Vietnamkrigen

Vietnamkrigen
Konflikt: Den kalde krigen
FNL-base ved My Tho i brann, 8. april 1968 (nederst t.h)
Dato 1. november 1955[1]/desember 1956[2]/26. november 1959[3] til 30. april[4]/ 15. mai 1975[5] (aktiv amerikansk deltakelse 1964-1973) Sted Vietnam, Laos, Kambodsja Resultat Seier til Nord-Vietnam og FNL 1973: Fredsavtale: USA og andre utenlandske tropper trakk seg ut av Vietnam 1975: Nord-Vietnam erobret Sør-Vietnam (se Saigons fall)
Stridende parter
Sør-Vietnam USA Sør-Korea (1964-1973) Thailand (1965-1971) Australia (1965-1972) New Zealand (1965-1972) Filippinene (1965-1973) Khmer-republikken (1970-1975) Kongeriket Laos (1970-1975) Støttet av: Spania Taiwan	Nord-Vietnam FNL Pathet Lao Røde Khmer (1970-1975) Nord-Korea (luftstøtte 1967-1968) Støttet av: Kina (til 1969) Sovjetunionen (fra 1965) Cuba DDR
Kommandanter og ledere
Ngô Đình Diệm Nguyễn Văn Thiệu Nguyễn Cao Kỳ Cao Văn Viên Duong Van Minh Lyndon B. Johnson Richard Nixon Robert McNamara Henry Kissinger William Westmoreland Creighton Abrams Park Chung-hee Chae Myung Shin Lee Sae-ho Lon Nol Thanom Kittikachorn Ted Surong Donald Dunstan Keith Holyoake Ferdinand Marcos Savang Vatthana Vang Pao	Hồ Chí Minh Le Duan Nguyen Chi Thanh Võ Nguyên Giáp Văn Tiến Dũng Lê Trọng Tấn Trần Văn Trà Hoàng Văn Thái Nguyễn Văn Linh Nguyễn Hữu Thọ Trần Độ Mao Zedong Lin Biao Souphanouvong Phuomi Vongvichit Pol Pot Leonid Bresjnev Rodion Malinovskij Andrej Gretsjko Anatolij Hiuppinen Kim Il-sung
Styrker
850 000 536 100 50 000 7 672 10 450 552 35 000 70 000 Totalt: 1 560 000	287 465 (1968)[6] Ukjent 170 000 (1969) 70 000 6 000 3 000 300-600 Totalt: ca. 537 000
Tap
180 000 - 316 000 58 209 30 000 5 000 1 351 520 37 Totalt: 275 000–411 000	600 000–1,1 millioner (ifølge vietnamesiske kilder) 1 446 16[7]
Sivile tap: Vietnamesere: Ca. 2 millioner drepte Kambodsjanere: 200 000 – 1 000 000 drepte Laoitter: 20 000 – 250 000 Totalt: 2 220 000 - 3 250 000

Vietnamkrigen (fra siste halvdel av 1950-tallet–1975), også kalt andre indokinesiske krig, startet da FNL-geriljaen som var støttet av Nord-Vietnam, gikk til opprør mot det sørvietnamesiske styret for å forene Vietnam under kommunistisk ledelse. Viet Cong begynte sannsynligvis sin kampanje med terror og likvideringer mot tjenestemenn under Diems regime i midten av 1957.^[8] USA fryktet gjennom dominoteorien at dette ville kunne føre til en spredning av kommunismen over hele Sørøstasia, særlig på bakgrunn av Koreakrigen og den politiske uro i blant annet Indonesia på denne tiden, hvor kommunistene hadde stor framgang. USA involverte seg derfor etter hvert sterkt på sørvietnamesisk side. I løpet av krigen vokste konflikten, og spredte seg til både Nord-Vietnam i form av en utstrakt amerikansk bombing, og til Laos og Kambodsja hvor kommunistiske opprør støttet av Nord-Vietnam fant sted, og hvor sørvietnamesiske enheter, med amerikansk luftstøtte, angrep de nordvietnamesiske forsyningslinjene.

Til tross for massiv amerikansk støtte til Sør-Vietnam, så ikke konflikten ut til å ta slutt, og i 1973 trakk USA seg ut av landet. I 1975 ble den sørvietnamesiske hovedstaden Saigon inntatt av nordvietnamesiske styrker, noe som markerte slutten på krigen.

Som følge av krigen havnet etter hvert hele det tidligere Fransk Indokina under sovjetisk innflytelse, noe som dannet en ny frontlinje i den kinesisk-sovjetiske splittelsen som nylig var oppstått. Krigen førte til anslagsvis fem millioner døde og skadde, hvorav anslagsvis mellom 800 000^[9] og 3,1 millioner^[10][11][12] sivile.

Utdypende artikkel: Vietnams historie og Første indokinesiske krig

Før andre verdenskrig var Vietnam en del av kolonien Fransk Indokina. Under andre verdenskrig beholdt den franske Vichy-regjeringen kontrollen over Vietnam, og Vichyregimet lot Japan stasjonere soldater i landet.^[13] Mot krigens slutt, i mars 1945, gjennomførte japanerne et kupp mot franskmennene. Keiser Bảo Đại erklærte den 12. mars at Vietnam var uavhengig av Frankrike og kansellerte alle avtalene med Frankrike. Da japanerne trakk seg ut i august 1945, oppsto det et maktvakuum som det krigsherjede Frankrike ikke hadde mulighet til å fylle umiddelbart.

Etter andre verdenskrig ble den franske handlingslammelsen utnyttet av Việt Minh, ledet av kommunisten Hồ Chí Minh. Vietnam ble erklært uavhengig fra Frankrike 2. september 1945. I en periode delte Ho Chi Minh regjeringsmakten med ikke-kommunistiske nasjonalister. I mars 1946 ønsket Ho Chi Minh franske tropper tilbake til Nord-Vietnam, noe nasjonalistene protesterte mot. I tillegg hadde Frankrike kontrollen i Cochinkina og Saigon-området. I 1949 ble en ikke-kommunistisk rivaliserende regjering satt opp i Saigon under navnet Staten Vietnam, ledet av den tidligere keiseren av Nguyen-dynastiet Bảo Đại. Frigjøringskampene i den første indokinesiske krig pågikk frem til 1954, da Frankrike led et endelig nederlag ved slaget ved Dien Bien Phu.

Etter at fredskonferansen i Genève i 1954 avsluttet den første indokinesiske krig, trakk Frankrike seg ut av Fransk Indokina og Vietnam ble midlertidig delt i to med en demilitarisert sone.

Etter Genève-konferansen oppnådde Staten Vietnam full uavhengighet og forlot Den franske union, men ble også avgrenset territorielt til den delen av Vietnam som lå sør for den demilitariserte sonen, senere ble kjent som Sør-Vietnam.

Viet Minh hadde kontroll over nesten hele det nordlige Vietnam, bortsett fra Hanoi og et område rundt byen. Samtidig sto det også militære styrker i Staten Vietnam i sør, selv om rundt 90 000 Viet Minh-soldater ble evakuert nordover. Men fortsatt ble mellom 5 000 og 10 000 kadre igjen i sør, de fleste av dem med ordre om å endre fokus til politisk agitasjon og politisk virksomhet.[14] Den første organiserte FNL-virksomheten, «Saigon-Cholon fredskomite», ble grunnlagt i 1954 for å stå for lederskapet for denne gruppen av kadrene i sør.[14] Andre navn som slike grupper fikk, indikerte at det var religiøse grupper.[14] Slike grupper til å fronte motstandsarbeidet ble etter hvert så utbredt at bevegelsens virkelige lederskap forble ukjent til lenge etter at krigen var over, og dette ga grunnlaget for uttrykket «Det ansiktsløse Vietcong».[14]. Ifølge en usignert erklæring etter at Genève-avtalen ble signert, skulle det holdes fritt valg innen to år og dette valget skulle ligge til grunn for en samling av landet.[15][16] Kravet om valget fremsto likevel som vagt og tidsfristen var ikke nevnt i selve Genève-avtalen som var signert av den franske brigadegeneralen Del Teil og den vietnamesiske hærsjefen Ta Quang Buu[17]. Dette hindrer ikke at det ofte står at kravet om valg innen to år var et sentralt punkt i avtalen[15]. I 300 dager, fram til 18. mai 1955 var grensen mellom nord og sør åpen, slik at folk fritt kunne flytte til den delen av landet de ønsket å bo i. Dette førte til en flyktningstrøm på mellom 800 000 og en million nordvietnamesere fra nord til sør, for en stor del av katolikker som fryktet religiøs forfølgelse under kommunistene. 310 000 av disse ble evakuert gjennom Operasjon Passage to Freedom, organisert av United States Navy i oktober 1954.[13][18][19][20]

Til tross for Genève-avtalen, sluttet ikke de militære urolighetene i sør. Det var forventet at den sørlige sonen skulle fortsatt være knyttet til Frankrike fram til de angivelige valgene. Bảo Đại ble imidlertid avsatt av den USA-orienterte statsministeren Ngô Đình Diệm i 1955, som utnevnte seg selv til president i det selvstendige Republikken Vietnam, og fikk denne uavhengigheten legitimert i en folkeavstemning som ble gjennomført under noe tvilsomme forhold. Den sørvietnamesiske regjeringen under Diệm sa nei til å gjennomføre de angivelig planlagte valgene og begrunnet det med at et fritt valg ikke kunne gjennomføres i områdene som tilhørte det nordvietnamesiske undertrykkelsesregimet^[21]. USA støttet opprusting av en sørvietnamesisk hær i et forsøk på å stabilisere situasjonen, uten særlig suksess. Den sørvietnamesiske regjeringen slet også med lav folkelig støtte og stadig mer utstrakt korrupsjon.

De siste franske soldatene forlot Vietnam i april 1956.^[22] I mars samme år presenterte kommunistlederen Lê Duẩn, som hadde blitt sendt fra Nord til Sør i 1946, en plan med navnet «Veien til sør» for militær infiltrasjon til de andre medlemmene av politbyrået i Hanoi.^[23] I Lê Duẩns plan ble det tatt høyde for at det ville bli en militær konfrontasjon med USA, gitt forholdene under den kalde krigen.^[24]

Viet Cong begynte sin kampanje med terror og likvideringer mot tjenestemenn under Diems regime i midten av 1957^[8]. Det var samtidig en langsom oppbygging av militær motstand mot det sørvietnamesiske styret til Diệm. Først i 1959 besluttet det nordvietnamesiske politbyrået en «Folkets krig» i sør på sin sesjon i januar 1959, og denne beslutningen ble bekreftet av politbyrået i mars.^[22] I mai 1959 ble det etablert en gruppe for å oppgradere og videreutvikle Ho Chi Minh-stien, og de første leveransene ble levert i august samme år.^[25] Det ble etablert en felles militær kommando, med hovedkvarter i Tây Ninh-provinsen, rett ved grensen til Kambodsja.

I september 1959 ble to kompanier fra Sør-Vietnams hær overfalt og dette var den første militære aksjonen som involverte større enheter.^[14] Aksjonen ble av kommunistene betraktet som begynnelsen av den «væpnede kampen».^[14] En rekke opptøyer som startet i provinsen Bến Tre i Mekongdeltaet i januar 1960 etablerte en rekke «frigjorte soner» hvor det ble etablert lokalt FNL-styre.

President John F. Kennedy sendte de første amerikanske mannskapene i 1961, først som rådgivere og instruktører, men senere fikk disse en stadig mer aktiv rolle i selve kampene. I tillegg hadde andre land en mer symbolsk militær tilstedeværelse, uten at de av den grunn slapp unna kamphandlinger og tap.

Amerikanerne mente etter hvert at de hadde satset på feil person gjennom Diệm, og et CIA-organisert militærkupp 1. november 1963 fjernet ham. Mordet på Diệm førte til økt politisk og militær ubalanse i Sør-Vietnam. Samtidig økte kamphandlingene stadig i styrke, noe som førte til en økende flyktningstrøm inn til de store byene.

Regjeringen til Harold Wilson «motsto presset fra USA om å sende styrker til Vietnam».^[26]

Under president John F. Kennedy ble de første amerikanske militære rådgiverne sendt til Vietnam. Det ble også sendt store mengder militært utstyr i form av panservogner, helikoptre, og håndvåpen. Innen slutten av 1961 var det 2700 amerikanske rådgivere integrert i sør-Vietnams hær^[27]. Selv om de i prinsippet ikke skulle direkte delta i kamphandlinger, havnet amerikanerne stadig i skuddvekslinger. Samtidig økte nord-Vietnam og Viet Congs militære slagkraft. 3 amerikanske rådgivere ble drept og 5 helikoptre gikk tapt under slaget om Ấp Bắc den 2. januar 1963.^[28] Slaget ga inntrykket overfor verden at sør-Vietnam var i ferd med å tape krigen^[29].

Ved årsskiftet 1963-1964 besluttet Nord-Vietnam å utnytte den kaotiske situasjonen i Sør for å trappe opp angrepet mot den sørvietnamesiske regjeringen. Målet var å tilintetgjøre den sørvietnamesiske hæren. Innad renset kommunistpartiet for de moderate medlemmene. Beslutningen om opptrappingen førte til en drastisk økning i antall angrep i Sør^[30].

For å hindre at Sør-Vietnam skulle kunne risikere å falle, trappet også USA opp i årene 1964–1966 med regulære militære enheter som engasjerte seg direkte i kampene. Amerikanerne ble trukket inn i en utmattelses- og geriljakrig mot den nordvietnamesiske hæren og geriljabevegelsen FNL som ifølge den øverstkommanderende for FNL, Trần Văn Trà, var en enhetlig militær styrke som tok sine ordre fra politbyrået i Hanoi.^[31] Et omfattende nettverk av stier og veier gjennom særlig Laos, men også Kambodsja, den såkalte Ho Chi Minh-stien sikret forsyningslinjene til de nordvietnamesiske styrkene og FNL i sør.

Et foreløpig klimaks kom ved Tết-offensiven under den vietnamesiske nyttårsfeiringen Tết i februar 1968 og slaget om Huế som varte til begynnelsen av mars og slaget ved Khe Sanh som ikke endte før i april samme år. De nordvietnamesiske styrkene ble til slutt slått tilbake og oppnådde nok ikke de militære målene. Flere i Sør-Vietnam, spesielt de som hadde sittet på gjerdet, tok avstand fra kommunistene.^[32] Men i Vesten ble Tet-offensiven en stor politisk seier for Nord-Vietnam. Tết-offensiven hadde flyttet krigen inn i byer og i områder som amerikanerne hadde erklært som sikre og det ble nå klart, særlig for den amerikanske opinionen, at krigen ikke ville la seg vinne innenfor de økonomiske, menneskelige og militære midler de var villige til å ofre. I tillegg ble Vietnamkrigen den første krigen med en intens mediedekning, særlig via TV, og krigens redsler kom hjem i de amerikanske stuene. My Lai-massakren, som i et krigshistorisk perspektiv dessverre ikke er så spesiell og ble overskygget av Huế-massakren i antall drepte, ble allikevel for alle krigsmotstandere i Vesten en symbolsak for meningsløs nedslakting av mennesker i en unødvendig krig. Den politiske belastningen, både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk ble for stor. I 1969 ble en av kuppmakerne mot Diệm, Nguyen Van Thieu president og det ble satset på å vinne folkelig støtte, men uten særlig hell.

President Lyndon Johnson, som nettopp hadde startet primærvalgene som en del av nominasjonsprosessen for det kommende presidentvalget i USA 1968, erklærte at han trakk seg fra presidentvalget, noe som ble forklart med de manglende utsiktene til løsning i Vietnam. Republikanernes Richard M. Nixon vant valget i 1968, og da han gikk til gjenvalg i presidentvalget i USA 1972 mot demokratenes George McGovern, hadde Nixon tatt slagordet Peace With Honor og vant en overveldende seier. Slagordet indikerte at tanken om militær seier var gitt opp og at det gjaldt å komme seg ut med æren i behold. Da Nixon tiltrådte som president, sto det hele 536 100 amerikanske soldater i Vietnam.

Oppfatningen om at militær seier ikke var mulig festet seg da det stadig ble tydelig at Nord-Vietnam, etterhvert sterkt økonomisk og militært støttet av særlig Sovjetunionen, hadde krefter og vilje til å fortsette kampen i uforminsket styrke. Krigen hadde etterhvert endret karakter fra geriljakrig til en mer klassisk konvensjonell krigføring med regulere nordvietnamesiske enheter. I denne situasjonen var FNLs rolle mer som en politisk overbygning.

Etter at general William Westmorelands strategi med utmattelseskrig mot Nord-Vietnam viste seg mislykket etter Tết-offensiven i 1968, endret den nye amerikanske øverstkommanderende Creighton Abrams den amerikanske taktikken til beskyttelsen av den sørvietnamesiske befolkningen ved å drive fiendene ut av befolkede områder og å ødelegge fiendens politiske apparater.^[33] Videre førte kritikken etter disposisjonene under slaget om Hamburger Hill til behov for at styrkene ble disponert på en annen måte.

Den amerikanske strategien ble videre lagt om til at ansvaret for særlig bakkekampene skulle ivaretas av Sør-Vietnams hær (ARVN), etter hvert alene. De amerikanske styrkene langsomt ble trukket ut av aktiv kamp og overlot disse til ARVN, noe som særlig ble en realitet under den nordvietnamesiske påskeoffensiven i 1972. De amerikanske styrkene hovedoppgave ble mer rådgivende, og var trukket helt ut av Vietnam 29. mars 1973. Denne strategien viste seg imidlertid ikke å være tilstrekkelig vellykket, og ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts.

I 1970 ga Nixon en kunngjøring, «I kveld annonserer jeg planer for uttak av ytterligere 150.000 amerikanske soldater som skal være ferdig i løpet av våren neste år. Dette vil gi en samlet reduksjon på 265,500 menn i våre væpnede styrker i Vietnam under nivået som eksisterte da vi overtok 15 måneder siden.»^[34]

Nixon startet tilbaketrekking av soldater, men bombingen av nordvietnamesisk infrastruktur og forsyningslinjer via Ho Chi Minh-stien gjennom Laos og Kambodsja fortsatte med uforminsket styrke. Under Abrams ble det amerikanske militære engasjementet redusert fra 535 000 soldater i desember 1968 til 30 000 soldater mot slutten av 1972. Nixon gjorde store politiske poeng av reduksjonen av den amerikanske militære tilstedeværelsen.

Allerede i 1968 var det gjort forsøk med fredsforhandler i Paris, etter at amerikanerne hadde slått tilbake Tet-offensiven. Men disse forhandlingene strandet blant annet på grunn av de nordvietnamesiske kravene om full bombestans og de amerikanske kravene om nordvietnamesiske tilbaketrekking fra sør. Videre ble disse forhandlingene en sak i den amerikanske presidentvalgkampen, hvor Richard M. Nixon fryktet at om fredsforhandlingene ble vellykket, ville det styrke hans motkandidat, demokratenes Hubert H. Humphrey. Nixon overbeviste den sørvietnamesiske presidenten van Thieu at de ville få en bedre avtale med ham som president.

Slik gikk det imidlertid ikke og krigen fortsatte. Men parallelt med kampene foregikk det langdryge og vanskelige fredsforhandlinger i Paris. Forhandlingene ble ledet av Henry Kissinger fra USA og Lê Ðức Thọ fra Nord-Vietnam. Nguyen van Thieu var i utgangspunktet sterkt imot denne fredsavtalen, blant annet fordi den ikke omhandlet tilbaketrekking av de tusener av nordvietnamesiske styrker som sto i Sør-Vietnam. Han mistenkte at kommunistene ikke ville holde avtalen, men bare ønsket en tilbaketrekking av amerikanske styrker. Nixon gav Thieu både trusler og løfter. Nixon truet med at Thieus protest ville føre til "en uunngåelig og umiddelbar slutt på USAs økonomiske og militære assistanse" og at USA ville forhandle uten Sør-Vietnam. Samtidig lovet Nixon at hvis Thieu gikk med på avtalen ville USA slå tilbake mot kommunistene hvis de brøt avtalen. Løftet var tomt tatt i betraktning den amerikanske kongressens motstand mot fortsatt krig. Thieu hadde ikke noe valg og gikk derfor med på avtalen^[35] . Kissinger og Thọ ble begge tildelt Nobels fredspris for 1973 etter dette arbeidet, men sistnevnte takket nei til prisen, fordi han mente at det ikke eksisterte fred i landet.

Etter at Nord-Vietnam hadde forbedret sine militære posisjoner, og også forhandlingsposisjoner etter påskeoffensiven i 1972, ble det 27. januar 1973 oppnådd en fredsavtale og våpenhvile. Med dette trakk amerikanerne ut deres siste operative militære enheter. De første amerikanske krigsfangene ble løslatt av Nord-Vietnam 11. februar og alle amerikanske styrker var ute av landet 29. mars.^[36] Fredsavtalen regulerte ikke den militære situasjonen, men «frøs» denne. Dette medførte at tusenvis av nordvietnamesiske styrker ble stående i Sør-Vietnam, sammen med den væpnede FNL. Det var heller ikke i avtalen definert hvem som kontrollerte hvilke områder. Dette gjorde at våpenhvilen og fredsavtalen var svært skjør.

Paris-fredsavtalen ble imidlertid ikke respektert, og med de siste amerikanske soldatene ute startet Nord-Vietnam etter en oppbyggingsperiode en storstilt offensiv med tunge våpen, herunder stridsvogner. Den sørvietnamesiske hæren (ARVN) hadde ikke mulighet til å stå imot og var angivelig svekket av dårlig moral, korrupsjon og lav lojalitet overfor en regjering med begrenset folkelig støtte. ARVN hadde som andre hærer både gode og dårlige enheter, og gode og dårlige ledere, men kun sjeldent er gode enheter og ledere beskrevet i eksisterende vestlige historier^[37].

Amerikanerne var lei av krigen, og ønsket mindre og mindre innblanding. Selv om Nixon hadde lovet Thieu amerikanske represalier dersom kommunistene brøt fredsavtalen, kom ikke denne hjelpen. Nixon var på dette tidspunktet rammet av Watergate-skandalen og måtte gå av som president i august 1974. Den påtroppende amerikanske presidenten Gerald Ford ønsket ikke å bli assosiert med krigen og holdt ikke Nixons løfter. Samtidig kuttet Ford også mer og mer på den økonomiske støtten til Sør-Vietnam. I høsten 1974 ble det økonomiske bidraget til Sør-Vietnam kuttet fra 1 milliard dollar til 700 millioner dollar. ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts.

Parallelt med krigen, brøt det også ut kamper med kinesiske styrker om de omstridte Paraceløyene i januar 1974. Etter blodige kamper tok den kinesiske styrkene kontroll over hele øygruppen, etter å ha okkupert deler av øygruppen etter det franske nederlaget i 1954.

Utover vinteren 1974/75 og våren 1975 rykket de nordvietnamesiske styrkene på bred front mot den sørvietnamesiske hovedstaden Saigon. Den sørvietnamesiske generalen Duong Van Minh hadde kampklare styrker i Mekongdeltaet, men ønsket å spare byen for et ødeleggende angrep og kapitulerte 30. april.

Dette resulterte i en rotete og improvisert evakuering av amerikansk ambassadepersonell, vaktstyrker og andre utenlandske statsborgere, blant annet ved helikopterflyvninger fra ambassadens tak til hangarskip og skip med helipad.

I motsetning til Røde Khmer i Kambodsja, gikk ikke seierherrene til blodbad mot sine motstandere etter Vietnamkrigen. Men de som hadde hatt stillinger innen det sørvietnamesiske styret eller militære, samt innflytelsesrike personer innen intelligentsia og kirkelige kretser ble sendt på såkalte omskoleringsleirer, som i realiteten var tvangsarbeidsleirer.

Under Vietnamkrigen hadde mange vietnamesere opplevd at den amerikanske tilstedeværelsen ødela viktige vietnamesiske verdier og kulturuttrykk, særlig gjennom alkoholmisbruket, narkotikabruken og prostitusjonen, som nasjonalistiske vietnamesere hadde sett på med stor skam. De nordvietnamesiske makthaverne var etter erobringen av Sør-Vietnam, tidlig med å gjenopprette disse tradisjonelle verdiene, noe som utvilsomt hadde folkelig støtte.

Det skapte imidlertid visse spenninger da en rekke nordvietnamesiske soldater og partikadre oppdaget at det fiendebildet som var opparbeidet under krigen ikke stemte og at befolkningen ikke var så fattige og undertrykkede slaver for utenlandske imperialister som de hadde blitt framstilt i krigsretorikken. I stedet var det materielle nivået i sør, både med hensyn til mat, klær og andre forbruksvarer, bøker og musikk langt høyere enn hva de var vant til fra Nord-Vietnam. Ganske snart førte tvangskollektiviseringen i landbruket, restriksjoner for mat- og varetransport og overtakelsen av private virksomheter til matmangel og mangel på andre livsnødvendigheter.

Den nordvietnamesiske hæren hadde under krigen en renommé for å nådeløst straffe dem de oppfattet som «forrædere», og det var en frykt for at de ville sette i gang slike represalier også etter krigen. Flere hundre tusen forlot landet, blant annet som båtflyktninger. Blant disse flyktningen fantes det folk fra alle lag av befolkningen, men mange av dem som flyktet var folk som hadde støttet det sørvietnamesiske styret eller som fryktet kommunistisk forfølgelse blant annet med religiøst grunnlag.

USA ble involvert i krigen fra første halvdel av 60-tallet grunnet kommunistfrykten som rådet på denne tiden, hvor man antok at et kommunistparti-styrt Vietnam egentlig bare ville være en marionettstat for Sovjetunionen og Kina. Da dette viste seg å være helt feil forutsetninger (jamfør neste avsnitt) ble krigen sett på som meningsløs: Hvis Vietnam uansett ikke var en del av enhetlig «blokk» ledet fra Moskva var det [i det store strategiske bildet under den kalde krigen] mindre viktig om man «vant» eller ikke, og de store menneskelige lidelsene og omkostningene gjorde krigen dypt upopulær i den amerikanske opinionen. Ettertidens dom over den amerikanske strategien i Vietnam har ofte vært at «man ikke klarte å forstå motstanderen», mens tankegangen om en samlet kommunistisk blokk fikk nådestøtet da Nixon besøkte Kina og Mao i 1972 hvor det ble kjent for hele verden at Sovjetunionen og Kina hadde skilt lag. Etter Vietnams gjenforening i 1975 oppstod det en rekke grensekriger mellom Vietnam og Kina mot Nord og Kambodsja mot Vest (se Den sino-vietnamesiske krig og Den kambodsjansk-vietnamesiske krig) hvor klimakset ble at Vietnam invaderte Kambodsja i 1978 og avsatte Røde Khmer-regimet.

I utgangspunktet var det nordvietnamesiske kommunistregimets inntreden i konflikten sett på som det mest sentrale fra amerikansk side: USA støttet Sør-Vietnam i krigen for å demme opp for kommunismen. At andre kommunistmakter støttet Nord-Vietnam bygget også opp under oppfatningen av at det var nødvendig å støtte regimet i sør. I senere tid har det imidlertid kommet frem at nordvietnameserne så kampen mot amerikanerne mer som en fortsettelse av sin kamp for uavhengighet fra kolonimaktene enn en kamp for kommunistiske prinsipper.^[38] Denne misforståelsen mellom partene kan ha bidratt til at konflikten trakk ut i tid, siden USAs politiske rådgivere helt klart så konflikten som en del av den kalde krigen.

I 1950 utvidet Kina sin diplomatiske anerkjennelse av det Viet Minh-kontrollerte Nord-Vietnam, og sendte våpen og militære rådgivere som støtte i kampen mot Frankrike. Imidlertid fryktet kineserne for en amerikansk intervensjon, og oppfordret derfor Viet Minh om å godta en deling ved den 17. breddegrad.^[39]

Kinas mulighet til å støtte Viet Minh minket når sovjetisk støtte til kineserne minket ettersom Koreakrigen tok slutt i 1953. Imidlertid økte kinesisk støtte ved begynnelsen av 60-tallet, først gjennom matforsyninger som tillot de vietnamesiske styrkene å ikke bruke menneskelige ressurser på jordbruk. Sommeren 1962 gikk Mao Zedong med på å forsyne Hanoi med 90 000 geværer og rifler uten betaling, og i 1965 ble kinesiske enheter sendt til Nord-Vietnam for å reparere skadene forårsaket av den amerikanske bombingen, reparere veier og jernbanelinjer, og utføre andre former for byggearbeid. Dette gjorde at nordvietnameserne kunne bruke flere tropper på selve krigføringen og ferre på reparasjoner.

Forholdet mellom Kina og Sovjetunionen surnet til når Sovjetunionen invaderte Tsjekkoslovakia i august 1968. I oktober krevde kineserne at Nord-Vietnam kuttet båndene med Sovjet, men Hồ Chí Minh nektet.^[40] Den kinesiske tilbaketrekningen begynte i november, ettersom kineserne forberedte seg på en trefning med Sovjetunionen (som fant sted i mars 1969). Kineserne begynte også å støtte Røde Khmer som en motvekt mot Vietnam, noe som til slutt skulle føre til krigsutbrudd mellom de tidligere allierte. Den kinesiske tilbaketrekningen var ferdig i juli 1970.^[41]

Sør-Korea hadde den nest største kontingenten av utenlandske tropper stasjonert i Sør-Vietnam. De første sørkoreanske troppene ankom i 1964, og større kampbataljoner ankom året etterpå. De sørkoreanske troppene fikk et godt rykte blant allierte tropper, og amerikanske kommandanter skal visstnok ha ansett de koreanske sonene som tryggest.^[42]

Omtrent 320 000 sørkoreanske tropper ble sendt til Vietnam, hvor enhver tjenestegjorde ett år om gangen. På det høyeste var det 50 000 sørkoreanske tropper i Sør-Vietnam i 1968, men i 1973 ble alle troppene trukket ut.^[43] Omtrent 5 000 sørkoreanere ble drept og 11 000 skadd i løpet av krigen.

Australia og New Zealand var begge nære allierte av USA, og medlemmer av ANZUS-alliansen. Begge respektive landene sendte bakketropper til Vietnam, og begge lands tropper hadde erfaringer fra Malayakrisa og andre verdenskrig. Begge landenes regjeringer trodde på domino-teorien.

Australia begynte å sende rådgivere til Vietnam i 1962, og kamptropper ankom i 1965.^[44] New Zealand sendte ingeniører og artilleristøtte, og etterhvert også spesialstyrker og regulære infanterienheter som bidrog side om side med australierne.^[45] Australia hadde på det meste 5,672 tropper i Vietnam, og New Zealand hadde 552. Mer enn 60,000 australiere var i løpet av krigen involvert, hvorav 521 ble drept og over 3,000 skadd. Omtrent 3,000 newzealandere tjenestegjorde i Vietnam i løpet av krigen, hvorav 37 ble drept og 187 skadet.^[46]

Totalt 10,450 filippinske tropper tjenestegjorde i Sør-Vietnam. De var for det meste aktiv innenfor det medisinske og andre sivile prosjekter.

Den kongelige thailandske hær var involvert i krigen mellom 1965 og 1971, for det meste i Laos. Regulære styrker utgjorde et mindretall, mens de fleste troppene var såkalte «frivillige».

Sovjetiske skip i Sørkinahavet gav tidlige advarsler til FNL ettersom amerikanske fly var innkommende. Dette var svært betydelig, ettersom det gav geriljaene mulighet til å evakuere i god tid og ta med eventuelt utstyr. Dette førte til at amerikanske bombeangrep ofte ødela hele baser uten å ta livet av en eneste militærpersonell.^[47]

Sovjetunionen supplerte Nord-Vietnam med medisiner, våpen, stridsvogner, fly, helikoptre, artilleri, antiluftskyttsmissiler og annet militært utstyr. Sovjetiske tropper bemannet flere missilbatterier og fly, og totalt 3,000 sovjetiske tropper var delaktig i krigen.^[48]

Det østtyske ministeriet for statssikkerhet (Stasi) supplerte Nord-Vietnam med blant annet teknologi og kompetanse for overvåking av borgere, rekruttering av informanter og produksjon av falske ID-kort for infiltrasjonen til Sør-Vietnam^[49].

I 1967 sendte Nord-Korea en kampflyskvadron til Nord-Vietnam for å støtte det nordvietnamesiske flyvåpenet. Totalt 200 nordkoreanske piloter skal angivelig ha vært delaktig i luftkrigen over Vietnam i løpet av 1968.^[50] Ved siden av dette ble to antiluftartilleri-enheter sendt til Vietnam, i tillegg til våpen, ammunisjon og to millioner uniformsett.^[51] Kim Il-sung skal angivelig ha bedt pilotene om å «kjempe i krigen som om de vietnamesiske skyene var deres egne».^[52]

Omfanget av den cubanske involveringen er fremdeles et omdiskutert tema, ettersom regjeringene i både Vietnam og Cuba ikke har gitt ut noe offisiell informasjon om dette. Det er imidlertid blitt rapportert en rekke ganger av amerikanske soldater at cubanske personell var til stede i nordvietnamesiske fangeleirer og deltok i blant annet tortur av amerikanske soldater.^{[53][54][55][56][57]} Et vitne på dette var blant annet John McCain.^[58] Det er uomstridt at i det minste en liten cubansk kontingent deltok i krigen, men enkelte har også hevdet å ha bevis på at cubansk militær og ikke-militær involvering utgjorde tusenvis av personell.^[59]

• Nordmenn i Vietnamkrigen

• (en) Vietnam War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Article d'André Bouny, président du "Comité International de Soutien aux victimes vietnamiennes de l'Agent Orange et au procès de New York" (CIS) (fransk)
• Oversettelse av ovenstående (engelsk)
• Khang Ngoc Nguyen, Thong Van Ta: «Vietnamisering 2.0», kronikk i Aftenposten 21. april 2010