Kina, eller Filippinene. Fra en til tre tyfoner kan forventes per år. Tyfoner passerer vanligvis over Sør-Korea på slutten av sommeren, spesielt i august, og bringer med styrtregn. Flom kan i enkelte tilfeller forårsake betydelig skade.

Normalverdiene for årene 1961–1990.^[8]

Koreansk snakkes av vel 78 millioner mennesker og er offisielt språk i Sør-Korea og Nord-Korea. Det brukes dessuten av minoriteter i Kina, Japan og USA. Koreansk anses av mange å være et medlem i den altaiske språkfamilie, mens andre mener at det bør klassifiseres som et isolert språk.

Det koreanske skriftspråket, hangul er alfabetisk og fonetisk. Koreansk ble opprinnelig skrevet med kinesiske tegn, kalt for hanja. I Sør-Korea brukes dette fremdeles noen steder. Hangul ble innført av Kong Sejong i 1443. I Sør-Korea skrives navn på hangul, men en supplerer ofte med hanja. I Nord-Korea bruker man bare hangul. Ved translitterering av koreansk brukes flere ulike system. I Nord-Korea brukes offisielt McCune-Reischauersystemet. I 2000 gikk Sør-Korea over til offisiell bruk av en revidert romanisering. I tillegg finnes Yale-romaniseringen som i hovedsak benyttes av lingvister.

Koreansk klassifiseres som et SOV-språk, der subjektet innleder en setning, etterfulgt av objektet, og så av verbet.

Ifølge en undersøkelse fra 2005 hadde litt under halvparten av befolkningen ingen religiøse preferanser. Folketellingen i 2007 registrerte 29,2 % kristne og 22,8 % buddhister. Andre religioner, slik som islam, er bare representert i mindre grad.^[9][10][11]

Den koreanske nasjonen ble ifølge legenden etablert av Dangun Wanggeom i 2333 f.Kr., i form av Gojoseon, som omfattet det nordre av dagens Korea og Mandsjuria. 108 f.Kr. falt Gojoseon-riket til det kinesiske Han-dynastiet som etablerte fire kommandanter i det nordre Korea, tre falt raskt grunnet koreansk motstand. I denne perioden var det søndre Korea først okkupert av Jin-nasjonen, og ble senere en del av en løs konføderasjon, kalt for Samhan.

I nord ekspanderte kongeriket Goguryeo og ble gjenforent med Buyeo, Okjeo og Dongye på Gojoseons tidligere territorium og ødela den siste av de kinesiske kommandantene i 313.

De tre kongedømmene Goguryeo, Silla og Baekje (de siste to fra Samhan) konkurrerte seg imellom ettersom mindre kongedømmer falt og slo seg sammen med disse tre kongedømmene. Avanserte statsformer ble utviklet under innflytelse av konfusianisk og buddhistisk innflytelse. Goguryeo var den dominerende part, men var i konstant krig med de kinesiske dynastiene Sui og Tang. Keiser Yang-ti av Sui ledet en million soldater i flere angrep på Goguryeo (Goguryeo-Sui-krigene), men i år 612 ledet den koreanske general Eulji Mundeok et motangrep som fikk de kinesiske styrkene til å trekke seg tilbake for godt. Sui-dynastiet falt delvis som en følge av tapet mot Goguryeo.

Silla var det minst avanserte av de tre rikene, men hadde etablert en formidabel militær styrke. Silla erobret først Gaya og deretter Baekje og Goguryeo med hjelp fra det kinesiske Tang-dynastiet. Silla-krigerne ble kalt for Hwarang. Silla drev til slutt Tang ut fra Goguryeos territorium, selv om det meste av det nordlige området var regruppert som Balhae. Silla («Forente Silla») kom derfor til å kontrollere det meste av den koreanske halvøy i løpet av det 8. århundre. Senere i det 9. århundre, falt Silla til den kortvarige perioden senere tre kongedømmer.

Etter at Goguryeo-riket falt ledet general Dae Joyeong en gruppe til Jilin i Mandsjuria der han etablerte nasjonen Balhae (kinesisk; Bohai) som en etterfølger av Goguryeo og tok tilbake kontrollen over de tapte nordlige områdene. På det meste omfattet Balhaes territorium området fra Sungari og Amur i det nordlige Mandsjuria og sørover til dagens Korea. I det 10. århundre ble Balhae erobret av khitanerne.

Kongedømmet Goryeo (918 – 1392) erstattet Silla som den dominerende statsmakten i Korea. Mange fra embedsstanden i Balhae samarbeidet med det nyetablerte Goryeo-dynastiet, som fastsatte Koreas grenser til et område som var litt større enn dagens Korea (se Gando-regionen som i dag er en del av Kina). I denne perioden ble lovverket etablert og en sivil administrasjon etablert. Buddhismen spredde seg raskt over hele landet.

I det 10. og 11. århundre opplevde Goryeo stadige angrep fra Jurchen og Khitan langs den nordlige grense. I 1238 invaderte mongolene Goryeo og la kongedømmet i ruiner i en motstandskamp som varte i 30 år. Til slutt ble en avtale signert mellom de to kongedømmene der Mongolene ble innrømmet seieren. I 1340-årene ble det mongolske riket svekket som følge av intern strid. Til slutt var Korea i stand til å mønstre en politisk reform uten mongolsk innflytelse. General Yi Seong-gye utmerket seg ved å slå tilbake japanske pirater som stadig gjorde raid mot koreanske og kinesiske skip. I 1392 etablerte generalen kongedømmet Joseon og flyttet samtidig hovedstaden fra Kaesong til Hanseong (dagens Seoul). 52 år senere innførte kong Sejong det koreanske alfabetet Hangul. På 1500-tallet forsøkte Japan to ganger å invadere Korea, uten å lykkes (Imjinkrigen). Men Japan klarte å gjøre stor skade og svekket det koreanske styret. Mandsjuria invaderte Korea og tvang landet i 1627 til å anerkjenne Mandsjurias styre.

I begynnelsen av 1870-årene begynte Japan å skaffe seg tilgang til vestlig teknologi og tvang Korea bort fra Kinas interessesfære. I 1895 ble Dronning Min av Korea drept av japanerere under ledelse av Miura Goro. Japan økte deretter sin kontroll over Korea som en følge av den første kinesisk-japanske krig som resulterte i at Japan klarte å fravriste kineserne kontrollen over Korea. Japan økte sin kontroll og innflytelse i området ytterligere etter den russisk-japanske krigen (1904–1905).

I 1910 annekterte Japan Korea og innledet en 35 år lang kolonisering. Under andre verdenskrig ble de allierte på Kairokonferansen i 1943 enige om å opprette en uavhengig koreansk stat. Etter Japans kapitulasjon 1945 ble Korea delt i to midlertidige okkupasjonssoner; Sovjetunionen besatte den nordlige delen og USA den sørlige. Demarkasjonslinjen ble trukket langs den 38. breddegrad. Korea skulle gjenforenes etter frie valg, og det ble nedsatt en sovjetisk-amerikansk kommisjon til å forberede dette. Den kom imidlertid ikke til noe resultat, og rivaliserende regjeringer ble etablert i hvert landsdel. FN nedsatte 1948 en kommisjon som kom til Korea for å forberede alminnelige valg. Den fikk ikke adgang til Nord-Korea, der en kommunistisk midlertidig regjering var dannet 1946.

Under Kairokonferansen i 1943 var det enighet om at en etter andre verdenskrig skulle opprette en fri og uavhengig koreansk stat etter at Korea siden 1910 hadde vært japansk koloni. USA og Sovjetunionen avtalte å midlertidig dele Korea i to okupasjonssoner ved den 38. breddegrad, der Sovjetunionen skulle kontrollere området i nord og USA i sør. Imidlertid førte den kalde krigen og med den uenighet mellom de to supermaktene om Koreas framtid.

FN planla frie og uavhengige valg i Korea, men Sovjetunionen nektet FN tilgang til den nordlige sonen, der en var i ferd med å etablere en egen sovjetstøttet regjering under ledelse av Kim Il-sung. I sør ble det avholdt FN-overvåkede valg, som resulterte i valg av Syngman Rhee som landets første president. Okkupasjonssonene baserte seg på hver sin ideologi og Korea ble i realiteten delt lenge før de to koreanske statene ble proklamert i 1948, Republikken Korea 15. august, og Den demokratiske folkerepublikken Korea 9. september

Koreakrigen som varte mellom 1950 og 1953 sementerte delingen ved etablering av den demilitariserte sonen som er en fire km bred sone som deler Koreahalvøya fra øst til vest.

I Sør-Korea ble det avholdt FN-overvåkede valg før Republikken Korea ble proklamert, og Syngman Rhee ble tatt i ed som landets første president. I Nord-Korea ble den kommunistiske aktivisten og gerilja-lederen Kim Il-sung utpekt til Den demokratiske folkerepublikken Korea sin nye leder, med støtte fra Sovjetunionen.

FNs generalforsamling vedtok en resolusjon i desember 1948, der Sør-Korea blir beskrevet som den eneste lovlige koreanske myndighet.^[12]

Sovjetunionen trakk ut de fleste av sine soldater fra Nord-Korea i 1948, og amerikanske tropper ble trukket tilbake i 1949. All handel og samferdsel mellom de to koreanske statene stanset helt. Spenningen mellom de to regimene var sterk, og det fant sted mange grenseepisoder. 25. juni 1950 gikk soldater fra Nord-Korea over den 38. breddegrad, som markerte grensa mellom de to koreanske statene. Målet var å gjenforene Korea med militære midler, men aksjonen utløste i stedet den treårige Koreakrigen, som også ble den kalde krigens første større militære konflikt. Da konflikten startet, boikottet Sovjetunionen møtene i Sikkerhetsrådet, og benyttet derfor ikke sitt veto da rådet vedtok å anbefale FNs medlemsland å komme Sør-Korea til unnsetning med militære styrker. Sovjetunionen og den nye asiatiske nasjonen, Folkerepublikken Kina, støttet Nord-Korea, inkludert Folkets frivillige hær bestående av 270 000 frivillige kinesiske soldater. Etter at krigen hadde bølget fram og tilbake over Koreahalvøya, stabiliserte fronten seg i nærheten av den 38. breddegrad i 1951, en front som holdt seg nesten uendret de neste to årene, mens våpenhvilesamtaler ble holdt i grenseybyen Panmunjom. I 1953 ble det til slutt signert en våpenhvileavtale, en avtale den sørkoreanske presidenten Syngman Rhee nektet å signere på. Avtalen delte Koreahalvøya langs den demilitariserte sonen, og gav Sør-Korea en marginal fordel i form av vunnet landareal.

For koreanerne var krigen en katastrofe. To millioner koreanere døde, sivile og militære, en million på hver side, foruten nesten 600 000 kinesiske soldater og vel 40 000 soldater tilhørende FN-styrken.^[13] I tillegg kommer millioner av koreanere som ble splittet av den nye grensa, samt enorme materielle skader. Men en fredsavtale er så langt ikke signert, og de to koreanske statene er derfor fremdeles formelt sett i krig.

Et studentopprør i april 1960 førte til at den autoritære presidenten Syngman Rhee ble tvunget til å trekke seg. Deretter fulgte en periode med ustabilitet, avbrutt av general Park Chung-hees militærkupp mot den da sittende og svake overgangsregjeringen. Park tok over presidentembetet inntil han ble skutt og drept i 1979: Park sørget for å sette i gang en rask utvikling av landets eksportindustri på bekostning av politisk frihet. Park ble kritisert for å være en brutal og hensynsløs militærdiktator, men til hans ettermæle hører en betydelig økonomisk vekst, med Japan som forbilde.

Etter Parks død ble landet igjen overlatt til politisk uro, og det hjalp ikke at opposisjonen mot Park var splittet da det ble gjennomført valg. I 1979 gjennomførte general Chun Doo-hwan et nytt militærkupp. Han tvang regjeringen til å utvide militærlovene til å gjelde hele landet, fram til da hadde Jeju vært unntaket. Universiteter ble stengt, politiske aktiviteter bannlyst og mediene sensurert. Chun ble president i 1980, noe som førte til omfattende demonstrasjoner for demokrati landet rundt, men spesielt i byen Gwangju. Chun sendte spesialstyrker til byen, og med brutal makt slo han ned Gwangju-opprøret.^[14]

Chun etablerte National Defense Emergency Policy Committee, og overtok presidentembetet i tråd med sin egen politiske plan. Chun-regjeringen styrte med hard hånd fram til 1987, da en student ved Seoul National University, Park Jong-chul, ble torturert til døde.^[15] 10. juni 1987 avslørte Catholic Priests Association for Justice hendelsen, som førte til den folkelige demokratibevegelsen der ikke bare studenter, men også arbeidere og folk flest demonstrerte landet rundt mot landets autoritære makthavere. Chuns eget parti, Democratic Justice Party og dets leder, Roh Tae-woo, gikk til slutt med på en avtale der presidentembetet skulle være direktevalgt. Roh vant valget med liten margin, mot de to ledende opposisjonspolitikerne Kim Dae-jung og Kim Young-sam.

I 1988 arrangerte Seoul Sommer-OL 1988. Landet ble medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) i 1996.^[16] Sør-Korea ble rammet av Asiakrisa i 1997, men kom seg raskt, og fortsatte sin økonomiske utvikling, men med noe avtagende vekst.

En av de viktigste sakene i sørkoreansk politikk er forholdet til Nord-Korea. I en kontinuerlig propagandakrig hevder begge parter at en fører an i gjenforeningsbestrebelsene, mens de gjensidig avviser motpartens forslag. De to delene av landet har isolert seg totalt fra hverandre, det er ingen reisetrafikk, post – eller teleforbindelse. I et forsøk på å bryte med den tradisjonelle konfrontasjonspolitikken, etablerte president Kim Dae-jung det han kalte for solskinnspolitikken, som la større vekt på et fredelig samarbeid fram mot en fremtidig koreansk gjenforening.

The South and North have never been free from mutual fear and animosity over the past half-century — not even for a single day. When we cooperate, both Koreas will enjoy peace and economic prosperity.

Kim Dae-jung

I juni 2000 gjennomførte Kim Dae-jung et toppmøte med sin nordkoreanske motpart, Kim Jong-il i Pyongyang. Kim Dae-jung fikk Nobels fredspris for sitt arbeid for fred og forsoning i Sør-Korea og på Koreahalvøya senere samme år.^[17] Mange håpet at dette skulle føre til en permanent bedring av forholdene på den koreanske halvøy. På kort sikt ble forholdene bedre ved at det ble organisert langt flere familiegjenforeninger mellom familier som ble splittet som følge av Koreakrigen, samt økt kulturell og økonomisk kontakt, blant annet ved etablering av den felles-koreanske Kaesong industrialpark.

I 2002 arrangerte Sør-Korea og Japan fotball-VM, men det koreansk-japanske forholdet har senere surnet, grunnet begge nasjonenes krav om suverenitet over øyene Dokdo.

Forholdene mellom de to koreanske statene ble forverret da det konservative partiet, som hadde stilt seg kritisk til presidentene Kim Dae-jung og Roh Moo-hyuns solskinnspolitikk overfor Nord-Korea, fikk politisk flertall i Sør-Korea, først ved seier i presidentvalget i Sør-Korea 2007 da Lee Myung-bak ble valgt til sørkoreansk president, deretter i nasjonalforsamlingen året etter. Partiet og Lee Myung-bak går inn for en tøffere politisk holdning overfor Nord-Korea, og har blant annet stanset uoppfordret humanitær hjelp.

Senkningen av den sørkoreanske korvetten Cheonan 26. mars 2010, som Sør-Korea mener Nord-Korea stod bak, og det nordkoreanske bombardementet av Yeonpyeong 23. november 2010, har ført til et svært anstrengt forhold mellom de to koreanske statene.

Per 2019 hadde USA om lag 28 500 tropper i Sør-Korea.^[18] Om lag 41% av kostnadene til dette ble båret av Sør-Korea.^[18]

Sør-Korea har hatt en av verdens raskest voksende økonomier siden 1960, og er i dag ^[når?] Asias tredje største økonomi og verdens 12. største. Mange utviklingsland refererer til denne utviklingen som «Mirakelet ved Hanelva» og anser ofte landet som et forbilde. Sør-Korea er både på CIA World Factbook og IMFs liste over de mest avanserte økonomiene, og er i dag regnet som et høyinntektsland. I tillegg er landet medlem av Next Eleven som har etablert G20.

Sør-Korea er et av verdens teknologisk mest utviklede land, og er så langt det eneste landet i verden med en nasjonal infrastruktur bestående av 100Mbps Broadband Internet Access, Full HDTV Broadcasting, DMB, WiBro og 3rd Generation HSDPA. Sør-Korea er også verdens mest oppkoblede land, med 90 prosent av alle hjem knyttet til billig bredbånds Internett.

Sør-Korea er ledende innenfor elektronikk, det vil si alt fra datamaskiner, digital displays, elektroniske komponenter, mobiltelefoner og hightech gadgets.^[19] Utviklingen på elektronikk-området er drevet av de to industrikonsernene Samsung og LG. Landet er verdens tredje største produsent av stål og verdens femte største bilprodusent med Hyundai Kia Automotive Group i spissen. Landet er en av verdens største skipsbyggingsnasjoner, ledet av flere industrikonsern, i fremste rekke Hyundai Heavy Industries og Samsung Heavy Industries. Andre viktige industrier er roboter og bioteknologi, med verdens andre humanoid-robot, EveR-1 og verdens første klonete hund, Snuppy.

Sør-Korea har niårig obligatorisk skolegang. Elevene begynner på skolen i seksårsalderen, og går seks år på barneskolen. Så fortsetter de i to treårs-stadier. Det første er obligatorisk, og der kan de velge mellom allmenne linjer og yrkeslinjer. De tre årene på videregående er ikke obligatoriske, men omkring 97 % velger likevel å gå dem, denne andelen er en av de største i Asia. Leseferdigheten hos voksne er 98 % og har økt med 20 prosentenheter de siste 20 årene.

I Sør-Korea anses utdanning som avgjørende for økonomisk og sosial suksess, og konkurransen er derfor hard. Mange deltar i ekstraundervisning i tillegg til den vanlige skolegangen. En faktor for dette er at avgangseksamen "Suneung" (수능) inneholder spørsmål som ikke dekkes i det offentlige skoleprogrammet og må derfor studeres via ekstraundervisning.^{[trenger referanse]} I OECDs PISA-undersøkelse i 2006 kom Sør-Korea først i problemløsning, på tredjeplass i matematikk og syvende i naturfag.^[32] Sør-Koreas utdanningssystem er teknologisk avansert, og det var verdens første land som fikk landsdekkende høyhastighets fiberoptisk bredbånd til alle grunn- og videregående skoler. Ved hjelp av denne infrastrukturen har landet utviklet de første digitale lærebøkene i verden, som vil bli distribuert gratis til alle grunn- og videregående skoler i landet innen 2013.^[33]

En sentralisert administrasjon i Sør-Korea overvåker prosessen for opplæring av barn fra barnehage til det tredje og siste året på videregående. Skoleåret er delt inn i to semestre, det første starter i begynnelsen av mars og avsluttes i midten av juli, det andre går fra slutten av august til i midten av februar. Læreplanen er ikke entydig standardisert og varierer fra skole til skole.

De fleste sørkoreanske ungdomsskoler og videregående skoler har skoleuniformer. Guttenes uniformer består vanligvis av bukser og hvite skjorter, og jenter går i skjørt og hvite skjorter (dette kun gjelder i ungdomsskoler og videregående skoler).

Det offentlige trygdesystemet omfatter alderstrygd, uføretrygd og yrkesskadetrygd. Lege- og sykehusdekningen er dårligere enn i Nord-Korea, med én lege per 855 innbyggere, og én seng på sykehuset per 268 innbyggere, men kvaliteten er langt bedre i sør. Middellevealderen er blant de høyeste i verden, med 68 år for menn og 76 år for kvinner. Hjerte- og karsykdommer og kreft er de viktigste dødsårsakene.

Arbeidsuken er på 40 timer for faste medarbeidere i bedrifter med minst 300 ansatte, disse har fri annenhver lørdag.^{[trenger referanse]} Rundt 60 % av alle arbeidstakere har fremdeles en seks-dagers arbeidsuke på minst 48 timer.^{[trenger referanse]} Gjennomsnittslønn i maskinindustrien er på 1860 $, og i kjemiindustrien 2640 $.^{[trenger referanse]} Landet har en minstelønn på 450 $.^{[trenger referanse]}

Per 2019 hadde Sør-Korea om lag 600 000 soldater, de fleste av dem vernepliktige.^[34] Verneplikten gjelder kun for menn mellom 18 og 35, men kvinner kan også bli soldater om de vil.^[35][36] Men per desember 2017 var kun 1 100 soldater kvinner.^[36] Avhengig av gren varer plikten mellom 18 og 22 måneder.^[37] Siden 1973 kan idrettsfolk og klassisk musikk-utøvere bli fritatt fra verneplikten, men reglene er såpass strenge at kun om lag 45 gis hvert år.^[34]

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Sør-Korea har siden slutten av 1990 framstått som et popkulturelt sentrum i Asia. Musikkstilen «trot» dominerte Sør-Koreas musikkultur helt fram til 1980-tallet, da Cho Yong Pil introduserte koreanere til nyere musikk, med bruk av for eksempel synthesizer. Seo Taiji And The Boys var den første gruppen som oppnådde ikon-status i hjemlandet, og var med på å inspirere mange artister som senere skulle få fart på Koreas popkultur, kjent som K-pop. Mest kjent blant disse gruppene ble H.O.T., som har kreditert Seo Taiji spesielt som en inspirerende figur innenfor musikk da de var barn. H.O.T. skulle vise seg å dominere listene i Sør-Korea, og spredte seg raskt til andre land i Asia som Kina, og spesielt Japan. Etter at gruppen ble oppløst i 2001, har andre grupper som DBSK og Wonder Girls tatt over jobben, og har fortsatt med å spre sørkoreansk popkultur internasjonalt.

Bemerkelsesverdige artister: EXO, BTS, H.O.T., DBSK, SHINee, MBLAQ, Super Junior, 2AM og 2PM, B2ST(BEAST), Wonder Girls, Girls' Generation og FT island Se7en, Big Bang, 2NE1, Infinite, NCT, Blackpink, Red Velvet, Twice, Mamamoo, GOT7, Day6, Seventeen, SuperM

På samme tid som musikken for alvor fikk økt gjennomslag, fikk også TV-dramaene en kraftig økning i popularitet. Ingen spesifikk dramaserie har blitt tillagt æren for dette, men flere og flere mennesker fikk med seg TV-seriene som begynte å gå. Dette har på ingen måte stoppet, og koreanske TV-dramaer regnes i dag som et gigantisk marked. Koreansk TV-drama følger alltid et bestemt oppsett, men sjangeren og innhold kan variere mye. I de senere årene har det blitt mer og mer vanlig å kombinere musikkartister og TV-dramaer, som vi ser bevis på i for eksempel kjempehitten Boys Before Flowers, som viste artister fra SS501 og T-Max i hovedroller. Eksporten og populariteten i utlandet har bare økt de siste årene, og man regner DVD-er med disse dramaseriene blant de største eksportvarene Sør-Korea har.

Bemerkelsesverdige TV-dramaer;

• Attic Cat
• 1st Shop Of The Coffee Prince
• Boys Before Flowers
• Delightful Girl, Choon Hyang
• Winter Sonata
• Iljimae
• City Hunter

Sørkoreansk musikk og kultur har etter hvert blitt mer populært også i Kina, uten at det har nådd de samme store høydene som i Japan. Kina har ikke prøvd å begrense inntaket, og viser noen av seriene i beste sendetid. Mongolia, Thailand, deler av Russland, Filippinene og Laos har alle blitt påvirket av sørkoreansk popkultur, og er vanligvis faste stoppesteder for artister på turné. I USA sender man nå koreanske TV-serier i stater som California og New York, og flere unge amerikanere viser en stor interesse for asiatisk kultur generelt.

Taekwondo stammer opprinnelig fra Korea, og er også landets nasjonalsport.

• Liste over sørkoreanske byer
• Sør-Koreas administrative enheter
• Liste over Koreas monarker
• Liste over nasjonalparker i Sør-Korea
• Liste over sørkoreanske aviser
• Liste over sørkoreanske flyplasser
• Liste over sørkoreanske flyselskaper
• Liste over skyskrapere i Sør-Korea

• Offisielt nettsted
• (en) South Korea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) 대한민국 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Korea.net; Offisielt nettsted)
• (en) The Official Korea Tourism Guide
• (en) Korea National Statistical Office
• (en) The War Memorial of Korea
• (no) Statistikk og andre data om Sør-Korea i FN-sambandets nettsted Globalis.no