Novemberrevolusjonen

Novemberrevolusjonen
Soldater med den fangede revolusjonære gisseltakeren Johann Lehner, den 3. mai 1919 Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-2004-0048 / CC-BY-SA
Dato 3. november 1918–11. august 1919 Sted Tyskland Resultat Weimarrepublikken slo ned opprøret
Stridende parter
Weimarrepublikken Reichswehr Frikorps Stahlhelm	Kommunistische Partei Deutschlands Spartakusforbundet Tyske anarkosyndikalister Den bayerske sovjetrepublikken Rådsrepublikken i Bremen Den frie folkestaten Württemberg Lokale rådsrepublikker

Novemberrevolusjonen fra 1918 til 1919 i Tyskland foregikk i sluttfasen av første verdenskrig. Den førte til at det tyske monarkiet ble avskaffet og omformet til et parlamentarisk demokrati, senere kalt Weimarrepublikken.

De dypere årsakene til revolusjonen lå blant annet i den ekstreme belastningen Tyskland hadde gjennomgått med krig i fire år og det allmenne sjokket over nederlaget til Det tyske keiserriket. Videre var de sosiale spenningene i keiserrikets førdemokratiske strukturer, samt elitenes politiske uvilje mot reformer av betydning.

Den utløsende faktor var den tyske flåtens ordre av 24. oktober 1918. Til tross for Tysklands nært forestående nederlag ville ordren sende Den tyske keiserlige flåte inn i et siste slag mot den britiske Royal Navy. Denne militære vettløshet, kombinert med de fredsbestrebelsene riksregjeringen hadde planlagt, utløste et mytteri på ett skip som førte til matrosopprøret i Kiel. Dette utviklet seg videre i løpet av få dager til en revolusjon som omfattet hele riket. 9. november 1918 ble den tyske republikken proklamert og partiet Mehrheitssozialisten (senere SPD) under Friedrich Ebert overtok makten. Kort etter abdiserte keiser Vilhelm II og alle de andre fyrstene i Det tyske keiserrike.

MSDP sluttet gjennom Ebert-Groener-pakten en allianse med den tyske overkommandoen. Dette gjorde det mulig for hæren og de nasjonalistiske militante frikorpsene å slå ned det kommunistiske spartakistopprøret i Berlin som foregikk mellom 5. og 12. januar 1919.

Valg til den nye Nasjonalforsamlingen i Weimar ble holdt 19. januar 1919. Weimarforfatningen ble undertegnet 11. august 1919.

Weimarrepublikken var under stort press fra både høyre- og venstreekstremister. Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) og Kommunistische Partei Deutschlands (KPD) ble aldri enige om felles tiltak, og venstresiden sto dermed sterkt splittet. Det gjaldt særlig fordi KPD, etter drapene på deres grunnleggere Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, ble mer avhengige av Komintern.

På høyresiden var frikorpsene, med blant annet Marinebrigade Ehrhardt, en politisk kraft som medvirket til Kapp-kuppet i 1920. Den beryktede Organisation Consul utførte i begynnelsen av 1920-årene flere politiske mord på demokratiske politikere, blant annet på Walther Rathenau (Deutsche Demokratische Partei) og Matthias Erzberger (Deutsche Zentrumspartei) fra det politiske sentrum. NSDAP hadde røtter i politiske bevegelser som oppstod i 1918. Partiet fikk ingen stor velgeroppslutning før riksdagsvalget i 1930, som ble holdt etter den økonomiske krisen i 1929.

Weimarrepublikken endte med Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933.

Sosialdemokratiske partier hadde eksistert i Tyskland siden 1863 (Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein, ADAV).^[1][2] Deres fremvekst må sees i sammenheng med Tysklands utvikling fra en agrarstat til en industristat.^[3] Ved valget i 1871 ble de representert i Riksdagen. Fra 1878 ble de undertrykt av sosialistloven. Frem til første verdenskrig gjennomgikk sosialdemokratene store forandringer. Fra å ha vært et revolusjonært parti som ville endre samfunnet med væpnet revolusjon, ble de en integrert del av det etablerte samfunnet som de gikk inn for å endre innenfra. Noe lignende skjedde i hele den vestlige verden, også i Norge. Det som opprinnelig var sosialdemokrater, ble delt opp i sosialdemokrater og kommunister. I 1917 dannet også venstresosialister et eget politisk parti og ble en egen politisk retning gjennom opprettelsen av Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD).^[2] Historien om sosialdemokratene er derfor også historien om en politisk retning som frem til første verdenskrig endret både form og innhold.^[4][5]

Den borgerlige marsrevolusjonen av 1848/1849 mislyktes fremfor alt på grunn av problemene med å oppnå nasjonal enighet og demokratisering på samme tid. I de følgende tiår begynte den overveiende del av borgerskapet å støtte en øvrighetstat, særlig fordi det siden 1871 hadde oppstått en nasjonalstat i form av den lilletyske løsning under ledelse av kongeriket Preussen.^[6]

Det nystiftede tyske riket var et konstitusjonelt monarki. For riksdagen gjaldt almengyldige, like og hemmelige valg, men dens innflytelse på rikspolitikken var begrenset. Dens foreslåtte lover kunne bare tre i kraft etter samtykke fra Forbundsrådet og keiseren. De to sistnevnte kunne oppløse Riksdagen når som helst og utlyse nyvalg. Dens eneste viktige myndighet var bevilgninger over statsbudsjettet. Det hadde imidlertid bare lov til å stemme over sin største post, militærbudsjettet, som en del av det såkalte septennatet i en periode på totalt syv år. Også riksregjeringen var bare ansvarlig overfor keiseren.^[7]

Siden 1871 var sosialdemokratene representert i Riksdagen. De var i begynnelsen splittet i de to partiene Sozialdemokratische Arbeiterpartei (SPAD)^[8][2] og Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein (ADAV);^[9][2] i 1875 slo disse partiene seg sammen til Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (SAD),^[10] og i 1890 endret partiet navn til Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD).^[11][2] Som det eneste sosialdemokratiske politiske parti i det tyske keiserrike, foreslo det åpent en republikansk statsform. Otto von Bismarck hadde derfor forfulgt partiet fra 1878 til han gikk av som forbundskansler i 1890.^[11] Grunnlaget for forfølgelsen var sosialistloven («Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet») av 19. oktober 1878.^[12][11]

Likevel økte sosialdemokratene sin stemmeandel i nesten hvert eneste valg. Under riksdagsvalget i 1912 fikk de 34,8 prosent av stemmene, og ble den sterkeste fraksjon i Riksdagen med 110 representanter.^[13] Partiet hadde omkring én million medlemmer, og partiavisen Vorwärts hadde 1,5 millioner abonnenter. De fleste av fagforeningenes 2,5 millioner medlemmer støttet mest sannsynlig sosialdemokratene. I tillegg var tallrike samvirker (boligsamvirker, samvirkelag etc.), og andre organisasjoner forbundet med SPD og fagforeningene, eller støttet den sosialdemokratiske ideologi på annen måte. Andre sentrale partier i riksdagen av 1912 var Deutsche Zentrumspartei (91 seter), Deutschkonservative Partei (43 seter), Nationalliberale Partei (45 seter), Fortschrittliche Volkspartei (42 seter), det polske parti (18 seter), Freikonservative Partei (14 seter), Wirtschaftliche Vereinigung (10 seter) og Elsäss-Lothringen Partei (9 seter).^[13][14]

I de 43 årene som gikk fra grunnleggelsen av det tyske rike frem til første verdenskrig, økte ikke bare SPD i betydning, men endret også karakter. I revisjonismestriden som begynte i 1898, ønsket de såkalte revisjonistene å slette revolusjonens mål fra partiprogrammet, slik det var formulert i 1891 i Erfurt.^[2] I stedet ønsket de at sosiale reformer skulle være basert på den eksisterende økonomiske orden. På den andre siden hersket den marxistiske majoriteten. Men den videreførte revolusjonære retorikken skjulte bare det problem at SPD i praksis hadde blitt reformert siden sosialistloven ble avskaffet i 1890.^[2] Sosialdemokratene, som lenge var fordømt som «rikets fiender» og «fedrelandsløse svenner» (tysk: Vaterlandslose Gesellen), anså seg selv som tyske patrioter. I begynnelsen av første verdenskrig ble det tydelig at SPD var blitt en integrert – om enn opposisjonell – komponent i imperiet.^[15]

Mange av sosialdemokratene var tilhengere av pasifisme. De tok på prinsipielt grunnlag avstand fra krig, og avviste militære krigshandlinger som intervensjonsmiddel i internasjonale konflikter. Utbruddet av første verdenskrig, stilte partiet i så måte på en prøve. Skulle de forsvare landet eller passivt se på at landets interesser ble angrepet? Sosialdemokratene, og spesielt kommunistene, anså krig for å være en sekundær virkning. De anså den som et utslag av den egentlige og primære årsaken, nemlig interessemotsetninger mellom sosiale klasser, og mellom kapital og arbeid. Denne konflikten hadde internasjonal rekkevidde, og var ikke begrenset til en nasjon. Et skjellsord som oppstod blant sosialdemokratenes motstandere, og som anskueliggjorde den moralske konflikten de stod overfor, var «fedrelandsløse svenner».^[16]

Omkring 1900 ble det tyske sosialdemokratiet ansett som den sterkeste kraften i den internasjonale arbeiderbevegelsen, tett etterfulgt av franske og britiske søsterpartier. På de paneuropeiske kongressene til den andre sosialistinternasjonalen den 24. og 25. november 1912 i Basel hadde SPD stemt for resolusjoner, som ga felles sosialistiske tiltak i tilfelle krigsutbrudd.^[17] En tilsvarende resolusjon ble vedtatt under den syvende kongress i Stuttgart mellom 18. og 24. august 1907.^[a]

På samme måte som andre sosialistiske partier i Europa, arrangerte partiet store antikrigsdemonstrasjoner i 1914 under julikrisen.^[19][20] Denne oppstod i kjølvannet av skuddene i Sarajevo som drepte den østerriksk-ungarske tronfølgeren erkehertugen Franz Ferdinand og hans kone Sophie von Hohenberg. I Köln samlet demonstrasjonene omkring 10 000 mennesker,^[19] og mellom den 26. og 31. juli demonstrerte mer enn 500 000 mennesker på minst 288 antikrigsforsamlinger i 163 byer og kommuner.^[19] Rosa Luxemburg, talskvinne for partiets venstreside, tok til orde for totalnekting og lydighet overfor SPD.^[b]

Riksregjeringen planla derfor å arrestere partilederen umiddelbart etter krigsutbruddet. Friedrich Ebert, som siden 1913 var en av de to partilederne, reiste sammen med Otto Braun til Zürich. Dette ble gjort for å forhindre at partiets midler ble konfiskert av den tyske stat.^[22]

Men da Tysklands krigserklæring mot det tsaristiske Russland fulgte 1. august 1914, ble flertallet av SPD smittet av krigsbegeistring (Augusterlebnis eller «ånden fra 1914»),^[23][24] ettersom de anså Russland som den mest antisosialistiske stat og som et tilfluktssted for reaksjonære krefter. I de første dagene av august fulgte redaktørene av partiavisen Vorwärts den regel som i 1913 ble utformet av den avdøde SPD-formannen August Bebel. I 1904 hadde han sagt i riksdagen at SPD ville delta i det væpnede forsvaret av Tyskland, bare i tilfelle et utenlandsk angrep. I 1907 sa han imidlertid på partidagen i Essen at han selv ville «ta opp haglegeværet» hvis det ble rettet mot Russland, som var «fienden til all kultur og alle undertrykte».^[25]

Stilt overfor den generelle krigsentusiasme i befolkningen, som trodde på et angrep fra trippelententen (Storbritannia, Frankrike og Russland), rettet mot trippelalliansen, (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia), fryktet mange varamedlemmer i SPDs sentralstyre å miste velgere med en konsekvent pasifisme. Rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg truet i tillegg med å forby partiet i tilfelle krig. På den andre siden utnyttet kansleren den anti-tsaristiske holdning i SPD til å oppnå partiets godkjenning av krigen.

Både partiledelsen og riksdagsgruppen var delt i sin holdning mot krig.^[26] Takket være Ebert stemte 96 av 110 SPD-representanter for riksregjeringens krav om krigsobligasjoner.^[26] 14 parlamentarikere (deriblant Liebknecht), under ledelse av nestformann Hugo Haase, var motstandere.^[27] Etter at det som Wolfgang Heine kalte «motbydelige scener av støy» var over,^[27] stemte de likevel for gjennom partidisiplin. På denne måten godkjente hele riksdagsgruppen krigsbevilgningene 4. august. I pausen etter rikskansler Hollwegs tale – like før avstemningen den 4. august, kom det likevel til tumulter i riksdagsgruppen, etter at SPD-representantene Ludwig Frank, Eduard David, Albert Südekum, Max Cohen og noen andre på en demonstrativ og sarkastisk måte applauderte talen.^[28] To dager tidligere hadde de frie fagforeninger forberedt en streik som følge av lønnskutt som krigen ville føre med seg. Men med beslutningen i partiet og dets fagforeninger var likevel mobilisering av den tyske hæren mulig. Haase begrunnet beslutningen slik: «Vi lar ikke fedrelandet i stikken i tider med fare!»^[22] Keiseren begrunnet den såkalte «Burgfrieden» (borgfreden) i tysk innenrikspolitikk i slutten av sin trontale med følgende ord: «Jeg kjenner ingen partier lengre, jeg kjenner kun tyskere!» (Ich kenne keine Parteien mehr, ich kenne nur noch Deutsche!)^[29]

Karl Liebknecht, som senere ble en symbolfigur for krigsmotstanderne, fremmet i første omgang partiets ånd og holdt seg borte fra avstemningen for å unngå å stemme mot SPDs fraksjon i riksdagen. Den 1. august trodde han at «avvisning av krigskreditter av flertallet i riksdagens fraksjon er naturlig og utvilsom», men flertallet ville noe annet.^[30] Noen dager senere ble han medlem av Gruppe Internationale, som Luxemburg hadde grunnlagt 5. august 1914 sammen med seks andre fra venstresiden i partiet, og som holdt fast ved førkrigsbeslutningene til SPD. Dette resulterte i grunnleggelsen av det tyske spartakusforbundet den 1. januar 1916.^[31][32]

Den 2. desember 1914 stemte Liebknecht, som den eneste representanten i riksdagen, mot ytterligere krigskreditter.^[33] Liebknecht var fast bestemt på å stemme mot krigskredittene under neste avstemning og demonstrere mot forslagets «høyvann av enighetsfraser» (Einigkeitsphrasen-Hochflut).^[34] I forkant av avstemningen, forsøkte han å vinne andre representanters gunst gjennom timer etter timer med samtaler. Otto Rühle, som Liebknecht hadde fått på sin side, var ment å stemme mot forslaget, men under trykket fra flertallet holdt han seg unna plenum. Fritz Kunert, som var mot forslaget den 4. august,^[35] forlot salen kort tid før avstemningen.^[36] Til slutt stod Liebknecht som siste representant, alene i riksdagen, mot krigskredittene.^[33] Denne åpenlyse overtredelsen av partidisiplinen var et tabu, og isolerte ham fra fraksjonslederen Haase.

Selv om han ikke fikk lov til å tale i riksdagen for å forklare sin stemme offentlig, og således ble underlagt sensur,^[37] ble hans mening publisert i et sirkulære som ble ansett som ulovlig:^[33]

Den nåværende krigen var ikke ønsket av noen av nasjonene som deltar i den og er ikke blitt veid mot interessene til tyskerne eller noe annet folk. Det er en imperialistisk krig, en krig for kapitalistisk kontroll over verdensmarkedet, for den politiske dominans over enorme territorier og for å gi makt til industriell kapital og bankkapital.

På grunn av høy etterspørsel ble dette sirkulæret snart trykt opp og utviklet seg til de såkalte politiske brev (Politische Briefe), en gruppe brev som senere ble utgitt i strid med sensurloven under navnet «spartakusbrevene» (Spartakusbriefe).^[38] Den 20. september 1916 ble de erstattet av journalen Spartakus,^[38] som utkom irregulært frem til de ble erstattet av avisen Die Rote Fahne den 9. november 1918.^[39]

Denne åpne opposisjon mot partiets linje skapte tilhengere blant enkelte partimedlemmer omkring Haase som også var motstandere av krigskredittene. På oppfordring fra lederskapet i SPD, ble Liebknecht i februar 1915 bebudet militærtjeneste for å bli kvitt ham. Liebknecht var den eneste stedfortreder i partiet som ble behandlet slik. På grunn av sine forsøk på å organisere protester mot krigen, ble han ekskludert fra SPD og den 28. juni 1916 ble han dømt til fire års fengsel for høyforræderi.^[40] Mens Liebknecht satt i fengsel, skrev Luxemburg de fleste av «spartakusbrevene». Etter fengselsstraffen til Liebknecht, ble også Luxemburg satt i fengsel som en «preventiv fengsling» frem til krigens slutt.

Krigen skulle komme til å tære på sosialdemokratenes oppslutning. Det kompromisset de hadde inngått for å få i stand krigskreditter, gjorde at det begynte å murre i deres egne rekker. I 1917 førte det til at antimilitaristiske krefter brøt ut av SPD og stiftet et nytt venstresosialistisk parti.^[41]

Jo lengre krigen varte, jo flere ofre krevde den, og desto færre SPD-medlemmer var villige til å opprettholde «borgfreden» fra 1914. Partiorganet Vorwärts hadde forpliktet seg til «en balansegang mellom uavhengig rapportering og tilpasning til sensurforskriftene».^[42] I desember 1915 distanserte 20 innvalgte til Riksdagen seg fra «krigspolitikk», og avisen gjorde dette standpunktet til sin egen politikk, i opposisjon mot flertallet i deres eget parti i Riksdagen. I 1916 måtte partilederen Friedrich Stampfer gripe inn for å kontrollere redaktørjobben.^[43] Kort tid etterpå, den 9. november 1916, ble Stampfer ny sjefsredaktør.

Enda mindre var SPD villige til å bevare «borgfreden» da retningslinjene for tysk politikk fra 1916 ikke ble bestemt av keiseren og riksregjeringen, men av generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff.^[44] De regjerte faktisk som militærdiktatorer under keiser Wilhelm II, og Ludendorff foretok de avgjørende beslutningene.^[44] De søkte ekspansjonistiske og offensive krigsmål, og det sivile liv ble totalt underordnet krigføringens og krigsøkonomiens behov. For arbeiderne innebar dette blant annet en tolv-timers dag uten lønn og med mangelfull forsørgelse.

Etter utbruddet av den russiske februarrevolusjonen i 1917 kom de første organiserte streikene i Tyskland. I mars og april 1917 deltok omkring 300 000 rustningsarbeidere i Berlin.^[45] Etter at USA gikk inn i krigen 6. april 1917 ble situasjonen forverret, og keiser Wilhelm II prøvde å roe ned gemyttene med sitt «påskebudskap» 7. april.^[46] Etter krigen lovte han å innføre frie og almene valg i Preussen, som på dette tidspunkt praktiserte treklassestemmeretten.^[46]

Etter at krigsmotstanderne i SPD var ekskludert, reagerte både spartakistene og såkalte revisjonister som Eduard Bernstein^[47] og de mer sentrumsorienterte som Karl Kautsky på den voksende misnøyen i arbeiderklassen. Det ble avholdt en konferanse i Gotha (byen til den historiske kongressen av 1875) i Volkshaus zum Mohren fra 6. til 8. april 1917. Under ledelse av Hugo Haase ble Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD) grunnlagt.^[41] Utbryterpartiet krevde krigens umiddelbare slutt og en videre demokratisering av Tyskland, men hadde ikke et enhetlig sosialpolitisk program. Spartakusforbundet, som inntil da hadde avvist en partisplittelse, dannet nå venstrefløyen i USPD.

Enkelte av delegatene foreslo partinavnet Kommunistische Arbeiterpartei. Beslutningen om det endelige navnet ble sannsynligvis tatt i Gotha, men det er uklart hvem som tok den endelige avgjørelsen. Hva som er klart er at noen av delegatene hadde reist til Gotha med en forventning om at de bare ville søke en fastere forbindelse med den sosialdemokratiske opposisjonen innenfor eller utenfor SPD. Karl Kautsky har, i sammenheng med sin retur til SPD fem år senere, forsøkt å fremstille det som om grunnleggelsen av USPD skyldtes en slags overrumpling fra spartakistene:^[41]

Plutselig ble det lagt frem et forslag om at vi skulle konstituere oss selv som Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Uten å bli hørt snakket Eisner, Bernstein og jeg mot dette forslaget, som betydde den åpne splittelse med sine fatale konsekvenser. Mot oss snakket Ledebour, Herzfeld og Heckert, og de vant flertallet med 77 mot 42 stemmer (denne avstemningen gjaldt organisasjonens vedtekter som inneholdt partinavnet. Mye av uenigheten skyldtes delegater som foretrakk et annet navn, uten å motsatte seg partiet som sådan). Dersom konferansens tilhengere hadde kunnet fortsette uten spartakistenes deltagelse, hadde resultatet blitt annerledes.

SPD på sin side skiftet navn til Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands (MSPD), for å skille seg fra USPD.^[2]

Etter USAs inntreden i krigen ble situasjonen på vestfronten stadig vanskeligere for riket. Derfor dannet MSPD, det katolske Zentrumspartei og det liberale Fortschrittliche Volkspartei den såkalte Interfraktioneller Ausschuss, for å ta vinden ut av seilene til USPD.^[48] Frem til januar 1918 deltok også medlemmer av Nationalliberale Partei i denne flertallsfraksjonen. Den 19. juli 1917 vedtok de en fredsresolusjon i Riksdagen, som krevde en gjensidig fred uten anneksjoner og kontribusjoner. Konkrete tiltak som ble gjennomført av denne koalisjonen, deriblant reformasjon av den prøyssiske treklassestemmeretten og fjerning av den militære beleiringen, ble imidlertid ikke programfestet før i september 1918. Conrad Haußmann fra DDP (som senere deltok i Maximilian von Badens regjering) ga senere følgende karakteristikk av denne koalisjonen: «Det siste året har ikke blitt utnyttet, men har blitt politisk forkludret»^[49]

Den tyske generalstaben ignorerte likevel resolusjonen og satte i gang en forhandling om en «seiersfred» med Russland fra slutten av 1917 til mars 1918.^[50] De avviste også 14-punkts programmet til USAs president Woodrow Wilson av 8. januar 1918. Disse punktene proklamerte «nasjonal selvråderett» og så for seg en fred «uten seierherrer og beseirede». Hindenburg og Ludendorff avviste forslagene, ettersom de trodde seieren over Russland ville føre til en «seiersfred» for Tyskland, med vidtgående anneksjoner fra krigens gjenværende motstandere.^[50]

I løpet av den russiske februarrevolusjonen, måtte Nikolaj II av Russland abdisere 15. mars 1917. De nye makthaverne utnevnte en regjering som ble ledet av fyrste Georgij Lvov, men som var sammensatt av kadettpartiet (konstitusjonelle demokrater) og mensjevikene. På tross av dette fortsatte de øvrige Ententemaktene krigføringen, og den tyske overkommandoen og den tyske riksledelsen så i den nye situasjonen en mulighet for seier i øst. For å styrke antikrigsstemningen i Russland, tillot tyskerne at Lenin, lederen av de russiske bolsjevikene, fikk reise fra sitt eksil i Sveits til St. Petersburg for å få en umiddelbar slutt på kampene. I april reiste han og en gruppe bolsjeviker i en såkalt «plombert» jernbanevogn (vognen var egentlig ikke plombert, men reisen var ulovlig) gjennom Tyskland, Sverige og Finland til det revolusjonære Russland.^[51]

Under oktoberrevolusjonen grep det marxist-leninistiske kaderpartiet til Lenin makten, med betydelig pengestøtte fra Tyskland.^[52] Regjeringen til de moderate sosialistene og de borgerlige ble styrtet og det ble opprettet et kommunistisk styre i Russland. Den nye bolsjevikiske regjeringen ble innsatt den 8. november 1917, og gjennom freden i Brest-Litovsk trakk Russland seg ut av første verdenskrig.^[53] Suksessen til Lenin økte frykten blant det tyske borgerskapet for en revolusjon etter russisk forbilde.

Også ledelsen av SPD ønsket å forhindre en lignende utvikling i Tyskland. Dette bestemte deres videre handlemåte under Novemberrevolusjonen. Styremedlem Otto Braun tydeliggjorde partiets holdning til dette i januar 1918 i partiorganet Vorwärts i lederartikkelen «bolsjevikene og vi» (Die Bolschewiki und wir):

Sosialismen kan ikke bli reist på bajonetter og maskingevær. Hvis det skal vare på lang sikt, må den virkeliggjøres ad demokratiske veier. Selvfølgelig er forutsetningen for dette at de økonomiske og sosiale forhold er modne for en sosialisering. Hvis det hadde vært tilfelle i Russland, ville bolsjevikene utvilsomt kunne stole på et flertall av folket. Siden dette ikke er tilfelle, har de etablert et sabelherskap som ikke var så brutal og hensynsløs under tsarens styre [...] Derfor må vi trekke en tykk og synlig linje mellom bolsjevikene og oss.

^[54]

I samme måned kom de såkalte januarstreikene, som involverte mer enn en million arbeidere over hele riket.^[55] Bare i Berlin deltok 400 000 arbeidere i demonstrasjonene.^[55] Denne bevegelse var organisert av revolusjonære tillitsvalgte under ledelse av Richard Müller fra USPD,^[55] som i 1916 og 1917 hadde lyktes i å organisere massestreik mot krigen, og som senere skulle spille en viktig rolle.^[56] Streikekomiteen i Berlin kalte seg i januar 1918 for «arbeiderråd» etter forbilde av russiske «sovjeter» og var gudfaren til den senere rådsbevegelsen. For å svekke dennes innflytelse, gikk Friedrich Ebert inn i Berlins streikeledelse og fikk stanset en prematur streik.^[57]

I mars 1918 ble den nye sovjetregjeringen til Lev Trotskij enige om å undertegne den fremforhandlede freden i Brest-Litovsk, som påla Russland sterkere fredsbetingelser enn de som Versaillestraktaten senere påla det tyske rike.^[58][53] Generalstaben ble dermed i stand til å flytte tropper fra øst- til vestfronten.

Etter den tyske seieren i øst, ga generalstaben ordre om en våroffensiv i vest, for å tvinge frem et avgjørende vendepunkt i krigen. Det viste seg imidlertid at de nye soldatene på vestfronten ikke klarte å veie opp mot Storbritannia og Frankrike, som mottok en jevn strøm amerikanske tropper. «Operasjon Michael» pågikk fra 21. mars til 10. april, og etterlot seg 254 700 døde, sårede og savnede tyske soldater.^[59] Den ble etterfulgt av «operasjon Georgette» som kostet 109 300 tyske soldater livet; på britisk side var det 76 300, og på fransk side var det 35 000 falne.^[60] Alt i alt kostet denne «offensiven» om lag rundt 1 500 000 soldater livet på begge sider.^[60]

Da de siste tyske reserver var brukt opp i juli, var Tysklands militære nederlag beseglet. Den 8. august 1918 brøt britiske Mark I stridsvogner seg gjennom vestfronten under begynnelsen på hundredagersoffensiven;^[61] i midten av september brøt de seg også gjennom fronten på Balkanhalvøya gjennom vardaroffensiven. Den 27. september kapitulerte Bulgaria, som var knyttet til sentralmaktene. Også Østerrike-Ungarn stod foran sammenbruddet.

29. september informerte generalstaben keiseren og rikskansler Georg von Hertling i den belgiske byen Spa om den håpløse militære situasjonen. Ludendorff la til slutt frem et forslag om våpenhvile overfor Ententemaktene, da han ikke lenger kunne garantere for å holde fronten mer enn 24 timer. Han anbefalte også å imøtekomme et krav fra president Woodrow Wilson og innsette en Riksregjering på parlamentarisk grunnlag, for å begunstige fredsbetingelsene. Dermed førte han ansvaret for den forestående kapitulasjonen og dens følger over på de demokratiske partiene.^[62]

Overfor offiserer i sin egen stab uttalte han 1. oktober: «Ich habe Seine Majestät gebeten, jetzt auch diejenigen Kreise an die Regierung zu bringen, denen wir es in der Hauptsache zu verdanken haben, dass wir so weit gekommen sind. Wir werden also diese Herren jetzt in die Ministerien einziehen sehen. Die sollen nun den Frieden schließen, der jetzt geschlossen werden muss. Sie sollen die Suppe jetzt essen, die sie uns eingebrockt haben.»^[63] (Meningsoversettelse: Jeg har bedt Hans Majestet også å ta med i regjeringen de kretser som vi i hovedsak kan takke for at vi er kommet så langt. Vi kommer til å se disse herrer i regjeringen. De skal nå inngå den fredsavtale som må inngås. De skal nå spise den suppen de selv har laget. (Uttrykket på tysk «die Suppe auslöffeln, die man sich eingebrockt haben» er parallelt til på norsk «Som man reder så ligger man»).^[62][64] Dette var kimen til den senere dolkestøtlegenden.^[63]

Til tross for sjokket over Ludendorffs tilstandsrapport, var flertallspartiene, fremfor alt SPD, forberedt på å overta regjeringsansvaret. Ettersom monarkisten Hertling avviste parlamentariseringen, utnevnte keiser Wilhelm II den liberale prins Max von Baden til ny rikskansler 3. oktober 1918. I Badens regjering deltok også sosialdemokratene, deriblant Philipp Scheidemann som statssekretær (departementssjef) uten portefølje. Etter påtrykk fra OHL rettet Baden 4. oktober en anmodning til de allierte om våpenstillstand. Anmodningen var basert på 14 punkter som USAs president hadde utformet.^[65]

Den tyske offentlighet fikk ikke vite om dette før 5. oktober. Under det generelle sjokket over det nå kunngjorte krigsnederlaget, fant forfatningsendringen sted nesten ubemerket. Dette ble avgjort formelt av riksdagen den 28. oktober. Inntil da var kansleren og riksministeren bundet av riksdagens flertall. Den øverste kommandoen over stridskreftene ble overført fra keiseren til riksregjeringen. Dermed hadde det tyske riket endret sin konstitusjon til et parlamentarisk monarki. Sett fra SPDs ståsted oppfylte oktoberreformene alle partiets sentrale forfatningsmessige målsetninger. Friedrich Ebert betraktet 5. oktober som «fødselsdagen for det tyske demokratiet», og anså en revolusjon som overflødig etter at keiseren frivillig hadde gitt avkall på sin makt.^[66]

Den tyske anmodningen om våpenhvile av 4. oktober ble besvart av USAs president Woodrow Wilson i de tre påfølgende uker med tre diplomatiske noter. Som forutsetning for forhandlinger krevde han Tysklands tilbaketrekning fra alle besatte territorier, innstilling av den uinnskrenkede ubåtkrigen og – når det var mulig i henhold til klausuler og forbehold – keiserens avgang, som ledd i å gjøre Tyskland til et demokrati.^[65]

Etter den tredje diplomatiske note av 23. oktober, erklærte Ludendorff de alliertes betingelser som uholdbare. Han krevde å gå av. Ludendorf ble 26. oktober erstattet med 1. generalkvartermester Wilhelm Groener til general, og Ludendorff fløy med falsk pass til det nøytrale Sverige.^[67] Kravet i Woodrow Wilsons tredje diplomatiske note om at keiseren måtte abdisere for å oppnå fred, hadde støtte blant mange soldater, men også i størstedelen av sivilbefolkningen og hos lederne av flertallspartiene i riksdagen. 28. oktober krevde Philipp Scheidemann i et brev til rikskansler Max von Baden at Wilhelm II måtte frasi seg tronen. Keiseren forlot etter dette Berlin og bega seg på en reise fra sitt store hovedkvarter til den belgiske byen Spa. President Wilson informerte den tyske riksregjering 5. november 1918 at den franske general Foch ville ta imot deres forhandlingsdelegasjon.^[67]

Gjennom freden i Brest-Litovsk kunne den tyske overkommandoen forflytte de frigjorte tropper til vestfronten. Ikke desto mindre mislyktes den tyske våroffensiven fra 21. mars frem til 17. juli 1918. En omfattende motoffensiv fra Ententemaktene de følgende månedene beseglet Tysklands militære nederlag. Den 29. september fremsatte den tyske overkommandoen (Oberste Heeresleitung) et tilbud om våpenhvile.^[67]

Mens de krigstrette troppene og den desillusjonerte sivilbefolkningen ventet på den forestående slutten på krigen, planla den tyske marinestaben (tysk: Marineleitung) under admiral Franz von Hipper på egen hånd, at den tyske Hochseeflotte skulle utkjempe et siste sjøslag mot britiske Grand Fleet i den engelske kanal.^[68]

Den tyske flåtens ordre av 24. oktober 1918 utløste deretter et mytteri blant de berørte matrosene, og deretter et alment opprør som i løpet av få uker bredte seg til hele riket.^[69] Matrosene ønsket ikke å fortsette en allerede tapt krig, og mente de hadde støtte for det i den nye regjeringen. Den tyske juristen og publisisten Sebastian Haffner så derfor ikke på gastene som de egentlige mytteristene. Snarere beskrev han admiralenes prosjekt som «et mytteri av flåtens ledelse mot regjeringen og dens politikk» (tysk: «eine Meuterei der Flottenführung gegen die Regierung und ihre Politik»).^[70]

Matrosopprøret begynte nær badestedet Schillig i Wilhelmshaven, hvor den tyske Hochseeflotte hadde ankret i påvente av det planlagte sjøslaget.^[71] Om natten mellom 29. og 30. oktober 1918 kom de første ordrenektene fra enkelte av skipsbesetningene. På tre skip i III. skvadron nektet matrosene å heve anker. På slagskipene i I. skvadron, SMS «Thüringen» og SMS «Helgoland» begikk deler av besetningen åpenlyse mytterier og sabotasjehandlinger. Da en torpedobåt 31. oktober rettet sine våpen mot disse skipene, forskanset omkring 200 mytterister seg under dekk, og lot seg arrestere.

Ettersom marineledelsen ikke lenger var sikker på mannskapets lydighet, trakk de tilbake sin slagplan og beordret skvadronene tilbake til Kiel. Etter en rolig øvelse i Helgolandbukta, sørget skvadronsleder og viseadmiral Hugo Kraft for å seile gjennom Kielkanalen, hvoretter 47 matroser i skipet SMS «Markgraf», som ble ansett som nøkkelpersoner i opprøret, ble pågrepet og arrestert.

Matrosene og fyrbøterne forsøkte nå å forhindre ytterligere frafall og å sørge for at deres kamerater ble sluppet fri. Omkring 250 av dem troppet opp om kvelden 1. november på fagforeningshuset i Kiel. De sendte delegasjoner til offiserene, men ble ikke hørt. Deretter prøvde de å forsterke kontakten med fagforeningene, USPD og SPD. Etter at politiet hadde stengt fagforeningshuset 2. november, samlet det seg neste dag mer enn tusen matroser og fagforeningsledere om ettermiddagen på den store ekserserplassen. De fulgte oppropet til matrosen Karl Artelt og verftsarbeideren Lothar Popp, som begge var USPD-medlemmer. Folkemengden krevde løsgivelsen av mytteristene under slagordet «fred og brød», slutten på krigen og en bedre matforsyning. Deretter dro deltagerne videre til anstalten for de arresterte, for å befri de pågrepne matrosene.

For å hindre demonstranter i å komme frem like før planlagt, befalte løytnant Oskar Steinhäuser sin patrulje om å først skyte varselskudd, og deretter målrettede skudd inn i folkemengden. Av dette ble syv personer drept og 29 svært skadet. Også under demonstrasjonen ble det skutt. Steinhäuser ble alvorlig skadd under skytingen, men ikke drept som det senere ble påstått.^[72] Etter denne voldsbruken, trakk demonstrantene og patruljen seg tilbake.

Deretter omdannet masseprotesten seg til en almen oppstand. 4. november dro omstreifende opprørere gjennom byen. I det store kaserneanlegget i det nordlige Kiel kom det til demonstrasjoner. Karl Artelt organiserte det første soldatråd, som snart ble etterfulgt av andre.^[73] Soldater og arbeidstakere tok den offentlige, militære innretningen i Kiel under sin kontroll. Viseadmiral Wilhelm Souchon, som ledet marinebasen, så seg tvunget til å forhandle og slippe fri de pågrepne matroser. I strid med avtalen med Artelt ble utenlandske tropper informert om oppstanden, for å hjelpe til med å knuse opprøret, men dette ble oppfanget av opprørerne. De ombestemte seg eller sluttet seg til opprørerne. Dermed var Kiel om kvelden 4. november i hendene på omkring 40 000 revolterende matroser, soldater og arbeidere.^[67]

Senere samme kveld kom SPDs riksdagsrepresentant Gustav Noske til Kiel. Souchon hadde telegrafisk bedt om at det ble sendt en riksdagsrepresentant fra SPD, som kunne bringe opprøret under kontroll av den nye riksregjeringen og partiledelsen. Soldatrådene som bestod av SPD- og USPD-tilhengere valgte umiddelbart Noske som sin formann. Noen dager senere overtok han Souchons post som leder av marinebasen, mens Lothar Popp ble formann av de øverste soldatråd. Noske lyktes i ettertid å bruke sin innflytelse til å få soldatrådet til å trekke seg tilbake. Utsiktene til en revolusjon i Tyskland kunne han ikke forhindre.

Det som begynte som et mytteri internt i den tyske flåten, bredte seg raskt som ild i tørt gress. Mange av arbeiderne og soldatene var inspirerte av sosialistiske idéer. Dette innebar at arbeider- og soldatråd skulle erstatte en autoritær samfunnsform. Følgelig var de også motstandere av monarkiet, og i flere tyske delstater tvang de lokale konger til å abdisere.

Varamedlemmer fra de revolusjonære matrosene streifet siden 4. november omkring i alle større tyske byer. De møtte nesten ingen sivil eller militær motstand; bare i Lübeck og Hannover forsøkte to lokale kommandører å opprettholde militær disiplin med våpenmakt. I Lübeck var det den selvutnevnte kommandør av den 81. infanteribrigade Harry von Wright, i Hannover var det den stedfortredende kommanderende general for det X. armékorps Karl Heinrich von Hänisch.^[74] Den 6. november var Wilhelmshaven i hendene på et arbeider- og soldatråd, og den 7. november gjaldt det alle større kystbyene så vel som Braunschweig, Frankfurt am Main, Hannover, Stuttgart og München. I kongeriket Bayern ble kong Ludwig III samme dag styrtet, som den første av de tyske fyrstene. Etter en større demonstrasjon fra soldater og arbeidere, flyktet han fra byen. Kurt Eisner fra USPD proklamerte Bayern som den første republikken i riket, og ble valgt som ministerpresident for Münchens arbeider- og soldatråd. Frem til 25. november ble de andre fyrstene tvunget til å abdisere. Den siste var Günther Victor, prins av Schwarzburg-Rudolstadt 25. november.

Arbeider- og soldatrådene bestod for det meste av medlemmer av SPD og USPD. Deres politiske ideologi var demokratisk, pasifistisk og antimilitaristisk. Ved siden av å avskaffe fyrstenes makt, sørget de for at den tidligere allmektige militære generalkommandoen mistet makten. Alle sivile myndigheter og tjenestemenn i riket – politi, byforvaltning, rettsvesen, forble uberørte. Beslagleggelse av eiendom eller fjerning av privilegerte yrker, fant heller ikke sted, ettersom man ventet på at slikt ville skje under en ny riksregjering. For å gi revolusjonen en leder og en forpliktende regjering, hevdet deretter rådet bare en tilsynsrett over myndighetene, som tidligere hadde vært i hendene på overkommandoen.

Dette ga SPD en reell maktbasis på lokalt nivå. Mens rådene som trodde at de handlet i den nye ordningens interesse, anså likevel partiledelsen i SPD dem som forstyrrende elementer for en fredelig maktovertagelse som de ønsket å fremme. De borgerlige partiene krevde raske valg til en nasjonalforsamling, som skulle være den endelige statsform, og dette bragte dem i konflikt med størstedelen av de revolusjonære. Opprørernes krav ble fremfor alt fanget opp av USPD. Det var også en fordel at valgene til nasjonalforsamlingen ble gjennomført så sent som mulig, slik at man kunne innhente fakta om forventningene til største delen av arbeiderklassen.

Ledelsen i SPD hadde et annet syn enn mange av de revolusjonære. I motsetning til dem, ønsket ikke SPD å styrte de gamle makthaverne og elitene, men derimot å samarbeide med dem og integrere dem i et nytt system. SPD fryktet at et sosialt kaos kunne bli utfallet av revolusjonen, og dette prøvde de å unngå.

Friedrich Ebert var enig med Max von Baden i at en sosial revolusjon måtte forhindres og at den statlige ordning under alle omstendigheter måtte opprettholdes. Han ønsket å samarbeide med de borgerlige partiene, som allerede hadde samarbeidet med SPD i riksdagen siden 1917. Han ønsket også å vinne tilliten til den gamle eliten i Keiserriket for å unngå en fryktet radikalisering av revolusjonen etter russisk forbilde. Dessuten fryktet han at den allerede prekære forsyningssituasjonen ville kollapse, hvis uerfarne revolusjonære overtok. Han trodde at SPD ville få flertall i Riksdagen, noe som ville gjøre dem i stand til å gjennomføre sine reformplaner. Av disse grunner handlet han mest mulig i samarbeid med de gamle makthaverne.

Friedrich Ebert anså situasjonen med mytteriene i Kiel og Wilhelmshafen som uholdbar. For å unngå eskalering av konflikten krevde han 6. november at keiseren måtte abdisere. 7. november erklærte han ifølge nedtegnelsene til Max von Baden: «Wenn der Kaiser nicht abdankt, dann ist die soziale Revolution unvermeidlich. Ich aber will sie nicht, ja, ich hasse sie wie die Sünde.» («Dersom keiseren ikke abdiserer, da er den sosiale revolusjon uunngåelig. Den vil jeg ikke ha, ja, jeg hater den som synden.»)^[75][76] Men keiser Wilhelm II, som befant seg i hovedkvarteret i Oberste Heeresleitung i den belgiske byen Spa, spilte på tiden. Etter at Ententemaktene hadde lovet våpenstilstand 6. november, håpte han på at de snart frigjorte frontsoldatene i riket ville vende tilbake og knuse revolusjonen med makt. Max von Baden ønsket å reise til Spa, for å overbevise keiseren personlig om den nødvendige abdikasjon. Så langt kom han imidlertid ikke, da forholdene i Berlin raskt tilspisset seg.

Seks dager etter at matrosene gjorde opprør mot ledelsen av flåten, ble det tyske monarkiet avskaffet. Senere samme kveld fant en bevisst revolusjonær handling sted, som senere likevel viste seg å være ubrukelig. En gruppe på 100 revolusjonære tillitsvalgte fra Berlin som manglet tillit til ledelsen i SPD, opprettet Rat der Volksbeauftragten som var ment å erstatte Friedrich Eberts funksjon som rikskansler.

Om kvelden 8. november innkalte SPD til 26 forsamlingsmøter i Berlin, og kunngjorde en generalstreik og massedemonstrasjon neste dag. Friedrich Ebert hadde enda en gang fremmet et ultimatum om keiserens avgang og ønsket å kunngjøre denne beslutning på de kommende møter til SPD. For å motvirke mulig uro, hadde prins Max von Baden om kvelden forflyttet det 4. jegerregiment fra Naumburg an der Saale til Berlin.

Men soldatene i dette regimentet var ikke villige til å skyte mot demonstranter. Ettersom offiserene tidlig på søndagsmorgenen den 9. november hadde tildelt dem håndgranater, sendte soldatene en delegasjon til redaksjonen i det sosialdemokratiske partiorganet Vorwärts, for å få en forklaring på situasjonen. Der møtte de SPD-riksdagsrepresentanten Otto Wels. Han ble medlem av soldat- og arbeiderrådet og dagen deretter bykommandant i Berlin.^[77]

Dermed var den militære kontrollen over hovedstaden kommet i hendene på sosialdemokratene. Friedrich Ebert fryktet at situasjonen kunne endre seg, når USPD og spartakistene dukket opp på den kunngjorte demonstrasjonen. Om formiddagen flyttet hundretusenvis av mennesker seg i flere demonstrasjonstog i sentrum av Berlin. På deres plakater og bannere var slagord som «Enighet», «Rett og frihet» og «Broder, ikke skyt!».

Omtrent på samme tid hadde keiser Wilhelm II fått nyheten fra 39 kommandører om at heller ikke frontsoldatene lenger var klare for å følge ordrene fra sine befal. Natten før hadde et garderegiment nektet å følge ordre. I telegrammer fra Berlin ba riksregjeringen keiseren om å abdisere umiddelbart, slik at nyheten om dette kunne ha en beroligende effekt. Likevel nølte han og trakk seg som tysk keiser, men ikke som konge av Preussen.

Max von Baden handlet etter sin egen agenda i Berlin. Uten å vente på beskjeden fra Spa, kom han ved middagstider med følgende erklæring:

Keiseren og kongen har besluttet å frasi seg tronen. Rikskansleren blir ikke så lenge i embetet, men inntil spørsmålene knyttet til keiserens abdikasjon, tronavgangen til kronprinsen i det tyske rike og Preussen og regentsrelaterte spørsmål er ordnet.

^[78]

Da erklæringen ble kjent i Spa, flyktet Wilhelm II fra det besatte Belgia til et nederlandsk eksil i Slott Amerongen i bydelen Utrechtse Heuvelrug i Utrecht og til slutt til Huis Doorn i den samme bydel. Der bodde han frem til sin død 4. juni 1941. Flukten over grensen ble betraktet som en desertering, ettersom han ikke signerte avgangsbrevet før 28. november. Dette kostet ham sympatien blant sine soldater.

For å mestre situasjonen, krevde Friedrich Ebert ved middagstid 9. november å overta rikskanslerembetet, og ba Max von Baden om å overta riksforstanderembetet. Dermed trodde Ebert å ha funnet en overgangsordning for utnevnelsen av en ny statsleder.

Nyheten om keiserens abdikasjon kom for sent til å imponere delegatene. Ingen av dem hadde lest spesialutgaven av Vorwärts, verken i sine egne hjem eller i kasernene. I tillegg krevde demonstrantene avskaffelsen av monarkiet. Karl Liebknecht, som nylig var sluppet løs fra fengselet, reiste umiddelbart til Berlin og hadde grunnlagt spartakusforbundet på nytt. Nå planla han proklamasjonen av den sosialistiske republikk.

Under lunsjen i riksdagen fikk den fungerende SPD-formannen Philipp Scheidemann høre om dette. Han ville ikke overlate initiativet til spartakistene og satte kursen mot en balkong på riksdagsbygningen. Der erklærte han – mot Eberts erklærte vilje – innføringen av republikk foran en demonstrerende menneskemengde. Den nøyaktige ordlyden i proklamasjonen er omstridt.^[79] To år senere gjenga Scheideman den på følgende måte:^[80]

Keiseren har takket for seg. Han og hans venner har forsvunnet, og han er blitt overvunnet over hele linjen av folket. Prins Max von Baden har overlatt sitt rikskanslerembete til den folkevalgte Ebert. Vår venn vil danne en arbeiderregjering, der alle sosialistiske partier er representerte. Den nye regjeringen må ikke forstyrres i sitt arbeid for fred av bekymringer for arbeid og brød. Arbeidere og soldater, vær bevisste på den historiske betydningen av denne dagen: Det uhørte har inntruffet. Et stort og umiskjennelig arbeid ligger foran oss. Alt for folket. Alt gjennom folket. Ingenting skal skje, som vil vanære arbeiderbevegelsen. Vær forenet, trofast og pliktoppfyllende. Det gamle og råtne monarkiet har brutt sammen. Lenge leve det nye. Lenge leve den tyske republikk.

Noen timer senere offentliggjorde Berliner Zeitung en tale som Liebknecht hadde holdt i Berliner Lustgarten – sannsynligvis samtidig, hvoretter han proklamerte den sosialistiske republikk. Den samme talen ble holdt kl 16 i hoffet til Berliner Stadtschloss foran en forsamlet folkemengde:^[81]

Partifeller, jeg proklamerer den frie sosialistiske republikk Tyskland, som skal inkludere alle folkegrupper. Det finnes ikke noen tjenere lengre, fordi enhver ærlig arbeid vil få den ærlige lønn for sitt arbeid. [Strukturen til] kapitalismens herskap, som har forvandlet Europa til en kirkegård, har brutt sammen.

Liebknechts målsetninger, som var i overensstemmelse med spartakusforbundets krav av 7. oktober, hadde inntil da knapt nok vært offentlig kjent. De omfattet fremfor alt en omforming av økonomien, det militære og rettsvesenet, deriblant opphevelse av dødsstraff. Den største uenigheten med SPD var kravet om sosialisering av enkelte sentrale sektorer i økonomien, som kom under direkte kontroll av arbeiderne, før valget til en forfatningsgivende nasjonalsamling. MSPD ville overlate Tysklands fremtidige økonomiske ordning til en fremtidig lovgivende forsamling.

For å ta ledelsen i den revolusjonære stemning og oppfylle demonstrantenes krav om enighet mellom arbeiderpartiene, tilbød Ebert nå USPD innpass i regjeringen og erklærte seg beredt på å akseptere Liebknecht som minister. Han krevde arbeiderrådenes kontroll over soldatene og gjorde sin regjeringsdeltagelse avhengig av dette. På grunn av debattene omkring dette, og fordi partileder Hugo Haase var i Kiel, klarte foreløpig ikke USPDs representanter å bli enige om tilbudet til Ebert.

Hva angår den for tidlige proklamering av den keiserlige oppsigelsen av tronen til Max von Baden, overføring av kanslerembedet til Ebert eller og proklameringen av republikk hadde ikke Ebert forfatningsmessig dekning. Alt dette revolusjonære handlinger fra aktører som ikke ønsket revolusjon, men som derigjennom skapte varige endringer. Senere samme kveld fant en bevisst revolusjonær handling sted, som likevel viste seg å være ubrukelig.

Rundt klokken 20 ble riksdagen okkupert av en gruppe på 100 revolusjonære tillitsvalgte fra større bedrifter i Berlin. De var stort sett de samme som allerede hadde ledet januarstreikene. De hadde mistillit til ledelsen i SPD og hadde i en uke vært knyttet til venstresiden i USPD og spartakistene. De var overrasket over matrosoppstanden, og hadde opprinnelig planlagt revolusjonen 11. november. Men etter at gruppens militære ekspert, Ernst Däumig, hadde blitt arrestert, besluttet gruppen seg å handle raskt.^[82] For å stanse Friedrich Eberts initiativ, besluttet revolusjonsparlamentet å innkalle til valg neste dag: Hver bedrift i Berlin og hvert regiment skulle på denne søndag utnevne et arbeider- og soldatråd. Det skulle utgjøre en revolusjonsregjering, som skulle velges fra begge de bestående arbeiderpartiene. Dette ble kalt Rat der Volksbeauftragten og skulle etter ønske fra de revolusjonære tillitsvalgte utføre revolusjonsparlamentets beslutninger og erstatte Friedrich Eberts funksjon som rikskansler.^[83] Få timer senere samlet det seg nærmere 3 000 medlemmer av arbeiderrådene i Cirkus Busch i Berlin. De bekreftet Rat der Volksbeauftragten og valgte dessuten det såkalte Vollzugsrat, som skulle sammenkalle til en riksrådskongress som kontrollorgan for regjeringen.^[84] Den nye regjeringen erklærte ensidig våpenstillstand 11. november. Første verdenskrig var dermed over.

Hugo Stinnes (1870–1924) var en tysk industrimagnat og industripionér fra Ruhrområdet. I 1893 grunnla han et konsern for bergverksdrift, industri og handel med sete i byen Mülheim an der Ruhr i den prøyssiske provinsen Rhinland. Hans konsern var i 1910 det største bergverkskompani i Tyskland.^[85] Han hadde støtte i det nasjonalliberale Deutsche Volkspartei (DVP), som derfor noen ganger sarkastisk ble omtalt som «Stinnespartiet» (Stinnespartei),^[86] etter Mathias Stinnes og Hugo Stinnes. I tråd med SPD's filosofi, ble det inngått avtaler mellom fagforeningslederne og formennene for tungindustrien. De ønsket å samarbeide med dem, og ikke bekjempe dem. Det som fra 14. august 1919 utviklet seg til Weimarkoalisjonen, mellom SPD, det katolske Zentrum og det liberale DDP, omfattet imidlertid ikke DVP. Carl Friedrich von Siemens (1872–1941) var en annen mektig industrileder, fra 1919 var han leder for Siemenskonsernet i Berlin.

De revolusjonære hadde ulikt syn på statsformen, men også på det økonomiske systemet. Det var et utbredt krav i SPD, så vel som i USPD, å i det minste sette den krigsviktige tungindustrien under demokratisk kontroll. Venstrefløyen i begge partier, så vel som de revolusjonære tillitsvalgte, ville på denne måten etablere et direkte demokrati over produksjonsprosessene. De valgte delegater skulle også ha kontroll over den politiske makten. Å forhindre denne rådsrepublikken var både i SPDs og fagforeningenes interesse, fordi de truet med å bli overflødige av rådene.

Parallelt med de revolusjonære hendelsene, møttes den daværende formann av generalkommisjonen av fagforeningene i Tyskland, Carl Legien, fagforeningslederne og formennene for tungindustrien i Tyskland, Hugo Stinnes og Carl Friedrich von Siemens, i Berlin fra 9. til 12. november 1918. Den 15. november 1918 undertegnet de den såkalte Stinnes-Legien-avtalen. Fagforeningene lovet å sørge for en ordnet produksjon, uten ville streiker, for å hindre rådenes innflytelse og hindre en sosialisering av produksjonsmidlene. Arbeidsgiverne garanterte på sin side innføringen av 8-timers arbeidsdag og anerkjente fagforeningenes representasjonsrett. Begge sider dannet et sentralarbeidsfellesskap med en felles sentralkomité i ledelsen. På fagforeningsnivå skulle forliksrådene, som også fikk likeverdig status, megle i lokale konflikter. Det ble også inngått en avtale om å danne arbeidskomitéer i hver fabrikk med mer enn 50 arbeidere. Sammen med bedriftens ledelse skulle de overvåke at kollektive avtaler ble holdt.^[87]

Dermed hadde fagforeningene oppnådd noe av det de i flere år hadde kjempet for. Samtidig hadde de lagt til side alle bestrebelser for å sosialisere produksjonsmidlene og eliminert rådene.^[87]

Riksdagen ble ikke innkalt etter 9. november 1918, da Philipp Scheidemann utropte den nye republikken.^[88] Rat der Volksbeauftragten og det utøvende råd erstattet den gamle regjeringen, men det forutgående administrative apparatet forble nesten uendret. De tidligere keiserlige embeder ble overtatt av representanter for SPD og USDP, men deres funksjoner ble stort sett de samme og deres arbeid fortsatte stort sett uendret. 12. november presenterte rådet sitt demokratiske og sosiale regjeringsprogram. Dette programmet opphevet unntakstilstanden og sensuren, avskaffet tjenerordningen og innførte almen stemmerett for statsborgere over 20 år, herunder også for første gang for kvinner. Den prøyssiske treklassestemmeretten ble opphevet.^[67] Alle politiske fanger ble tildelt amnesti. Det ble utstedt bestemmelser om forenings-, forsamlings- og pressefrihet. På grunnlag av arbeidsfellesskapsavtalen ble åttetimers arbeidsdag obligatorisk, og utbetalinger ved arbeidsledighet, sosialforsikring og ulykkesforsikring ble forlenget.

Etter påtrykk fra formennene i SPD, innsatte rådene en sosialiseringskommisjon 21. november. I denne satt blant annet Karl Kautsky, Rudolf Hilferding, Otto Hue og Robert Bosch.^[89] Kommisjonen skulle granske hvilke industriforetak som var «egnet for sosialisering», og forberede en nasjonalisering av gruvedriften. Kommisjonen satt frem til 7. april 1919 uten noe konkret resultat. Bare innenfor kullgruvedriften og i pottaskeindustrien, så vel som i stålindustrien, ble det innsatt «selvstyrende organer» som utviklet seg til de senere arbeiderråd. En sosialistisk ekspropriasjon ble ikke innledet.

Ledelsen i SPD foretrakk å jobbe med den eldre forvaltningen i stedet for de nye arbeider- og soldatrådene, fordi de ikke stolte på at disse ville sørge for noen organisert forsyning til befolkningen. Dette førte siden midten av november til en økende konflikt med folkerådet. Disse endret sin posisjon stadig, i henhold til de interessene de representerte. Som et resultat fratok Friedrich Ebert «her og der regjeringen til rådet i Tyskland» stadig mer av sin kompetanse. Sammen med ledelsen i SPD, overvåket han ikke bare rådsbevegelsens makt, men også makten til spartakusforbundet. Spartakistene kontrollerte imidlertid ikke rådsbevegelsen, slik de konservative og deler av SPD fryktet.

Arbeider og soldatrådene brøt opp byforvaltningene i blant annet Leipzig, Hamburg, Bremen, Chemnitz og Gotha, og satte dem under sin kontroll. I Braunschweig, Düsseldorf, Mülheim an der Ruhr og Zwickau ble dessuten alle tjenestemenn som hadde vært lojale mot keiseren arresterte. I Hamburg og Bremen ble «røde garder» dannet, for å beskytte revolusjonen. I Leunaverkene i nærheten av Merseburg ble konsernledelsen avsatt av rådet. Ofte tok de nye rådene spontane avgjørelser og vilkårlige beslutninger, og manglet ledererfaring. Noen var korrupte og handlet i egeninteresse. De nyutnevnte rådene stod overfor et flertall av moderate rådsmedlemmer som kom til enighet med den gamle administrasjonen, og sammen med den sørget de for at freden raskt ble gjenopprettet i bedrifter og byer. De overtok ansvaret for matforsyningen, politistyrken så vel som innkvartering og pleie av de returnerte frontsoldatene. Forvaltningen og rådene var avhengige av hverandre: Den ene part hadde kunnskap og erfaring, den andre hadde politisk innflytelse.

De fleste SPD-medlemmer som hadde blitt valgt til rådene, betraktet deres oppgaver som en midlertidig løsning. For dem, liksom for flertallet av befolkningen, var innføringen av en rådsrepublikk eller endog et bolsjevikisk rådsdiktatur i Tyskland aldri tiltenkt.^[90] I stedet støttet et flertall av rådene det parlamentariske system og valget av en forfatningsgivende nasjonalforsamling, med en årelang praksis med riksdagsvalg, og SPDs parlamentariske arbeid som bakgrunn.^[91]

Flere ville støtte den nye regjeringen og forventet at den skulle avskaffe militarismen og øvrighetstaten. Krigstretthet og motgang gjorde at de fleste mennesker håpet på en fredelig løsning, og at de i noen tilfeller overvurderte stabiliteten til den styreform de hadde oppnådd.

Etter beslutning i representantskapet, sendte arbeider- og soldatrådene representanter fra hele riket til den første almene kongress til arbeider- og soldatrådene i lokalene til Circus Busch i Berlin den 16. desember. For å forhindre dette, planla Ebert og Groener å gjenvinne kontrollen over hovedstaden den 15. desember ved hjelp av frontlinjetropper som hadde blitt sendt til Berlin. Et av de utpekte regimentene slo til for tidlig, den 6. desember, og utropte Ebert til president.^[92] I et forsøk på å arrestere rådenes ledelse, styrtet troppen inn i et demonstrasjonstog til den ubevæpnede «røde garde», spartakistenes soldatråd, og drepte 16 mennesker.

Her var voldspotensialet og kuppfaren fra ytterste høyre allerede synlig. På grunnlag av denne erfaringen, krevde Rosa Luxemburg at arbeiderklassen i Berlin skulle sørge for en fredelig avvæpning av de returnerte militære enhetene og videre at de skulle underordnes soldatrådene til revolusjonsparlamentet og gjennomgå en opplæring i det nye styrets ånd. Dette kravet ble fremmet 12. desember i Die Rote Fahne, dagsavisen til spartakistene.

Den 10. desember hadde Friedrich Ebert møtt ti hjemvendte divisjoner, i håp om at disse kunne brukes mot rådene. Det viste seg imidlertid at disse troppene ikke var villige til å kjempe videre. Krigen var avsluttet, julen stod for døren, og de fleste soldatene ville bare være hjemme sammen med sine familier. Derfor løp de fra hverandre etter deres inntog i Berlin. Det planlagte slaget mot riksrådskongressen fant ikke sted.

Det ville ha vært unødvendig uansett. Kongressen, som hadde begynt sitt arbeide i det prøyssiske parlamentet 16. desember, bestod av et flertall fra SPD.^[93] Ikke en gang Karl Liebknecht hadde klart å vinne et mandat der. Spartakistene hadde ingen innflytelse. 19. desember stemte rådene med 244 mot 98 stemmer mot innføringen av et rådssystem som grunnlag for en ny forfatning. I stedet understøttet de den regjeringsbeslutning å avholde valg til en forfatningsgivende nasjonalforsamling som ville avgjøre den endelige regjeringsformen.

Det eneste stridsspørsmålet mellom Ebert og kongressen bestod i kontrollen over militæret. Kongressen forlangte blant annet medbestemmelsesrett for sitt nyvalgte sentralråd for den tyske sosialistiske republikk i ledelsen av de væpnede styrker, frie valg av offiserer og disiplinære myndigheter for soldatrådene. Men dette var i strid med den hemmelige avtalen mellom Ebert og Groener. Begge satte alt inn på å omgjøre denne beslutningen. Overkommandoen, som i mellomtiden hadde flyttet til Kassel, begynte å etablere lojale frikorps, som var ment å brukes mot den antatte bolsjevikiske trusselen. Disse troppene var monarkistiske offiserer og mannskap, som fryktet veien tilbake til det sivile liv og republikken.

Juleopprøret i Berlin i 1918 mellom Volksmarinedivision og de regulære styrkene førte som ellers i riket til at USDP trakk seg fra regjeringen. Det førte også til oppsigelsen av politipresidenten i Berlin, Emil Eichhorn, da det viste seg at han hadde sympatisert med venstreradikale demonstranter. Dette opprøret førte til en viktig erkjennelse av at revolusjonen manglet en sentral ledelse og at matrosene ikke nødvendigvis var spartakister eller kommunister.

Innad i regjeringen ble motsetningsforholdet mellom de to koalisjonspartiene USDP og MSPD sterkere. I forsvarspolitikken var dette tydelig, ettersom MSPD ikke ønsket å gjennomføre de såkalte «Hamburgerpunktene» som var blitt vedtatt av riksrådkongressen den 18. desember 1918.^[94] Disse punktene ville nemlig ha brutt med Ebert-Groener-pakten, og gjort samarbeidet mellom MSPD og generalstaben umulig.^[94] «Hamburgerpunktene» (som ble støttet av USDP) gikk blant annet ut på at alle distinksjoner og all bæring av våpen utenfor tjenesten skulle avskaffes, at soldatene selv skulle velge sine overordnede, og at de regulære enheter skulle erstattes av en folkehær (milits).^[95] Ebert-Groener-pakten var en telefonisk avtale som ble inngått mellom MSPD-leder Friedrich Ebert og generalkvartermester Wilhelm Groener den 9. eller 10. november 1918. Den innebar en felles aksjon mot venstreradikale grupperinger.^[94]

Samarbeidet mellom USDP og MSPD ble ikke bedre av at det internt i generalstaben ble planlagt statskupp. Siden 6. desember arbeidet den med planer om å bryte makten til soldatrådene og stanse deres innflytelse på hæren.^[94] Den hadde også planer om å utnevne Ebert til overgangspresident med diktatoriske fullmakter. Til dette formål hadde general Arnold Lequis (1861–1949) dannet en generalkommando i Berlin. Den prøyssiske krigsministeren Heinrich Scheuch (1864–1946) hadde imidlertid selv nektet å overta kommandoen, og overlot dette oppdraget til Lequis.^[94] Selv om Ebert visste om dannelsen av generalkommandoen, var han ikke underrettet om dens planer. Da noen av de regulære troppene invaderte Berlin den 10. desember og tilbød Ebert diktatoriske fullmakter, ble rådsbevegelsens tillit til Ebert dramatisk svekket.^[94]

Etter 9. november hadde regjeringen beordret at den nyopprettede folkemilitsen Volksmarinedivision skulle flyttes fra Kiel til Berlin for å sørge for sin beskyttelse. Den ble regnet som helt lojal og nektet å delta i kuppforsøket 6.-10. desember. Matrosene avsatte endog selv sin kommandant, da de så at han var innblandet i saken. Etter at ulike kunstskatter var stjålet fra Berliner Stadtschloss,^[96] hvor troppene var stasjonerte, forlangte Rat der Volksbeauftragten at militsen skulle oppløses og forlate slottet. Otto Wels (1873–1939), som siden 9. november var bykommandant for Berlin, satte matrosene under press, ved å holde deres sold (soldatlønn) tilbake.

Det var ingen konsensus om militærpolitiske problemstillinger innad i den sosialt heterogene Volksmarinedivision, men den skulle likevel gi anledning til sammenbruddet av regjeringskoalisjonen.^[97] Hvorvidt MSPD benyttet tyveriet som et påskudd på å presse USDP ut av regjeringen, eller om de bare var opptatt av å stanse tyveri av kunstskatter, skal forbli usagt.^[96] Den 21. desember 1918 krevde Rat der Volksbeauftragten at millitsen skulle forlate slottet og overlevere nøklene til kommandanten. Til gjengjeld skulle troppene motta den utestående lønnen på 80 000 papirmark. Den 23. desember erklærte matrosene at de ikke ville overlevere nøklene til bykommandant Wells, men bare til Emil Barth (USPD) i Rat der Volksbeauftragten.^[98] De appellerte dermed til en avtale med Hugo Haase (USDP): Haase var medlem av Rat der Volksbeauftragten fra 10. november 1918, men den nevnte avtalen var ikke kjent av de øvrige representantene.^[98] Wels nektet å utbetale den nevnte soldatlønnen, og overlot ansvaret for dette til Friedrich Ebert. I lys av den kommende julefeiringen var dette en følsom sak.^[98]

Den 23. desember eskalerte tvisten og ble til juleopprøret i Berlin. Militsen marsjerte til bykommandantens kontor og fremmet sine krav om soldatlønn. En gruppe matroser som var satt til å vokte Rikskanselliet ble arrestert. De satte Rat der Volksbeauftragten under husarrest, tok kontroll over bygningens telefonsentral, og kappet telefonlinjen. Under forhandlingene i bykommandanturet kom det til en skuddveksling foran bygningen mellom militsen og regulære styrker. To matroser ble drept som følge av dette. Som følge av dette ble Otto Wels tatt som gissel, fraktet til bygningen Neuer Marstall og mishandlet. Ebert gikk deretter inn for en forhandlingsløsning og forsøkte den 23. desember å hindre en blodsutgytelse mellom Volksmarinedivision og de regulære styrkene som var underlagt general Arnold Lequis.^[99] I motsetning til hva om var forventet av spartakistene, var ikke militsen opptatt av å avskaffe regjeringen til Ebert, men fortsatte bare å kreve sin soldatlønn.

Da han fikk høre at Otto Wels var i livsfare, tok Friedrich Ebert kontakt med det prøyssiske krigsdepartement via en hemmelig telefonlinje i Kassel. Om morgenen 24. desember ga han ordre om å angripe slottet med regjeringsvennlige tropper. Dette angrepet feilet, og 56 regjeringssoldater, 11 matroser og en sivilist mistet livet.^[99] Ifølge historikeren Kluge avviste han støtte fra 3 000 lojale soldater som var tilgjengelig hos Potsdams arbeider- og soldatråd, muligens fordi deres sårbarhet rettferdiggjorde bruken av regulære tropper.^[99] Ifølge Walter Mühlhausens biografi om Friedrich Ebert, hadde Ebert henvendt seg til bevæpnede revolusjonære i og omkring Berlin, og bedt om hjelp. De var svært tallrike, men han fikk likevel bare svar fra 80 personer.^[100] Generalkvartermester Groener hadde dagen før over telefon fra Kassel gitt Ebert garanti for en bestemt og avgjørende handling mot Volksmarinedivision. De hadde blitt enige om å stille fire divisjoner til rådighet, men på grunn av den allmene oppløsning av hæren fikk han til sammen 1 800 mann.^[101]

Etter nye forhandlinger forlot matrosene slottet og satte Otto Wels fri. Til gjengjeld mistet denne sin stilling som bykommandant, Volksmarinedivision fikk sin soldatlønn og forble en militær enhet.

Hele affæren avslørte regjeringens sårbarhet, uten pålitelige og slagkraftige tropper. Krisen forsterket på denne måten alliansen mellom Ebert og Groener, som ifølge historikeren Ulrich Kluge bare ble oppnådd i sann forstand gjennom juleopprøret.^[102] De slagne regjeringstroppene ble nå oppløst og delvis integrert i de nyopprettede frikorpsene. For å kompensere for sine tap, okkuperte de midlertidig redaksjonslokalene til avisen Roten Fahne. Den militære makten var likevel nok en gang i hendene på Volksmarinedivision, og enda en gang utnyttet de det ikke.

Dette viste på den ene siden at matrosene ikke var spartakister, og på den andre siden at revolusjonen ikke hadde noen ledelse. Selv da Liebknecht var den revolusjonære lederen i Lenins ånd, slik legenden senere har gjort ham til, ble han ikke akseptert, verken av matrosene eller rådet. På denne måten hadde julekrisen, som spartakistene betegnet som «Eberts blodige julenatt», som eneste resultat at de revolusjonært tillitsvalgte kalte inn til en demonstrasjon første juledag og at USPD trådte ut av regjeringen i protest 29. desember. Men dette ble bare riktig for formennene i SPD, som under presset mot de revolusjonære hendelser mot regjeringen bare hadde hentet støtte hos uavhengige. I løpet av noen få dager ble det militære nederlaget til regjeringen Ebert snudd til en politisk seier.

Den 1. januar 1919 ble Kommunistische Partei Deutschlands (KPD) grunnlagt av medlemmer av spartakistforbundet og enkelte venstresosialistiske grupperinger.^[103][104] Denne splittelse av arbeiderbevegelsen skulle hefte ved den tyske arbeiderbevegelsen helt opp til moderne tid. KPD ble grunnlagt av en liten gruppering som var motstandere av første verdenskrig. I siste instans var den, ifølge dem, en kapitalistisk og imperialistisk krig som ikke tjente folkene i de enkelte land, men bare noen snevre kapitalinteresser. I løpet av de påfølgende januardagene av 1919, skulle deres arrangerte parademarsj i Berlin utvikle seg til et blodbad som ble kjent som spartakistopprøret.

Etter juleopprørene trodde ikke spartakistenes ledere lenger at de kunne virkeliggjøre den sosialistiske revolusjon sammen med SPD og USPD. For å fange opp misnøyen med revolusjonens forløp så langt, blant sine tilhengere og flere arbeidere, kalte de ved årsskiftet inn til en rikskongress for grunnleggelsen av et nytt parti. Rosa Luxemburg presenterte der spartakusprogrammet som hun forfattet fra 10. til 31. desember. Det ble vedtatt som partiprogram og holdt fast ved det prinsipp at dette nye parti ikke ville overta regjeringsmakten uten et klart flertall blant folkeviljen. Den 1. januar 1919 grunnla de tilreisende spartakister sammen med andre venstresosialistiske grupper til høyre for seg det nye partiet Kommunistische Partei Deutschlands (KPD). Rosa Luxemburg krevde enda en gang å delta i det planlagte parlamentsvalget, men ble overstyrt. Flertallet håpet videre at makten kunne oppnås gjennom den fortsatte politiske agitasjon i bedriftene og trykket fra «gaten». De «revolusjonære tillitsvalgte» besluttet seg derimot, etter forhandlinger med spartakistene, å forbli i USPD.^[105]

Det avgjørende nederlaget for venstresiden fulgte de første dagene i det nye året 1919. Liksom i november kom den andre revolusjonsbølgen nesten spontant, men denne gangen ble den undertrykt med vold. Opptøyene ble utløst den 4. januar da regjeringen utnevnte USPD-medlemmet Emil Eichhorn til politipresident i Berlin. Eichorn hadde under juleopprøret nektet å iverksette tiltak mot de demonstrerende arbeiderne. USPD, revolusjonært tillitsvalgte, så vel som KPD's leder Karl Liebknecht og Wilhelm Pieck anså tiltredelsen som en mulighet for å iverksette en protestaksjon neste dag.

Det som var planlagt som en demonstrasjon, utviklet seg til en større parademarsj enn arrangørene selv hadde regnet med. Liksom tilfellet var den 9. november 1918, strømmet hundretusener inn i Berlin sentrum, søndag den 5. januar 1919. Om ettermiddagen okkuperte de Berlins jernbanestasjoner, så vel som aviskvartalet i Berlin med redaksjonsbygningene til den borgerlige presse og avisen Vorwärts. Noen av de berørte avisene hadde i dagene forut ikke bare tatt til orde for etablering av frikorps, men hadde stundom også tatt til orde for å drepe spartakistene. Demonstrantene var i det vesentlige de samme som to måneder tidligere. De krevde nå realiseringen av det de hadde kjempet for. Kravene kom fra arbeiderne selv og ble støttet av forskjellige grupperinger til venstre for SPD. Spartakistene ledet på ingen måte an. Det nå påfølgende spartakistopprøret gikk sin gang, mens KPD-tilhengere bare delvis var deltagere og endog var i mindretall.

I politiets hovedkvarter forsamlet initiativtagerne til demonstrasjonen seg og valgte en «provisorisk revolusjonskomité» med 53 medlemmer, som imidlertid ikke visste hva den skulle gjøre med sin makt eller hvilken retning revolusjonen skulle ta. Liebknecht, og de to andre formennene, Georg Ledebour og Paul Scholze, krevde regjeringens avgang og sluttet seg til flertallet i komitéen, som propaganderte for væpnet revolusjon. Rosa Luxemburg og et flertall av ledelsen i KPD, motsatte seg uttrykkelig dette, og hevdet at et opprør på dette tidspunktet ville føre til en katastrofe.

Den 4. januar hadde Ebert utnevnt Gustav Noske til folkekommissær for hæren og marinen. Den 6. januar overtok Noske kommandoen over disse styrkene med ordene: «Min vei må være blodhundens. Jeg er ikke den som skyr ansvaret.»^[106] På samme mandag kalte revolusjonskomitéen inn til en massedemonstrasjon. Dette oppropet ble fulgt av enda flere mennesker. Enda en gang bar de plakater med skriften «Brødre, ikke skyt!» og forholdt seg avventende på en forsamlingsplass. Enkelte av de revolusjonære tillitsvalgte begynte å bevæpne seg og rope om regjeringen Eberts avgang. Men KPD-aktivistenes bestrebelser for å få troppene på sin side, var stort sett mislykket. Snarere viste det seg at selv enheter som Volksmarinedivision ikke var beredte til å støtte væpnet revolusjon. De erklærte seg som nøytrale. De øvrige regimenter som var stasjonert i Berlin støttet dessuten for en stor del regjeringen.

Mens flere tropper rykket frem på hans vegne mot Berlin, aksepterte Ebert et tilbud fra USPD om å være en formidler mellom ham og revolusjonskomitéen. Etter at troppebevegelsene og et SPD-flygeblad med tittelen «regnskapets time nærmer seg» ble kjent, avbrøt komitéen videre forhandlinger den 8. januar. Som resultat beordret Ebert troppene mot okkupantene. Den 9. januar slo de ned et improvisert opprørsforsøk. Den 12. januar ble også de anti-republikanske frikorpsene, som ble etablert i begynnelsen av januar, flyttet inn i byen. Etter å ha foretatt en brutal evakuering av flere bygninger og henrettet okkupantene, overga de seg raskt. Noen av dem ble også skutt og drept. Totalt 156 personer ble ofre for denne hendelsen i Berlin.^[107]

De påståtte mesterhjernene bak januaroppstanden gikk under jorden, men nektet å forlate Berlin, på tross av mange anstrengelser fra deres tilhengere. Den 15. januar 1919 ble både Liebknecht og Luxemburg myrdet av en gruppe offiserer. To av gjerningsmennene ble dømt, men mange forhold omkring drapene ble ikke oppklart før etter andre verdenskrig. I det lange løp ble dette en politisk påkjenning, som forverret splittelsen mellom SPD og KPD, og som gjorde KPD mer avhengige av Komintern. I neste omgang bidro splittelsen av venstresiden i betydelig grad til den senere oppblomstring av nasjonalsosialismen.^[109]

Om kvelden den 15. januar 1919, kl 21:30, ble Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht arresterte i en bolig i bezirk (idag ortsteil) Wilmersdorf i Berlin. Kaptein Waldemar Pabst, lederen av Garde-Kavallerie-Schützen-Division, sørget for at de overga seg på Hotell Eden Kl 21:45.^[110] Dette hotellet lå i Nürnberger Straße/den historiske Kurfürstendamm 246/247 – i det som i dag er Budapester Straße, i den daværende bezirk Tiergarten. Han forhørte dem, mens hans offiserer planla å myrde dem.

Luxemburg begynte å sy sammen kjolen som var blitt ødelagt under arrestasjonen. Hun begynte også demonstrativt å lese i Goethes roman «Faust», som tegn på at offiserene trengte en djevelutdrivelse.^[110][c]

Etter midnatt ble begge suksessivt transportert i personbiler fra hotellet. Ved hotellutgangen slo soldaten Otto Wilhelm Runge (1875–1945) de begge nesten bevisstløse med en geværkolbe.^[111] Underveis ble Karl Liebknecht skutt av marineoffiseren Horst von Pflugk-Harttung (1889–1967), mens løytnant Hermann Souchon (1885–1982) skjøt Rosa Luxemburg kl 23:45.^[110] Kurt Vogel (1889–1967), som også var en offiser i rifledivisjonen, overlot Liebknechts lik til en politistasjon kl 23:15, mens Luxemburgs kropp ble dumpet i Landwehrkanalen.^[110] Pabst presenterte ugjerningene i en pressemelding som en lynsjing som var blitt foretatt av ukjente gjerningsmenn.^[112]

Fordi kroppen hennes ennå ikke var blitt funnet, ble en symbolsk tom kiste gravlagt den 25. januar 1919 på Zentralfriedhof Friedrichsfelde, ved siden av Karl Liebknecht. Mer enn 100 000 mennesker deltok i denne symbolske begravelsen.^[108] Den 31. mai 1919 omkring Kl 5:45 fant den 76 år gamle slusearbeideren Gottfried Knepel en kropp ved en sluse i Landwehrkanalen nær Untere Freiarchenbrücke, omkring 500 meter vest for Lichtenbergbrücke.^[113] Den 5. juni identifiserte Luxemburgs personlige sekretær og fortrolige venn Mathilde Jacob (1873–1943) den som Luxemburgs kropp.^[114] Den 13. juni ble kroppen overført til Berlin og gravlagt ved siden av Liebknechts grav. Titusener av mennesker fulgte begravelsen.^[115] I Wien var det massedemonstrasjoner og streiker i anledningen.^[116]

Den konservative militærdommeren Paul Jorns (1871–1942), som var utnevnt av rifledivisjonen, frikjente i juni 1919 Horst von Pflugk-Harttung, oberstløytnant Ulrich von Ritgen (1894–1969) og løytnantene Heinrich Stiege (1895–1968) og Bruno Schulze. Runge ble dømt til to års fengsel og 4 års tjenestenekt i hæren. Vogel ble dømt til to og fire måneders fengsel. Reserveløytnant Rudolf Lipmann (1894–1940) ble dømt til seks ukers husarrest. Pabst og Souchon ble derimot ikke straffeforfulgt og anklaget.^[117][118]

I 1934 ble Runge satt fri fra straffeforfølgelse av nasjonalsosialistene, og tilkjent 6 000 riksmark som kompensasjon. Han ble deretter overført til gardekavaleriet i SA. Hans egentlige navn var Wilhelm Radolf, men han brukte dekknavnet Otto Wilhelm Runge etter drapsdommen. Han var metalldreier og sveiser, før han i 1918 ble tilsluttet Garde-Kavallerie-Schützen-Division.^[119] I mai 1945 ble han arrestert av Sovjetunionens hemmelige politi (NKGB) og fraktet til kjelleren i Fröbelstraße, hus 3, i den daværende bydelen (senere ortsteil) Prenzlauer Berg. Bygningen huser idag sosialkontoret i Prenzlauer Berg. Han ble i juni 1945 transportert ut av Berlin, men overlevde ikke reisen østover.^[111]

Souchons delaktighet i mordet ble først offentlig kjent i januar 1969 og stadfestet i 1992. Den 1. desember 1959 fortalte Waldemar Pabst til den senere presidenten av Verfassungsschutz, Günther Nollau (1911–1991), at det var Souchon som hadde hoppet ut av bilen og skutt Rosa Luxemburg. Den 14. og 15. januar 1969 ble det gjort offentlig kjent, gjennom en dokumentarrapport som Dieter Ertel (1927–2013), kringkastet på tysk TV av ARD, med tittelen Zeitgeschichte vor Gericht: Der Fall Liebknecht-Luxemburg.^[120][121] Hermann Souchons nevø Wilhelm Souchon (1864–1946), guvernøren i Kiel under matrosoppstanden, hadde hele tiden benektet befatning med ugjerningen og ble ikke straffet.

Pabst sa etter andre verdenskrig at Noske hadde gitt han ordre om drapet over telefon. I hans dagbøker som ble oppdaget i 1969, hadde han notert at ledelsen av SPD hadde dekket ham og hindret en straffeforfølgelse.^[122] Pabst spilte også en sentral rolle i det etterfølgende Kappkuppet.^[123]

Frikorpsene ble etter undertrykkelsen av januaroppstanden til en varig maktfaktor.^[124]

I det lange løp ble det en politisk påkjenning at mordene fra 15. januar, så vel som deres manglende oppklaring og straffeforfølgelse, forverret splittelsen mellom SPD på den ene side og USPD og KPD på den andre.^[125] Under Weimarrepublikken ble SPD og KPD aldri enige om felles tiltak, spesielt fordi KPD, etter drapene på deres grunnlegger, ble mer avhengige av Komintern. Splittelsen av venstresiden bidro i betydelig grad til den senere oppblomstring av nasjonalsosialismen (nazismen).^[109]

I mai 1992 rapporterte Der Spiegel om at nye funn tyder på at det ikke var Luxemburgs kropp som ble begravet. Det er mye som ikke stemmer i obduksjonsrapporten som ble utført 13. juni 1919 på det som angivelig var kroppen til Rosa Luxemburg. Obduksjonen ble utført ved universitetssykehuset Charité i Berlin, som den gangen var underlagt Universität zu Berlin (siden 1949: Humboldt-Universität zu Berlin); siden 2003 er Charité – Universitätsmedizin Berlin delt mellom Humboldt-Universität zu Berlin og Freie Universität Berlin. ^[126]

Anatomiske detaljer stemte ikke med Luxemburgs kropp: Kroppen hadde ingen tegn på hofteskader, og ingen ting tydet på at føttene hadde forskjellig lengde. Det var ingen spor i øvre del av kraniet etter de to slagene med rifleskjeftet som soldatene påførte Luxemburg, og heller ingen spor etter de to kulene i hodet som drepte Luxemburg. Det var et hull i kraniet mellom venstre øye og øre, men rettsmedisinerne fant ingen kule i hodet eller hull hvor kulen hadde gått ut. Fritz Strassmann og Paul Fraenckel rapporterte om «alvorlige skader i bunnen av kraniet» i obduksjonsrapporten, men trakk ingen konklusjoner om skadene. I et underskrevet addendum distanserte Fraenckel seg fra konklusjonene til sine høyt respekterte kollegaer, noe som er svært uvanlig.^[126]

Michael Tsokos ved Institutt for rettsmedisin og rettsmedisinsk vitenskap ved Charité mente at kroppens skader skyldes fall fra en stor høyde, og at den kan ha tilhørt en person som har begått selvmord. Det har lenge sirkulert rykter om at Luxemburgs kropp aldri forlot Charité, og at hennes kranium er oppbevart der.^[126]

I muséet for medisinsk historie i sykehusets kjeller, fant Michael Tsokos en kropp uten hode, hender og føtter, med en mistenkelig obduksjonsrapport. Mellom 1919 og 1922 hadde politiet plukket opp 10 kvinnelige lik fra Landwehrkanalen. Ni av dem var blitt identifisert, mens et av dem var uten navn.^[127] En computertomografi viste at kroppen hadde vært fylt med vann, og tilhørte en kvinne som var mellom 40 og 50 år gammel på dødstidspunktet. Kvinnen led av artrose, og hadde føtter av forskjellig lengde. Rosa Luxemburg var 47 år gammel på dødstidspunktet og led av en medfødt hoftesykdom. Hun haltet stadig, noe som gjorde at føttene hadde forskjellig lengde. Kroppens manglende hender og føtter kan forklares med at Luxemburg (ifølge øyenvitner) hadde lodd rundt anklene og håndleddene, noe som kan ha skadet ekstremitetene i tiden under vann. Et laboratorium i Kiel testet kroppen med karbondatering og bekreftet at kroppen stammer fra rett periode.^[126]

DNA fra kroppen ble forsøkt sammenlignet med gamle frimerker som Luxemburg hadde slikket på, men det viste seg at Luxemburg aldri gjorde dette, men fuktet frimerker med en fuktig klut. Granskerne fant i juli 2009 et oldebarn av Luxemburg, en 79 år gammel israelsk kvinne ved navn Irene Borde, som donerte hårstrå for sammenligning. Oldebarnets DNA stemte ikke med DNA fra kroppen, men sjansene for et samsvar var uansett bare 40%.^[128]

I desember 2009 besluttet myndighetene i Berlin at kroppen skulle obduseres, før den ble lagt i Luxemburgs grav.^[129] I slutten av desember 1992 konkluderte Berlin's statsadvokat med at det var sterke indikasjoner på at det var Rosa Luxemburg's kropp, men at det manglet endelige bevis. Levningene ble gravlagt på et sted som ikke er offentlig kjent.^[130]

I avisen Die Zeit framkom det i 1989 nye opplysninger om Mathilde Jacob, kvinnen som identifiserte Luxemburg i 1919: «Under revisjonsforhandlingene ble hun syk og styrtet i en feberaktig galskap ut gjennom vinduet i sin leilighet i Berlin, på samme sted som morderne av Rosa Luxemburg hadde dumpet kroppen». (Bei der Revisionsverhandlung erkrankte er und stürzte sich im Fieberwahn aus dem Fenster seiner Berliner Wohnung, unweit jener Stelle, an der 1919 die Mörder von Rosa Luxemburg die Leiche in den Landwehrkanal geworfen hatten).^[131] Dette stiller spørsmålstegn ved hennes mentale helse, på det tidspunktet hvor hun identifiserte kroppen som tilhørende Rosa Luxemburg. Jacob døde den 14. april 1943 i utryddelsesleiren Theresienstadt.

I de første månedene av året 1919 fortsatte flere opprør, generalstreiker og forsøk på å danne rådsrepublikker etter sovjetisk mønster.^[132] De to mest kjente av disse oppstod i den nordvesttyske byen Bremen^[133] og i den sørtyske delstaten Bayern.^[134] Begge disse rådsrepublikkene ble slått ned av regjeringen. Det fantes også mindre rådsrepublikker i Mannheim, Braunschweig,^{[135][136][137]} Baden, (Freie Volksrepublik Baden)^[138] Württemberg (den frie folkestaten Württemberg),^[139][140] andre steder i Bayern (Augsburg, Fürth, Rosenheim, Würzburg) og flere andre steder.^{[141][142][143][144][145]}

I slutten av januar besluttet Noske å bruke makt mot rådsrepublikken i Bremen. Selv om motparten tilbød forhandlinger, beordret han frikorpsene å invadere byen.^[146] Under de påfølgende kampene mistet omkring 400 mennesker livet. Som reaksjon på dette oppstod det massestreiker i Berlin, Sachsen, Oberschlesien, Rheinland og Ruhrområdet. Noen av dem hadde som mål å fortsette revolusjonen, gjennom sosialiseringsbevegelsen i Ruhrområdet.

En generalstreik utbrøt 4. mars i Berlin. Kravet var som i januar 1919 å oppnå regjeringens avgang, etablering og anerkjennelse av arbeiderråd, en demokratisk militær-reform og sosialisering, alt etter sovjetrussisk mønster.^[84] Omkring én million arbeidstagere deltok, og bragte dermed den økonomiske aktivitet og trafikk til fullstendig stillstand. Da de militære grep inn, ble streiken besluttet utvidet til å omfatte forsyningsbedrifter. Deretter brøt den hittil lukkede streikefronten sammen, og det kom til gatekamper mot streikeledelsens ønske.^[147] På anmodning fra den prøyssiske regjeringen, som i mellomtiden hadde erklært unntakstilstand, satte Noske tropper inn mot de streikende og Volksmarinedivision. Den 16. mars ble minst 1 200 mennesker drept, herunder ubevæpnede, utenforstående og 29 medlemmer av Volksmarinedivision. De sistnevnte ble vilkårlig henrettet, ettersom Noske hadde gitt ordre om å skyte ved standrett alle som ble funnet med et våpen.

Også i Hamburg og Fristaten Sachsen-Gotha kom det til en borgerkrigslignende situasjon. Den bayerske rådsrepublikk varte frem til 2. mai 1919, da den ble slått ned av tropper fra Preussen, Württemberg og frikorpsene og endte med lignende voldelige handlinger i Berlin og Bremen. Frem til mai 1919 ble minst 2 400 mennesker drept.^[148]

Moderne historikere er enige i at et bolsjevikisk rådssystem i Tyskland ikke var sannsynlig siden revolusjonens begynnelse,^[90] særlig fordi de demokratisk valgte SPD- og USPD-politikere, som utgjorde majoriteten innenfor rådene, utelukket ethvert diktatur. Ikke desto mindre trodde regjeringen Ebert at det var fare for et kuppforsøk fra det radikale venstre, og regjeringen gikk derfor i allianse med overkommandoen og frikorpsene. De brutale handlingene under de forskjellige opprørene var også fremmed for flere demokrater i SPD. De betraktet brutaliteten til Ebert, Noske og andre SPD-ledere som et svik av sine egne.

Den 19. januar 1919 fant valgene til den forfatningsgivende nasjonalforsamling sted.^[149][150] For første gang i Tysklands historie var det også kvinnelig stemmerett, og dette skjedde som resultatet av en lang kamp.^[149] Allerede etter revolusjonen i 1848/1849 hadde Louise Otto-Peters, i sin Frauen-Zeitung (Kvinneavisen) reist krav om stemmerett for kvinner.^[84]

I tillegg til SPD og KPD ble det katolske Zentrumspartei (91 mandater) og flere andre borgerlige partier innvalgt, som var blitt dannet i november: Det venstreliberale Deutsche Demokratische Partei (DDP, 75 mandater), det nasjonalliberale Deutsche Volkspartei (DVP, 19 mandater) og det konservative og nasjonalistiske Deutschnationale Volkspartei (DNVP, 44 mandater).^[150] Rosa Luxemburg hadde anbefalt KPD å delta i valget, men partiet valgte likevel å stå utenfor.

Med 37,4 % av stemmene ble SPD det største partiet og fikk 165 av 423 representanter. USPD fikk 7,6 % og 22 representanter.^[150] Etter kappkuppet i 1920 fikk USPD midlertidig enda en gang en oppslutning av betydning, men ble likevel oppløst i 1922. Zentrumspartei ble med sine 91 representanter den nest sterkeste kraften i nasjonalforsamlingen.^[150] Sammen med Zentrum og DDP dannet SPD den såkalte Weimarkoalisjonen.

For å unngå de revolusjonære urolighetene i Berlin, trådte nasjonalforsamlingen sammen i den lille byen Weimar, og statsdannelsen ble derfor kalt Weimarrepublikken. Nasjonalforsamlingen fremla en midlertidig forfatning, og valgte den 11. februar Friedrich Ebert til midlertidig Reichspräsident.^[151] Ebert utnevnte 13. februar en regjering under Philipp Scheidemann.^[152]

Den nye regjeringen signerte Versaillestraktaten, den endelige fredsavtalen mellom Tyskland og de allierte.^[153]

Rikspresident Ebert undertegnet 11. august 1919 den nye forfatningen som omdannet Det tyske rike til en demokratisk republikk. Forfatningen var et kompromiss mellom sosialistiske, borgerlig-liberale og konservative synspunkter. Riksmyndighetene fikk vesentlig større makt enn etter forfatningen av 1871. Presidenten fikk en valgperiode på sju år og kunne i nødsfall iverksette unntakstilstand, også med virkning for forfatningen.^[153]

Den står innenfor den liberale og demokratiske tradisjon som brøt gjennom på 1800-tallet og baserte seg på tanker fra Frankfurtforfatningen av 1849. Sentrale krav fra revolusjonære ble likevel ikke oppfylt fordi de manglet flertall i nasjonalforsamlingen: Sosialisering av gruvedriften og demokratisering av offiserskorpsene, som allerede var et krav fra arbeider- og soldatrådene i Kiel og som ble innledet av riksrådkongressen, så vel som ekspropiering av kredittinstitusjoner, storindustrien og adelige grunneiendommer. Beskjeftigelsen og pensjonsrettighetene til keiserlige embetsmenn og soldater ble også uttrykkelig beskyttet.

På den ene siden inneholdt Weimarforfatningen en større mulighet for direkte demokrati enn tilfellet er i grunnloven til den senere Forbundsrepublikken Tyskland, deriblant mulighetene for folkekrav og folkeavstemning. På den andre siden ga nødforordningen i artikkel 48 rikspresidenten utstrakte fullmakter til å styre på tvers av riksdagsflertallet, og om nødvendig sette inn militæret i indre anliggender. Denne artikkelen ble et avgjørende middel til å oppheve demokratiet den 28. februar 1933, etter Riksdagsbrannen.^[154]

Etter revolusjonen kom Weimarrepublikken, som var Tysklands første periode med et parlamentarisk demokrati. Tyskland hadde alminnelig stemmerett for menn fra 1871. Parlamentarismen, hvor en regjering må ha støtte i parlamentet, fikk først sitt gjennombrudd helt på slutten av keiserrikets tid. Weimarrepublikken var i sin tid et av verdens mest liberale demokratiske styresett. Men det skjøre demokratiet var truet av mørke skyer fra både den politiske høyre- og venstresiden.

Fra 1920 til 1923 fortsatte nasjonalistiske krefter å kjempe mot Weimarrepublikken og venstreorienterte politiske opposisjonelle. I 1920 ble den tyske regjeringen for en kort tid styrtet i et kupp (kappkuppet) som ble organisert av Wolfgang Kapp, og en nasjonalistisk regjering hadde midlertidig makten.^[155] Massive demonstrasjoner tvang snart dette regimet til å avgå.^[155] I 1921 og 1922 ble Matthias Erzberger og Walter Rathenau skutt av medlemmer av den ultranasjonalistiske Organisation Consul.^[156] Det nydannede nazistpartiet, under ledelse av Adolf Hitler og med støtte av den tidligere tyske generalen Erich Ludendorff, engasjerte seg i politisk vold mot regjeringen så vel som venstreorienterte politiske krefter. Under det såkalte ølkjellerkuppet i 1923, tok nazistene kontroll over deler av München, arresterte presidenten i Bayern, politisjefen og andre og tvang dem til å signere en avtale hvor de hyllet den nazistiske maktovertagelsen og dens målsetning om å styrte den tyske regjeringen.^[157] Kuppforsøket ble slått ned av den tyske hæren og politiet, og resulterte i en væpnet konfrontasjon hvor flere nazister og enkelte polititjenestemenn ble drept.^[157]

Weimarrepublikken var alltid under stort press fra både venstre- og høyre-ekstremister. Venstreekstremistene anklaget de regjerende sosialdemokrater for å ha sviktet arbeiderbevegelsens idealer ved å hindre en kommunistisk revolusjon og å benytte frikorpsene mot arbeiderne. Høyreekstremistene motsatte seg ethvert demokrati, og foretrakk en autoritær stat tilsvarende det Tyske Rike som ble grunnlagt i 1871. For å underminere republikkens troverdighet enda mer, benyttet høyreekstremister (og da spesielt medlemmer av det tidligere offiserskorpset) den såkalte dolkestøtlegenden for å skylde på en såkalt konspirasjon mellom sosialister og jøder som angivelig sørget for Tysklands tap under første verdenskrig.^[158] De kastet dermed bensin på bålet fra det faktum at åtte av ti ledere av den kommunistiske revolusjon var jøder.^[158] Begge sider var fast bestemte på å styrte Weimarrepublikken. Til slutt lyktes nasjonalsosialistene, og Weimarrepublikken endte med Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933.

Novemberrevolusjonen er en av de viktigste hendelser i moderne tysk historie, men er dårlig forankret i det historiske minnet til tyskerne. De mislykkede prosjektene under Weimarrepublikken, som denne revolusjonen skapte, og det tredje rike (Nazi-Tyskland under Hitler) som kom etterpå, forvrengte lenge bildet av hendelsene. Tolkningen av revolusjonen har lenge vært mer farget av myter enn fakta.

Både det radikale høyre og det radikale venstre har – under ulike omstendigheter, næret bildet av et kommunistisk opprør som hadde til hensikt å etablere en sovjetrepublikk etter sovjetrussisk mønster. Heller ikke det demokratiske sentrum, deriblant SPD, har vært særlig interessert i å omtale hendelsene som gjorde Tyskland til en republikk på en balansert måte. Ved nærmere betraktning ser vi at dette etter hvert ble en revolusjon som ble støttet av sosialdemokratene, og stanset av deres lederskap. Det faktum at Weimarrepublikken viste seg å være et svakt demokrati som forsvant 14 år senere, har å gjøre med denne og andre fødselsskader under novemberrevolusjonen.

Etter at den keiserlige regjering og overkommandoen (tysk: Oberste Heeresleitung) fraskrev seg ansvaret for første verdenskrig og dens tap på et tidlig stadium, ble majoritetspartiene i Riksdagen belastet med byrdene av dette. I sin selvbiografi, skrev Ludendorffs etterfølger Groener: «Det passet meg bra at hæren og overkommandoen forble så uskyldige som mulig i disse ulykkelige fredsforhandlingene, fra hvilke ingenting kunne bli forventet.» (Mir konnte es nur lieb sein, wenn bei diesen unglückseligen Waffenstillstands-Verhandlungen, von denen nichts Gutes zu erwarten war, das Heer und die Heeresleitung so unbelastet wie möglich blieb.)^[159]

Slik ble den såkalte dolkestøtlegenden født, som gikk ut på at de revolusjonære dolket hæren i ryggen, som ellers var «ubeseiret i felten», og dermed snudde en nesten sikker seier mot nederlag.^[158] Det var hovedsakelig Ludendorff som bidro til denne historieforfalskningen, for å skjule sin egen rolle.^[158] Denne myten vant innpass i nasjonalistiske og völkiske kretser.^[158] De bragte snart vanære over de revolusjonære, ved å betegne dem som «novemberforbryterne».^[160] Dette gjaldt endog politikere som Friedrich Ebert – som selv aldri ønsket revolusjon, men som forsøkte å kanalisere og avgrense den. Selv de politiske mordene på Matthias Erzberger og Walter Rathenau, skremte ikke det radikale høyre.^[156] Det var en bevisst symbolpolitikk at Hitler og Ludendorff valgte datoen 9. november som datoen for ølkjellerkuppet.

Helt fra fødselen av var Weimarrepublikken beheftet med stigmaet om militært nederlag. Alle historikere som har forsket på første verdenskrig er i dag enige om at Tyskland ville tapt krigen uansett, men at novemberrevolusjonen framskyndet dens avslutning. En stor del av borgerskapet og de gamle eliter fra storindustrien, godseiere, militære og folk i rettsvesenet og forvaltningen, aksepterte aldri den nye statsformen og håpet på å kvitte seg med den ved første anledning.^[161] På venstresiden drev handlingene til SPDs lederskap under revolusjonen mange av partiets tidligere tilhengere over til kommunistene. Ifølge Kurt Sontheimer (1928–2005) førte begrensningen av revolusjonen til at Weimarrepublikken ble et «demokrati uten demokrater».^[161]

En historisk forskning, med en balansert vurdering av novemberrevolusjonen, fant – med få unntak, ikke sted før i 1960-årene.

Samtidens aktører bedømte revolusjonen forskjellig, avhengig av deres politiske syn. Dette illustreres av uttalelser om hendelsene i november 1918, gjort delvis under og umiddelbart etter, og delvis i ettertid.

Den protestantiske teologen og filosofen Ernst Troeltsch (1865–1923), merket seg ganske rolig hvordan majoriteten av borgerne i Berlin oppfattet 10. november:

Søndags morgen, etter en fryktfull natt, ga morgenavisene et klarere bilde: Keiseren var i Holland, revolusjonen hadde seiret i det fleste urbane områder, fyrstene i delstatene abdiserte. Ingen mann død for keiseren og riket! Pliktenes kontinuitet og ingen storm på bankene! (...) Trikker og tunnelbaner gikk som vanlig, noe som viser et løfte om at grunnleggende behov blir tatt vare på. På alles ansikter var det skrevet: Lønningene blir fortsatt utbetalt.^[162]

Den liberale publisisten Theodor Wolff (1868–1943) omtalte hendelsen samme dag, den 10. november, i Berliner Tageblatt. Tonen var preget av en overoptimistisk illusjon om revolusjonens suksess, noe som kanskje også var til stede i SPDs lederskap:

Liksom en plutselig storm som har brutt løs, har den største av alle revolusjoner rammet det keiserlige regime og forstyrrer alt som tilhører det, over og under. Den kan kalles den største av alle revolusjoner, for aldri har noe som har hatt en så stødig bygd (...) festning blitt tatt på denne måten i første forsøk. For bare en uke siden, var det fortsatt en såpass rotfestet militær og sivil administrasjon at den syntes å ha sikret sitt domene mot forandringer i tidenes gang. (...) I går morges, i det minste i Berlin, eksisterte alt dette fortsatt. I går ettermiddag var alt borte.^[163]

Ytterste høyre hadde en helt annen oppfatning. Som en full benektelse og bortforklaring av hendelsene, skrev den konservative journalisten Paul Baecker (1874–1946) en artikkel i Deutsche Tageszeitung den 10. november, som var en gjenfortelling av Ludendorffs dolkestøtlegende:

Arbeidet som ble kjempet for av våre fedre med deres dyrebare blod – er nå forkastet gjennom forræderi i rekkene av vårt eget folk! Tyskland, som ikke hadde tapt før i går, ble overlatt til våre fiender av menn som bærer tyske navn, brutt ned i forbrytelse og skam av forbrytere i våre egne rekker.
De tyske sosialistene visste at freden var nært forestående uansett og at det bare gjaldt å holde ut mot fienden for noen få dager eller uker for å vri ut av dem tålelige betingelser. I denne situasjonen reiste de det hvite flagget.
Dette er en synd som ikke kan bli tilgitt og aldri skal bli tilgitt. Dette er et svik, ikke bare mot monarkiet og hæren, men også mot selve det tyske folk, som vil bære konsekvensene i mange århundrer med nedgang og elendighet.^[164]

Publisisten og diplomaten Harry Graf Kessler (1868–1937) hevdet derimot i september 1919 at revolusjonen var mislykket:^[165]

Mitt inntrykk nå er at revolusjonen har mislykket. Det som for øyeblikket marsjerer, er kontrarevolusjonen, bak hvilken monarkiet kommer klart til syne. Den fullstendige inkompetansen blant den sosialdemokratiske regjeringens personell, de konservative tjenestemenns overlegne erfaring og intelligens […], vanskelighetene med å innføre sosialismen i et ruinert samfunn, den fysiske utmattelse av det sultende proletariatet, har bragt revolusjonen til et dødpunkt, og siden ingenting kan vare evig, kommer nå den retrograde bevegelsen eller kontrarevolusjonen. Det blir Tysklands virkelige nederlag.^[166]

Det som Kessler kalte «den fullstendige inkompetansen», ble av publisisten Kurt Tucholsky (1890–1935) ansett som en karakteristika av ledende medlemmer av Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands. I en artikkel med tittelen «novemberkuppet» (November-Umsturz) – som utkom i 1928 i anledning 10-årsjubiléet for revolusjonen – anklaget han Ebert og Noske for å ha sveket revolusjonen, og ikke Tyskland. Selv om han bare betraktet den som et statskupp, analyserte han hendelsenes gang klarere enn sine samtidige:

Den tyske revolusjonen av 1918 var en palassrevolusjon.
Hendelsene som fant sted var ikke en revolusjon. Der var ingen åndelig forberedelse, ingen ledere som stod klare i mørket, ingen revolusjonære målsetninger. Denne revolusjonens mor var soldatenes lengsel etter å komme hjem til julaften. Og tretthet og avsky og tretthet.
Mulighetene som lå i gatene ble likevel bedratt av Ebert og hans likemenn. Fritz Ebert, som du ikke kan fremheve til en personlighet ved å kalle ham Friedrich, var motstander av å etablere en republikk, bare inntil der var en formannspost som han kunne inneha; kamerat Scheidemann og alle de andre var è tutti quanti hemmede statsråder. (…)
Følgende muligheter ble utelatt på dette tidspunkt:
* Oppløsning av delstatene,
* Oppdeling av storbøndenes eiendommer,
* Revolusjonær sosialisering av industrien,
* Personalreform av forvatning og rettsvesen.
En republikansk forfatning hvor hver enkelt paragraf gjenspeiler den neste, en revolusjon som forteller om tilkjempede velfortjente rettigheter fra det gamle regimet, kan vi bare le av.
Den tyske revolusjonen står fortsatt på vent.^[167]

Den liberale politikeren Walter Rathenau (1867–1922) var av en lignende oppfatning. Han kalte novemberrevolusjonen for en «skuffelse», en «sjansegave», et «produkt av desperasjon» og «en revolusjon ved en feiltagelse». Den fortjente ikke navnet fordi den «ikke fjernet de egentlige problemene», men «degenererte inn i en nedverdig kamp mellom interesser»:

Ikke en kjetting ble sprengt på grunn av ånd og vilje, men fordi låsen var gjennomrustet. Kjettingen falt av og den befriede stod forbløffet, hjelpesløs, forlegen, og måtte bevæpnes mot sin vilje. Den som oppfattet situasjonen til sin fordel, var den raskeste.^[168]

Historikeren og publisisten Sebastian Haffner (1907–1999) hadde en annen oppfatning enn både Tucholsky og Rathenau. Han levde i Berlin under revolusjonen som barn og skrev 50 år senere i boken Der Verrat om en myte som hadde slått røtter om revolusjonen, spesielt blant borgerskapet:

Det blir ofte sagt at en sann revolusjon i Tyskland i 1918, aldri har funnet sted. Alt som egentlig hendte var et sammenbrudd. Det var bare en midlertidig svakhet hos ordensmyndighetene i nederlagets øyeblikk som fikk et matrosmytteri til å ligne på en revolusjon.
Ved første blikk, kan man se hvor falskt og blindt dette er, ved å sammenligne 1918 med 1945. I 1945 var det virkelig et sammenbrudd.
Visstnok var det i 1918 et matrosmytteri som startet revolusjonen, men det var bare en start. Hva som gjorde dette ekstraordinært var at et rent matrosmytteri i den første novemberuken av 1918 skulle trigge et jordskjelv som rystet hele Tyskland; at hele hæren som var hjemme, den samlede urbane arbeidskraft og – i Bayern, at deler av bøndene skulle reise seg i en revolt. Dette opprøret var ikke lenger bare et mytteri. Det var en ekte revolusjon […]
Liksom i enhver revolusjon, ble den gamle orden erstattet av begynnelsen på en ny. Dette var ikke bare destruktivt, men også kreativt. […]
Som en revolusjonær bragd av en massebevegelse, står ikke den tyske november 1918 til side for verken den franske revolusjonen i juli 1789 eller den russiske marsjen i mars 1917.^[169]

I 1919 utga arkivaren Ernst Drahn (1873–1944) og Ernst Friedegg Deutscher Revolutions-Almanach für das Jahr 1919 über die Ereignisse des Jahres 1918.^[170] Boken var en kortfattet og komprimert almanakk og bestod av 164 sider. I 1929 utga Jakob Reich (1886–1955), under pseudonymet Jakob Thomas, sin Illustrierte Geschichte der Deutschen Revolution. Boken beskrev revolusjonen sett gjennom brillene til en funksjonær i Komintern.^[171] Under det tredje rike, kunne ikke arbeider om Weimarrepublikken og den tyske revolusjon som var blitt publisert utenlands eller i eksil i løpet av 1930- og 1940-årene bli lest i Tyskland. Dette gjaldt blant annet den første publiserte historie om Weimarrepublikken som ble utgitt av Arthur Rosenberg (1889–1943) omkring 1935.^[172] Slik han så det var den politiske situasjonen ved begynnelsen av revolusjonen svært åpen: De moderate sosialistiske kreftene og den demokratisk orienterte arbeiderklassen hadde faktisk en mulighet til å bli det virkelige sosiale grunnlag for republikken og drive tilbake de konservative kreftene. Dette prosjektet mislyktes på grunn av feilaktige beslutninger hos SPDs lederskap og på grunn av den revolusjonære taktikk som ble anvendt av venstreekstremistene overfor arbeiderbevegelsen.^[172]

Etter 1945 var vest-tysk historisk forskning på Weimarrepublikken hovedsakelig konsentrert om republikkens nedgang. Historikeren Theodor Eschenburg (1904–1999) ignorerte i 1951 for det meste dens revolusjonære begynnelse. I 1955 dvelte også Karl Dietrich Bracher (1922–2016) ved den tyske revolusjon, ut fra perspektivet om en forfeilet republikk.^[173] Hvor lite revolusjonen ble betraktet som en del av tysk historie ble vist av Erich Eyck (1878–1964). Hans to-binds verk Historien om Weimarrepublikken (Geschichte der Weimarer Republik, 1954 og 1957) omtaler denne hendelsen på knapt 20 sider.^[174] Det samme gjelder Karl Dietrich Erdmanns (1910–1990) bidrag til den 8. utgave av Gebhardts håndbok for tysk historie (Gebhardtsches Handbuch zur Deutschen Geschichte), hvis synspunkter dominerte tolkningen av hendelser relatert til den tyske revolusjon etter 1945. Ifølge Erdmann var valget under revolusjonen et valg mellom «sosial revolusjon i pakt med de krefter som krever proletariatets diktatur og en parlamentarisk republikk i tråd med de konservative elementer som de tyske offiserkorpsene».^[175] De fleste sosialdemokrater ble tvunget til å alliere seg med de gamle eliter, for å forhindre et truende «rådsdiktatur». Skylden for Weimarrepublikkens feilslag ble dermed lagt på ytterste venstre, og hendelsene kunne således betraktes som et vellykket forsvar av demokratiet overfor bolsjevismen.

Denne fortolkningen nådde sin høyde under den kalde krigen, og var basert på den antagelse at det ekstreme venstre var relativt sterkt og utgjorde en reell trussel mot den demokratiske utviklingen. Det ironiske er at mange konservative og liberale historikere i Forbundsrepublikken Tyskland på dette punkt var på linje med marxistiske historiografer. Dette var på sin side tilskrevet det betydelige revolusjonære potensialet som lå hos spartakistene.^[176] Denne samtidsvurdering av det ytterste venstre førte til motstridende vurderinger av SPDs rolle. Selv om partiet ble renvasket for anklagene om at de var «novemberforbrytere», anklaget DDRs historiografer dem for å være «forrædere mot arbeiderklassen» og de anklaget USPDs lederskap for å være inkompetente. Deres tolkning var hovedsakelig basert på den tradisjonelle holdningen til KPD etter 1919 og tesene til sentralkomitéen i Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) fra 1958. I henhold til denne tolkningen, ble novemberrevolusjonen «i sin karakter en borgerlig-demokratisk revolusjon, som i noen tilfeller ble utøvd med proletariske midler og metoder». Det faktum at en revolusjon blant arbeiderklassen aldri fant sted til tross for «eksisterende objektive betingelser», ble forklart ut fra «subjektive forhold» og fraværet av et «marxist-leninistisk kamp-parti». Grunnleggelsen av KPD erklærte man følgeriktig som avgjørende vendepunkt i tysk historie. I strid med SEDs offisielle linje, støttet historikeren Rudolf Lindau (1888–1977) teorien om at den tyske revolusjon hadde en sosialistisk tendens. På tross av ideologisk partiskhet, sørget den historiske forskningen i DDR for å utvide vår detaljkunnskap om den tyske revolusjon.^[177]

I 1950-årene fokuserte vest-tyske historikere på de siste stadier av Weimarrepublikken. Tidlig i 1960-årene skiftet fokus til Weimarrepublikkens revolusjonære begynnelse. Dette var også tilfelle med Gerhard Hirschfeld (1946–) og Gerd Krumeich (1945–) så sent som i 2018. Deres bok 1918: die Deutschen zwischen Weltkrieg und Revolution, er forbeholdt revolusjonsåret 1918.^[178] Dette skyldtes erkjennelsen av at avgjørelsene og utviklingen som foregikk under den revolusjonære begynnelse spilte en sentral rolle i Weimarrepublikkens fall. Arbeider- og soldatrådene kom spesielt i fokus, og deres tidligere fremtoning som en venstreekstremistisk bevegelse ble revidert betraktelig i 1960-årene.

Forfattere som Ulrich Kluge (1935–),^[179][180] Eberhard Kolb (1933–)^[181][182] og Reinhard Rürup (1934–2018)^[138] har påpekt at det sosiale grunnlaget for en demokratisk omveltning av samfunnet i de første ukene av revolusjonen var mye sterkere enn tidligere antatt. Dessuten var potensialet til det ekstreme venstre mye svakere enn det som MSPDs lederskap antok. Ettersom «bolsjevismen» ikke var noen reell fare, var handlingsrommet til Rat der Volksbeauftragten –  som også hadde støtte blant mer reformorienterte råd –  å demokratisere forvaltningen, forsvaret og samfunnet i relativt stor skala. Lederskapet i MSPD stolte likevel på lojaliteten til de gamle eliter og manglet tiltro til de spontane massebevegelser i revolusjonens første uker. Resultatet var resignasjon og radikalisering av rådsbevegelsen. Denne antagelsen støttes av protokollene til Rat der Volksbeauftragten.^{[179][180][181][182][138]} Historien om den tyske revolusjon, er derfor historien om en økende reversering av revolusjonen.^{[179][180][181][182][138]}

Denne nye tolkningen fikk raskt utbredelse i forskningsmiljøer, selv om eldre oppfatninger fortsatt var til stede. Sammensetningen av arbeider- og soldatrådene kan verifiseres av ubestridelige kilder, men tolkningen av de revolusjonære hendelser har delvis blitt modifisert siden slutten av 1970-årene. Dette gjelder den delvis idealiserte beskrivelsen av rådene, som spesielt ble gitt i kjølvannet av den vest-tyske studentbevegelsen i 1960-årene.^[183] Statsviteren Peter von Oertzen (1924–2008) gikk spesielt langt i så henseende ved å beskrive et sosialdemokrati basert på rådene som et positivt alternativ til den borgerlige republikk.^[183] Wolfgang J. Mommsen (1930–2004) på sin side betraktet ikke rådene som en homogent fokusert bevegelse, men som en heterogen gruppe med et mangfold av motiver og målsetninger.^[184] Eksempelvis var bonde- og landarbeiderrådene motstandere av sosialisme.^[184][185] Heller ikke borger-rådene fikk særlig stor oppmerksomhet før i moderne tid. Jesse og Köhler snakket endog om «konstruksjonen av en demokratisk rådsbevegelse». Disse forfatterne utelukket også 1950-årenes antagelser: «Rådene var ikke kommunistisk orienterte i en stor grad, og heller ikke kan politikken til SPD i ethvert aspekt bli betegnet som heldig og prisverdig».^[186]

Ifølge Kolbe og Kluge var mulighetene for å bygge republikken på en bredere basis under novemberrevolusjonen betydelig større enn de påståtte farene for bolsjevisme. Derimot var alliansen mellom sosialdemokratene og den gamle eliten et betydelig strukturproblem, i hvert fall på kort sikt.^[187][188]

Også Heinrich August Winkler (1938–) har påpekt at sosialdemokratene var avhengige å samarbeide med de gamle eliter, men at de gikk alt for langt i så måte.^[189] Mellom 9. november 1918 og 19. januar 1919 kunne de ha begrenset «arven fra øvrighetstaten» og utnyttet en bred samfunnsmessig stemning for å utvide det parlamentariske demokratiet.^[189] For å unngå sosialt kaos, anså de at et «begrenset samarbeid med bærerne av det gamle regimet» var uunngåelig, og de gjorde dette mer enn nødvendig: «Sosialdemokratene kunne ha endret mer ved en sterkere politisk vilje og bevart mindre … De kunne ha sikret det sosiale grunnlaget for republikken, før motstanderne kunne samle seg: Faktisk tilsa historisk erfaring og politisk fornuft det».^[190]

Ebert og SPD-formennene i den provisoriske riksregjeringen hadde ønsket å bruke kompetansen til den gamle eliten og håpet på deres lojalitet. Det var derfor rådenes gryende sosialisering av kullgruveindustrien, så vel som demokratiseringen av forsvaret og embedsverket ikke ble videreført, men endog forhindret. Winkler er enig i selvkritikken til Rudolf Hilferding (1877–1941) i september 1933, om at den store feilen som SPD hadde begått, gjorde Hitlers maktovertagelse mulig.^[191]

Winkler modifiserte disse vurderinger i 1990 – ti år senere, i boken Der lange Weg nach Westen.^[192] Etter dette har sosialdemokratene i mindre grad blitt betegnet som konkursforvalter av en øvrighetsstat og i større grad har blitt fremstilt som grunnfedrene av et demokrati: «Overgangsregjeringen kunne ikke erstatte hele [den gamle] samfunnsklassen. Hadde den forsøkt på det, ville dermed borgerkrig ha oppstått. Sosialdemokratene anså dette av gode grunner å være det største ondet av alle og de lekte ikke med sikkerheten for å skape et demokrati».^[192]

Ebert anerkjente dette klarere enn det radikale venstre, deriblant Rosa Luxemburg, som betraktet borgerkrig som et annet navn på klassekamp.^[193]

Siden 2008 har revolusjonsforskningen avdekket nye nyanser. Arbeider av Alexander Gallus (1972–) ser på nye tilnærmingsmåter i kjønns- og kulturhistorie og utvider dermed vår organisatoriske og politiske modell ytterligere.^[194] Andre nyere publikasjoner setter hendelsene i november 1918 inn i en større tidsmessig og geografisk kontekst,^[195] og unngår noen ganger begrepet «novemberrevolusjonen».^[196]

I sin redegjørelse for den andre fasen av revolusjonen i Berlin, betonte Axel Weipert (1980–) at en bred revolusjonær rådsbevegelse fortsatt var aktiv også i 1918 og 1919.^[197] Ved siden av arbeiderrådene omfattet den råd for studenter og arbeidsløse, Berlins bedriftsrådsentral og andre grupperinger som var sterke under generalstreiken tidlig i 1918 og som var engasjerte i bedriftsrådlovgivningen. Den hadde til tider stor innflytelse på fagforeningene og venstrepartiene, og søkte å gjenoppbygge et revolusjonært basisdemokratisk råd etter Kappkuppet. En biografi om Richard Müller (1880–1943), formann i det utøvende arbeiderråd i Stor-Berlin og derigjennom en sentral figur i rådsbevegelsen, ble utgitt i 2008.^[198] Mellom 1995 og 2002 publiserte SED-historikeren og tidligere stedfortredende minister i DDR, Gerhard Engel (1934–), i samarbeid med samtidshistorikeren Ingo Materna (1932–) og flere andre, et trebindsverk om dette arbeiderrådet.^[199]

En historiografisk oppsummering er gitt av historikeren Wolfgang Niess (1952–): Han oppsummerer dolkestøtlegenden, hvordan revolusjonens avslutning ble ansett som bolverket mot bolsjevismen, og hvordan vårt bilde av denne revolusjonen har endret seg med samtidens politiske utvikling.^[200][201] I 2018 ble en beskrivelse av revolusjonen sett fra et antifascistisk ståsted gitt av Bernd Langer (1960–) i boken Die Flamme der Revolution.^[202]

• 
  Delegasjon av allierte foran salongvognen i Compiègne, hvor våpenhvileavtalen ble undertegnet som avsluttet første verdenskrig. Nummer to fra høyre: Den franske delegasjonslederen Ferdinand Foch

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1987-038-29
• 
  Generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff, som siden 1916 bestemte politikken i det tyske keiserrike.

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1987-127-09A

• Anzeiger, Berliner Lokal (1917). Eine Osterbotschaft Kaiser Wilhelms. Berliner Lokal Anzeiger, 7. april 1917, LEMO Lebendiges Museum Online, Deutsches Historisches Museum, Berlin, besøkt 21. februar 2019. 
• Baden, Max von (1927). Erinnerungen und Dokumente. DVA, Stuttgart, Berlin und Leipzig, 1927. 
• Barth, Boris (2003). Dolchstoßlegenden und politische Desintegration. Das Trauma der deutschen Niederlage im Ersten Weltkrieg 1914–1933. Schriften des Bundesarchivs 61, Droste, Düsseldorf 2003. ISBN 3-7700-1615-7. ISBN 978-37700-1615-0. 
• Bean, Charles E. W. (1942). The Australian Imperial Force in France during the Allied Offensive, 1918. Bind 6. Angus & Robertson, Sydney 1942. 
• Berger, Peter (1979). Brunonia mit rotem Halstuch. Novemberrevolution in Braunschweig 1918/19. SOAK-Verlag, Hannover, 1979. 
• Bernstein, Eduard (1921). Die deutsche Revolution von 1918/19. Geschichte der Entstehung und ersten Arbeitsperiode der deutschen Republik. (Die deutsche Revolution ihr Ursprung, ihr Verlauf und ihr Werk 1). Verlag für Gesellschaft und Erziehung, Berlin-Fichtenau, 1921. 
• Biefang, Andreas (2009). «Die Reichstagswahlen als demokratisches Zeremoniell». I Biefang, Andreas. Das politische Zeremoniell im Deutschen Kaiserreich 1871–1918. Droste, Düsseldorf, 1. januar 2009. ISBN 3-7700-5291-9. ISBN 978-3-7700-5291-2. 
• Bollinger, Stefan (2017). Oktoberrevolution. Aufstand gegen den Krieg 1917-1922. edition ost, 26. jun 2017. ISBN 3360018826. 978-3360018823. 
• Bracher, Karl Dietrich (1955). Der Zerfall der Weimarer Republik: Untersuchungen über die deutsche Politik 1930–33 (= Schriften des Instituts für Politische Wissenschaft. Band 4). Berlin 1955. 
• Brandt, Peter; Rürup, Reinhard (1991). Volksbewegung und demokratische Neuordnung in Baden 1918/19. Zur Vorgeschichte und Geschichte der Revolution. Thorbecke Jan Verlag, Sigmaringen, 1. januar 1991. ISBN 3-7995-4146-2. ISBN 978-3-7995-4146-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Cordes, Günter (1980). «Das Revolutionsjahr 1918/19 in Württemberg und die Ereignisse in Ludwigsburg». Ludwigsburger Geschichtsblätter 32, 1980, side 117-138. ISSN 0179-1842. 
• Dähnhardt, Dirk (1978). Revolution in Kiel. Der Übergang vom Kaiserreich zur Weimarer Republik 1918/19 (Mitteilungen der Gesellschaft für Kieler Stadtgeschichte, Bd. 64). K. Wachholtz, 1978. ISBN 3-5290-2636-0. ISBN 978-3-5290-2636-2. 
• Dittmann, Wilhelm (1926). Die Marine-Justizmorde von 1917 und die Admirals-Rebellion von 1918. Dargestellt nach amtlichen Geheimakten im Auftrage des Parlamentarischen Untersuchungsausschusses über den Weltkrieg (4. Untersuchungsausschuß). J.H.W. Dietz Nachf, Berlin 1926. 
• Dornberg, John (1998). Der Hitlerputsch – 9. November 1923. 2. opplag, Langen Müller, München 1998. ISBN 3-7844-2713-8. ISBN. 
• Drahn, Ernst; Friedegg, Ernst (1919). Deutscher Revolutions-Almanach für das Jahr 1919 über die Ereignisse des Jahres 1918. Hoffmann und Campe, Hamburg/ Berlin. 1919 (digitalisert i Internet Archive). CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Stiftung, Ebert (2014). Massendemonstrationen gegen den Krieg. Ebert Stiftung, 28. juli 2014. 
• Escudier, Alexandre (2001). Gedenken im Zwiespalt. Konfliktlinien europäischen Erinnerns. Wallstein, 2001. ISBN 3-89244-425-0. 
• Engel, Gerhard; Holtz, Baerbel; Huch, Gaby; Materna, Ingo (red) (1995–2002). Großberliner Arbeiter- und Soldatenräte in der Revolution 1918/1919. Dokumente der Vollversammlungen und des Vollzugsrates. Akademie Verlag, bind 1, Berlin 1. desember 1995, ISBN 3-05-002247-7. ISBN 978-3-05-0022475, bind 2, Berlin 1. desember 1997, ISBN 3-05-003061-5. ISBN 978-3-05-003061-6, bind 3, Berlin 27. mars 2002, ISBN 3-05-003665-6. ISBN 978-3-05-003665-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)CS1-vedlikehold: Datoformat (link)
• Frefrichs, Holger (2001). Von der Monarchie zur Republik – Der politische Umbruch in Varel, der Wehde und in Jade. Schweiburg 1918/19. Varel 2001. ISBN 3-934606-08-3. ISBN 978-3-934606-08-1. 
• Füllner, Gustav (1969). «Das Ende der Spartakisten-Herrschaft in Braunschweig. Einsatz der Regierungstruppen unter General Maerker vor 50 Jahren». Braunschweigisches Jahrbuch 50. 1969, side 199–216. 
• Geserick, Gunther; Wirth, Ingo; Vendura, Klaus (2006). Zeitzeuge Tod: Spektakuläre Fälle der Gerichtsmedizin. Militzke, 1. februar 2006. ISBN 978-3861896289. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Gietinger, Klaus (2019). The Murder of Rosa Luxemburg. Verse, 8. januar 20196. ISBN 1788734467. 978-1788734462. 
• Grant, Robert M. (2002). U-boat Intelligence: Admiralty Intelligence Division and the Defeat of the U-boats 1914-18. Periscope Publishing Ltd; New edition, 16. august 2002. ISBN 1904381014. ISBN 978-1904381013. 
• Groh, Dieter (1955). Vaterlandslose Gesellen. Sozialdemokratie und Nation 1860 – 1990. C.H. Beck Verlag, München, 1. januar 1992. ISBN 3-406367275. ISBN 978-3-406367274. 
• Günther, Wolfgang (1975). Die Revolution von 1918/19 in Oldenburg. Oldenburg, 1979. ISBN 3-87358-114-0. ISBN 978-3-87358-114-2. 
• Hahlweg, Werner (1957). Lenins Reise durch Deutschland im April 1917 (PDF). Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, 1957. 
• Herrmann, Bernd; Kaiser, Gerhard (2010). Vom Sperrgebiet zur Waldstadt. Die Geschichte der geheimen Kommandozentralen in Wünsdorf und Umgebung. 5 opplag, Christoph Links, 2010. ISBN 978-3-86153-434-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Deutschen Historischen Museum (2011). Der Lüttwitz-Kapp-Putsch 1920. Lüttwitz-Kapp-Putsch beim Deutschen Historischen Museum, 8. juni 2011. 
• Deutschen Historischen Museum (2019). Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Erster Weltkrieg. Stiftung Deutsches Historisches, besøkt 21. februar 2019. 
• 100 Jahre Revoluion (2017). KNORR BREMSE WERKE. Knorr-Bremse streikt!. 100jahrerevolution.berlin, besøkt 21. februar 2019. Arkivert fra originalen 22. februar 2019. Besøkt 21. februar 2019. 
• Huber, Ernst Rudolf (1975). Deutsche Verfassungsgeschichte seit 1789, Band V: Weltkrieg, Revolution und Reichserneuerung: 1914–1919. W. Kohlhammer, Stuttgart 1975, § 40 (side 706 ff.). ISBN 3-17-001055-7. ISBN 978-3-17-001055-0. 
• Lost in Berlin (2009). Rosa Luxemburg "floater" released for burial after 90 years. Lost in Berlin, News and trends from the heart of Europe, 30. desember 2009, 11:03 AM. Arkivert fra originalen 11. januar 2012. Besøkt 17. juni 2020. 
• Deutscher Reichstag (1878). Riksdagsprotokoll over stemmegivningen over lovforslag den 19. oktober 1878. side 387 til side 389 (protokollene for 3. die Protokolle der 3. presentasjon av lovgivningen (side 333) befinner seg i digitalisert form hos Münchener Digitalisierungszentrum til Bayerischen Staatsbibliothek 19. oktober, 1878. 
• Dietz, Andreas (2011). Das Primat der Politik in kaiserlicher Armee, Reichswehr, Wehrmacht und Bundeswehr: Rechtliche Sicherungen der Entscheidungsgewalt über Krieg und Frieden zwischen Politik und Militär. Mohr Siebeck, Tübingen, 31. desember 2011. ISBN 3-16-150865-3. ISBN 978-3-16-150865-3. 
• Easton, Laird M. (2005). Der rote Graf, Harry Graf Kessler und seine Zeit (Aus dem Amerikanischen von Klaus Kochermann). Klett-Cotta, Stuttgart, 2005. ISBN 3-6089-3694-7. ISBN 978-3-6089-3694-0. 
• Eyck, Erich (1954). Geschichte der Weimarer Republik. 2 Bände. Vom Zusammenbruch des Kaisertums bis zur Wahl Hindenburgs (1954), Von der Konferenz von Locarno bis zu Hitlers Machtübernahme (1956), Berlin. 
• Gallo, Max (1993). Rosa Luxemburg: eine Biographie. Benziger, 1. september 1993. ISBN 978-3545341142. 3545341143. 
• Gallus, Alexander (2010). Die vergessene Revolution von 1918/19. Vandenhoeck & Ruprecht, 18. februar 2010. ISBN 3-5253-6386-9. ISBN 978-3-5253-6386-7. 
• Gietinger, Klaus (1995). Eine Leiche im Landwehrkanal. Die Ermordung der Rosa L. Verlag 1900, Berlin, 1995. ISBN 3-930278-02-2. ISBN 978-3-9302-7802-2. 
• Haffner, Sebastian (1968). Der Teufelspakt. 50 Jahre deutsch-russische Beziehungen. Rowohlt, Reinbek 1968. 
• Haffner, Sebastian (2002). Die deutsche Revolution 1918/19. Kindler, 5. opplag, 13. september 2002. ISBN 3-4634-0423-0. ISBN 978-3-7700-5057-4. 
• Hannover, Elisabeth; Hannover-Drück, Heinrich (1967). Der Mord an Rosa Luxemburg und Karl Liebknecht : Dokumentation eines politischen Verbrechens. Suhrkamp, Frankfurt am Main, 1967. ASIN B0000BSQ48. Arkivert fra originalen 14. mai 2013. Besøkt 26. februar 2019. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Hirschfeld, Gerhard; Krumeich, Gerd; Renz, Irina (red) (2018). 1918: Die Deutschen zwischen Weltkrieg und Revolution. Christoph Links, Berlin, mars 2018. ISBN 3-86153-990-X. ISBN 978-3-86153-990-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Hoffrogge, Ralf (2008). Richard Müller – Der Mann hinter der Novemberrevolution. Dietz Vlg Bln, Berlin, 30. september 2008. ISBN 3-3200-2148-6. ISBN 978-3-3200-2148-1. 
• Jaschke, Hans-Gerd (2006). Politischer Extremismus. Verlag für Sozialwissenschaften, 15. august 2006. ISBN 3-531-14747-1. ISBN 978-3-5311-4747-5. 
• Jones, Mark (2017). Am Anfang war Gewalt: Die deutsche Revolution 1918/19 und der Beginn der Weimarer Republik. Propyläen Verlag, 2. opplag, 12. mai 2017. ISBN 3-5490-7487-5. ISBN 978-3-5490-7487-9. 
• Kautsky, Karl (1922). Mein Verhältnis zur Unabhängigen Sozialdemokratischen Partei. Ein Rückblick. Tony Breitscheid, Berlin, 1922. 
• Keßler, Mario (2008). «Die Novemberrevolution in der Geschichtswissenschaft der DDR – Die Kontroversen des Jahres 1958 und ihre Folgen im internationalen Kontext». Jahrbuch für Forschungen zur Geschichte der Arbeiterbewegung. Nr. III/2008. 
• Kessler, Harry Graf (1995). Tagebücher 1918–1937 (insel taschenbuch) (Tagebuch 2. September 1919). Insel Verlag, 7. opplag, 19. desember 1995. ISBN 3-4583-3479-3. ISBN 978-3-4583-3479-8. 
• Jessen-Klingenberg, Manfred (1968). «Die Ausrufung der Republik durch Philipp Scheidemann am 9. November 1918». Geschichte in Wissenschaft und Unterricht - Zeitschrift des Verbandes der Geschichtslehrer Deutschlands. Seelze, Stuttgart, Erhard Friedrich Verlag in Zusammenarbeit mit Ernst Klett Verlag, 19/1968. 
• Knörzer, Wolfgang; Grass, Karl; Schumacher, Eva (2007). Den Anfang der Schulzeit pädagogisch gestalten: Studien- und Arbeitsbuch für den Anfangsunterricht. Beltz, 2007. ISBN 978-3-407-25441-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Koenen, Gerd (2017). Die Farbe Rot. Ursprünge und Geschichte des Kommunismus. Verlag C.H. Beck, München, 28. november 2017. ISBN 978-3-4067-1426-9. ASIN 3-4067-1426-9. 
• Kolb, Eberhard; Schönhoven, Klaus (1976). Regionale und Lokale Räteorganisationen in Württemberg 1918/19. Düsseldorf, 1976. ISBN 3-7700-5084-3. ISBN. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Kolb, Eberhard (1984). Die Weimarer Republik (Oldenbourg Grundriss der Geschichte, band 16. Oldenbourg, München/ Wien, 1984. ISBN 3-4864-8911-9. ISBN 978-3-4864-8911-8. 
• Kluge, Ulrich (1975). Soldatenräte und Revolution. Studien zur Militärpolitik in Deutschland 1918/19. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen, 1975. ISBN 3-5253-5965-9. ISBN 978-3-5253-5965-5. 
• Kluge, Ulrich; Wehler, Hans-Ulrich (1985). Die deutsche Revolution 1918/1919: Staat, Politik und Gesellschaft zwischen Weltkrieg und Kapp-Putsch. Suhrkamp Verlag, 25. februar 1985. ISBN 3-5181-1262-7. ISBN 978-3-5181-1262-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Kuckuk, Peter; Schröder, Ulrich (2017). Bremen in der Deutschen Revolution 1918–1919. Revolution, Räterepublik, Restauration. 2. utvidede og bearbeidede utgave, Falkenberg, Bremen 2017. ISBN 3-95494-115-5. ISBN 978-3-95494-115-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Kuessner Dietrich; Ohnezeit, Maik; Otte, Wulf (2008). Von der Monarchie zur Demokratie. Anmerkungen zur Novemberrevolution 1918/19 in Braunschweig und im Reich. Krebs, Uwe Verlag, Wendeburg 2008. ISBN 3-932030-46-X. ISBN 978-3-932030-46-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Langer, Bernd (2018). Deutschland 1918/19: Die Flamme der Revolution. Unrast, Münster 2018. ISBN 3-89771-234-2. ISBN 978-3-89771-234-8. 
• Laschitza, Annelies (1987). Karl Liebknecht. Eine Biographie in Dokumenten. Berlin, Dietz, 1987, 2. opplag 1987. ISBN 3-320-00814-5. ISBN 978-3-320-00814-7. 
• Laschitza, Annelies (2007). Die Liebknechts. Karl und Sophie – Politik und Familie. Aufbau Verlag, Berlin, 2007. ISBN 3-351-02652-8. ISBN 978-3-351-02652-3. 
• Lensing, Helmut (2017). «Der Staatsumschwung von 1918/19 in einer katholisch-agrarischen Region. Die Revolution in den emsländischen Landkreisen Aschendorf und Hümmling». Emsländische Geschichte. Studiengesellschaft f. emsländische Regionalgeschichte, 24. opplag, Haselünne, 23. oktober 2017, side 302–353. ISBN 3-9818-3933-1. ISBN 978-3-9818-3933-3. 
• Luban, Ottokar (2014). «Die Antikriegsproteste der deutschen Arbeiter am Vorabend des Weltkrieges und ihre Entwaffnung durch die SPD-Führung». JahrBuch für Forschungen zur Geschichte der Arbeiterbewegung. Heft II/2014, side 53–65 og side 39–52. 
• Kolumnist, Die (2018). Der deutsche „Siegfrieden“ im Osten – Zum Ausscheiden Russlands aus dem Ersten Weltkrieg vor 100 Jahren. Die Kolumnist, 13. februar 2018. 
• Luxemburg, Rosa (2000). Liebknecht. Gesammelte Werke, Bd. 4 (6. omarbeidede opplag), Berlin, 2000. 
• Luxemburg, Rosa (2000). Liebknecht's Trial and Release. Gesammelte Werke, Bd. 4 (6. omarbeidede opplag), Berlin, 2000. 
• Luxemburg, Rosa] (2000). Karl Liebknecht Condemned by His Party for Voting "No" on December 2, 1914, and His Answer. Gesammelte Werke, Bd. 4 (6. omarbeidede opplag), Berlin, 2000. 
• Luxemburgblog (2012). On This Day: 4 August 1914: Rosa Luxemburg; War, Suicide and the Birth of the Spartacus League. Rosa Luxemburgblog, 3. august 2012. 
• Machtan, Lothar (2008). Kaisersturz: Vom Scheitern im Herzen der Macht 1918. wbg Theiss in Wissenschaftliche Buchgesellschaft (WBG), 1. august 2008. ISBN 978-3806237603. 
• Matthias, Erich; Rudolf Morsey (1959). Der Interfraktionelle Ausschuß 1917/18. Düsseldorf 1959. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Matthias, Erich (red); Miller, Susanne; Potthoff, Heinrich (1969). «Die Regierung der Volksbeauftragten 1918/19.». Quellen zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien, 1. Reihe, Band 6, Teil 1 und 2. 2 halv-bind, Droste, Düsseldorf 1969. ISBN 978-3-7700-5057-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Meyer, Ernst (1927). Spartakus im Kriege: die illegalen Flugblätter des Spartakusbundes im Kriege. Vereinigung Internationaler Verlagsanstalten g.m.b.h., 1927. 
• Michalka, Wolfgang; Niedhart, Gottfried (2002). Deutsche Geschichte 1918 - 1933: Dokumente zur Innen- und Außenpolitik Taschenbuch. FISCHER Taschenbuch, 1. september 2002. ISBN 3-596-15578-9. ISBN 978-3-5961-5578-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Mielenz, Christian (2015). «Internationale Solidarität – ein Paradox?». I Mayoraz, Sandrine; Schenk, Frithjof Benjamin ; Mäder, Ueli. Hundert Jahre Basler Friedenskongress (1912-2012). Die erhoffte „Verbrüderung der Völker (PDF). Basel/Zürich 2015. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Mommsen, Wolfgang J. (1998). Max Weber und die deutsche Revolution 1918/19. Heidelberg 1998. 
• Mosler, Hermann (1972). Die Verfassung des Deutschen Reichs vom 11. August 1919. Reclam, Stuttgart, 1972. ASIN B00DS1Y0RW. 
• Museum, Stiftung Deutsches Historisches. Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Weimarer Republik. www.dhm.de, besøkt 17. februar 2019. 
• Muth, Heinrich (1973). Die Entstehung der Bauern- und Landarbeiterräte im November 1918 und die Politik des Bundes der Landwirte. Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, 21. årgang, Heft 1, Stuttgart 1973, side 1-38. 
• Mühlhausen, Walter (2006). Friedrich Ebert 1871–1925. Reichspräsident der Weimarer Republik. J.H.W. Dietz Nachf., Bonn 2006. 
• Müller, Richard (2018). Eine Geschichte der Novemberrevolution. 14. opplag, Die Buchmacherei, Berlin, 2018. ISBN 978-3-00-035400-7. 
• Müller, Richard (1924–1925). Vom Kaiserreich zur Republik. Die Novemberrevolution., Band 1: Ein Beitrag zur Geschichte der revolutionären Arbeiterbewegung während des Weltkrieges, Band 2: Die Novemberrevolution. 2 bind, Malik, Wien 1924–1925. (Nytrykk: Olle & Wolter, Kritische Bibliothek der Arbeiterbewegung, Berlin, 1974). 
• Nettl; J.P. (2019). Rosa Luxemburg: The Biography. Verso, 29. januar 2019. ISBN 1788731670. ISBN 978-1788731676. 
• Niess, Wolfgang (2012). Die Revolution von 1918/19 in der deutschen Geschichtsschreibung. Deutungen von der Weimarer Republik bis ins 21. Jahrhundert. de Gruyter, Berlin, 28. november 2012. ISBN 3-11-028546-0. ISBN 978-3-11-028546-8. 
• Niess, Wolfgang (2017). Die Revolution von 1918/19 – Der wahre Beginn unserer Demokratie. Europa-Verlag, München, 2017. ISBN 3-958-90074-7. ISBN 978-3-95890-074-5. 
• Nohlen, Dieter; Stöver, Philip (2010). Elections in Europe: A data handbook. Nomos Publishers, 31. mai, 2010. ISBN 978-3-8329-5609-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Nübel, Christoph (2008). Die Mobilisierung der Kriegsgesellschaft: Propaganda und Alltag im Ersten Weltkrieg in Münster. Waxmann Verlag, Münster, 1. juli 2008. ISBN 978-3-8309-7030-9. 
• Oertzen, Peter von (1963). Betriebsräte in der Novemberrevolution. Eine politikwissenschaftliche Untersuchung über Ideengehalt und Struktur der betrieblichen und wirtschaftlichen Arbeiterräte in der deutschen Revolution 1918/19. (= Beiträge zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien, Band 25), Droste, Düsseldorf 1963. 
• Panther, Teo (2007). Alle Macht den Räten! Texte zur Rätebewegung in Deutschland 1918/19, Band 1. Unrast, Münster, 1. januar 2007. ISBN 389-7-71910-X. ISBN 978-3-89771-910-1. 
• Plener, Ulla (red) (2009). Die Novemberrevolution 1918/1919 in Deutschland. Für bürgerliche und sozialistische Demokratie. Allgemeine, regionale und biographische Aspekte (PDF). Karl Dietz, Berlin 2009. ISBN 978-3-320-02205-1. 
• Prager, Eugen (1921). Geschichte der USPD. Entstehung und Entwicklung der Unabhängigen Sozialdemokratischen Partei Deutschlands. Berlin 1921. 
• Raithel, Thomas (2005). Das schwierige Spiel des Parlamentarismus : Deutscher Reichstag und französische Chambre des Députés in den Inflationskrisen der 1920er Jahre. R. Oldenbourg, München, 2005. 
• Riekenberg, Michael (1982). Die Novemberrevolution in der Stadt Hildesheim: eine lokalhistorische Studie. Schriftenreihe des Stadtarchivs und der Stadtbibliothek Hildesheim, Bernward, 1982. ISBN 3-87065-214-4. ISBN 978-3-87065-214-2. 
• RNA International (2014). WHEREVER SHE IS.. Rosa remains OUR REBEL VOICE - Leichensache Luxemburg Streit um eine Tote. RNA International, 2014. 
• Rosenberg, Arthur (1955). Entstehung und Geschichte der Weimarer Republik. Berlin 1928 – Karlsbad 1935, Europäische Verl.-Anst.; 7. opplag 1955. ASIN B0000BN073. 
• Sabrow, Martin (2007). «Zeitgeschichte als politische Aufklärung. Sebastian Haffners Buch über die Novemberrevolution als Diagnose der „deutschen Krankheit“». I Danyel, Jürgen, m.fl. 50 Klassiker der Zeitgeschichte. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2007. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Schmidt, Ernst-Heinrich (1981). Heimatheer und Revolution, 1918: Die militärischen Gewalten im Heimatgebiet zwischen Oktoberreform und Novemberrevolution (Beiträge zur Militär- und Kriegsgeschichte). Deutsche Verlags-Anstalt, 1. januar 1981. ISBN 3-4210-6060-6. ISBN 978-3-4210-6060-0. 
• Schulze, Hagen (1994). Weimar. Deutschland 1917–1933. Siedler, Berlin, 1994. 
• Schönhoven, Klaus (1974). Die württembergischen Soldatenräte in der Revolution von 1918/19. Zeitschrift für Württembergische Landesgeschichte 33, 1974, side 236-257. ISSN 0044-3786. 
• Smaldone, William (1998). Rudolf Hilferding: The Tragedy of a German Social Democrat. Northern Illinois University Press, 1. juni 1988. ISBN 0875802362. ISBN 978-0875802367. 
• Sontheimer, Kurt (1962). Antidemokratisches Denken in der Weimarer Republik: die politischen Ideen des deutschen Nationalismus zwischen 1918 und 1933. Nymphenburger Verlagshandlung, 3. opplag, München, 1962. 
• Der Spiegel (1992). Berlin Hospital May Have Found Rosa Luxemburg's Corpse. Der Spiegel, 29. mai 2009, 15:05 Uhr. 
• Der Spiegel (1992). DNA of Great-Niece May Help Identify Headless Corpse. Der Spiegel, 21. juli 2009, 18:17 Uhr. 
• Der Spiegel (1992). Rosa Luxemburg Mystery Continues Berlin Authorities Seize Corpse for Pre-Burial Autopsy. Der Spiegel, 17. desember 2009, 12:21 Uhr. 
• Stalmann, Volker; Stehling, Jutta (2013). Der Hamburger Arbeiter- und Soldatenrat 1918/1919. Droste, Düsseldorf, 2013. ISBN 3-7700-5319-2. ISBN 978-3-7700-5319-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Stumberger, Rudolf (2018). Das Raubtier und der rote Matrose. Fake News, Orte und Ideologien der Revolution und Räterepublik in München 1918/19. Alibri Verlag, Aschaffenburg, 2018. ISBN 978-3-86569-289-4. 
• Sösemann, Bernd (1983). Demokratie im Widerstreit. Die Weimarer Republik im Urteil ihrer Zeitgenossen. Klett, Stuttgart 1983. 
• Staatsbibliothek zu Berlin (2015). Die Rote Fahne. Staatsbibliothek Berlin, 3. juni 2015. ZDB-ID 2435211-1. 
• Sozialdemokratische Partei Deutschlands (1907). Protokoll über die Verhandlungen des Parteitages der Sozialdemokratischen Partei Deutschlands. Abgehalten zu Essen vom 15. bis 21. September 1907. Buchhandlung Vorwärts, Verlag der Expedition des "Berliner Volksblatt,", Berlin, 1907. 
• Thomas, Jakob (1929). Illustrierte Geschichte der Deutschen Revolution. Internationaler Arbeiter-Verlag, Berlin 1929. 
• Trotnow, Helmut (1989). Rosa Luxemburg und ihre Freunde. Zeit Online, Jahrgang 1989, Ausgabe: 03, 13. januar 1989, 7:00 Uhr. Archived from the original on 6. mai 2017. Besøkt 17. juni 2020. CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
• Tucker, Spencer (2005). The Encyclopedia of World War I. A Political, Social and Military History. Verlag ABC-Clio, Santa Barbara 2005. ISBN 1-85109-420-2. 
• Tucholsky, Kurt (1997). Gesammelte Werke 1907-1932. 10 Bände Taschenbuch. Rowohlt, februar 1997. ISBN 3-4992-9012-X. ISBN 978-3-4992-9012-1. 
• Ullrich, Volker (1997). Die nervöse Großmacht. Aufstieg und Untergang des deutschen Kaiserreichs, 1871–1918. S.Fischer, Frankfurt am Main, 1997. ISBN 3-10-086001-2. ISBN 978-3-1008-6001-9. 
• Ullrich, Volker (2009). Die Revolution von 1918/19. C.H.Beck, Frankfurt am Main, 24. august 2009. ISBN 978-3-4065-6254-9. ASIN 3-4065-6254-X. 
• Uthmann, Jörg von (2001). Attentat. Mord mit gutem Gewissen. Verlag Siedler, Berlin, 2001. ISBN 3-572-01263-5. 
• Volkswacht (1914). »Volkswacht« für Schlesien, Posen und die Nachbargebiete vom 27. Juli 1914. (PDF). Ebert Stiftung, 27. juli 2014. 
• Weber, Hermann (1993). Die Gründung der KPD. Protokoll und Materialien des Gründungsparteitages der Kommunistischen Partei Deutschlands 1918/1919. Mit einer Einführung zur angeblichen Erstveröffentlichung durch die SED. Dietz-Verlag, Berlin, 1. januar 1993. ISBN 3-3200-1818-3. ISBN 978-3-3200-1818-4. 
• Wehler, Hans-Ulrich (2003). Deutsche Gesellschaftsgeschichte, Bd. 4: Vom Beginn des Ersten Weltkriegs bis zur Gründung der beiden deutschen Staaten 1914-1949. Beck'sche CH Verlagsbuchhandlung Oscar Beck, München, 2003. ISBN 3-406-32264-6. ISBN 978-3-406-32264-8. 
• Weinhauer, Klaus, McElligott, Anthony; Heinsohn, Kirsten (red) (2015). Germany 1916–1923. A Revolution in Context. Transcript-Verlag, Bielefeld, 1. oktober 2015. ISBN 3-837-62734-9. ISBN 978-3-837-62734-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Weipart, Alex (2013). Das Rote Berlin. Eine Geschichte der Berliner Arbeiterbewegung 1830–1934. Bwv - Berliner Wissenschafts-Verlag, 6. september 2013. ISBN 978-3-830-53242-2. ISBN 978-3-954-10062-0. 
• Weipart, Alex (2015). Die zweite Revolution. Rätebewegung in Berlin 1919/1920. be.bra wissenschaft verlag, 5. juni 2015. ISBN 3-954-10062-2. ISBN 978-3-954-10062-0. 
• Wette, Wolfram (1987). Gustav Noske. Eine politische Biographie. Droste Verlag, 1987. 
• Wette, Heinrich (2006). The Wehrmacht: History, Myth, Reality. Harvard University Press, 2. juni 2006. ISBN 0674022130. 
• Winkler, Heinrich August (1984). Arbeiter und Arbeiterbewegung in der Weimarer Republik, Band 1: Von der Revolution zur Stabilisierung 1918–1924. Verlag J. H. W. Dietz, Bonn 1984. ISBN 3-801-20093-0. ISBN 978-3-801-20093-0. 
• Winkler, Heinrich August (1990). «Deutschland vor Hitler». I Walter H. Pehle. Der historische Ort des Nationalsozialismus: Annäherungen (Serie Geschichte Fischer). Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1990. ISBN 3-596-24445-5. ISBN 978-3-596-24445-4. 
• Winkler, Heinrich August (1993). Weimar 1918–1933. Die Geschichte der ersten deutschen Demokratie. Beck, München 1993. ISBN 3-406376460. ISBN 978-3-406376467. 
• Winkler, Heinrich August (2002). Der lange Weg Nach Westen Deutsche Geschichte 1806 - 1933. Bundeszentrale für politische Bildung, 1. desember 2002. ISBN 3-893-31463-6. ISBN 978-3-893-31463-8. 
• Winkler, Heinrich August (2005). Weimar 1918–1933. Die Geschichte der ersten deutschen Demokratie. Beck, München, [1993, 1994, 1998] 4. opplag, 19. juli 2005. ISBN 3-406-43884-9. ISBN 978-3-893-43884-9. 
• Wohlgemuth, Heinz (1973). Karl Liebknecht: eine Biographie. Parteihochschule "Karl Marx" beim ZK d. SED, Institut für Marxismus-Leninismus beim ZK der SED, Berlin, Dietz, 1973. ASIN B002ZK99PA. 
• Zimand, S (2002). The Future Belongs to the People. The MacMillan Company, New York, 1918, Transcription/Markup: John Wagner for the Marxists’ Internet Archive. 
• Zentralrat der sozialistischen Republik Deutschlands (1919). Allgemeiner Kongreß der Arbeiter- und Soldatenräte Deutschlands vom 16. bis 21. Dezember 1918 im Abgeordnetenhause zu Berlin. Stenographische Berichte. Berlin, 1919, stenografisk nytrykk, FB&C LTD, 28. juli 2018. ISBN 0-243-54016-7. ISBN 978-0-243-54016-7. 

• (en)