Slaget ved Bunker Hill

Slaget ved Bunker Hill
Konflikt: Den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato 17. juni 1775 Sted Charlestown, Massachusetts 42°22'35"N 71°3'39"V Resultat Britisk pyrrhosseier
Stridende parter
Patriotisk milits (Minutemen)	British Army Royal Marines
Kommandanter og ledere
Israel Putnam William Prescott Joseph Warren†	William Howe Robert Pigot Henry Clinton
Styrker
1500	2600
Tap
140 døde 271 sårede 30 tatt til fange (20 krigsfanger døde)	226 døde 828 sårede

Slaget ved Bunker Hill fant sted 17. juni 1775 som del av beleiringen av Boston i den amerikanske uavhengighetskrigen. Det er regnet som et av de blodigste slag i krigen. General Israel Putnam hadde ledelsen over de revolusjonære styrkene, og generalmajor William Howe ledet de britiske styrkene. Oberst William Prescott, de revolusjonæres nestkommanderende, er kjent som offiseren som sa: «Ikke skyt før dere ser det hvite i øynene deres!»

Selv om slaget er kjent som «Bunker Hill», skjedde det meste av kampene på Breeds Hill i nærheten. I deres tredje angrep, overvelmet de britiske styrkene de amerikanske revolusjonæres befestede jordverk på Breeds og Bunker Hill. Slaget var en pyrrhosseier for britene som hadde mer enn 1000 omkomne og sårede. Howes umiddelbare mål var nådd, men angrepet demonstrerte amerikanernes vilje til å stå fast i et feltslag og det forandret ikke statusen på beleiringen. Etter slaget bemerket den britiske generalen Henry Clinton i sin dagbok at «noen få slike seiere ville helt sikkert ha gjort slutt på britisk herredømme i Amerika».

Siden mai 1774 hadde provinsen Massachusetts Bay vært under unntakstilstand under general Thomas Gage. Etter at den væpnede konflikten med kolonistene startet 19. april 1775 i slagene ved Lexington og Concord, hadde Gages styrker vært beleiret i Boston av en milits med en styrke på 8 000 til 12 000 mann, ledet hovedsakelig av general Artemas Ward. I mai ble den britiske garnisonen forsterket med ankomsten til rundt 4 500 menn og generalmajor Howe. Admiral Samuel Graves ledet flåten i havnen.

General Gage startet arbeidet med sine nye generaler med å planlegge utbruddet fra beleiringen av Boston. De ville bruke et amfibisk angrep for å fjerne amerikanerne fra Dorchester Heights eller å ta deres hovedkvarter ved Cambridge. For å forhindre disse planene, gav general Ward ordre til general Putnam om å befeste Bunker Hill.

Charlestown-halvøya var trang i nordvest og den strakte seg 1,6 km mot sørøst inn i havnen til Boston. På sitt nærmeste, skilte bare 300 meter den fra Boston-halvøya. Bunker Hill er en høyde nord på halvøya, og Breeds Hill ligger nær Boston-siden, mens byen Charlestown okkuperte flaten i den sørlige enden.

Om kvelden den 16. juni ledet den amerikanske obersten William Prescott 1500 menn inn på halvøya. Til å begynne med var Putnam, Prescott og deres ingeniøroffiser, kaptein Richard Gridley, uenige om hvor de skulle lokalisere sitt forsvar. Breeds Hill ble sett på som lettere å forsvare, og de bestemte seg for å legge sin ytre forsvarslinje der. Prescott og hans menn brukte Gridleys markeringer og begynte å grave en befestning som var 50 meter lang og 25 meter bred med skyttergraver og jordvoller. De utvidet mot Charles-elva til høyre og begynte å forsterke et gjerde som gikk til venstre.

Tidlig i gryningen, rundt 04.00, ble det nye festningsverket oppdaget fra HMS Lively. Skipet åpnet ild og stoppet midlertidig amerikanernes arbeid. Admiral Greeves som var ombord på sitt flaggskip, HMS Somerset, våknet irritert av skuddene han ikke hadde beordret. Han beordret at ilden skulle opphøre, bare for å trekke ordren tilbake da han kom opp på dekk og så arbeidet. Han beordret at alle de 128 kanonene i havnen skulle åpne ild mot den amerikanske posisjonen. Bredsidene viste seg å være stort sett ineffektive, siden skipene ikke klarte å heve kanonene nok til å nå festningsverkene.

På den andre siden av den trange kanalen, i Boston, stod general Gage, hans stab og lojalisten Abijah Willard. Han så sin svigerbror oberst Prescott gjennom et teleskop. «Vil han kjempe?» spurte Gage. «Jeg kan ikke snakke for hans menn,» svarte Willard, «men Prescott vil kjempe mot deg til helvetes porter.»

Prescott levde opp til Willards ord, men hans menn var ikke like resolutte. Da en ung menig fikk side hode revet av av en kanonkule, gav Prescott ordre om å begrave mannen raskt og i stillhet, men i stedet gav en stor gruppe menn ham en skikkelig begravelse og flere av dem deserterte kort tid etterpå.

Det tok nesten seks timer å organisere en infanteristyrke, samle dem og inspisere mennene. General Howe skulle lede hovedangrepet, drive rundt amerikanernes venstre flanke og ta dem i ryggen. Brigadegeneral Robert Pigot på den britenes venstre flanke skulle lede frontalangrepet på de fremre forsvarsposisjonene. Major John Pitcairn ledet flanken eller reservestyrken. Det tok flere turer i langbåter å samle Howes styrker i det nordvestlige hjørnet av halvøya, kjent som Moultons Hill. På en varm dag med ulljakker og full feltoppakning på rundt 30 kg, var britene endelig klar rundt klokka 14.00.

Amerikanerne så denne aktiviteten og hadde også bedt om forsterkninger. Den eneste troppene som kom seg til de fremre posisjonene var to regimenter fra New Hampshire på 200 menn under John Stark og James Reed. Starks menn plasserte seg langs gjerdet til venstre, den nordre enden av den amerikanske posisjonen. Siden lavvann åpnet et gap langs Mystic-elva, forlenget de raskt gjerdet med en kort steinmur i nord som endte ved vannkanten på en liten strand. Gridley eller Stark plasserte en stake rundt 30 meter foran gjerdet og beordret at ingen skulle skyte før soldatene passerte den. Men menig John Simpson fulgte ikke ordren og skjøt så snart han hadde klart sikte, og han startet dermed slaget.

General Howe satte inn både jegerkompaniene og grenadererne til alle regimentene som var tilgjengelige. Langs den smale stranden på sin høyre flanke, plasserte Howe sitt lette infanteri. De stilte opp fire i dybden og flere hundre i bredden ledet av offiserer i røde jakker. Bak den røffe steinmuren stod Starks menn. I midten av de britiske linjene stod Reeds menn og resten av Starks regiment fra New Hampshire ved gjerdet mellom stranden og skyttergravene. Mot disse stilte Howe opp alle grenaderene fra flankekompaniene i første linje og støttet dem med 5. og 52. regimentenes linjekompanier. Angrepet på selve festningsverket ble ledet av brigadegeneral Robert Pigot som ledet de 38. og 43. linjekompaniene, sammen med Marines.

Prescott mistet jevnt og trutt menn. Han mistet svært få i selve beskytningen, men måtte ha ti frivillige til å bære hver såret mann tilbake. Andre dro nytte av forvirringen og sluttet seg til tilbaketrekningen. To generaler sluttet seg til Prescotts styrke, men begge nektet å kommandere og kjempet som individer. En av disse var dr Joseph Warren, presidenten av rådet og fungerende leder for Massachusetts revolusjonære styresmakt (hans forfremmelse til generalmajor var ennå ikke trådt i kraft). Den andre var Seth Pomeroy. Innen slaget startet var antallet forsvarere på rundt 1400, og de stod ovenfor 2600 regulære soldater.

Det første angrepet på både gjerdet og festningsverket ble møtt med samlede salver på kort hold og slått tilbake med tunge britiske tap. Reservene som var samlet rett nord for byen, ble også skadet på grunn av rifleskudd fra et kompani i byen. Howes menn samlet seg på nytt på marken og gjorde et nytt mislykket angrep på muren.

Amerikanerne hadde mistet all ilddisiplin. I tradisjonelle slag i det 18. århundre, skjøt, ladet og flyttet mennene i kompaniene seg på spesifikke ordrer, slik de ble opplært til. Etter sin innledende skuddsalve, kjempet amerikanerne som individer, og hver mann skjøt så raskt som han kunne lade og finne et mål. Britene trakk seg tilbake nesten til sin opprinnelige posisjon på halvøya for å samle seg. Marinen, sammen med artilleriet fra Copps Hill på Boston–halvøya, skjøt brannskudd inn i Charlestown. Alle de rundt 400 bygningene og havnen ble fullstendig nedbrent, men snikskytterne trakk seg uskadet ut.

Det tredje britiske angrepet tok festningsverket på grunn av en rekke faktorer. Britiske reserver var inkludert i dette angrepet og begge flankene konsnetrerte seg om festningsverket. Amerikanerne gikk også tom for ammunisjon, noe som reduserte slaget til en kamp med bajonetter, men de fleste amerikanske soldatenes musketter hadde ikke bajonetter.

Britene hadde tatt høyden, men med en stiv pris. 1054 ble skutt (226 døde og 828 sårede) og et uproporsjonalt høyt antall var offiserer. De amerikanske tapene var bare rundt 450, og av disse var 140 omkomne (inkludert Joseph Warren) og 30 var tatt til fange (20 av disse døde). De fleste amerikanske tapene kom under tilbaketrekningen. Major Andrew McClary var den høyeste amerikanske offiseren som døde i slaget. Han ble minnet gjennom at Fort William and Mary ble omdøpt til Fort McClary.

Britiske døde og sårede inkluderte de fleste av deres offiserer. Av hele general Howes feltstab, var han den eneste som ikke ble truffet. Major Pitcairn var død, og oberst James Abercrombie var dødelig såret. Den amerikanske tilbaketrekningen og den britiske fremrykningen sveipet gjennom hele halvøya, Bunker Hill i tillegg til Breeds Hill. Men antallet amerikanere som stod i de nye posisjonene som raskt ble opprettet av Putnam på fastlandet på slutten av dagen, og utmattelsen til hans tropper, fjernet enhver sjanse Howe hadde om å rykke frem mot Cambridge og bryte beleiringen.

Holdningen til britene hadde endret seg radikalt, både individuelt og som styresmakt. Thomas Gage ble snart kalt tilbake og ble erstattet av general Howe. Howe mistet motet han hadde utvist ved Luisbourg og var forsiktig gjennom resten av sin tjeneste. Gage sin rapport til regjeringen gjentok hans tidligere advarsler om at «en stor hær må settes inn over lengre tid for å kue disse folkene» og ville kreve «innleiing av utenlandske styrker.»

Den kjente ordren «ikke skyt før dere ser det hvite i øynene deres» ble folkeliggjort gjennom fortellinger om Bunker Hill. Men det er usikkert om hvem som sa det, siden forskjellige forfattere tilskriver den til Putnam, Stark, Prescott og Gridley.

Det er også usikkert om hvilken rolle afroamerikanere hadde. Det er sikkert at noen var involvert i slaget, men deres nøyaktige antall er ukjent. En av diise var Salem Poor som ble hedret for mot og viss handlinger på festningsverket reddet Prescotts liv, men beretningene som gav ham æren for Pitcairns død er svært tvilsomme. Andre afroamerikanere som var til stede var Peter Salem, Prince Whipple og Brazillari Lew [1]. Mulatten Phillip Abbot fra Andover ble drept i slaget.

Blant de kolonifrivillige i slaget var James Otis, Henry Dearborn, John Brooks, William Eustis, Daniel Shays, William Barton [2] og Israel Potter. Blant de britiske offiserene var general Henry Clinton, general John Burgoyne og lord Francis Rawdon.

• Peter Doyle; "Bunker Hill"; (barnebok); 1998, Providence Foundation; ISBN 1-887456-08-2.
• John R. Elting; "The Battle of Bunker's Hill"; 1975, Phillip Freneau Pres (56 pages), Monmouth, New Jersey; ISBN 0-912480-11-4
• Howard Fast; "Bunker Hill"; 2001, ibooks inc., New York; ISBN 0-7434-2384-4
• Richard Ketchum;"Decisive Day: The Battle of Bunker Hill"; 1999, Owl Books; ISBN 0-385-41897-3 (Paperback: ISBN 0-8050-6099-5)
• The New Dictionary of Cultural Literacy, Third Edition. Edited by E.D. Hirsch, Jr., Joseph F. Kett og James Trefil. Publisert av Houghton Mifflin Company. 2002.

• Library of Congress diskusjon
• Bunker Hill Arkivert 23. desember 2008 hos Wayback Machine.
• Webside om Israel Putnam
• WGBH Forum Network-Patriots of Color:Revolutionary Heroes
• Webside om kaptein Samuel Cherry som kjempet ved Bunker Hill
• Liste over falne patrioter ved Bunker Hill^{[død lenke]}