Konstantin XI Palaiologos
| Konstantin XI Κωνσταντίνος ΙΑ' Παλαιολόγος Δραγάτσης | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. februar 1404 Konstantinopel | ||
| Død | 29. mai 1453 Konstantinopel Falt i slag | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Theodora Tocco (1428–1429) Caterina Gattilusio (1441–1442) Theodora Tocco (1428–)[1] Caterina Gattilusio[1] | ||
| Far | Manuel II Palaiologos[2] | ||
| Mor | Helena Dragaš | ||
| Søsken | Demetrios Palaiologos Andronikos Palaiologos, Lord of Thessalonica Johannes VIII Palaiologos Thomas Palaiologos Theodoros II Palaiologos | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
| Regjerte | 6. januar 1449 - 29. mai 1453 | ||
| Dynasti | Palaeologiske dynasti | ||
| Forgjenger | Johannes VIII | ||
| Etterfølger | Thomas Palaeologos og Andreas Palaeologos (i eksil) | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Se også liste over østromerske keisere | |||
Konstantin XI Palaiologos (gresk: Konstantínos Dragásis Paleológos Κωνσταντῖνος Δραγάσης Παλαιολόγος, også kjent under navnet Konstantin Dragatses, født 9. februar 1404 i Konstantinopel, død 29. mai 1453 samme sted) var den siste østromerske keiser.
Han ble drept i kampene som fulgte etter at Konstantinopels murer hadde falt for sultan Mehmet II. Ifølge legenden kjempet han uten sine keiserlige kjennetegn, og ettersom tyrkerne ikke gjenkjente ham, skal han ha blitt begravet i en massegrav sammen med sine falne soldater.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Konstantin var den åttende av ti sønner. Faren var keiser Manuel II Palaiologos' og moren Helena Dragaš. Han vokste opp med dem i Konstantinopel.
Regent, despot
[rediger | rediger kilde]Fra 1437 til 1439 var han regent i Konstantinopel for sin fraværende bror, keiser Johannes VIII Palaiologos. Før han selv ble keiser var han despot i den bysantinske provins Morea på halvøya Peloponnes, der han ryddet av veien de siste rester av frankisk fremmedstyre.
Keiser
[rediger | rediger kilde]Etter brorens død ble han keiser i 1448, og kronet allerede i despotatshovedstaden Mistra, for å komme eventuelle innsigelser i forkjøpet. Men uansett var rikets undergang på dette tidspunkt så godt som beseglet.
De osmanske tyrkere under sultan Mehmed II hadde allerede inntatt nesten hele Lilleasia. Bare et lite område rundt Konstantinopel og en smal landstripe langs den østlige svartehavskysten var det som gjenstod av Det bysantinske rike. Sultanen tilbød keiseren herredømmet over Morea, noe han avviste.
I 1452 begynte den osmanske hær med forberedelsene til en beleiring av Konstantinopel. Den begynte den 2. april 1453. Den 29. mai 1453 forberedte keiseren seg på det avgjørende slag, sammen med sine østromerske soldater og fem hundre soldater fra republikken Genova som var kommet som forsterkning på skip og var blitt begeistret mottatt av bysantinerne.
De bad en siste gang i kirken Hagia Sophia, og så angrep osmanene. Det var en hard kamp med stort mannefall, men osmanene hadde minører og en kanon av meget stort kaliber (75 cm), som bare kort tid forut vart blitt oppfunnet av en ungarsk kanonstøper. Ifølge enkelte var kanonen ikke av avgjørende betydning, på grunn av de få kulene man hadde og problemene med en alt for voldsom rekyl.
En liten sideport (Kerkaporta ved Blachernae), som ikke var skikkelig sperret og muligens var blitt blokkert ved kanonbeskytningen, vat blitt oversett av forsvarerne, og dermed fikk angriperne innpass. Keiser Konstantin XI ble sett heroisk kjempende ved hovedstadens porter; hans lik ble imidlertid ikke funnet etterpå. En rekke myter og legender vokste frem, som den at erobreren Mehmed II lot hver falne kropp vaske og undersøke, til man til slutt angivelig fant keiseren (han hadde avlagt alle sine identifiserende klær og kjennemerker, unntatt purputskoene, som han glemte). Hva som så skal ha skjedd med ham er uklart.
Konstantins død og erobringen av Konstantinopel betød at Det bysantinske rike og det siste kristne bolverk mot osmanene var falt. Ved Svartehavet i Lilleasia eksisterte nok fortsatt det lille keiserriket Trapezunt, som var kristent og bysantinsk preget. Men i 1461 ble også dette erobret av osmanene, og det avsluttet helt det kristne herredømme i Lilleasia.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b The Peerage person ID p15020.htm#i150196, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
- Harris, Jonathan, The End of Byzantium, New Haven and London: Yale University Press, 2010. ISBN 978-0-300-11786-8
- Nicol, Donald M., The Last Centuries of Byzantium, Cambridge: Cambridge University Press, 1993, 2nd edition. ISBN 0-521-43991-4
- The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991
- Encyclopedia of Roman Emperors entry
 Østromersk keiser | ||
| Palaiologiske dynasti | ||
| Forgjenger: Johannes VIII Palaiologos | 1449–1453 | Etterfølger: Thomas Palaiologos Andreas Palaiologos (i eksil) |
| Østromerriket | ||