Canada

Canada er et land i Nord-Amerika. Landet er en føderasjon bestående av ti provinser og tre territorier. Ottawa er hovedstad. Landet er et konstitusjonelt monarki og et parlamentarisk demokrati. Engelsk og fransk er de offisielle språkene.

Canada strekker seg fra Atlanterhavet i øst, til Stillehavet i vest og til Nordishavet i nord. Landet har verdens lengste kystlinje. Med en landmasse på nesten 10 millioner km² er Canada verdens største land etter Russland. Landet har en lang grense til USA i sør og i nordvest (mot Alaska); fra 2022 har landet også en kort landgrense mot Danmark, på Hans Ø nær Grønland. To tredeler av befolkningen bor nær grensen til USA. Over 80 % av canadierne bor i bystrøk. Slagordet til Canada er «fra hav til hav».

De maritime provinsene i øst ligger ved Atlanterhavet med St. Lawrence-bukta og Mainebukta, og med den store øya Newfoundland i nord. Klimaet her er kjølig. På fastlandet i øst er det åser som er den nordlige utløperen av Appalachene. Omkring de store sjøene og ved St. Lawrence-elva i sør er det skogdekt lavland. De sentrale delene av landet har fruktbart sletteland, prærie, kontinentalt klima og lite nedbør. I vest er Canada preget av fjellkjedene Rocky Mountains og fjellkjeden Coast Mountains nærmere kysten. Vancouver Island ligger helt i sørvest. På stillehavskysten er vinterklimaet mildt. Landskapet i nord er preget av tundra med mange arktiske øyer helt i nord, blant annet Baffinøya (Qikiqtaaluk), Victoriaøya (Kitlineq) og Ellesmereøya (Umingmak Nuna).

Ontario er med nærmere 14 millioner innbyggere (2016) landets mest folkerike provins. Prince Edward Island er med en befolkning på 148 600 den minste provinsen regnet i antall innbyggere. Toronto, Montréal, Ottawa-Gatineau, Calgary, Edmonton og Vancouver er byområder med millionbefolkning.

Landet som nå er Canada var først befolket av inuitter og indianere. Som følge av britisk kolonisering av Amerika ble flere separate kolonier grunnlagt. Den moderne statsdannelsen Canada ble til i 1867 da provinsen Canada, som fra 1841 besto av det engelsktalende Øvre Canada (senere Ontario) og det fransktalende Nedre Canada (senere Quebec), gikk sammen i en føderasjon med Nova Scotia og New Brunswick. Manitoba ble etablert i 1870 og i 1871 ble Britisk Columbia med i forbundsstaten. Prince Edward Island sluttet seg til i 1873, Saskatchewan og Alberta i 1905 og Newfoundland i 1949. Fra grunnleggelsen i 1867 til 1931 var landet en dominion i det britiske imperiet.

Canada er medlem av De forente nasjoner og FNs særorganisasjoner, Samveldet av nasjoner, Organisation internationale de la francophonie, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC), Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, G7, G20 og Den nordamerikanske frihandelsavtale (NAFTA).

Navnet «Canada» kommer sannsynligvis fra det huron-irokesiske ordet kanata, som betyr «landsby» eller «bosted».^[4] I 1535 benyttet den stedegne, opprinnelige befolkningen (i regionen der dagens Ville de Québec / Québec by ligger) navnet for å rettlede den franske oppdageren Jacques Cartier til landsbyen Stadacona.^[5] Cartier benyttet senere ordet Canada til å referere til ikke bare denne særskilte landsbyen, men til hele regionen til Donnacona (høvding av Stadacona); år 1545 hadde europeiske bøker og kart begynt å referere til denne regionen som Canada.^[5]

På 1600- og 1700-tallet ble «Canada» benyttet for å henvise til delen av Ny-Frankrike som lå langs St. Lawrence-elven og de nordlige breddene av de store innsjøene. Området ble senere delt i to britiske kolonier, Øvre Canada og Nedre Canada. De ble forent som provinsen Canada i 1841.^[6]

Ved den kanadiske konføderasjonen i 1867 ble «Canada» tatt i bruk som navn for det nye landet, som ble betegnet som en dominion.^[7] Da Canada sikret sitt politiske selvstyre fra Storbritannia og Irland, begynte de kanadiske myndighetene i økende grad å benytte kun Canada på statsdokumenter og avtaler, en endring som ble reflektert i navngivingen av nasjonaldagen fra «Dominion Day» til «Canada Day» i 1982.^[8]

Man kan alternativt skrive kanadisk og kanadier på norsk.^{[9][10][11][12]} men ikke Kanada (landet). Canada ble eneform i 1961 i Norge ^[13]

Canada strekker seg over den nordlige del av det nordamerikanske kontinent og har et flateinnhold på 9 970 610 km². Landet er det nest største i verden, etter Russland. Fra øst til vest omfatter Canada seks tidssoner. Canada er delt inn i syv regioner, hver av dem med meget forskjellig topografi og klima.

Canadas motto er «fra hav til hav». I tillegg til kystlinjer mot Atlanterhavet og Stillehavet, har Canada en tredje kystline mot Nordishavet. Kystlinjen mot havet er totalt på 243 797 km,^[14] den lengste i verden.^[15]

Canada har en 8 892 km lang grense mot USA, inkludert 2 477 km mot Alaska, en delstat som hører til USA. I nord ligger de arktiske øyer mindre enn 800 km fra Nordpolen. På den andre siden av Nordishavet har Canada Russland som nabo. Øst for Baffinbukta ligger Grønland (Kalaallit Nunaat), som er en selvstyrt del av Danmark, og utenfor øya Newfoundland ligger øygruppa St.-Pierre-et-Miquelon som er et oversjøisk territorium tilhørende Frankrike.

Manitoba og nordlige Ontario er preget av innsjøer. Det er anslått at Canada har 1⁄7 av verdens ferskvannskilder. I tillegg til Great Lakes, som landet deler med USA, har Canada mange store elver og innsjøer. Canadas høyeste punkt er Mount Logan, med 5 929 meter over havet.

Samlet landbruksareal er beregnet til 675 867,4 km² (tall for 2006).^[16] Det tilsvarer 67 586 739 hektar.

Skog utgjør 35 % av landarealet (3,48 millioner km²). Landet har 9 % av skogarealet i verden, og 24 % av verdens boreale skoger^[17]

De fleste av landets rundt 36 millioner innbyggere bor i et smalt belte på noen hundre kilometer som strekker seg fra Atlanterhavet til Stillehavet langs den sørlige grensen, hvor klimaet er mildere. De viktigste byene er Toronto, Montréal, Vancouver, Calgary, Ottawa, Halifax, Edmonton og Winnipeg.

Landets viktigste naturressurser er olje, naturgass, fisk, salt, jern, nikkel, sink, gull, bly, sølv, tømmer, grus og sand.

Canadiere kaller seg «canadiere», «canadisk», «nordamerikanere» og «nordamerikansk», men aldri «amerikansk» eller «amerikanere». For canadiere (og meksikanere) er «amerikanere» betegnelsen på folket som bor sør for Canada i De forente stater. Å kalle en som er født og bor i Canada (eventuelt en som er født og bor i Mexico) for en amerikaner kan oppfattes som en fornærmelse.

De fleste moderne canadiere er etterkommere av innvandrere fra Europa. Som en motsetning til begrepet «melting pot», det vil si «smeltedigelen», som blir brukt om befolkningen i andre engelsktalende land (som for eksempel Australia), snakker canadiere om «the Canadian mosaic», altså «den kanadiske mosaikken» der hver folke- og språkgruppe tradisjonelt har fått være seg selv, har hatt sin plass i samfunnet og til sammen danner et felles bilde.

Canadas to offisielle språk, er engelsk og fransk. Gjennom Official Languages Act i juli 1969, ble fransk likestilt med engelsk av de statlige myndighetene, hvilket ble innledningen på en prosess som gjorde at Canada omdefinerte seg som tospråklig og mangekulturelt.^[18] I dag har fransk samme status som engelsk i parlamentet, i føderale domstoler og alle andre føderale institutter. Alle innbyggere har rett til å få sin sak prøvd på enten engelsk eller fransk. Alle offisielle språkminoriteter har i de fleste provinser og territorier, rett til skolegang på sitt eget språk ved skoler som tilhører gruppen man tilhører. Selv om Canada offentlig fører en «mangekulturell» politikk, må man kunne snakke enten fransk eller engelsk for å bli canadisk innbygger.

Engelsk og fransk er morsmålet til henholdsvis 59,7 % (17 694 835) og 23,2 % (6 864 615) av befolkningen,^[19] og språkene blir snakket hjemme av henholdsvis 68,3 % og 22,3 %.^[20] 98,5 % av den canadiske befolkningen snakker engelsk eller fransk (67,5 % snakker kun engelsk, 13,3 % snakker kun fransk, og 17,7 % snakker begge språkene).^[21] Engelske og franske offisielle språksamfunn, definert av First Official Language Spoken, består av henholdsvis 73,0 % og 23,6 % av befolkningen.^[22]

I Québec er fransk det eneste offisielle språket (85 % av den fransktalende befolkningen bor her). Dette i samsvar med Charte de la langue française som Parti Québécois innførte i 1976. Staten garanterer likevel den engelskspråklige befolkningen, samt urbefolkningen visse rettigheter, og de fleste samfunnstjenester er tilgjengelig på begge språkene. Det finnes, i tillegg til den franskspråklige befolkningen i Québec, også minoriteter i New Brunswick, østre og nordlige Ontario, Saskatchewan og sørlige Manitoba.

Den eneste provinsen der begge språkene er offisielle på provinsnivå, er New Brunswick. Men mange provinser tilbyr samfunnstjenester på begge språkene. 5 470 820 personer oppga et ikke-offisielt språk som førstespråk, hvorav de største var kinesisk (835 745), italiensk (469 485), tysk (738 080) og punjabi (271 220).^[når?]

I Canada er det definert tre urbefolkningsgrupper: indianere (i dag kalt First Nations), inuiter og métiser. Urbefolkningen i Canada har en nesten dobbel så høy befolkningsvekst som den øvrige befolkningen. Av 1 700 000 urinnvånere (5 % av Canadas befolkning) er 58 % indianere, 35 % métis, 4 % inuiter og 3 % hadde øvrig urfolkstilhørighet.^[23]

Disse gruppene snakker mer enn 50 ulike språk, hvorav de fleste fremdeles snakkes i Canada, men likevel er på vei til å dø ut. De eneste urbefolkningsspråkene som viser en stabil utvikling er ojibwe; cree, brukt av til sammen rundt 150 000 innbyggere; inuktitut, snakket av rundt 29 000 innbyggere, for det meste i Northwest Territories; Nunavut, Nunavik og Nunatsiavut. I noen områder har noen av disse eller andre språk en form for offisiell anerkjennelse, hvilket for eksempel kan bety at offentlige samfunnstjenester må tilbys på disse.

Det er svært store forskjeller i det religiøse landskapet i Canada. Andelen kristne varierer fra 82,4 % i Newfoundland og Labrador til 48,1 % i Alberta.^[24][25] I landet som helhet er det ifølge folketellingen i 2021, 53,3 % kristne (29,9 % katolikker, 21,7 % protestanter, og 1,7 % ortodokse), 34,6 % ikke-religiøse, 4,9 % muslimer, 2,3 % hinduer, 2,1 % sikher, 1,0 % buddhister og 0,9 % jøder. Blant de protestantiske kirkesamfunnene var 3,3 % med i United Church of Canada, 3,1 % i Anglican Church of Canada, 1,2 % baptister, 0,9 % lutheranere og 0,8 % presbyterianere.^[26]

Landet har lav befolkningstetthet: 3,9 innbyggere per km², sammenlignet med 35,3 innbyggere per km² i USA (2016). To tredeler av befolkningen bor nær grensen til USA.^[27]

81 % av befolkningen bor i urbane strøk (2011).^[28]

Toronto, Montréal, Ottawa-Gatineau, Calgary, Edmonton og Vancouver er byområder med millionbefolkning.^[29]

Man mener at urbefolkningen kom fra Asia for 30 000 år siden ved hjelp av en åpning i den tinende isen mellom Sibir og Alaska, eller langs kysten av disse. Noen av dem slo seg ned i Canada mens andre valgte å fortsette sørover. Da de europeiske oppdagelsesreisende kom til Canada var landet befolket av forskjellige urbefolkningsgrupper som, avhengig av miljøet, levde som nomader eller i faste bosetninger, var jegere, fiskere eller bønder.

Den første kontakten mellom urbefolkningen og europeerne fant trolig sted for omkring 1000 år siden da nordmenn fra Island slo seg ned på Newfoundland for en kort periode. Men det tok enda 600 år før den europeiske utforskning av Canada begynte for alvor.

Franske og engelske oppdagelsesreisende som lette etter en bedre sjøvei til de rike markedene i Det fjerne østen brukte de nordamerikanske elvene og sjøene flittig. De etablerte mange utposter, franskmennene særlig langs St. Lawrenceelven, De store sjøer og Mississippielven, og de engelske omkring Hudsonbukta og langs atlanterhavskysten. Selv om oppdagelsesreisende som Cabot, Cartier og Champlain aldri fant veien til Kina og India, fant de noe som var like verdifullt: rike fiskebanker og myldrende stammer av bever, rev og bjørn som alle hadde verdifull pels.

Permanent fransk og engelsk bosetting startet tidlig på 1600-tallet og økte utover hele århundret. Med bosettingen fulgte økonomisk aktivitet, men New France- og New England-koloniene forble økonomisk avhengig av pelshandelen og politisk og militært avhengig av sine moderland.

Det var uunngåelig at Nord-Amerika ble brennpunktet for en bitter rivalisering mellom Kongeriket Storbritannia og Frankrike. Etter Québec bys fall i 1759, tildelte Paris-traktaten alle franske landområder øst for Mississippi til Kongeriket Storbritannia, unntagen øyene St. Pierre og Miquelon utenfor Newfoundland.

De 65 000 fransktalende innbyggerne i Canada som nå kom under britisk styre, hadde et eneste mål: å holde på sine tradisjoner, språk og kultur. I 1774 vedtok Kongeriket Storbritannia Quebec Act som innrømmet offisiell anerkjennelse av fransk sivilrett og garanterte språk- og religions-frihet.

Et stort antall engelsktalende kolonister, som ble kalt Loyalists fordi de ønsket å forbli tro mot det britisk imperium, søkte tilflukt i Canada etter at USA vant sin uavhengighet i 1776. De slo seg for det meste ned i Nova Scotia og New Brunswick og langs De store sjøer.

Økningen i folketallet førte til dannelsen av Upper Canada (nå Ontario) og Lower Canada (Quebec) i 1791. Begge koloniene fikk sin egen styrings-institusjon med valgte representanter. Opprør i Upper og Lower Canada i 1837 og 1838 drev Storbritannia og Irland å forene de to koloniene og den forenede kanadiske provins ble dannet. I 1848 ble det innført parlamentarisme i denne forenede koloni, utenrikssaker kom utenom. Canada vant enda mer selvstendighet, men forble en del av det britiske imperium.

Storbritannias nordamerikanske kolonier – Canada, Nova Scotia, New Brunswick, Prince Edward Island og Newfoundland – vokste og blomstret uavhengig av sitt moderland. Men da USA fikk mer makt, etter den amerikanske borgerkrig, følte en del politikere at en union av de britiske kolonier var den eneste utvei for å stå imot en eventuell annektering. 1. juli 1867 ble Canada East, Canada West, Nova Scotia og New Brunswick forent ved British North America Act og ble til Dominion of Canada.

Det nye lands regjering var basert på det britiske parlamentariske system med en generalguvernør (Kronens representant) og et parlament som bestod av Underhuset og Senatet. Parlamentet hadde den lovgivende makt i saker av nasjonal interesse (som strafferett, handel og nasjonalt forsvar) mens provinsene ble gitt lovgivende makt i saker av «spesiell» interesse (som eiendom, borgerrett, sykehus og utdanning).

Straks etter konføderasjonen ble Canada utvidet mot nordvest. Canada kjøpte Rupert's Land, et område som strakte seg sør og vest i tusenvis av kilometer fra Hudsonbukta, av Hudson's Bay Company som var blitt gitt det veldige området av kong Karl II i 1670.

Utvidelsen vestover fant ikke sted uten motstand. I 1869 ledet Louis Riel et Métis-opprør i et forsøk på å forsvare sine forfedres landrettigheter. Det ble oppnådd et kompromiss i 1870, og en ny provins, Manitoba, ble opprettet av en del av Rupert's Land.

Britisk Columbia, som hadde vært en kronkoloni helt fra 1858, bestemte seg for å gå inn i Dominion i 1871 etter løfte om å få jernbaneforbindelse med resten av landet; så fulgte Prince Edward Island i 1873. I 1898 ble det nordlige territoriet Yukon etablert for å sikre kanadisk jurisdiksjon over området under gullrushet i Klondike. I 1905 ble to nye provinser opprettet av Rupert's Land: Alberta og Saskatchewan, mens resten av landet ble Northwest Territories. Newfoundland var en egen dominion i Det britiske samveldet fra 1907 inntil det ble Canadas tiende provins i 1949.

Etableringen av nye provinser falt sammen med en økende immigrasjon til Canada, særlig til den vestlige del. Immigrasjonen var på sitt høyeste i 1913, da 400 000 mennesker kom til Canada. I førkrigsperioden nøt Canada godt av den blomstrende verdensøkonomien og etablerte seg som en industri- og jordbruksmakt.

Canadas betydelige rolle under første verdenskrig ble belønnet med egen representasjon, adskilt fra Storbritannia, i Folkeforbundet etter krigen. Landets uavhengige stemme gjorde seg mer og mer gjeldende, og i 1931 ble Canadas konstitusjonelle uavhengighet fra Storbritannia bekreftet ved at Statute of Westminster ble vedtatt.

I Canada som andre steder føltes depresjonen fra 1929 hardt. Så mange som en av fire arbeidere var uten arbeid, og Alberta, Saskatchewan og Manitoba ble hjemsøkt av tørke. Ironisk nok var det behovet for soldater til de allierte under den 2. verdenskrig som fikk Canada ut av depresjonen, og etter krigen fremstod landet som den fjerde største industrimakt.

Newfoundland-dominionen gikk inn i føderasjonen i 1949.

Siden andre verdenskrig har Canadas økonomi fortsatt å ekspandere. Denne vekst, kombinert med statlige sosiale programmer som barnetrygd, alderspensjon, allmenn helseomsorg og arbeidsledighetstrygd har gitt kanadiere en høy levestandard og god livskvalitet.

Merkbare forandringer har skjedd i Canadas immigrasjonsmønster. Før den 2. verdenskrig kom de fleste immigranter fra De britiske øyer eller Øst-Europa. Siden 1945 har stadig flere søreuropeere, asiater, søramerikanere og folk fra De karibiske øyer beriket Canadas flerkulturelle mosaikk.

Ettersom nasjonen har utviklet seg og modnet, har den også vunnet anerkjennelse og innflytelse på den internasjonale arena. Canada har vært med i FN siden starten og er den eneste nasjon som har deltatt i alle FNs større fredsbevarende operasjoner. Landet er også medlem av Commonwealth, Francophonie (de fransktalende land), G7-gruppen av industrialiserte land og NATO.

I løpet av de siste 25 år har kanadierne igjen kjempet med fundamentale spørsmål om nasjonal identitet. Utbredt misnøye blant de fransktalende quebecerne resulterte i en folkeavstemning i provinsen i 1980 om hvorvidt Quebec burde bli mer politisk uavhengig i forhold til Canada, men flertallet stemte for den nåværende ordning.

I 1982 kulminerte prosessen mot en større konstitusjonell reform i undertegningen av Constitution Act hvor British North America Act av 1867 med forskjellige lovendringer ble omdannet til Constitution Acts, 1867–1982. Constitution (grunnloven), dens Charter of Rights and Freedoms og dens generelle lovendringer redefinerer funksjonene og fullmaktene til den føderale regjering og provins-regjeringene og stadfester individets og etniske gruppers rettigheter.

Det er gjort to kraftanstrengelser for å forbedre det konstitusjonelle system: i 1987 med Meech Lake-avtalen, som ikke ble gjennomført fordi den ikke ble rettslig godkjent av alle provinsene, og i 1991 med Charlottetown-avtalen. Sistnevnte avtale ville ha gjennomført reformer i Senatet og foretatt større endringer i grunnloven. Den ble imidlertid forkastet av kanadierne i en folkeavstemning den 26. oktober 1992.

Senere, den 2. februar 1996, vedtok det kanadiske parlament et lovforslag som garanterer Canadas fem største regioner at ingen grunnlovsendring som berører dem vil bli foretatt uten deres enstemmige samtykke. Mindre enn en måned etter folkeavstemningen om Quebecs suverenitet den 30. oktober 1995, vedtok også parlamentet en resolusjon som anerkjenner Quebec som et særskilt samfunn i Canada.

Etablert av to folkeslag som historisk sett står skarpt mot hverandre, beriket av mange kulturer, språk og religioner, og karakterisert av en topografi som er svært variert, er og blir Canada et kompromissets land. Samhold i mangfoldighet kunne vært Canadas motto. En bærende kraft av moderasjon og toleranse karakteriserer den kanadiske føderasjon og sikrer dens eksistens.

Canada er et konstitusjonelt monarki med et politisk system basert på parlamentarisme. Landet har lange demokratiske tradisjoner og er en forbundsstat der provinsene har stort indre selvstyre.

Canadas statsoverhode er kong Charles III, som også er overhode for Storbritannia og en rekke andre tidligere britiske kolonier rundt om i verden. Den kanadiske monarken har stort sett seremonielle oppgaver og utpeker en generalguvernør på føderalt nivå og flere viseguvernører på provinsnivå som står for det praktiske rundt de seremonielle oppgavene.

Den utøvende makten ledes av en folkevalgt statsminister, som er Canadas regjeringssjef. Statsministeren kommer vanligvis fra partiet som har flertallet i Underhuset, og både statsministeren og regjeringsmedlemmene er vanligvis valgt inn i Underhuset. Fra 2006 til 2015 var Stephen Harper fra Canadas konservative parti statsminister. Det liberale parti fikk flertall i parlamentsvalget i 2015^[30] og 4. november 2015 overtok Justin Trudeau statsministerposten.^[31]

Det kanadiske parlamentet har to kamre; et valgt underhus (engelsk: «House of Commons», fransk: «Chambre des communes») og et Senat hvor medlemmene blir utpekt. Medlemmene i underhuset velges i flertallsvalg i enkeltmannkretser. Det er den sittende regjeringen som har ansvaret for å skrive ut valg, noe som må gjøres senest fem år etter forrige valg. Det kan også skrives ut nyvalg hvis regjeringen mener den ikke har det nødvendige parlamentariske grunnlaget for å fortsette.

Canada består av ti provinser og tre territorier. Provinsene har større selvstyre fra de føderale myndighetene enn det territoriene har. Tidligere statsminister i Canada Paul Martin uttalte i 2006 at han ønsket at territoriene på lengre sikt skulle få status som provins.

Canadas ti provinser (hovedstad i parentes):

• Alberta (Edmonton)
• Britisk Columbia (Victoria)
• Manitoba (Winnipeg)
• New Brunswick (Fredericton)
• Newfoundland og Labrador (St. John's)
• Nova Scotia (Halifax)
• Ontario (Toronto)
• Prince Edward Island (Charlottetown)
• Quebec (Ville de Québec)
• Saskatchewan (Regina)

Canada har tre territorier:

• Yukon (Whitehorse)
• Nordvestterritoriene (Yellowknife)
• Nunavut (Iqaluit)

Canadas nasjonalsymboler har sin bakgrunn i naturen, historiske og First Nations-kilder. Bruken av lønneblad som Canadas symbol dateres tilbake til det tidlige 18. århundret. Lønnebladet finnes på Canadas nåværende og tidligere flagg, den canadiske penny-mynten og i Canadas riksvåpen. Andre viktige symboler er beveren, kanadagåsa, islommen, kronen, RCMP (Canadas ridende politi) og mer nylig totempålen og inukchuk.

Canada er en av verdens rikeste nasjoner, og hadde i 2011 et BNP på omtrent 1,75 billioner amerikanske dollar^[32], og dermed en meget høy inntekt per innbygger. Landet er et medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og G8, og er en av verdens topp ti handelsnasjoner.^[33] Canada har en blandet økonomi, og er rangert over USA og de fleste vesteuropeiske land på Heritage Foundations indeks over økonomisk frihet.^[34] De største utenlandske importørene av kanadiske varer er USA, Storbritannia og Japan.^[35]

I det siste århundret har veksten innen Canadas industri, bergverk, og tjenesteytende sektorer forvandlet nasjonen fra en hovedsakelig rural økonomi til en avansert, urbanisert og industriell økonomi. Som mange andre vestlige nasjoner er den kanadiske økonomien dominert av servicesektoren, som sysselsetter om lag ¾ av landets arbeidsstyrke.^[36] Canada skiller seg imidlertid fra andre utviklede land i det at betydningen av primærnæringene er større, tømmer- og petroleumsindustrien er to av de mest fremtredende elementene.^[37]

Canada er blant de få utviklede nasjonene som er nettoeksportører av energi.^[38] På østkysten av Canada ligger det enorme mengder av naturgass under havbunnen, og Alberta har også store olje- og gassressurser. Det store Athabasca Tjæresand-området gir Canada verdens nest største påviste oljereserver etter Saudi-Arabia^[39] Canada er i tillegg en av verdens største leverandører av landbruksprodukter, den kanadiske prærien er en av de viktigste globale produsenter av hvete, raps, og andre kornsorter.^[40] Canada er verdens største eksportør av lønnesirup.^[41] Canada er den største produsenten av sink og uran i verden, og er også en ledende eksportør av mange andre naturressurser, som for eksempel gull, nikkel, aluminium og bly^[38]. Mange byer i Nord-Canada, der jordbruk er vanskelig, er bærekraftig på grunn av nærliggende gruver eller større tømmerforekomster. Canada har også en betydelig produksjonssektor sentrert i det sørlige Ontario og Quebec, med biler og luftfart som særlig viktige næringer.^[42]

Canadas økonomiske integrasjon med USA har økt betydelig siden andre verdenskrig. En rekke næringsspesifikke avtaler sørget for dette fram til en frihandelsavtale mellom landene i 1988 eliminert toll og avgifter mellom de to landene. I 1994 ble frihandelssonen utvidet til å inkludere Mexico gjennom North American Free Trade Agreement (NAFTA)^[40]. På midten av 1990-tallet begynte Canada, under ledelse av Jean Chrétien, å vise til årlige budsjettoverskudd, og har siden jevnt betalt ned den nasjonale gjelden.^[43]

I 2008 importerte Canada varer til en verdi på over $ 442 900 000 000, hvorav $ 280 800 000 000 stammet fra USA, $ 11,7 milliarder fra Japan, og $ 11,3 milliarder fra Storbritannia^[35]. Landets handelsunderskudd utgjorde i 2009 4,8 milliarder kanadiske dollar, sammenlignet med et overskudd på 46,9 milliarder i 2008.^[44]

Finanskrisen i 2008 forårsaket en større resesjon, noe som førte til økende arbeidsledighet i Canada^[45] Per oktober 2009 var Canadas nasjonale ledighet på 8,6 prosent. Ledighetsratene lokalt varierte fra 5,8 prosent i Manitoba til en topp på 17 prosent i Newfoundland og Labrador^[46] Mellom oktober 2008 og oktober 2010 mistet det kanadiske arbeidsmarkedet 162 000 årsverk og totalt 224 000 faste arbeidsplasser.^[47] Canadas nasjonale gjeld er anslått til totalt $ 566 700 000 000 for regnskapsåret 2010–2011, opp fra $ 463 700 000 000 i 2008–2009.^[48] Canadas netto utenlandsgjeld økte med $ 41 milliarder til $ 194 000 000 000 i første kvartal 2010.^[49]

Canada er en industrialisert nasjon, med en av verdens mest utviklete vitenskaps- og teknologisektorer. I 2011 ble nesten 1,88 % av Canadas BNP allokert til forskning og utvikling.^[50] Landet har produsert ti nobelprisvinnere i fysikk, kjemi og medisin^[51], og er hjem til en rekke ledende globale teknologiselskaper, for eksempel smarttelefonprodusenten Research In Motion som står bak BlackBerry.^[52] Canada rangerer på tolvteplass i verden på listen over internettbrukere i prosentandel av befolkningen, med 28 millioner brukere (tilsvarende 84,3 % av den totale befolkningen).^[53]

Canadian Space Agency driver et av verdens mest aktive romprogrammer, og Canada deltar også på den internasjonale romstasjonen ISS. De er pionerer innen romrobotikk, etter å ha bygget Canadarm, Canadarm2 og Dextre robotmanipulatorer. Siden 1960 har Canadas romfartsindustri designet og bygget 10 satellitter.^[54] Canada har også produsert en vellykket og mye brukt sonderakett, Black Brant-raketten. Over 1000 Black Brants har blitt skutt opp siden raketten ble introdusert i 1961.^[55]

Canadisk kultur har gjennom historien blitt påvirket av britisk, fransk og urfolkenes kultur og tradisjoner. Den har også blitt påvirket av amerikansk kultur, både fordi USA ligger nær Canada og grunnet migrasjon mellom disse landene. Amerikanske media og underholdning er populære, om ikke dominerende, i den engelskspråklige delen av Canada. Samtidig kan det også diskuteres hvorvidt canadiske kulturelle produkter og underholdning er populære i USA og resten av verden.^[56] Mye kultur blir merket samlet som «nordamerikansk» eller «global».

Føderale regjeringsprogrammer, lover og institusjoner finnes for å støtte og opprettholde canadisk kultur og kulturskaping, slik som for eksempel Canadian Broadcasting Corporation (CBC), National Film Board of Canada (NFB) og Canadian Radio-television and Telecommunications Commission (CRTC).^[57]

Canada er et geografisk stort og etnisk blandet land. Canadisk kultur har også blitt veldig påvirket av immigranter fra hele verden. Mange canadiere setter pris på det flerkulturelle samfunnet og ser på canadisk kultur som multikulturell.^[58] Den flerkulturelle arven blir definert i Section 27 of the Canadian Charter of Rights and Freedoms.

Mange kjente musiker kommer fra Canada, som Joni Mitchell, Leonard Cohen‎, Neil Young, Loreena McKennitt, K.d. lang, Michael Bublé, Daniel Lanois, Robbie Robertson, Bryan Adams og Paul Anka for å nevne noen.

Verdensarven i Canada:

• L'Anse aux Meadows nasjonal historisk plass
• Nahanni nasjonalpark
• Dinosaur provinspark
• Kluane / Wrangell – St Elias / Glacier Bay / Tatshenshini–Alsek nasjonalparker og verneområder (hvor to er i USA)
• Head-Smashed-In Buffalo Jump
• SGang Gwaay
• Wood Buffalo nasjonalpark
• Kanadisk Rocky Mountain parkene
• Old Québec historisk distrikt
• Gros Morne nasjonalpark
• Old Town Lunenburg
• WatertonGlacier internasjonale fredspark
• Miguasha nasjonalpark
• Rideau Canal

• Joggins Fossil Cliffs
• Landskapet ved Grand Pré
• Red Bay baskiske hvalfangststasjoner
• Mistaken Point
• Pimachiowin Aki
• Writing-on-Stone / Áísínai’pi

Canadas offisielle nasjonalidretter er ishockey om vinteren og lacrosse om sommeren. Ishockey er også den mest populære sporten i landet. Canadas sju største storbyområder – Toronto, Montreal, Vancouver, Ottawa, Calgary, Edmonton og Winnipeg – har rett til plass i National Hockey League / Ligue Nationale de Hockey (NHL), og det er flere canadiske spillere i ligaen enn fra alle andre land til sammen. Etter hockey og lacrosse er andre populære idretter curling og Amerikansk fotball. Sistnevnte spilles også profesjonelt i Canadian Football League (CFL). Golf, baseball, ski, fotball og basketball blir spilt mye av ungdom og på amatørnivå, men profesjonelle ligaer er ikke utbredt. Ett basketballag, Toronto Raptors, spiller i NBA.

Flere høyt profilerte internasjonale idrettsarrangementer har funnet sted i Canada, inkludert Sommer-OL 1976, Vinter-OL 1988 og U20-VM i herrefotball 2007. Vinter-OL 2010 og de Paralympiske leker ble avholdt i Vancouver, Canada. Canada vant 14 gullmedaljer på hjemmebane, blant annet i curling og ishockey i OL.

• Liste over land med store petroleumsreserver

• (fr-CA) Offisielt nettsted
• (en) Canada – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Canada – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Government of Canada – Gouvernement du Canada
• (no) Statistikk og andre data om Canada i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• Utenriksdepartementets informasjonssider om Canada