Kristiansund

Kristiansund
Land		Norge
Fylke		Møre og Romsdal
Status		kommune
Innbyggernavn		kristiansunder, kristiansunding
Grunnlagt		1631
Adm. senter		Kristiansund
Areal  – Totalt  – Land  – Vann		87,44 km²[2] 86,17 km²[1] 1,27 km²[1]
Befolkning		24 159[3] (2023)
Bef.tetthet		280,36 innb./km²
Antall husholdninger		11 449
Kommunenr.		1505
Målform		Nøytral
Nettside		nettside
Politikk
Ordfører		Kjell Neergaard (Ap) (2015, 2019, 2023)
Varaordfører		Linda Dalseg Høvik (Nordmørslista) (2023)
Befolkningsutvikling 1951–2010[b]
Kristiansund 63°06′41″N 7°43′55″Ø
Kristiansund på Commons b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB

Kristiansund (tidligere også Lille-Fosen, Fosna og Christianssund) er en by og kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal med 24 404 innbyggere. Kommunen består av fem større øyer samt en rekke mindre øyer, holmer og skjær. Kristiansund er omgitt av hav og fjorder; i nordøst, over Trondheimsleia, ligger Smøla kommune, øst for Talgsjøen ligger Aure, sørøst for Freifjorden Tingvoll, i sør Gjemnes kommune og i vest Bremsnesfjorden og Averøy kommune. Mot nord og nordvest ligger Norskehavet.

I historieverket som ble utgikk til byens jubileum i 1942 omtales Kristiansund ofte som byen på de tre øyene: Kirkelandet, Innlandet og Nordlandet. Men kristiansundere snakker om byens fire land; i tillegg til de tre nevnte regnes da Gomalandet som er forbundet med Kirkelandet ved et eide og på den måten ikke er ei øy. Omkring den gode naturlige havna som disse øyene danner vokste ladestedet Lille-Fosen fram på 1600-tallet. Ladestedet fikk i 1742 status som kjøpstad og nytt kongelig navn, Christianssund.

Etter kommunesammenslåingen i 2008 ble Frei kommunens største øy.

Tettstedet Kristiansund ligger helt ut mot havet og har 18 103 innbyggere per 1. januar 2023^[4].

Den gode naturlige havna og plasseringen ved skipsleia er sammen med fjordene mot bygdene på Nordmøre bakgrunnen for at en by ble etablert nettopp her. Kristiansund vokste fram basert på trelasteksport, fiskeri og klippfiskproduksjon, mens næringslivet i dag er sentrert rundt olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken.

Spor etter den eldste bosetningen i Norge, Fosnakulturen, ble først oppdaget på Nordlandet i Kristiansund.

Frei er den største øya i Kristiansund kommune, med 63,08 km². Omkring Frei er det flere mindre øyer som Flatsetøya, Husøya, Fugløya, Hansøya, Rensvikholmen, Amundøya, Brattøya, Flatøya og Kattholmen. På Frei ligger kommunens høyeste punkt, Freikollen, 629 moh.^[5]

Kristiansund sentrum ligger fordelt på tre øyer: Nordlandet er den største øya og her ligger Kvernberget. Den nest største øya består av to sammenhengende «land»: Kirkelandet og Gomalandet som er geografisk adskilt ved Vågen og et dalsøkk i forlengelsen av denne. Broen Viadukten forbinder «landene». Innlandet er den minste av de tre øyene i byen Kristiansund.

Innlandet og Kirkelandet er forbundet med Sørsundbrua, mens Gomalandet og Nordlandet er forbundet med Nordsundbrua. Den gamle bybebyggelsen er fordelt på alle de tre øyene, mens selve forretningssenteret ligger på Kirkelandet. Et nytt sentrum har vokst fram på Nordlandet, blant annet med Futurasenteret, et stort kjøpesenter. Omsundbrua forbinder Nordlandet med Frei.

Også øya Skorpa er en del av byen. Skorpa har broforbindelse over til Gomalandet via Meløya. På Skorpa planlegges stor utbygging med nye boliger. Mindre øyer: Eaholmen i Brunsvika, Eaholmen i Dalabukta, Meldalsholmen, Meløya og Nordholmen.

Øya Grip som ligger ute i havet, nord for byen, er også en del av Kristiansund kommune. Fiskeværet Grip hadde tettbebyggelse og kirke allerede i middelalderen.

I byhistorien omtales Kristiansund som byen på de tre øyene. En kristiansunder omtaler hjembyen som byen med fire land: Kirkelandet, Gomalandet, Nordlandet og Innlandet. Omkring havna ligger fire markante land. At to av dem er forbundet ved et smalt eid (slik at de tilsammen utgjør en øy) forhindrer ikke at de omtales som to land.

• 
  Nordlandet
• 
  Gomalandet
• 
  Kirkelandet
• 
  Innlandet
• 
  Frei

Bremsnesfjorden ligger vest for Kristiansund kommune, i øst ligger Talgsjøen, og Freifjorden ligger i sør og sørøst. Nord for Kristiansund er det vestlige utløpet av Trondheimsleia.

Bolgsvaet og Omsundet skiller øya Frei fra Innlandet og Nordlandet. De tre innløpene til Kristiansund havn går gjennom Sørsundet, Markussundet og Nordsundet. En viktig del av havneområdet i Kristiansund by var Vågen.

Kristiansund kommune har kystklima, med relativt mild og kort vinter, og moderat varm sommer. Været varierer en god del fra ytre og nordligste del av kommunen til den indre og sørligste del som ligger skjermet fra havet av høye fjell. For perioden 1985–2015 er august gjennomsnittlig den varmeste måneden med en middeltemperatur på 14 °C, mens januar var kaldest med 1 °C. Desember var i samme perioden den mest nedbørrike måneden med gjennomsnittlig 77,5 mm, mens april var tørrest med 30,3 mm nedbør. Målestasjonen ligger sentralt i gamle Kristiansund kommune.

Kristiansund har 24 159 innbyggere (18. mai 2023)^[6], og er med det den mest folkerike kommunen på Nordmøre. Innbyggertallet er stigende, og befolkningsframskrivinger anslår at over 29 500 vil bo i kommunen i 2040 ved middels nasjonal vekst.^[7]

Tettbebyggelsen i byen danner tettstedet Kristiansund, og ligger fordelt på øyene Kirkelandet, Innlandet, Skorpa og Nordlandet. Dette defineres av SSB som ett sammenhengende tettsted med en befolkning på 18 103.^[8]

På Frei er det ett større og to mindre tettsteder. Det største, Rensvik, som tidligere var administrasjonssenter for Frei kommune, har 2 550 innbyggere. På østsiden av øya ligger Solsletta med 735, mens 636 bor på Storbakken som ligger på sørsiden av Frei. Kvalvåg regnes ikke lenger som et eget tettsted.

Grip stavkirke er kommunens eldste kirke og ligger i det tidligere fiskeværet Grip, Nordmøres eneste tettbebyggelse i middelalderen. Stavkirken er fra 1400-tallet.

Kirkelandet kirke er kommunens nyeste kirke, og den er bygd sentralt på hovedøya Kirkelandet som siste brikke i gjenreisingen av byen etter ødeleggelsene under annen verdenskrig. Kirkelandet kirke er et hovedverk i moderne norsk kirkearkitektur, og den ligger plassert øverst i en akse gjennom Øverparken med Freikollen som fondmotiv. Dagen kirke på Kirkelandet er den tredje i rekken. En kirke fra 1700-tallet ble revet midt på 1800-tallet for å gi plass til en stor kirke i nygotisk stil i Øverparken. Denne brant under bombingen i 1940.

Nordlandet kirke ligger på øya Nordlandet, og er en av de få bygningene i denne bydelen som ikke brant ned i aprildagene 1940. Kirken er i huggensten og er oppført 1914.

Frei kirke er bygd 1897 i nygotisk stil og ligger sørligst på øya Frei.

Misjonssalen Kristiansund er en menighet tilsluttet Norsk Luthersk Misjonssamband. Menigheten ligger sentralt på Løkkemyra og ble startet i 2018.

Betania Kristiansund er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Betania Kristiansund ble stiftet 1936.

St. Eystein kirke er en katolsk kirke som ligger sentralt på Kirkelandet. Den første kirka brant ned ved bombingen i 1940, mens dagens kirke ble bygd i 1958. St. Eysteins menighet ble opprettet i 1934 og dekker den katolske kirke på Nordmøre.

Totalt er det ni barneskoler i Kristiansund. Allanengen barneskole og Dalabrekka barneskole ligger på Kirkelandet, Gomalandet barneskole ligger på Gomalandet, Nordlandet barneskole og Dale barneskole ligger på Nordlandet, Innlandet barneskole ligger på Innlandet, mens Rensvik skole, Frei skole og Bjerkelund barneskole ligger på Frei.

Det finnes tre ungdomsskoler innenfor kommunens grenser. Nordlandet ungdomsskole og den nyere Atlanten ungdomsskole ligger begge innenfor den gamle bygrensen til Kristiansund, mens Frei ungdomsskole ligger i tettstedet Rensvik på Freiøya.

Byen har to videregående skoler: Den studieforberedende Atlanten vgs. og den yrkesfaglige Kristiansund vgs..

Avisen Tidens Krav ble etablert i 1906 og er enerådende på papir i byen etter at Romsdalsposten gikk inn på 80-tallet. Mediehuset KSU 24/7 startet opp i april 2016 og har i dag en nettside for nyheter og sender lokalradio i Kristiansund og på Nordmøre. NRK Møre og Romsdal har også et lokalkontor med tre ansatte på Kongens plass i sentrum.

Havna er byens egentlige sentrum og grunnlaget for byens eksistens. Havna har tre innseilingsløp. Kristiansund kommunale sundbåtvesen, Sundbåten driver lokal passasjertrafikk mellom de fire landene i byen med piren framfor Kaibakken som utgangspunkt.

Kristiansund har anløp av hurtigruta to ganger hver dag. Kystekspressen trafikkerer strekningen Kristiansund-Trondheim med hurtigbåt.

Riksvei 70 forbinder Kristiansund med Oppdal og E6 i Trøndelag. Kristiansund hadde lenge ingen fast veiforbindelse til riksvegnettet. Tidlig i 1950-åra ble ideen om en undersjøisk tunnel lansert, og høsten 1992 kunne Krifast åpne. Kristiansund og Freis fastlandsforbindelse består av Freifjordtunnelen under fjorden fra Fladsetøya i Frei til Bergsøy i Gjemnes. Fra Bergsøya løper E39 og riksvei 70 i felles flytebru østover mot Tingvollhalvøya, der 70 tar retning mot Sunndalsøra. Den kryssende E39 gir fra Bergsøy forbindelse nordover til Trondheim og sørover via Gjemnessundbrua til Batnfjordsøra og Molde.

Riksvei 64 går vestover fra Kristiansund gjennom en dyp undersjøisk tunnel, Atlanterhavstunnelen, til Averøy og fortsetter som Atlanterhavsveien til Hustadvika.

Fylkesvei 680 forbinder Kristiansund med nabokommunen i nordøst, Aure. Fergeforbindelsen Seivika - Tømmervåg er del av denne veien som også gir forbindelse til Smøla kommune. Dette er i 2024 det eneste fergesambandet i Kristiansund.

Fra Kristiansund er det bussforbindelse blant annet til Trondheim, Sunndalsøra, Oppdal, Molde, Ålesund, Ørsta og Volda. Kollektivselskapet FRAM AS har ansvar for den offentlige busstrafikken i Møre og Romsdal. Boreal kjører buss i Møre og Romsdal på kontrakt med fylket.^[9]

Luftfart er en viktig del av samferdselen i Kristiansund. Fra Kristiansund lufthavn, Kvernberget er det daglige flyvninger til Oslo, Bergen, Haugesund, Kristiansand, Stavanger og Trondheim. Kvernberget lufthavn har også en helikopterbase for oljevirksomheten på Haltenbanken.^[10]

Første gang Kristiansund fikk flybesøk var 3. september 1919, da et sjøfly besøkte byen.

Kristiansundsdialekten er et bymål med sterke trekk fra fosenmålet. Dativ mangler, diftongene ei/øy/au er i all hovedsak bevarte; svake hunkjønnsord har -a i bundet form entall.

mann, 56 år, fra Kristiansund, stedsnavn nevnes ikke

---

mann, 56 år, fra Kristiansund, stedsnavn nevnes ikke

---

mann, 56 år, fra Kristiansund, stedsnavn nevnes

---

tenåringsjente fra Kristiansund, stedsnavn nevnes ikke

---

Problemer med å lytte til disse filene? Se Hjelp:Multimedia.

Næringslivet i Kristiansund domineres i dag av olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken. Oljeforsyningsbasen Vestbase er viktig i denne sammenheng, sammen med flyplass og helikopterbase. Den oljebaserte næringen er i dag i kraftig vekst, og en analyse fra 2013 anslår at næringen har behov for 1600 nye stillinger i tiden fram mot 2020.^[11]

Skipsbygging, fiske, og fiskeforedling har vært viktige virksomheter i byen. Kristiansund hadde i 1980 tre store skipsverft.

Klippfiskproduksjon var lenge hovednæringen i Kristiansund og det som gjorde byen kjent. Firmaet Lorentz A. Lossius AS produserte og eksporterte fram til om lag 2010 klippfisk fra Kristiansund og hadde produksjonslokaler og kontorer på Innlandet. Klippfisken har også inspirert byens kulturliv, og Operaen Donna Bacalao, som ble satt opp i Kristiansund for første gang i 2008, har sitt motiv fra arbeidslivet og klassemotsetningene på klippfeskbergan.

Fiskefett ga grunnlag for varig industrivirksomhet med produksjon av margarin og såpe. Goma fabrikker startet margarinproduksjon fra Vågen i 1900. I 1930 ble produksjonen lagt om til såpeprodukter. Margarinproduksjonen ble senere faset ut og i 1976 flyttet fabrikken til det nye industriområdet på Løkkemyra. Selskapet skiftet navn til Ello før det i 1995 fusjonerte med Lilleborg, og navnet er i dag Lilleborg AS, avd. Ello. Fabrikken produserte fram til 2016 produkter som Lano og Solidox og Pepsodent.^[12][13] Produksjonen i Kristiansund ble nedlagt i 2016 og foregår i dag i Sverige.

Jonas Eriksen AS var en tradisjonsrik skipshandel og jernvareforretning i bysenteret. Firmaet ble etablert i 1902. Driften nedlagt i 2014.

Kristiansund var i en lengre periode midt på 1900-tallet styrt av et rent arbeiderpartiflertall. I 1990-årene ble Høyre det dominerende partiet. Ved det første valget til den nye storkommunen i 2007 fikk Arbeiderpartiet igjen ordføreren, og over 46 % av stemmene. Partiets popularitet ble bekreftet ved valget i 2011. Ved kommunevalget i 2015 gikk Arbeiderpartiet sterkt tilbake, men var fortsatt det største partiet. Senterpartiet hadde stor framgang og fikk 24,5 prosent av stemmene, en økning på 21,7 prosent. Valget i 2019 bekreftet Arbeiderpartiets sterke stilling i byen.

Det første funnet fra eldre steinalder i Norge ble gjort ved Voldvatnet på Nordlandet i Kristiansund så tidlig som i 1909 av Anders Nummedal. Fosnakulturen fikk sitt navn etter byen på Nordmøre og går helt tilbake til 8000 år f.Kr. Disse ytre distriktene var tidlig isfrie, og i havet fantes rikelig med føde. Folk kan ha bodd på Nordmørskysten før istiden var slutt. Dessuten var det tilgang på flint og andre harde bergarter. I Kristiansund er det også hellere med spor etter veidefolk fra yngre steinalder.^[16]

Slaget på Rastarkalv er kjent fra Snorres kongesagaer. Slagstedet fra år 955 ligger på sørsiden av øya Frei. Kong Håkon den gode kjempet mot Eirikssønnene som hadde støtte fra Danmark. Det står tre bautasteiner på Raskarkalv, på haugen bak Frei kirke, til minne om dette slaget.^{[trenger referanse]}

Det er 15 meter lange skipsrøyser på Rastarkalv.

Tørrfisk var et viktig eksportprodukt fra Norge i middelalderen, gjennombruddet foregikk på 1100-tallet. Fiskeværet Grip var et av produksjonsstedene. Kysten utenfor Nordmøre var et viktig gyteområde for skrei, og var naturgrunnlaget for et viktig fiskeri på seinvinteren. Det er grunn til å tro at fiskeværet på denne tiden hadde fast bosetning, og at tilreisende fiskere fra fjordene innenfor var sesongarbeidskraft i den viktigste fisketiden. I middelalderen var Grip den eneste tettbebyggelsen i det som i dag er Kristiansund kommune med blant annet erkebiskopen i Nidaros som væreier. Stavkirken er et viktig kulturminne fra denne tiden og blant annet alterskapet forteller om handelsforbindelsene til Hansabyene i Nord-Tyskland. Men fiskeværet hadde ingen plassering som kunne utvikles til en by, og på 1500-tallet ble det stadig dårligere lønnsomhet i fiskeriene. Nå var det fjordbygdene som hadde den mest etterspurte ressurs, nemlig skog.

Skipsleia og ei god havn er grunnlaget for byens eksistens, og havna i Lille-Fosen er kjent så langt tilbake som det finnes kilder. Fosna gård i Vågen regnes for å være byens vugge, men det er usikkert i hvilken grad det var fast bosetning rundt havna allerede i middelalderen.^[17]

På 1600-tallet utviklet det seg en liten tettbebyggelse ved havna mellom de tre øyene. Fremveksten av stedet hadde særlig bakgrunn i økende eksport av råvarer (særlig trelast) til resten av Europa. Det var særlig hollandske skip som årvisst kom til Nordmøre. Vågen i Fosna ble fast oppankrings- og samlingssted for fartøy som besøkte distriktet. Her opprettet staten tollstasjon (i 1630) for å kontrollere trelasthandelen på Nordmøre. Fra Fosna var det lett for tollerne å holde oppsyn med leden og de fleste fartøy som passerte. Nordmøre ble tolldistrikt i 1606 eller tidligere.^[18] Stedet fikk status som ladested underlagt Trondheim, en by med en tillatelse til å drive handel med begrenset utvalg varer. 1600-tallet kalles for hollendertiden i Kristiansunds historie. Nederlandske sjøkart fra denne tiden har mange navn langs fjordene på Nordmøre. Det var trelast nederlenderne var interessert i. Tollstedet ble først og fremst opprettet for å kontrollere trelasthandelen. De første kjøpmennene i Lille-Fosen handlet med trelast, tørrfisk og sild.

I 1690-årene brakte nederlenderen Jappe Ippes med seg kunnskaper om produksjon av klippfisk til Norge. Den 11. august 1691 fikk han et kongelig privilegiebrev som gav ham tillatelse til å drive med tilvirkning og eksport av klippfisk i ladestedet Lille-Fosen og på Tustna. Etter noen år måtte han gi opp.

I 1733 hadde Lille-Fosen besøk av Christian VI og dronning Sophie. Noen år senere skulle han, tross protester fra kjøpmennene i Trondheim og Bergen, gi status som kjøpstad og bynavn til ladestedet på Nordmøre.

Den 29. juni 1742 fikk ladestedet status som kjøpstad og nytt navn, Christianssund, av kong Christian VI. Byen utviklet seg hurtig og ble en viktig by for fiskehandel. Dette trakk utenlandske kjøpmenn til byen, spesielt britiske.

Skotten John Ramsay var en av de som igjen tok til med klippfiskproduksjon. Midt på 1700-tallet utviklet dette seg til en stor virksomhet. De mest driftige av kjøpmennene i Kristiansund skaffet seg kontroll over alle ledd i klippfiskproduksjonen: De kjøpte opp fiskeværene og innførte et system som ble kalt for værtvang. De tok imot fangsten og sto for produksjonen av klippfisk, og de var eksportører. Klippfisk var på denne tiden ukjent i norsk matstell. Klippfiskproduksjonen var arbeidsintensiv og krevde mange hender i tørkesesongen på våren og sommeren. Fisken skulle saltes og vaskes før den skulle saltes igjen og vekselvis tørkes og presses på «fiskbergan». Milnbrygga og Milnbergan, midt i Kristiansund sentrum, er viktige kulturminner fra denne tiden.

Klippfisken skulle eksporteres, og de mest velstående kjøpmennene kunne skaffe seg egne skip. I årene etter 1776 bygde byen opp en stor skipsflåte med flere skipsverft og reperbaner. Kompetanse på skipsbygging ble hentet fra København. Videre fram mot 1806 hadde næringslivet i Kristiansund en eksplosjonsartet utvikling, hvor byen ble tilført store rikdommer.

I Napoleonskrigene var Danmark-Norge alliert med Frankrike. Den 7. juli 1808 ble Kristiansund angrepet av engelske krigsskip, «Cygnet» og korvetten «Tartar». Angrepet ble slått tilbake fra byens kanonbatterier. Flere hus i byen fikk skader, og én ble drept. En 11 meter høy bautastein ble reist til minne om slaget i anledning hundreårsmarkeringen i 1908.

Kjøpstaden sorterte under Bremsnes sogn i Kvernes til Kristiansund prestegjeld ble opprettet ved kongelig resolusjon av 20. august 1827.^[19]

Spansketida kalles perioden fra 1830 og utover på 1800-tallet da spanske skip kom til Kristiansund for å kjøpe klippfisk direkte fra kjøpmennene i Kristiansund. Denne perioden var viktig for utviklingen av byens næringsliv. Det var de spanske sjøfolkene som besøkte Kristiansund som gis æren av å ha innført bacalao til byen. Den opprinnelig danske Christian Johnsen hadde lært seg klippfiskhandelens prinsipper i Bilbao, og i 1854 etablerte han seg i Kristiansund etter å ha besøkt byen flere ganger som utsending fra sin spanske arbeidsgiver Gurtubay.^[20] I Kristiansund bygget han opp en blomstrende handelsvirksomhet som strakte seg til både Asia og Sør-Amerika foruten ut i Europa. Han bygget også opp en lokal industrivirksomhet som ga arbeidsplasser til svært mange gjennom flere tiår.^[20]

Midt på 1800-tallet ekspanderte klippfiskproduksjonen ut over det fiskeriene på Nordmøre, Romsdal og Trøndelag ga av råstofftilgang. Byens kjøpmenn måtte satse på oppkjøp av råfisk i Lofoten og Finnmark for å tilfredsstille etterspørselen. Byen fikk en stor flåte av små seilfartøyer, jakter og galeaser til denne trafikken. Markedet ble også utvidet, blant annet til Amerika. Byens klippfiskkjøpmenn tjente godt og Nicolai H. Knudtzon ble på slutten av 1800-tallet regnet som Norges rikeste mann.^[21]

I 1884 ble klippfisknæringen rammet av et økonomisk krakk som rammet alle firmaer i bransjen hardt. Krakket skyldtes en plutselig fall i prisene på markedet i Spania, med det resultat at alle klippfiskeksportører, med ett unntak, gikk konkurs. ^[22]

Byens navn var en periode et stridstema; det ble tatt til orde for at det gamle norske Fosna, byens navn som ladested, skulle erstatte Kristiansund, et navn byen fikk i dansketiden. Allerede i midten av 1890-årene ble navnebyttet foreslått av enkelte i lokalavisene, men særlig hard ble striden etter første verdenskrig. Dette er samtidig med at mange andre norske byer og steder fikk tilbake tidligere norske navn. I Kristiansund kulminerte navnestriden i 1929 med folketog hvor halve byen befolkning deltok og til sist folkeavstemning. Resultatet var overveldende: 4699 (99,1 % ) stemte mot navneendring, kun 41 for. Bystyret gjorde kuvending i saken og byen beholdt navnet den hadde hatt siden 1742.^[23]

I postal sammenheng ble betegnelsen «Kristiansund N» brukt for å skille byen fra Kristiansand S. Spesielt håndskrevne adresser kunne ellers lett lage problemer dersom a eller u var slurvet skrevet. Problemet opphørte etter innføring av postnumre.

Kristiansund var på slutten av 1800-tallet en særdeles vakker by med mange store kjøpmannsgårder og sjøboder eller brygger. Byen var likevel preget av at det ikke var noen spesiell reguleringsplan for oppføring av bygninger. Dette skulle vise seg å være upraktisk da bilene på 1900-tallet gjorde sitt inntog i bybildet.

Byen besto i hovedsak av trehus med stående panel. I første halvdel av 1900-tallet ble det bygget flere murhus og større bygårder. Blant nevneverdige bygg som preget Kristiansund på den tiden, var Festiviteten, Norges Banks filial, Grand Hotell og Nordlandet kirke.^[24]

I april 1940 ble Kristiansund bombet av tyske fly. Etter bombingen var store deler av byen totalskadd. Rundt 800 av byens 1300 bygninger ble helt eller delvis ødelagt, noe som tilsvarer 28 prosent av landets samlede krigsskader på bygninger under 2. verdenskrig.^[25] Omkring 290.000 m² bygninger ble ødelagt (sammenlignet med 80.000 m²).^[26] Under krigen startet Brente steders regulering planleggingen av gjenreisingen, men lite kunne likevel bli bygget i krigstid. De fleste innbyggerne som hadde blitt bostedsløse måtte bo i brakker til krigens slutt.

Kristiansund har en strategisk plassering i forhold til Trondheimsleia, Sunndalsfjorden, Halsafjorden og Vinjefjorden. Okkupasjonsmakten var derfor sterkt til stede, og flere forsvarsverk ble bygd som del av Festung Norwegen, bl.a. Kvalvik fort østligst på øya Frei. På det meste var opp mot 5000 tyskere til stede. ^[27] I Brunsvika lå en leir for sovjetiske krigsfanger som var slavearbedere på anleggene.^[28]

På grunn av tyskernes sterke tilstedeværelse ble Kristiansund bombet også av våre allierte, og menneskeliv gikk tapt i 1944. Byen var marinehavn for den tyske okkupasjonsmakten. Sterkoder mek. verksted ble bombet av britiske fly 12. desember 1944. Flyene bommet på målet og bolighus i Dalegata på Nordlandet ble truffet. 12 mennesker mistet livet og 19 ble skadet.^[29]

Gjenreisingen ble innledet i 1940 i regi av Brente steders regulering og professor Sverre Pedersen. Pedersen hadde skisse reguleringsplan klar i august 1940 og endelig reguleringsplan fra 1941 ble vedtatt etter krigen uten vesentlige endringer. Pedersen la særlig vekt på ny oppfartsgate fra havna.^[30] Kristiansund ble etter krigen gjenoppbygd med en markant gjenreisningsarkitektur i en nøktern funkisstil. De sentrale deler av Kirkelandet og Nordlandet ble totalt endret. Den gamle trebyen med en selvgrodd struktur på ferdselsårer og eiendomsgrenser ble erstattet av rette gateløp. Kirkelandet ble nå dominert av Kaibakken, en bred ny gate som forbinder kaiene med øvre bydel. Arkitekturens akser er rettet mot storslagne naturmotiver som Freikollen og Jørgenvågsalen i nabokommunen Aure. I sentrale boligstrøk ble enkelte hus utstyrt med klassistiske detaljer som for eksempel dørportalene. I enkelte gater, som (Vuggaveien), ble det oppført ferdighus sendt fra Sverige som nødhjelp. Reisingen av Kirkelandet kirke i 1964 markerte at gjenreisingen var sluttført.

Innen 1950 var 68 % byen gjenreist, målt i areal.^[26]

Gjenreisningsbyen Kristiansund er trukket fram som et av de 20. århundrets mest verneverdige kulturmiljøer i Norge. Dette begrunnes med at byens sentrum er et av de best bevarte eksemplene på etterkrigsarkitektur.^[31]

1950-årene var preget av gjenreising og et rikt sildefiske om vintrene. Byen hadde på denne tiden også en trålerflåte som skaffet råstoff til klippfiskproduksjonen.

1. januar 1964 skjedde store endringer i kommunegrensene i Norge som et resultat av Schei-komiteens arbeid. Grensene ble endret som følge av overgang fra sjøveis til landeveis kommunikasjon. Dessuten ble mindre kommuner slått sammen til større enheter. Grip som da var landets minste kommune, ble innlemmet i Kristiansund. Deler av Nordlandet hadde fram til nå vært en del av daværende Bremsnes kommune, men ble nå overført til Kristiansund. Samtidig ble Bolga og Vadsteinsvik på Frei overført fra Bremsnes til Frei kommune.

Vestbase ble opprettet i 1980 og i 1987 ble det klart at Shell ville etablere seg i Kristiansund. ^[32] Dette var begynnelsen på klippfiskbyens inntog i norsk oljevirksomehet.

Kommunene Kristiansund og Frei ble 1. januar 2008 slått sammen etter folkeavstemning. I Kristiansund ble resultatet 95,5 % ja-stemmer og 4,5 % nei-stemmer, og på Frei ble resultatet 1330 ja-stemmer (51,5& %) og 1252 nei-stemmer (48,5 % ).

Til Kristiansunds 200-årsjubileum i 1942 kunne første bind i den store byhistorien (som i dag er på seks bind) presenteres. Boken var forfattet av historikeren Arne Odd Johnsen. Jubileet for byen på de tre øyene ble ellers feiret under trøstesløse forhold. Hele sentrum lå fremdeles i ruiner etter bombingen i 1940.

De sentrale deler av byen Kristiansund var fra 1600-tallet et ladested med navnet Lille-Fosen. Fosen eller Fosna betyr sannsynligvis et sted man finner ly eller ei god havn. Man antar Fosen kommer av det gammelnorske folskn (skjulested). Da ladestedet i 1742 fikk status som kjøpstad gjennom kongelig resolusjon ble det gitt navnet Christianssund, etter den dansk-norske kongen Christian VI. På starten av 1900-tallet gikk man inn for en fornorsking av danske stedsnavn i Norge, og byens navn fikk en alternativ skrivemåte: Kristiansund, fremfor Christianssund. Skrivemåten Kristiansund ble brukt i Statskalenderen fra 1877.^[33]

Byvåpenets motiv viser at navnet Fosen ikke ble forstått i København i 1742, og byvåpenets motiv ble en foss.

I 1929 ble det avholdt folkeavstemning over om byen skulle ta tilbake sitt gamle navn, Fosna. Av 4740 stemmer var kun 41 for navneendringen. Bystyret valgte derfor å beholde navnet Kristiansund.^[23][34]

Byvåpenet blasoneres slik: «I blått en kløyvd spiss over bjelker i bølgesnitt. På dette tre fisker, alt sølv.» I beskrivelsen privilegiebrevet fra 1742 heter det Hvori forestilles et Vandløp af en høi Klippe, imot hvilket springer laks. Året for grunnleggelsen av kjøpstaden Christiansund (1742) er også inkludert i byvåpenet, hvilket er svært uvanlig i norsk sammenheng. På byvåpenets øvre rand er det en femtindet murkrone i gull. Våpenet er laget i København, og heraldikerens manglende geografikunnskap om Kristiansund og omlandet er trolig forklaringen på at kommunen uten en eneste lakseførende foss har fått dette i kommunevåpenet.^[35]

Byens flagg har byens våpen på en hvit flaggduk, og flagget er i størrelsesforhold 8:11.

I anledning 250-årsjubileet til Kristiansund i 1992, fikk Kristiansund sin egen maskot. Maskoten kalles klippfiskkjerringa, og ble tegnet av grafiker Tor Johansen. En statue av klippfiskkjerringa er å finne på piren i Kristiansund sentrum på Kirkelandet. Den ble laget av billedhuggeren Tore Bjørn Skjølsvik, og ble avduket av Dronning Sonja den 29. juni 1992.

Kristiansund har en egen bysang, «By ved hav», skrevet av Paul Ohrvik og satt til musikk av Edvard Bræin.

Kristiansunderne har lang tradisjon for matretter som bacalao, blandaball og fishan. Innbyggernes kjærlighet til blandaball har gitt byen tilnavnet Baillsund.

Christian Bræin var organist i Molde i 10 år og flyttet deretter til Kristiansund der han fikk fart på musikklivet.^[36] Edvard Bræin (1887–1957), Edvard Fliflet Bræins far, var også den ledende figuren i musikklivet i Kristiansund og medvirket sammen med faren Christian Bræin til at byen fikk symfoniorkester i 1919. I 1927 ble Christoph Willibald Glucks Orfeo ed Euridice og etablerte Kristiansund som operaby.^[37] Edvard Bræin reiste rundt på Nordmøre og samlet inn folkemusikk. I Kristiansund er det minnesmerker over tre generasjoner Bræin i «Bræin-lunden».^[36]

Helt siden 1928, da komponisten Edvard Bræin skapte den norske folkeoperaen^[38] i Kristiansund, har byen vært kjent for sin opera. Kristiansund hadde opera i 32 år før den norske opera ble etablert i Oslo. Hvert år i februar arrangeres operafestukene i Festiviteten.^[39] I 2002 mottok festivalen Reiselivsbedriftenes Landsforening i Møre og Romsdal sin heiderspris.^[40] I mange år ble det arrangert revy i Kristiansund. En av byens kjente var revyforfattere var Paul Ohrvik. Etter krigen gikk han under oppnavnet «Puck».

Hvert år arrangeres bacalaofestival i Norsk klippfiskmuseum, der byens bacalaokokker konkurrerer om å by på byens beste bacalao.

Musikkfestivalen Tahitifestivalen foregår på øya Innlandet. Ildsjelen bak festivalen er Frode Alnæs, som arrangerte den for første gang sommeren 1999. Alnæs kjøpte cafeen «Dødeladen» på Innlandet på slutten av 1990-tallet, og ønsket i den forbindelse å skape entusiasme rundt bydelen, som tidligere ble kalt Tahiti.^[41] I 2006 var det konserter med blant andre Madrugada, Åge Aleksandersen og Sambandet, Kari Bremnes Trio, Lynni og Frode, D'Sound, Bigbang og Di Derre.^[42]

Nordic light er en fotofestival som arrangeres i Kristiansund. Festivalen ble for første gang arrangert sommeren 2006.

Nordmørsmusea har hovedsete i Kristiansund, og er senter for den konsoliderte museumsvirksomheten på hele Nordmøre. Museet har sine røtter i Kristiansund Museum som ble opprettet 1894. Museet har flere formidlingsarenaer i Kristiansund, blant annet Norsk klippfiskmuseum som holder til i en autentisk klippfiskbrygge fra 1700-tallet. Her vises alle sider ved byens klippfiskproduksjon. Mye av museumsvirksomheten i Kristiansund er lokalisert til det gamle havneområdet Vågen, der Mellemværftet er et bevart seilskuteskipsverft i tilknytning til klippfiskvirksomheten. Nordmøre Museum har flere bygninger omkring Vågen, bl.a. Woldbrygga og Strandhuset. Brunsviken reperbane er også en del av museumsvirksomheten i Kristiansund.

Kristiansund brannmuseum er byens brannvesens eget museum, der en kjørbar brannbil er hovedattraksjonen.

Viken gård er et museum som viser et tradisjonelt småbruk fra øya Frei.

Arnulf Øverlands Galleri i Wirum-brygga på Innlandet viser internasjonal kunst, men hovedvekten ligger på salgsutstillinger med norske malere. I tillegg til de temporære utstillingene viser galleriet arbeider av og arbeidsplassen til Arnulf Øverland. Lokalet er et restaurert bøkkerverksted. Utvalg av separatutstillinger:

• Aksel Waldemar Johannessen (2007)
• John Andreas Savio (2008)
• Odd Nerdrum (2009)
• Reinhardt Søbye (2010)

Kristiansund har flere klubber og foreninger innenfor idretten, sentralt står Idrettslaget Braatt fra 1914. Klubben er en av norges fremste innen bryting sendte blant annet Karl Pedersen og brødrene Arne og Robert Gaupseth til Sommer-OL i mellomkrigstiden. Kristiansund har også en lang tradisjon for svømming med flere rene svømmeklubber og svømmeaktiviteter i idrettslag som driver organisert svømming i Atlanterhavsbadet.

De største lokale fotbalklubbene er Clausenengen Fotballklubb, som har fostret talenter som Ole Gunnar Solskjær, Arild Stavrum og Øyvind Leonhardsen (som alle senere har havnet i utlandet), samt Kristiansund Fotballklubb som har fostret spillere som Anders Giske og Bronselagets Magnar Isaksen.

• Det fraflyttede fiskeværet Grip er et av Kristiansunds populære turistmål. Turistbåter til Grip går jevnlig fra kaia i Kristiansund sentrum om sommeren.
• Sundbåtene er en passasjerferge som går i rute mellom de fire øyene/landene. Sundbåtene er nå verdens eldste kollektive transportselskap i kontinuerlig drift.^[43] Båten tar omkring 40 personer, og er stadig et populært transportmiddel i Kristiansund. I 1876 ble sundbåtselskapet opprettet i Kristiansund.^[44]
• Varden er en gammel vaktpost og utkikksplass, og ligger sentralt plassert på en høyde midt i friluftsområdet Kringsjå i sentrum av byen. Like ved ligger Vanndamman, opprinnelig gamle vannsamlingsanlegg som i dag er omgjort til park med oppbygde stier. Området er kjennetegnet av usedvanlig rik vegetasjon og kalles en botanisk kysthage.^[45]
• Atlanterhavsbadet er et moderne badeanlegg som inneholder en rekke basseng, sklier og sauna.^[46]
• Stormvarselet på Bjørnehaugen er Norges eneste stormvarsel i daglig drift. Det varsler om kuling eller storm for byens befolkning, og kan sees fra store deler av Kristiansund tettsted. Opprinnelig var varslet først og fremst beregnet på mannskap ombord i skip på havna.
• En årlig tradisjon før jul er pepperkakebyen i Kristiansund, som er en av de største i landet. Husene i byen blir da bygget av pepperkake, og i 2011 besto pepperkakebyen av cirka 300 produserte hus. I 2007 ble den satt opp i gamle Langveien ungdomsskole. De senere årene har utstillingen hatt sin faste plass i Folkets Hus i sentrum av byen. Initiativtaker er aksjeselskapet By'n oss Kristiansund.

Liste over kulturminner i Kristiansund

Vågen i Kristiansund er et havneområde med mange interessante kulturminner og museer fra byens store periode som fiskeriby. Her ligger blant annet de gamle kjøpmannsgårdene Brodtkorbgården og Christiegården, bøkkerverkstedet Woldbrygga og klippfiskbrygga Hjelkrembrygga; her finner man Mellemværftet og Milnbrygga med Norsk klippfiskmuseum.

Kristiansunds eldste bydel på Innlandet ble skånet av bombene under krigen og gir et bilde på hvordan resten av byen så ut tidligere, kjennetegnet av trange smug og bygninger tilfeldig plassert uten særlig regulering. I dag er området et verneverdig kulturmiljø med blant annet Dødeladen Café, brygger, Lossiusgården og Thon Hotel. Hønebukta, Sjursvika og Lossiusgården er bebyggelse som er vernet.

Gjenreisningsbyen med Kaibakken er Kristiansunds gamle sentrum og byens tusenårssted, planlagt gjenreist under 2.verdenskrig og oppført i årene etter krigen i funkisstil. Kirkelandet kirke var siste brikke i gjenoppbyggingen av byen.

Atlanterhavsvegen Bud–Kristiansund er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren, og ligger en halvtimes kjøretur utenfor byen. Den ble i 2005 kåret til århundrets byggverk 1905–2005^[47]

Deler av Kristiansund sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.^[48]

Kristiansund var gjennom mange år sterkt knyttet til middelhavslandene og Sør-Amerika på grunn av den store klippfiskeksporten til disse områdene. Derfor har en rekke land hatt konsulær representasjon i byen. I dag er er kontakt med utenriksmarkedet fra Kristiansunds side i hovedsak knyttet til olje-, gass- og logistikknæringen.

Latvia og Finland opprettholder i dag begge generalkonsulat i Kristiansund.^[49]

Karleby i Finland	Vennskapsby siden 1948
Härnösand i Sverige	Vennskapsby siden 1948
Fredericia i Danmark	Vennskapsby siden 1948

Samarbeidet mellom de fire nordiske byene startet i 1948, og en viktig del av samarbeidet har vært Nordiske Dager; en idrettsturnering som alternerner mellom byene. Barn og ungdommer fra de fire byene er deltakere. Turneringen hadde 60-årsjubileum i 2008, og ble feiret med Nordiske Dager i Kristiansund.

Utdypende artikkel: Liste over kjente kristiansundere

• Jappe Ippes (1655–ca. 1720), nederlandsk klippfiskeksportør, introduserte klippfiskproduksjon i Norge i 1690-åra
• Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849), eidsvollsmann 1814
• Nicolai H. Knudtzon (1816–1895), klippfisk-kjøpmann
• Christian Johnsen (1828–1893), klippfisk-produsent, skipsreder og forretningsmann
• Caroline Knudtzon (1849–1935), samfunnsbygger og mesèn
• Arnulf Øverland (1889–1968), forfatter
• Kaare Fostervoll, (1891–1981), kringkastingssjef (NRK) 1948–1962
• Ulrik Olsen, (1885–1963), stortingsmann (Ap) i 27 år, Norges første kommunalminister
• Tordis Maurstad (1901–1997) sentral skuespiller i norsk teaterhistorie
• Alv Jakob Fostervoll (1932–2015), stortingsrepresentant (Ap), forsvarsminister, fylkesmann i Møre og Romsdal
• Sigurd Frisvold (1947–2022), general, forsvarssjef 1999–2005
• Sigrun Vågeng (1950–), NAV-direktør 2015–2020
• Solveig Fiske (1952–), biskop i Hamar bispedømme 2006–2022
• Frode Alnæs (1959–), musiker, gitarist
• Øyvind Elgenes (1958–), vokalist, gitarist
• Ole Gunnar Solskjær (1973–), fotballspiller, fotballtrener
• Sondre Sørli (1995-), fotballspiller
• Astrid Hoem (1995-), politiker og AUF-leder
• Linda Johnsen Holmeide (1972-), bryter

• Liste over Kristiansunds gater
• Grunnkretser i Kristiansund kommune

• Arne Odd Johnsen (I-IV), Eivind Aass (V og VI), Egil Husby (VI) (1942–1991). Kristiansunds historie. I–VI. Oslo. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Aage Georg Sivertsen (red.) (1992). Kristiansund 250 år i stormkast og stille. Cappelens Forlag. ISBN 82-02-13573-7. 
• Egil Husby (1985). En bank for by og bygd. Nordmøre Sparebank 150 år. 1835–1985. Nordmøre Sparebank, Kristiansund. 
• Egil Husby. Reperbaner og repslageri i Kristiansund. Nordmøre Museum. ISBN 82-990789-0-3. 
• Marit Holme Mehlum (1995). «Historien om oppdagelsen av de første Fosnaboplassene i Kristiansund». I: Årbok for Nordmøre Museum 1995. Nordmøre Museum. ISBN 82-990789-0-3. 
• Svein Erik og Tor Olsen (2005). Sundbåten. Folk over havna – fra fergemenn til Angvik. 

• Offisielt nettsted
• (en) Kristiansund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Kristiansund» i Store norske leksikon
• (no) Kommunefakta Kristiansund - Statistisk sentralbyrå
• (no) Kristiansund - Klippfisk- og Atlanterhavsbyen - Turistinformasjon
• (no) Morotur Byen slik den var
• (no) Historiske bilder fra Kristiansund
• (no) Nordic Light International Festival of Photography Arkivert 26. april 2015 hos Wayback Machine., Internasjonal fotofestival i Kristiansund
• (no) Arnulf Øverlands Galleri