Det romerske keiserriket

Det romerske keiserriket
Imperium Romanum
Bildet viser riket rundt år 100, da det var på sitt største.
Språk		Latin
Hovedstad		Roma, etter 330, også Konstantinopel
Styringsform		Keiserrike, monarki
Statsoverhode		Romersk keiser
Styringsorgan		Romerske senatet
Regjeringssjef		2 konsuler
Etablert		2. september 31 f.Kr. eller 27 f.Kr.
Oppløsning		Deling mellom vest og øst i 395. Vestromerriket ble oppløst 480, og Østromerriket (Det bysantiske riket) falt i 1453.
Første Keiser		Augustus Gaius Julius Octavianus (27 f.Kr.–14)
Siste Keiser		Theodosius I (347–395) siste keiser før delingen mellom det østlige og vestlige riket. Siste vestromerske keiser: Julius Nepos (474–475-480). Siste østromerske keiser: Konstantin XI (1449–1453).
Foregående stat		Den romerske republikk
Etterfølgende stat		Vestromerriket Østromerriket Det østgotiske kongedømme

Artikkelen inngår i serien om Italias historie
Epoker
Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia Romerriket Kongedømmet · Republikken · Keiserriket Senantikken og middelalderen Renessansen De italienske kriger Under fremmed dominans Italias samling Monarkiet og første verdenskrig Fascismen og andre verdenskrig Republikken

Det romerske keiserriket^[a] var et av de største og viktigste av alle oldtidsriker. Keiserriket ble grunnlagt av Augustus i tiden mellom 31 f.Kr. og 27 f.Kr. Keiserriket hadde sin storhetstid i 200 år, fra år 0 til ca. 200. Da ble riket offer for anarki, økonomisk krise og store invasjoner av germanske stammer. Disse urolighetene kulminerte i delingen mellom det Østromerske og det Vestromerske riket i 395. Enden på keiserriket, og Romerriket, er ofte knyttet til det vestromerske rikes nedgang i 476 (480). Det østlige riket, eller det bysantinske som det senere ble kalt, holdt seg relativt stabilt til 1453, da det ble erobret av Det osmanske riket.

Ved rikets absolutte høydepunkt, rundt 110, var dets omfang rundt 5,9 millioner kvadratkilometer, av det 2,3 millioner kvadratkilometer fastland. Bare det kinesiske Han-dynastiet kunne komme opp mot en slik størrelse på den tiden.

I århundrene før Augustus’ tiltredelse som keiser hadde Roma allerede tilegnet seg store områder rundt Middelhavet. Denne artikkelen skal ta for seg keiserriket og dets utvikling fra Augustus, til oppdelingen mellom det vestlige og det østlige riket. (For å lese om rikets tidligere historie, se Den romerske republikk og Det romerske kongedømme.)

Cæsars diktatorstyre varte bare en kort periode, og han skapte ikke en styreform som andre kunne overta etter ham. Augustus, derimot, gjorde keiserstyret til institusjon som andre kunne overta uten militær konflikt. Det er derfor Augustus, og ikke Cæsar, er regnet som den første keiseren. Det er vanlig å kalle den første perioden i keisertiden for principatet, etter princeps, som var betegnelsen på ledende menn i republikken. Det betyr at keiserne styrte i republikkens navn. Under principatet gikk tronfølgingen uten altfor store problemer. Den neste perioden, anarkiet, er preget av blodige kamper om keisertittelen. Perioden etter 284 blir kalt dominatet fordi keiseren begynte å opptre mer som en dominus, herre, og keiserstyret ble ikke lenger skjult bak republikkens fasade.

Oversettelser av klassisk latin må bli gjort svært forsiktig, da ordenes betydning har forandret seg med tidens gang. Cæsar var opprinnelig et familienavn. Octavian arvet navnet fra sin adoptivfar Julius Cæsar, som et ledd i å øke sin personlige anseelse. Denne trenden fortsatte med Octavians arvtagere, og navnet forandret seg til en tittel Cæsar, tilsvarende dagens keiser. Derfor ble Octavian, som er kjent for å være den første keiseren, i antikken anerkjent som den «andre» Cæsar. Senere ble tittelen omgjort til Kaiser (tysk) og tsar (russisk). Augustus var en tittel som ble gitt Octavian av Senatet. I dag er Octavian stort sett kjent som Augustus, mens det i antikken ikke var et navn som ble brukt. Tittelen Augustus ble benyttet av alle etterfølgende keisere. Imperator var opprinnelig en tittel gitt til seirende militære kommandanter. Denne tittelen ble også brukt av keiserne, og utviklet seg til slutt til den engelske betegnelsen emperor. Imperium betydde opprinnelig «makt» i antikkens Roma, senere ble det ordet til det engelske empire. Imperium var et ord som ble brukt under republikken, og hadde egentlig ingen «imperial» betydning.

På sitt territorielle høydepunkt, under Trajan, strakte riket seg fra Den iberiske halvøy og De britiske øyer i vest, til Mesopotamia i øst. Riket kontrollerte et landområde på ca. 5 900 000 km², og var det største av alle riker i den klassiske antikken. Riket kontrollerte middelhavslandene rundt Middelhavet, som ofte ble kalt Mare Nostrum («Vårt hav») av romerne. Disse områdene utgjorde majoriteten og det rikeste av det romerske territoriet, kjent for sitt tempererte klima, ideelt for jordbruk.

Selv om rikets territoriale besetninger varierte gjennom historien, forble hovedgrensene relativt statiske. Majoriteten av disse grensene var basert på naturlige, lett forsvarlige grenseområder, der de romerske legionene var stasjonert for å beskytte riket mot barbariske invasjoner. Disse grensene ble av romerne kalt Limes Romanus. I nordvest var Hadrians mur limes mot de barbariske caledonerne. I nord, nordøst, beskyttet Limes Germanicus, bak Donau og Rhinen, riket mot de germanske stammene. I sør var Sahara en gigantisk og trolig en uoverstigelig, naturlig grense mot invasjoner fra afrikanske stammer. I øst manglet en slik naturlig grense, og det var der Romas største fiender, Det parthiske riket, og Det sassanidiske riket, skulle reise seg.

Romerne og Parthia hadde kontinuerlige stridigheter om Armenia. Romerne klarte stort sett å seire over partherne, men ble hindret i å få fullstendig herredømme over området fordi Parthia rett og slett var for langt unna. Partherne kunne bare trekke seg tilbake lenger øst, reorganisere seg, og sette i gang et nytt angrep.

Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet	Dominatet
Vestromerriket	Østromerriket
Magistrat
Konsul	Pretor
Kvestor	Promagistrat
Aedil	Tribun
Censor	Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator	Magister equitum
Triumvirat	Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus	Legatus
Dux	Officium
Prefekt	Vicarius
Vigintisexviri	Liktor
Magister militum	Imperator
Princeps senatus	Keiser
Augustus	Caesar
Tetrarki	Ridder
Politiske institusjoner
Senatet	Cursus honorum
Folkeforsamlingene	Kollegialitet
Romerretten	Romersk borger
Imperium	Concilium Plebis

Styreformen i Romerriket var diktatur, der statsoverhodet var keiseren. I begynnelsen av keiserperioden er styret kjent som principatet, en styringsform som vokste ut av senrepublikken. Provinsene og byene var stort sett uavhengige under principatet, og keiserriket var generelt ganske desentralisert. I den neste perioden, anarkiet og krisen i det tredje århundre, begynte keiseren å tilegne seg mer makt, og byer begynte å miste sin uavhengighet, stort sett på grunn av fraflytting.

Den første keiseren, Augustus, navnga sin stilling som princeps (primus inter pares), først blant likemenn, i senatet. Dette gav en illusjon om at republikken fortsatt stod ved like, men all makt lå i realiteten hos den romerske hæren, som keiseren hadde absolutt kontroll over på denne tiden. Princepstittelen var for Augustus å vinne gunst hos senatet, og forhindre at han gikk sin grandonkels, Julius Cæsar, skjebne i møte. Imperialstatens hovedansvar lå i hæren, og det var der Augustus’ maktbase lå. Hæren var en enormt kostbar institusjon, så mye av statsadministrasjonens oppgave lå i å skattlegge befolkningen for å dekke militærutgiftene. De mest suksessrike keiserne var de som klarte å opprettholde lojaliteten og disiplinen hos legionærene. De dårligere stilte keiserne måtte blidgjøre hæren gjennom bestikkelser, noe som ofte var en dårlig garanti.

Enden på principatet var ganske lik enden på republikken, da keiserens generaler oppnådde personlige bånd og lojalitet blant sine tropper, noe de mest ambisiøse utnyttet. Styringsformen forandret seg til slutt til dominatet. Denne nye styringsformen vokste ut av krisen i det tredje århundret, og spesielt borgerkrigene som kjennetegnet krisen. Keiserne i denne perioden var stort sett generaler, og de kom til makten ved hjelp av krigføring.

I teorien måtte senatet velge den nye keiseren, i praksis var suksesjonen dynastisk, der mannlige arvinger ble valgt som keisere. Bare det nerva-antoninske dynasti var et unntak, der arvingene ikke var biologiske, men adopterte sønner. Dette kan komme av at det var mangel på mannlige arvinger, men det kan også være det at keiserne valgte ut arvinger de mente ville gjøre en bedre jobb. Resultatet ble imidlertid De fem store keiserne, og romersk storhetstid. Ironisk nok endte denne stabile perioden med at en såkalt «stor» keiser valgte sinn sønn som arving, noe som ledet til borgerkrig. Under disse borgerkrigene var det den sterkeste som ville ta kontrollen, og ofte var det flere keisere som krevde sin plass på tronen. Dynastiene i Romerriket kom stadig i interne stridigheter, der mektige generaler kjempet om makt.

Statsstyringen forandret seg utover i keiserriket. I starten var mye av arbeidet gjort av de samme magistratene av republikken. Etter som tiden gikk, ble mye av ansvaret overgitt til frigitte slaver, spesielt under keiser Claudius. Statsmakten ble sakte, men sikkert sentralisert gjennom Romerrikets historie. Til å begynne med, slik som i republikken, styrte byene og provinsene seg selv. Et av hovedaspektene med Pax Romana, den romerske fred, var at de fleste byer i riket sjeldent fikk besøk av hæren. Utover i keisertiden begynte befolkningen å flytte fra byene, noe som er kjennetegnet på senantikken. Dette, i tillegg til den stadig sterkere og mer sentraliserte keisermakten, førte til at byene mistet sitt selvstyre. Fraflyttingen fra byene hadde mange årsaker, men en av de viktigste var den økte lovløsheten som hjemsøkte keiserriket i krisetiden. Byene ble et lett bytte for de barbariske invasjonene, samt terroren de ble utsatt for fra sin egen hær. Mange byer ble forlatt. Bare keiseren og hans hær kunne opprettholde stabiliteten. Det økte behovet for militærhjelp, krevde økte skatter, noe som igjen krevde en sterk, sentralisert stat.

I fredstid var det relativt lett å styre riket fra dets hovedsete, Roma. Et eventuelt opprør var forventet, og skjedde ganske regelmessig opp gjennom historien: en general eller en guvernør ville opparbeide lojalitet fra sine undersåtter gjennom karisma, lovnader, og i enkelte tilfeller bestikkelser. Legionene var spredt rundt om i riket. Av den grunn hadde opprørslederen vanligvis en eller to legioner under seg. Etter hvert ville lojale legioner bli tilkalt, og opprørerne ville bli knust. Hvis ikke keiseren var svak, inkompetent eller hatet, ville disse opprørene være lokale og isolerte hendelser.

I krigstider kunne en general ha flere legioner under seg. Av den grunn var det vanlig at keiseren, av paranoide årsaker, holdt familiemedlemmer til generalen som gissel for å unngå at generalen skulle reise en opprørsk hær. Under Det store jødiske opprør i 66 holdt keiser Nero Vespasians sønn, Domitian, og svigersønn, Quintus Petillius Cerialis, som gisler for å være sikker på at han hadde generalens lojalitet. Ironisk nok endte Neros regjeringstid med et opprør av pretorianergarden, som hadde blitt bestukket av Galba.

Pretorianergarden var et svært viktig maktelement i keisertiden. Deres lojalitet ble ofte kjøpt, og de ble i økende grad mer grådige. Legionene ved grensene fulgte livgardens eksempel, og ble derfor viktige aktører i borgerkrigene. Dette var en farlig utvikling som svekket hele den romerske armé.

En av hovedfiendene i vest var de «barbariske» stammene på den andre siden av Rhinen og Donau. Octavian hadde prøvd å overvinne disse stammene, men måtte til slutt gi seg etter det fatale nederlaget i Teutoburg-skogen i år 9. De germanske stammene var et stadig uromoment, men de var for splittet og opptatt av interne kamper til at de utgjorde en alvorlig trussel mot riket. I øst var hovedfienden Partia, et rike som stadig prøvde å invadere Romerriket, men som romerne stort sett klarte å nøytralisere.

Under borgerkrigene utnyttet fiendene muligheten til å invadere det romerske territoriet. De to frontene, øst og vest, ble politisk viktig på grunn av alle legionene som var stasjonert der. Lokale generaler startet ofte opprør, som til slutt kulminerte med borgerkrig. Roma hadde få problemer med å kontrollere den vestlige grensen. Press fra begge frontene, derimot, skapte problemer. Hvis keiseren befant seg i øst var det store muligheter for en general å gjøre opprør i vest, og motsatt. Keiserne måtte befinne seg nær troppene for å få mest mulig kontroll, og på grunn av rikets enorme størrelse, var det umulig for en keiser å befinne seg nær to fronter samtidig. Dette var et stort problem for mange keisere, og en kilde til mange kriser i keisertiden.

Republikkens erobringer frem til Augustus hadde skapt et stort indre marked som omfattet hele middelhavsområdet, Vest-Europa, og rikets grenseområder. De økonomiske forholdene, særlig de som omhandlet landbruket, varierte stort mellom de varme og tørre områdene i Nord-Afrika og Arabia, og de mer fruktbare og fuktige provinsene i Britannia, Gallia og Balkan. Middelhavet og de store elvene, Rhinen, Rhône og Donau, fungerte som handelsruter. Romerne er også kjent for sitt omfattende veisystem som strakk seg utover hele riket, til og med over de store fjellkjedene Alpene og Pyreneene, og som bidro til å effektivisere handel over lange avstander.

Bærebjelken til den romerske økonomien var alle byene, som var sentra for all industriell produksjon, handel og forbruk. Selv om all handel og produksjon foregikk i byene, var det på landet majoriteten av befolkningen holdt til, og det var jordbruket som var den dominerende sektoren i økonomien. De største urbane sentra var Roma, Alexandria, Antiokia, Karthago, Efesos, og i senantikken, Konstantinopel, alle med et innbyggertall mellom 100 000 og 1 million. Frem til det tredje århundre var de politisk-økonomiske forholdene gunstige. Riket var forent i ett valutaområde. Frem til krisen i det tredje århundre var det, bortsett fra grensekonflikter og lokale opprør, nesten universell fred innad i riket, (Pax Romana). Den store hæren, som var stasjonert langs grensene, var med på å muliggjøre og trygge produksjonen i provinsene. Mot slutten av det andre århundre begynte presset mot grensene å bli større, noe som førte med seg et større soldatbehov. Dette fikk mye å si for økonomien, for keiserne ble nødt til å øke skattene proporsjonalt med den økte soldatrekrutteringen. Etter 235 var den økonomiske krisen, kombinert med den militære, i ferd med å føre riket mot randen til undergang. Under det severanske dynasti begynte skattepresset å øke. Mangel på arbeidskraft, som kom av krigene og alle pestene, bidro også til nedgang og krise. Hvor alvorlige disse tilstandene var, er vanskelig å si, da det foreligger få pålitelige kilder fra denne perioden.

Provinsene ved Rhinen ble mest rammet av krisen i det tredje århundre. De ble offer for germanske invasjoner og et voksende gallisk rike. Andre regioner, som Egypt og Britannia, ble i mindre grad kriserammet. Mot slutten av det tredje århundret gikk riket inn i inflasjon, da allmuen stadig mer mistet tilliten til det allerede reduserte pengesystemet. Prisene gikk til himmels over store deler av riket.

I republikken ble religionen organisert i et strengt system av prestekontor, som ble ledet av Pontifex Maximus, yppersteprest.

Den stadig økte kontakten med grekerne gjorde at de romerske gudene mer ble assosiert med de greske gudene. Jupiter ble for eksempel oppfattet som samme guddommelighet som Zevs, Mars ble assosiert med Ares, og Neptun med Poseidon. I det første århundre f.Kr. førte den stadige assimilasjonen med gresk mytologi til en nedgang i de romerske religiøse ritualene, selv om deres politiske karakter ble holdt relativt ved like. I keisertiden ble religion mer og mer knyttet til keiserens karakter, og mange keisere ble guddommeliggjort etter sin død.

I Romerriket ble flere utenlandske kulter mer populære, som for eksempel dyrkingen av den egyptiske Isis og den persiske Mithras. I det andre århundre begynte kristendommen å spre seg i riket, og dette ble den offisielle religionen i Roma under Konstantin den store (ca. 330). Forbud mot andre religioner enn kristendom ble innført i 391, av keiser Theodosius.

Principatet er betegnelsen på den første keiserperioden i Romerriket. Navnet kommer av det latinske ordet princeps, som betyr sjef, eller først. Principatet varte fra 27 f.Kr. til 284, da Diokletian ble keiser. I principatet oppnådde riket sin gullalder, Pax Romana (27 f.Kr.–180), eller Pax Augusta, som det også er kalt, og riket nådde sin maksimale utstrekning, etter keiser Trajans erobringer i øst.

Imperium Romanum er det vanlige begrepet for å beskrive den romerske statsdannelsen i århundrene etter at den ble omorganisert av Keiser Augustus. Selv om Roma hadde en rekke lydriker i århundrene før Augustus, kalles tiden før Augustus Den romerske republikk. Forskjellen mellom Romerriket og Den romerske republikk ligger først og fremst i de styrende organer og deres forhold til hverandre.

Helt siden Sullas diktatur hadde Roma vært preget av borgerkriger og uro. Disse urolighetene kulminerte med krigen mellom Marcus Antonius og Octavian. Etter slaget ved Actium i 31 f.Kr. begynte Octavian å gjennomføre en rekke reformer som til slutt skulle gjøre ham til keiser og føre til at Romerriket skulle nå sin storhetstid.

Roma hadde vært republikk i flere hundre år, dermed var det også et sterkt ønske i befolkningen og senatet at republikken skulle holde stand. Fikk noen for mye makt, gjorde makthaverne sitt ytterste for at de ble fjernet (se Sulla og Julius Cæsar). Det som særpreget Octavian var at han ville gjeninnføre og styrke republikken, men samtidig som det skjedde ble makten i praksis gitt til ham. Republikkens institusjoner forsvant ikke under Octavian, men ble omdannet til redskaper for den keiserlige nåden. Å få medlemskap i senatet og i domstoler ble avhengig av keiserens velsignelse. I 27 f.Kr. gjennomførte Octavianus sine første reformer, og tok navnet Augustus.

Her er noen reformer og bedrifter som Augustus gjennomførte, og som ville markere Romerriket i keisertiden:

• Dannet et monarki basert på arverett, kjent som keiserriket
• En betalt hær. Ikke lenger en hær av bønder, men yrkesmilitær. En forlengelse av reformene gjort av Gaius Marius
• Dannelsen av Pretorianergarden, keiserens egen livgarde, og som skulle avsette og ansette keisere senere i keisertiden
• Dannelsen av handelsruter til østen, Kina og India

Keiserdynasti etter perioder

Principatet
Julo-claudiske dynasti Året med de fire keiserne Flaviske dynasti Nerva-antoninske dynasti Fem store keisere Severanske dynasti
Krisen i det tredje århundret
Soldatkeiserne Illyriske dynasti
Dominatet
Tetrarkiet Konstantinske dynasti Valentinske dynasti Theodosiske dynasti
Liste over romerske keisere
Liste over vestromerske keisere
Liste over østromerske keisere
v d r

Augustus levde helt til 14 e.Kr., og hans lange keisertid la et godt fundament for keiserriket. Augustus valgte sin kones sønn, Tiberius, som sin etterfølger. Tiberius var en gammel og erfaren feltherre, noe som Augustus mente var viktig for å vinne folkets gunst. Tiberius hadde i tillegg vært konsul tre ganger. Tiberius hadde ikke et sterkt ønske om å bli keiser, men ble bønnfalt av senatet om å inntre i Augustus rolle.

Tiberius' felttog i Pannonia, Illyricum, Rhaetia og Germania la fundamentene for det nordlige grenseland. Han ble imidlertid kjent som en mørk, tilbaketrukket, og melankolsk hersker (tristissimus hominum, den mørkeste av alle), som egentlig ikke ønsket å bli keiser.^{[trenger referanse]}

Etter at Tiberius’ sønn, Drusus, døde i 23, falt hans styre sammen og endte i terror. I 26 gikk Tiberius i eksil og overlot administrasjonen til de hensynsløse pretorianer-praefectusene Lucius Aelius Sejanus og Quintus Naevius Macro.

Da Tiberius døde var de fleste potensielle arvtakere drept. Den mest sannsynlige arvtakeren, og Tiberius’ eget valg, var hans grandnevø, Germanicus’ sønn Gaius, bedre kjent som Caligula. Caligula startet med å sette sluttstrek for alle forfølgelser, og ved å brenne notatene til sin onkel. Caligula synes å ha endret personlighet i 37, og kan ha vært utsatt for en eller annen form for mental lidelse.^{[trenger referanse]} Moderne historikereMal:Hjvem har diagnostisert ham med lidelser som hjernebetennelse, som forårsaker mentale forstyrrelser, hypertyreoidisme, og til og med nervøst sammenbrudd.

Etter at lederen for pretoriangarden hadde tatt livet av Caligula, stod det bare igjen ett medlem av keiserfamilien^{[trenger referanse]} som kunne innta tronen, hans onkel Tiberius Claudius Drusus Nero Germanicus.

Claudius hadde, av sin familie lenge blitt sett på som en svekling og en tåpe.^{[trenger referanse]} Han var uansett hverken paranoid, som sin onkel Tiberius, eller sinnssyk som nevøen Caligula. Han reformerte byråkratiet og strammet inn makten til byborgerskapet og senatorrollene. Han fortsatte også erobringen og koloniseringen av Britannia (i 43), i tillegg til å underlegge seg flere østlige provinser. Claudius startet byggingen av en vinterhavn i Ostia, som skulle sørge for tilførselen av korn til riket ved dårlig vær.

Hans kone Messalina var ham utro. Da han oppdaget hennes sidesprang, fikk han henne henrettet, og giftet seg med sin niese, Agrippa den yngre.^{[trenger referanse]} Hun, sammen med flere av hans treller, hadde stor kontroll over ham, og var sannsynligvis medskyldig i hans død i 54.^{[trenger referanse]} Claudius’ død banet veien for Agrippas egen sønn, den 16-årige Lucius Domitius Nero.

Til å begynne med overlot Nero styringen til sin mor og sine huslærere, spesielt Lucius Annaeus Seneca. Ettersom han ble eldre, økte hans maktbegjær, og hans paranoia ble etterhvert så sterk at han fikk sin mor og huslærere henrettet.^{[trenger referanse]} I Neros regjeringstid ble riket rammet av en rekke opprør: I Britannia, Armenia, Partia, og Iudaea (Judea). Neros manglende evne til å håndtere opprørene, og hans generelle inkompetanse, ble klart ganske tidlig, og i 68 ble han fornektet av pretorianergarden. Nero er best kjent for å ha spilt harpe under den store bybrannen i Roma i 64. Nero er også kjent for sin gjenoppbygging av Roma etter brannen. Ved gjenoppbyggingen lot Nero oppføre sitt palass, Domus aurea ('det gylne hus'). Nero var en av de første som begynte å forfølge de kristne; han begikk selvmord i 69.^{[trenger referanse]}

Året 69 er kjent som året med de fire keiserne, med Galba, Otho, Vitellius, og Vespasian som keisere i raske og voldelige suksesjoner. Mot slutten av året klarte Vespasian å konsolidere sin makt som keiser av Roma.

Til tross for at det var kortlivet hjalp Det flaviske dynasti til å gjenopprette stabiliteten i riket. Selv om alle tre keiserne er blitt kritisert, spesielt for sin sentraliserte styremåte, bidro deres reformer og effektive styre til et stabilt keiserrike som ville vare godt inn i det tredje århundre. De flaviske keisernes militære bakgrunn var med på å ytterligere undergrave senatet, og steget fra princeps, først blant likemenn, til imperator, eller keiser, ble fullført i denne perioden.

Vespasian var en svært suksessfull romersk general, som hadde fått kontrollen over store deler av den østlige delen av Romerriket. Etter Othos selvmord klarte Vespasian å kapre Romas vinterkornlager i Egypt, noe som førte til at han kom i en god posisjon i forhold til sin konkurrent, Vitellius. Den 20. desember 69, klarte noen av Vespasians partisaner å okkupere Roma. Vitellius ble drept av sine egne tropper, og dagen etter ble Vespasian akseptert som keiser av senatet. Han var 60 år, krigsforherdet, og en lite karismatisk keiser, men skulle likevel ble en utmerket hersker.

Vespasian klarte å frigjøre Roma fra de finansielle byrdene den hadde blitt utsatt for under Nero og borgerkrigene. Han økte ikke bare skattene, men dannet nye former for taksering. Gjennom sin makt som censor, klarte han å undersøke den skattemessige statusen for alle byer og provinser i riket. Gjennom dette skattesystemet, klarte han å erverve seg et overskudd i statskassen, noe som muliggjorde investeringer i offentlige byggeprosjekter. Det var Vespasian som først ga fullmakt til byggingen av Colosseum (Flaviske Amfiteater). Han bygde også et forum, der det i sentrum var et tempel for fred. I tillegg ga han betydelig økonomisk støtte til kulturvirksomhet.

Titus, Vespasians eldste sønn, hadde blitt oppdratt til å herske. Han hadde tjenestegjort som en effektiv general under sin far, og hjulpet til med å sikre den østlige delen av riket. Titus hadde hatt kommandoen over de romerske legionene i Syria og Iudaea, der han hadde knust det store jødeopprøret. Han hadde i flere år delt konsulatet med sin far, og mottatt gode kritikker.

Da Titus tok over makten i 79 brøt vulkanen Vesuv ut i Pompeii, og i 80 ble Roma nok en gang rammet av brann. I ettertiden ble Titus populær på grunn av sin storstilte gjenoppbygging av Roma, Colosseum ble som kjent fullført av Titus. Dette ble feiret med en storstilt fest som varte 100 dager, der 100 gladiatorer kjempet om ære og berømmelse. Titus døde i 81, i en alder av 41 år. Dødsårsaken skal ha vært sykdom, men det er hevdet at han ble forgiftet av sin bror Domitian, som ønsket å tiltre som keiser. Uansett dødsårsak, hans bortgang førte til landesorg og et stort savn blant borgerne i Roma.

Alle de flaviske keiserne hadde, på grunn av deres autokratiske styremåte, et dårlig forhold til Senatet. Av disse var det bare Domitian som virkelig kom i trøbbel med senatorene. Hans kontinuerlige kontroll av konsul- og censorstolen, førte til at han ble upopulær i senatet. I tillegg opptrådte han som imperator i forhold til militæret, noe som motsa de prinsippene keiserne under principatet stod for. De skulle være princeps, først blant likemenn. Til tross for uoverensstemmelsene med senatet, var Domitian populær blant folket i Roma. Dette kom blant annet av at han donerte penger til hver bolig i Roma, i tillegg til de spektakulære showene han arrangerte i det nye Colosseum. Domitian hadde tilsynelatende de samme gode skattemessige talentene som sin far, Vespasian, for til tross for hans enorme pengebruk, kom hans etterfølgere til en godt utstyrt statskasse.

Mot slutten av sin regjeringstid ble Domitian svært paranoid, noe som kan ha sine røtter i behandlingen han fikk av sin far. Hans far gav ham store ansvarsområde, men han ble aldri satt til noe viktig uten overvåkning. Hans paranoia var antageligvis medskyldig i de nærmest sykelige ettervirkningene av Antonius Saturnius korte opprør i år 89. Domitian satte i gang massive arrestasjoner, henrettelser, og beslagleggelser av eiendom. Til slutt gikk det så langt at hans nærmeste familie, venner og rådgivere ikke lenger følte seg trygge, noe som førte til at han ble drept i 96. Mordet skal ha blitt arrangert av hans argeste motstandere i Senatet, Stephanus, medlemmer av pretorianergarden og keiserinnen Domitia Longina.

Det neste århundret skulle bli kjent som perioden for De fem store keiserne, der suksesjonene gikk fredelig for seg, og der riket blomstret. Keiserne av denne perioden var Nerva (96–98), Trajan (98–117), Hadrian (117–138), Antoninus Pius (138–161), og Marcus Aurelius (161–180), der alle ble adoptert av sin forgjenger. Deres valg av etterfølgere var basert på merittene de utvalgte hadde gjort. I denne forbindelsen er det argumentert for at adopsjonene heller kom av at ingen av keiserne hadde biologiske arvinger.

Etter sin tiltredelse startet Nerva en restitusjon av riket. Han frigjorde dem som hans forgjenger hadde fengslet for forræderi, i tillegg til at han forbød all fremtidig forfølgelse av forræderi. Han gjenopprettet konfiskert eiendom, og involverte Senatet i sine avgjørelser. Mange av disse gjerningene ble trolig gjort for å oppnå et godt rykte, noe som likevel ikke ble tilfelle. Domitians tilhengere i hæren sto veldig sterkt, og i oktober 97 beleiret pretorianergarden Keiserpalasset på Palatinhøyden og tok Nerva som gissel. Keiseren ble tvunget til å gjennomføre beleirernes krav, som var å overgi de som sto bak mordet på Domitian.

Nerva adopterte Trajan som sin etterfølger, en kommandant ved fronten i Germania. Casperius Aelianus, pretorianergardens øverstkommanderende, som var ansvarlig for opprøret mot Nerva, ble senere henrettet under Trajan.

I 113 f.Kr., provosert av Partias avgjørelse om å sette en uakseptabel konge på tronen i Armenia, marsjerte Trajan til krig mot partherne. Han marsjerte først inn i Armenia, der han avsatte kongen og annekterte kongeriket under Roma. Deretter satte han kursen mot selve Parthia, der han bekjempet byene Babylon, Selevkia, og til slutt hovedstaden Ktesifon i 116. Trajan fortsatte sørover mot Persiagulfen, hvorfra han erklærte Mesopotamia som en ny provins, og sørget over at han var for gammel til å følge i Aleksander den stores fotspor. Trajan ga seg imidlertid ikke. I 116 tok han den store byen Susa, avsatte den parthesiske kongen Osroes I og innsatte sin egen marionetthersker, Parthamaspates, på tronen. Aldri ville Romerriket komme lenger øst enn det var under Trajan, og aldri ville riket bli større.

Til tross for sine fremragende evner som militæradministrator, er Hadrians keisertid preget av fred. Han overga Trajans erobringer i Mesopotamia, som han mente var umulig å forsvare. Det ble nesten en krig med Parthia i 121, men trusselen ble avverget da Hadrian klarte å føre gjennom en fredsavtale. Hadrians hær klarte å knuse et massivt jødeopprør i Judea (132–135), anført av Bar Kokhba

Antoninus Pius' keisertid er preget av fred. Det var flere militære opprør i riket på denne tiden, i Mauritania, Judea, og Britannia, men ingen av disse var av alvorlig karakter. Uroen i Britannia førte trolig til byggingen av den antoniske muren fra Forth til Clyde.

Marcus Aurelius hadde flere felttog mot opprørske stammer i Germania og Gallia. I Asia kjempet han, med hjelp fra sin medhersker, Verus, mot et gjenopplivet parthisk rike. Verus hadde såpass med autoritet at han fikk full støtte fra soldatene, men han hadde allerede så mye makt at han ikke hadde noen intensjoner om å styrte Marcus Aurelius. Verus forble lojal til sin død i 169.

Perioden med de «fem store keiserne» ble avsluttet med Commodus' regjeringstid fra 180 til 192. Commodus var sønn av Marcus Aurelius, og ble den første keiseren som arvet keisertittelen på over hundre år, og brøt adoptivsystemet som hadde vært gjeldende under hans fem forgjengere. Han var med-keiser sammen med sin far fra 177. Da han ble enehersker etter sin fars død, ble han i første omgang hyllet av folket i riket. Commodus skulle imidlertid vise seg å bli en mindre vellykket keiser. Ifølge Edward Gibbons «The Decline and Fall of the Roman Empire», hersket Commodus til å begynne med bra. Etter et feilslått attentat mot ham som antageligvis var arrangert av medlemmer av hans familie, ble Commodus paranoid, og til slutt gal. Pax Romana, den romerske fred, endte med Commodus.

Det severiske dynasti inkluderer de problemfylte herskerperiodene til Septimius Severus (193–211), Caracalla (211–217), Macrinus (217–218), Elagabalus (218–222), og Alexander Severus (222–235). Dynastiets stamfar, Lucius Septiumus Severus, kom fra en ledende innfødt familie i Leptis Magna i Afrika, og som allierte seg med en fremtredende syrisk familie ved å gifte seg med Julia Domna. Deres provinsielle bakgrunn og kosmopolitiske allianse førte til at Romerriket skulle bli hersket av keisere med syrisk herkomst. Septimus Severus var en vellykket hersker, som fikk hærens lojalitet ved å gi dem gode lønninger. Han satte riddere i viktige administrative stillinger, noe som førte til en ytterlige forsterket sentraladministrasjon.

Septiums Severus’ sønn, Marcus Aurelius Antonius, kalt Caracalla, fjernet alle lovmessige og politiske forskjeller mellom italienere og de som bodde i provinsene i sin Constitutio Antoniniana, som førte til at alle frie borgere innenfor rikets grenser fikk romersk borgerskap. Caracalla er også kjent for badehuset Caracallas termer i Roma, som i ettertiden fungerte som arkitektoniske modeller for monumentale bygninger. Caracalla ble utover sin herskerperiode stadig mer autokratisk og ustabil, som til slutt førte til at han ble drept av pretorianer-prefekten Macrinus i 217, som også ble hans etterfulgte. Macrinus ble den første keiseren som ikke var av senatorisk rank.

Rikets domstol var dominert av fremtredende kvinner, som kontrollerte tiltredelsene av keiserne Elagabalus i 218 og Aleksander Severus, den siste keiseren av dynastiet, i 222. I dynastiets siste fase var Senatets makt gjenopplivet, og en rekke skattemessige reformer ble vedtatt.

Til tross for suksess mot det sassanidiske riket i øst, førte Alexander Severus’ dårlige administrative evner til at hæren gjorde opprør og fikk ham drept i 235. Alexander Severus’ død sendte riket i hendene på en rekke soldatkeisere, og et halvt århundre med borgerkrig og ufred.

I 258 brøt provinsene Gallia, Romersk Britannia og Hispania med Roma og dannet det galliske riket. To år senere skjedde det samme i øst, Syria, Palestina og Egypt dannet Det palmyrenske rike som ble støttet av sassanidene.

En storstilt gotisk invasjon ble slått tilbake ved Naissus i 268. Denne seieren var betydelig som krisens vendepunkt, en rekke energiske soldatkeisere tok nå makten. Keiser Claudius II Gothicus’ seirer de neste to årene drev alamannerne tilbake og gjenvant Hispania fra det galliske riket. Da Claudius døde i 270 ble han etterfulgt av Aurelian, som fortsatte gjenreisingen av riket.

Aurelian brakte riket gjennom den verste tiden av krisen (270-275) ved å angripe vandalene, vestgoterne, palymerene, perserne og til slutt restene av det galliske riket. Mot slutten av 274 var Romerriket igjen samlet og grensestasjonene nok en gang sikret. Det skulle gå mer enn hundre år før romerne igjen mistet overtaket over sine eksterne fiender.

Selv om Aurelian hadde spilt en betydelig rolle i å gjenopprette keiserrikets grenseforsvar mot eksterne trusler, gjensto fortsatt de fundamentale problemene som hadde ført til krisen. Lover om hvem som skulle ha retten til å etterfølge keiseren hadde aldri blitt klart definert, noe som resulterte i en rekke borgerkriger mellom de forskjellige faksjonene, senatet, militæret og andre, som alle støttet sin egen kandidat til tronen. Et annet problem var størrelsen på riket, som gjorde det vanskelig for en enkelt hersker å effektivt håndtere flere trusler samtidig. Disse problemene ble tatt hånd om av Diokletian, i hans radikale og omfattende reformer som skulle la Romerriket overleve minst hundre år til.

I 284 kom Diokletian til makten i keiserriket, han viste seg å være både en dyktig general og politiker. Han igangsatte en rekke reformer for å stabilisere riket etter den lange borgerkrigen. De siste restene av den gamle republikken ble nå ryddet bort. Principatsystemet, hvor keiserne så seg selv som «førsteborger», ble erstattet med et åpent monarki, Diokletian etablerte seg selv som dominus et deus (herre og gud). Diokletians reformer anleder den perioden av Romerrikets historie som blir kalt dominatet, etter keiserens tittel dominus.

Ved å erobre så store og uregjerlige områder hadde Romerriket skaffet seg en svært lang nordgrense som var kostbar å forsvare mot stadige angrep. Grensen gikk fra Nordsjøen til Svartehavet, hovedsakelig langs de store elvene. Når folkevandringer østfra i tillegg skapte press mot østgrensen fra år 250, måtte romerne trekke seg tilbake fra Mesopotamia. Korrupsjon, politisk strid og Romas enorme forbruk av ressurser gjorde at riket begynte å forfalle.

Diokletians erfaringer gjennom sine første ni års reiser i riket for å møte de mange problemene det sto overfor brakte ham til den konklusjonen at keiserriket var for stort for én enkelt keiser. Det var for eksempel ikke mulig å svare på både germanernes landganger over Rhinen og opprøret i Egypt samtidig. Diokletians radikale løsning på problemet var å innføre et tetrarkisk system, hvor riket ble delt mellom fire keisere. Dette muliggjorde å styre riket på en fornuftig måte, i tillegg til at det inkluderte et system for arvefølgen, konstruert for å unngå at keiserriket skulle falle tilbake til borgerkrig etter Diokletians avgang. Samtidig som det økte keisernes mulighet til effektivt å styre riket, marginaliserte tetrarkiet senatet som forble i Roma, siden ingen av keiserne slo seg ned i den gamle hovedstaden.

I 305 abdiserte Diokletian og hans medkeiser Maximian, og systemet for arvefølgen ble testet. Det viste seg raskt at det ikke virket slik Diokletian hadde tenkt, raskt etter abdikasjonen gjenoppsto kaoset rundt hvem som skulle overta etter de sittende keiserne. Resultatet var en rekke nye borgerkriger som varte frem til 325 da Konstantin den store klarte å samle riket under seg.

På 300-tallet ble presset fra folkevandringer så sterkt mot nordgrensen at hovedstaden ble flyttet til Bysants i år 330.

Forfallet akselererte på 300-tallet, særlig i vest og markedsøkonomien måtte vike til fordel for naturalhusholdning. Byene ble fraflyttet, og det ble vanskelig å forsyne hæren.

Konstantin var hedensk fra fødselen av. Han mente at guden Apollon beskyttet ham, noe man kan se på myntene utstedt i Konstantins regjeringstid. Moren Helena var imidlertid kristen, sannsynligvis fra fødselen av.

I 313 ble kristendommen legalisert i Romerriket, noe som banet vei for at den senere skulle bli statsreligion. Mange av kirkens senere funksjoner og institusjoner ble utviklet i løpet av Konstantins regjeringstid, bl.a. ble Konsilet i Nikea sammenkalt i 325. Konstantin selv ble ikke døpt før på sitt dødsleie i 337.

Etter at Konstantin hadde sikret sin makt, begynte han å bygge en ny hovedstad der den gamle greske byen Bysants lå. Han døpte byen Nova Roma, og utstyrte den med et senat og administrasjon slik som Roma. Den nye byen fikk både kristne kirker og tradisjonelle romerske templer tilegnet de romerske guder.

Etter Konstantins død fikk byen navnet Konstantinopolis (Konstantinopel), Konstantins by. Byen ble etter hvert stadig viktigere, og ble etterhvert rikets hovedstad.

Hovedartikler: Vestromerriket og Østromerriket

Gjennom sin historie kontrollerte Romerriket alle de greske statene som lå ved Middelhavet og de keltiske områdene av Vest-Europa. Administrasjonen av Romerriket utviklet seg mot separate østlige og vestlige halvdeler, mye på grunn av kulturforskjellen mellom det hellenistiske øst og romerske vest. I år 395 ble Romerriket delt i det vestromerske rike med Roma som hovedstad, og det østromerske eller bysantinske rike med Konstantinopel som hovedstad.

Vestromerriket falt raskt fra hverandre og omfattet i år 400 bare Italia. Utviklingen i vest gikk i retning av et stadig mer geistlig styre, og kirken fikk stadig mer makt. I år 476 ble Roma erobret av visigoterne, og Det vestromerske rike opphørte å eksistere. Østromerriket besto frem til år 1453 da Konstantinopel ble erobret av tyrkere.

Romerrikets innflytelse på styresett, lovgivning, arkitektur og språk i den vestlige verden kan knapt overvurderes. Latin er stadig den katolske kirkes offisielle språk, og vår viktigste kilde til fremmedord.

• Kroningen av Karl den store til romersk keiser av pave Leo III var ment som en gjenopprettelse av Vestromerriket. Det hellige romerske rike (det tysk-romerske rike) anså seg som den direkte fortsettelse av Romerriket. Dets keiser ble i mange hundre år kronet av paven i Roma, og er således den etterfølger med det sterkeste krav på å være romerrikets etterfølger.

• Det bysantinske riket ble i 1204 delt i tre riker som alle hevdet å være den rettmessige etterfølgeren av romerriket: Det latinske riket, Keiserriket Nikea og Keiserriket Trapisund. Keiseren av Nikea var den som etter hvert etablerte seg som keiser av Konstantinopel, og blir sett av historien som den rettmessige fortsettelsen av Østromerriket.

• Etter Det bysantinske rikets fall var det mange som snudde seg mot Moskva og Russland, hvor patriarken hadde brutt med patriarken i Konstantinopel. I 1547 tok Ivan IV tittelen tsar (царь, en russisk versjon av caesar), senere skulle Peter den store ta tittelen keiser (Император).

• Den bulgarske kirke var i 870 blitt uavhengig av Konstantinopel, og bulgarerne etablerte snart sitt eget keiserrike, et rike som med noen avbrudd varte til 1946.

• Den serbiske Stefan Dusan brukte også tittelen tsar (цар), men hans rike falt raskt fra hverandre etter hans død.

• Napoléon Bonapartes franske keiserrike ble sett på som et forsøk å gjenopprette det romerske riket. Det var av stor betydning for å få legitimitet for dette kravet for Bonaparte at han klarte å tvinge den tysk-romerske keiseren til å abdisere som romersk keiser i 1806.

• De østerrikske og senere de tyske monarkene tok tittelen keiser. Landenes heraldiske våpen er den romerske ørn.

• 1964 Romerrikets fall, en film som skildrer Commodus' tid som keiser. Den er ikke historisk korrekt.
• 1976 Jeg, Claudius, en BBC-serie av Robert Graves dramatisering av intriger i keiserhoffet fra Augustus til Claudius bygd på overleverte skriftlige kilder^[1]
• 2000 Gladiator, en spillefilm som finner sted i Commodus' regjeringstid.^[2]
• 2005 Rome,^[3] en tv-serie sentrert rundt to romerske soldaters liv i Julius Caesars år som diktator og i sesong 2 Octavians vei mot makten.

• Romerriket
• Liste over romerske keisere
• Liste over vestromerske keisere
• Liste over østromerske keisere

• Patrick Bruun: Asia møter Europa: 200 f. Kr-500 e.Kr. Aschehougs verdenshistorie bind 3. Verk fra 1980-tallet som forsøkte å sammenligne utviklingen i flere kulturkretser i Antikken uten å fremheve Romerriket som noe unikt.   ISBN 82-03-22358-3
• Jérôme Carcopino: Keisertidens Roma: daglig liv i det første århundre (La vie quotidienne à Rome à l'apogée de l'Empire, 1939) Klassisk fremstilling av kultur-, religions- og dagliglivshistorie basert på inngående kjennskap til litterære kilder. Er til tider naiv i kildekritikk, men ellers velskrevet og kildenær klassiker.   ISBN 82-91004-59-5
• Peter Connolly & Hazel Dodge: Antikkens storbyer: livet i det gamle Athen og Roma (The ancient city) Mesterlig grafisk rekonstruksjon av Roma og Athen i fargemalerier.   ISBN 82-03-22267-6
• Anne Eriksen: Minner fra den evige stad: skandinavers reiser til Roma 1850-1900 Ikke om romerriket i seg selv, men om 1800-tallets latinlærde nordmenns forestillinger om hvordan Romerriket hadde vært, før og etter dannelsesreise til Romas ruiner. Folkloristisk perspektiv på historien (historien er det som blir husket, ikke det som skjedde)   ISBN 82-530-1908-4
• Tore Janson: Latin : kulturen, historien, språket Om hvordan språket fra keisertidens Roma har preget 2000 års europeisk og norsk kultur. Den svenske originalen er omarbeidet til norske forhold Vibeke Roggen og Hilde Sejersted   ISBN 82-530-2612-9
• Jørgen Christian Meyer et. al: Antikkens historie : høvdingdømme, bystat, imperium   ISBN 82-456-0143-8
• Bjørn Qviller: Romersk politisk kultur og sosiologisk historie Romerske politikk forstås som en utslag patron- klientnettverk   ISBN 82-456-0711-8
• Johan Schreiner: Antikkens historie 1996 Tradisjonell fremstilling med vekt på politisk historie

• Edward Gibbon, The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, (1776–1788)
• John Bagnell Bury, A History of the Roman Empire from its Foundation to the death of Marcus Aurelius, 1913
• J. A. Crook, Law and Life of Rome, 90 BC–AD 212, 1967, ISBN 0-8014-9273-4
• Suzanne Dixon, The Roman Family, 1992, ISBN 0-8018-4200-X
• Donald R. Dudley, The Civilization of Rome, 2nd ed., 1985, ISBN 0-452-01016-0
• A.H.M. Jones, The Later Roman Empire, 284–602, 1964, ISBN 0-8018-3285-3
• Andrew Lintott, Imperium Romanum: Politics and administration, 1993, ISBN 0-415-09375-9
• Ramsay Macmullen, Roman Social Relations, 50 BC to AD 284, 1981, ISBN 0-300-02702-8
• Michael Rostovtzeff, The Social and Economic History of the Roman Empire 2nd ed., 1957
• Ronald Syme, The Roman Revolution, 1939, ISBN 0-19-280320-4
• Colin Wells, The Roman Empire, 2nd ed., 1992, ISBN 0-00-686252-7

• (en) Roman Empire – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Atlas of ancient Rome – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

• Krig og diplomati mellom romere og germanere, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Leiesoldaten og hærføreren, artikkel hos Norgeshistorie.no

• Fagenes Infoguide: Emner på tværs - Romerriget Arkivert 11. februar 2006 hos Wayback Machine.
• Fagenes Infoguide: Ungdomsuddannelser - Romersk kultur
• Links til Romerriget Arkivert 3. august 2003 hos Wayback Machine.
• Romerriget, krige
• Romersk historie
• Annas Rom Guide

• Google: Ancient Rome
• Interactive Map of the Roman Empire Arkivert 25. februar 2021 hos Wayback Machine. from resourcesforhistory.com
• The Tabula Peutingeriana, a Medieval copy of a Roman map of the Roman Empire
• Rome Unleashed – Roman History Link Arkivert 5. mars 2012 hos Wayback Machine.
• www.roman-empire.net An extensive site on the Roman Empire.
• Grout, James, Encyclopaedia Romana
• J. O'Donnell, Worlds of Late Antiquity website: links, bibliographies: Augustine, Boëthius, Cassiodorus etc.
• Portrait gallery of Roman emperors Arkivert 2. september 2011 hos Wayback Machine.
• The Roman Empire in the First Century from PBS. Resources about Emperors, poets and philosophers of Rome, life in the 1st Century AD, and an "Emperor of Rome" game
• Rulers of ancient Rome a list of rulers in the Roman world from 753 BC – 476 AD

• Edward Gibbon : Histoire de la décadence et de la chute de l'Empire romain sur Gallica
• Abrégé d'histoire romaine
• Un site extrêmement complet sur les Empereurs romains, à lire toutefois avec précautions
• La dynastie des Antonins

• Antiikin Rooma
• Koulukanavan Rooma-sivusto, suunnattu peruskoululaisille

• Virtual Library Geschichte – Einzelprojekte: Die Römer in Deutschland (Ressourcen im Internet)
• Link zu De Imperatoribus Romanis
• LacusCurtius (Umfangreiche Informationen über das antike Rom)
• Theodor Mommsens Römische Geschichte im Projekt Gutenberg
• Projekt Imperium Romanum: Darstellung der römischen Welt auf über 1000 Seiten
• Die Römer Online – Umfassende Informationen zu römischer Kultur
• Römische Geschichte in annalistischer Darstellung
• Imperium Romanum: ausführliche Seite zur römischen Geschichte
• Geschichte des Römischen Imperium

• Wikibooks: Geschiedenis van Rome