Sør-Vietnam

Denne artikkelen omhandler staten Sør-Vietnam mellom 1955 og 1975. Se også Staten Vietnam (1949–1955) og Republikken Sør-Vietnam (1975–1976) og Vietnam (fra 1976).

Việt Nam Cộng Hòa Republikken Vietnam
Enhetsstat Klientstat for USA[1][2][3]
← 1955–1975 →
Flagg Våpen
Motto Tổ quốc - Danh dự - Trách nhiệm (Fedreland - Ære - Ansvar)
Nasjonalsang Thanh Niên Hành Khúc (Ungdommens marsj)
Sør-Vietnams plassering i Sørøst-Asia
Hovedstad	Saigon
Språk	Vietnamesisk
Styreform	Republikk
President
- 1955-1963	Ngô Đình Diệm
- 1963-1965	Phan Khắc Sửu
- 1965-1975	Nguyễn Văn Thiệu
- 1975	Dương Văn Minh
Visepresident
- 1967-1971	Nguyễn Cao Kỳ
Historisk periode	Den kalde krigen Vietnamkrigen
- Folkeavstemning i Staten Vietnam	23. oktober 1955
- Kupp mot Diệm	1. november 1963
- Tết-offensiven	1968
- Fredsavtale i Paris	1973
- Saigons fall	30. april 1975
- Opprettelse av Republikken Sør-Vietnam	1975
Areal
- 1955	173 809 km²
Innbyggere
- 1955 est.	12 000 000
Befolkningstetthet	69 /km²
- 1974 est.	19 582 000
Befolkningstetthet	112,7 /km²
Valuta	đồng
I dag en del av	Vietnam

Sør-Vietnam, offisielt Republikken Vietnam (vietnamesisk Việt Nam Cộng Hòa) var en stat i den sørlige del av Vietnam fra 1954 / 1955 til 1975. Den dekket den delen av Vietnam som ligger sør for 17. breddegrad; nord for grensen lå det kommunistiske Nord-Vietnam.

Sør-Vietnams opprinnelse kan spores tilbake til den franske kolonien Cochinkina som utgjorde den sørligste tredjedelen av Vietnam og kom under fransk kontroll i 1862. Dette var en del av Fransk Indokina som ble ansett som mer utviklet (Évolué) og hvor de franske interessene var større enn i resten av Indokina, særlig gjennom franskeide gummiplantasjer. Cochinkina sendte egen representant til Frankrikes nasjonalforsamling. De to nordligste tredelene av Vietnam utgjorde protektoratet Annam og disse områdene ble administrert som en del av den franske kolonien Fransk Indokina gjennom en guvernør i Hanoi og med en vietnamesisk keiser i Huế.

Under andre verdenskrig ble kolonien administrert av Vichy-regjeringen og okkupert av Japan. Da Japan kapitulerte ved krigens avslutning, abdiserte den vietnamesiske keiseren av Nguyen-dynastiet Bảo Đại, og Việt Minh, ledet av Hồ Chí Minh, erklærte uavhengighet i Hanoi. Som et svar på uavhengighetserklæringen i Hanoi, ble den franske koloniadministrasjonen gjenopprettet i september 1945, og året etter ble Cochinkina erklært for å være en selvstendig republikk innen Fransk Indokina og Første indokinesiske krig brøt ut da forhandlinger mellom vietnamesiske politikere og Frankrike brøt sammen.

I 1949 ble en ikke-kommunistisk rivaliserende regjering satt opp i Saigon under navnet Staten Vietnam, ledet av den tidligere keiseren Bảo Đại. Etter avslutningen av Første indokinesiske krig fastsatte fredskonferansen i Genève mellom Frankrike og Việt Minh en midlertidig deling av Vietnam langs den 17. breddegrad.

Delelinjen ble etablert 21. juli 1954 som en demilitarisert sone, og fulgte i hovedsak Ben Hai-elvens løp til grensen til Laos, og 5 km på begge sider av elven var en del av sonen. Delingen av landet skulle etter avtalen vare fram til det kunne bli avholdt valg i sør, senest i 1956. Både perioden fram til valgene, og gjennomføringen av disse skulle overvåkes overvåket av en internasjonal kontrollkommisjon, bestående av Polen, India og Canada.

I 300 dager, fram til 18. mai 1955 var grensen mellom nord og sør åpen, slik at folk fritt kunne flytte til den delen av landet de ønsket å bo i. Dette førte til en flyktningstrøm på mellom 800 000 og en million nordvietnamesere fra nord til sør, for en stor del av katolikker som fryktet religiøs forfølgelse under kommunistene. 310 000 av disse ble evakuert gjennom under Operasjon Passage to Freedom, organisert av United States Navy i oktober 1954.

Det var forventet at den sørlige sonen skulle fortsatt være knyttet til Frankrike fram til de avtalte valgene, men Bảo Đại ble imidlertid avsatt av den USA-orienterte statsministeren Ngô Đình Diệm i 1955, som utnevnte seg selv til president i en selvstendig stat, og fikk denne uavhengigheten legitimert i en folkeavstemning som ble gjennomført under noe tvilsomme forhold.

Diệm erklærte Sør-Vietnam som selvstendig stat under det offisielle navnet Việt Nam Cộng Hòa («Republikken Vietnam»). Ut fra en frykt for en videre kommunistisk ekspansjon, ga USA både militær og økonomisk støtte til Sør-Vietnam, sendte rådgivere både i organiseringen og administrasjon av landet, og i utviklingen av landets infrastruktur. De øvrige politiske og religiøst baserte militsene i sør, blant annet fra Cao Dai ble knust.

Diệm kunngjorde i en radiotale i juli 1955 at Sør-Vietnam ikke ville gjennomføre valgene som ble avtalt i Genève, da Sør-Vietnam ikke hadde vært en part i fredsforhandlingene i og var således ikke bundet av denne.^[4] Han hevdet videre at kommunistene i nord hadde skapt en situasjon i sør som gjorde det umulig å gjennomføre valgene.

Diệm vendte i 1956 oppmerksomheten mot de kommunistiske gruppene, etter å ha slått ned andre opposisjonelle, både politiske og religiøse grupper.^[5] Han etablerte 26. oktober 1956 Sør-Vietnams hær gjennom en reorganisering av den eksisterende hæren, og etter få måneder ble FNLs grupper presset tilbake til mer fjerne utkantområder,^[6] og de siste franske soldatene forlot Vietnam i april 1956.^[7] I mars samme år presenterte det sørvietnamesiske kommunistlederen Lê Duẩn en plan med navnet «Veien til sør» for militær infiltrasjon til de andre medlemmene av politbyrået i Hanoi.^[8] I Lê Duẩns plan ble det tatt høyde for at det ville bli en militær konfrontasjon med USA, gitt forholdene under den kalde krigen.^[9] Men Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen var motstander av en slik militær konfrontasjon på denne tiden rett etter Koreakrigen og Lê Duẩns plan ble avvist og kommunistene i sør måtte begrense seg til økonomisk kamp.^[8] Lederskapet ble delt i to fraksjoner, «Nord først», altså pro-kinesisk, ledet av Trường Chinh og en «Sør først», ledet av Lê Duẩn. I denne perioden ble den amerikanske politiske og materielle støtten til Diệm stadig økt.

Fra 1957 rådet krigstilstand mellom nord og sør, og flere andre stater intervenerte. Etter at Diệm ble avsatt i et kupp, støttet av CIA i 1963 ble landet styrt av en rekke militær-regjeringer, men med general Nguyễn Văn Thiệu som president i perioden fra 1967 til 1975.

Krigen sluttet med den sørvietnamesiske hovedstaden Saigons fall 30. april 1975. Den provisoriske revolusjonære regjeringen tok over, og territoriet ble i noen måneder styrt som Republikken Sør-Vietnam. 2. juli 1976 ble det forent med Nord-Vietnam i Den sosialistiske republikken Vietnam.

«Den provisoriske revolusjonære regjering» hadde ingen reel makt før den overtok formelt styringen av Sør-Vietnam etter Saigons fall i 1975 under navnet Republikken Sør-Vietnam. Den styrte Sør-Vietnam frem til hele landet ble underlagt Den sosialistiske republikk Vietnam året etter.

Under seiersparaden la justisministeren i den «Provisoriske revolusjonære regjering» Trương Như Tạng merke til at de enhetene som tidligere hadde vært dominert av folk fra sør, var borte, og erstattet av folk fra nord.^[10] Statsadministrasjonen i Republikken Sør-Vietnam var helt dominert av den nordvietnamesiske hæren. Rundt en million mennesker som ble antatt å ha samarbeidet med det tidligere sørvietnamesiske regjeringen ble sendt på omskoleringsleire, på tross av protester fra de ikke-kommunistiske medlemmene av «Den provisoriske revolusjonære regjeringen», som Tạng.^[11] Uten å høre med «Den provisoriske revolusjonære regjeringen», bestemte Nord-Vietnam å oppløse denne på et partimøte i august 1975.^[12] Nord- og Sør-Vietnam ble slått sammen til Den sosialistiske republikk Vietnam i juli 1976 og «Den provisoriske revolusjonære regjeringen» ble oppløst.

• Vietnams historie
• Sør-Vietnams hær