Kurt Vonnegut

Kurt Vonnegut
Født		11. nov. 1922[1][2][3][4] Indianapolis (USA)[5]
Død		11. apr. 2007[1][2][3][6] (84 år) New York (USA)[7]
Beskjeftigelse		Skribent,[8][9] dramatiker, manusforfatter, romanforfatter, essayist, science fiction-forfatter, journalist, fredsaktivist, filosof
Utdannet ved		University of Chicago Cornell University Carnegie Mellon University University of Tennessee Shortridge High School
Ektefelle		Jill Krementz (1979–2007)
Far		Kurt Vonnegut, Sr.
Mor		Edith Vonnegut
Søsken		Bernard Vonnegut
Barn		Mark Vonnegut Edith Vonnegut
Nasjonalitet		USA
Morsmål		Amerikansk-engelsk
Språk		Amerikansk-engelsk, engelsk[10][11]
Medlem av		American Academy of Arts and Letters American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser		8 oppføringer Guggenheim-stipendiet[12] Purple Heart Årets humanist (1992) Science Fiction and Fantasy Hall of Fame (2015) Carl Sandburg Literary Award (2001)[13] Hugo Award for Best Dramatic Presentation (1973) (for verk: Slaughterhouse-Five) Eugene V. Debs Award (1981)[14] National Book Award (1970) (for verk: Slaughterhouse-Five)[15]
Periode		Ateisme, humanisme
Sjanger		Satire
Debuterte		1950
Aktive år		1950–
Viktige verk		Cat's Cradle, Slaughterhouse-Five, Breakfast of Champions
Påvirket av		George Orwell
Nettsted		https://www.vonnegut.com
IMDb		IMDb
Signatur
Kurt Vonnegut på Commons

Kurt Vonnegut jr. (1922–2007) var en amerikansk forfatter. I en karriere som strakte seg over 50 år utga Vonnegut 14 romaner, 3 samlinger med noveller, 5 skuespill og 5 samlinger med ulike tekster. Mange av dem er oversatt til norsk. Hans opplevelser fra den annen verdenskrig, og ikke minst bombingen av Dresden i 1945, som han bevitnet som krigsfange, hadde stor innflytelse på en stor del av hans verk, særskilt den mørke og satiriske roman Slaktehus-5 eller Barnekorstoget (1969), hans mest kjente roman. Vonnegut var en selverklært humanist og sosialist, noe som ofte kom til uttrykk i hans forfatterskap.

Vonnegut ble født og oppvokst i Indianapolis i Indiana, studerte ved Cornell University, men hoppet av i januar 1943 og ble innrullert i den amerikanske hæren. Som en del av hans trening studerte han maskinteknikk ved Carnegie Institute of Technology (nå Carnegie Mellon University) og ved Universitetet i Tennessee. Han ble deretter utplassert i Europa for å kjempe i den andre verdenskrig. Han ble tatt til fange under Ardenneroffensiven (engelsk: Battle of the Bulge), internert som krigsfange i Dresden og overlevde de alliertes bombing av byen ved å søke tilflukt i et slaktehus. Etter krigen giftet Vonnegut seg med Jane Marie Cox, som han fikk tre barn med. Han adopterte senere sin søsters tre sønner etter at hun døde av kreft, og hans svoger samtidig døde i en togulykke.

Vonnegut utga sin første roman, Pianomaskinen, i 1952. Romanen ble tatt velvillig imot, men ble ingen kommersiell suksess. I de neste tjue årene utga Vonnegut en rekke romaner som var kun marginalt suksessfull fra et kommersielt synsvinkel, blant dem Sirenene på Titan (1959), Moder natt (1961), og Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater (1964). Han fant imidlertid et voksende publikum i 1960-årenes ungdomskultur, men den akademiske verden avviste ham stort sett som en irrelevant science-fiction-forfatter. Det var ingen akademisk undersøkelse av hans forfatterskap før i 1971.^[16] Vonneguts sjette roman Slaktehus-5, også hans livsverk, ble imidlertid en suksess og hans gjennombrudd. Bokens følelsesytring mot krig fikk en resonans hos leserne i midten av Vietnamkrigen, og dens anmeldelser var generelt gode. Etter at romanen gikk til toppen av New York Times’ bestselgerliste ble Vonnegut et berømt navn. Han ble invitert til å tale og forelese over hele USA, og gitt flere æresbevisninger.

Senere i sin karriere utga Vonnegut flere samlinger med selvbiografiske essayer, korte fortellinger og noveller, inkludert Fates Worse Than Death (Skjebner verre enn døden, 1991), og A Man Without a Country (En mann uten et land, 2005). Etter sin død ble han hyllet som en morbid komisk kommentator av det samfunn han levde i og som en av de mest betydningsfulle samtidsforfatter. Vonneguts sønn Mark utga en samling av farens til da ikke tidligere utgitte tekster, titulert Armageddon in Retrospect. Tallrike akademiske verker har undersøkt Vonneguts uortodokse fortellerkunst og hans særskilte skrå humor.

Kurt Vonnegut jr. ble født den 11. november 1922 i Indianapolis i Indiana. Han var den yngste av de tre barn til Kurt Vonnegut d.e. og hans hustru Edith (født Lieber). Hans eldre søsken var Bernard (født 1914) og Alice (født 1917). Vonnegut nedstammer fra tyske innvandrere som bosatte seg i USA på midten av 1800-tallet; hans tippoldefar på farssiden, Clemens Vonnegut (1824-1906) fra Münster i Westfalen i Tyskland bosatte seg i Indianapolis hvor han opprettet firmaet Vonnegut Hardware Company. Kurts far og hans far før ham, Bernard, var arkitekter; arkitekturfirmaet under Kurt Sr. tegnet slike bygninger som Das Deutsche Haus (nå kalt for The Athenæum) for det tysk-amerikanske selskap i Indianapolis, og hovedkvarteret i Indiana for telefonselskapet Bell og Fletcher Trust Building (et Hilton-hotell).^[17] Vonneguts ble født inn i den øverste sosieteten i Indianapolis, det samme var hennes familie, Liebers, som var blant de rikeste i byen, deres formue kom fra eierskapet til et framgangsrikt bryggeri.^[18]

Selv om begge foreldrene snakket tysk flytende, førte den fiendtlighet som ble rettet mot tyske innvandrere og alt som var tysk under og etter den første verdenskrig til at familien Vonnegut oppga denne kulturen for vise at de var amerikanske patrioter. De lærte således ikke sin yngste sønn tysk eller introduserte ham til tysk litteratur og tradisjon, og etterlot ham «uvitende og rotløs».^[19][20] Vonnegut krediterte senere Ida Young, hans families afroamerikanske kokk og hushjelp for de første ti årene av sitt liv, for å ha oppdratt ham og gitt ham verdier. «[Hun] ga meg en instruksjon i anstendig moral og var ytterst hyggelig mot meg. Så hun hadde vel så stor innflytelse på meg som noen annen.» Vonnegut beskrev Young som «human og klok», la til at «den medfølende, tilgivende aspektene av [hans] tro» kom fra henne.^[21]

Den finansielle sikkerheten og sosial velstanden som familien Vonnegut hadde ble ødelagt i løpet av noen få år. Liebers’ bryggeri ble stengt i 1921 etter at det ble innført alkoholforbud i USA. Da den store depresjonen rammet landet var det få som kunne bygge store bygninger, noe som medførte at farens arkitektfirma fikk få klienter.^[22] Vonneguts bror og søster hadde fullført sin utdannelse i privatskoler, men Vonnegut selv måtte grunnet familiens økonomi gå på en offentlig skole, daværende Public School No. 43, nå kjent som James Whitcomb Riley School.^[23] Personlig var han ikke plaget av det,^[a] men hans foreldre var dypt preget av sin økonomiske ulykke. Hans far trakk seg tilbake fra normalt liv og ble hva Vonnegut karakteriserte som en «drømmende kunstner».^[25] Hans mor ble deprimert, tilbaketrukket, bitter og var verbalt bitende. Hun arbeidet for å gjenvinne familiens rikdom og status, og Vonnegut uttalte at hun uttrykte hat «så etsende som saltsyre» for sin ektemann.^[26] Edith Vonnegut henga seg til skriving og forsøkte å selge noveller til magasiner som Collier's og The Saturday Evening Post med dårlig hell.^[19]

Vonnegut ble innskrevet ved Shortridge High School i Indianapolis i 1936. Som student der spilte han klarinett i skolebandet og ble sammen med Madelyn Pugh redaktør av torsdagsutgaven av skoleavisen Shortridge Echo. Vonnegut har uttalt at hans tid ved skoleavisen lærte ham å skrive for et større publikum, hans medstudenter, framfor kun én lærer, og mente at erfaringen var «morsom og enkel».^[17] «Det viste seg at jeg kunne skrive bedre enn en mengde andre folk,» innså han. «Enhver person har noe han kan gjøre med letthet og kan ikke forstå hvorfor alle andre har så store vanskeligheter med det.»^[23]

Etter å ha tatt eksamen ved Shortridge i 1940 begynte Vonnegut ved Cornell University i Ithaca i delstaten New York. Han ønsket å studere humanistiske fag eller bli arkitekt som sin far, men hans far^[b] og sin bror, en forsker, henstilte ham inntrengende om å studere et «nyttig fag».^[17] Av den grunn studerte Vonnegut biokjemi, men han hadde liten dyktighet på dette området og var preget av likegyldighet til faget.^[28]

Da hans far hadde vært et medlem ved MIT,^[29] hadde Vonnegut rett til å bli medlem av studentforeningen Delta Upsilon og gjorde det.^[30] Han overvant stiv konkurranse for å få en plass ved universitetets uavhengige avis, The Cornell Daily Sun, fungerte først som journalist og deretter som redaktør.^[31][32] Ved slutten av sin tid som førsteårsstudent, skrev han en spalte kalt «Innocents Abroad» («De uskyldige utenlands») som brukte på nytt vitser fra andre publikasjoner. Han skrev senere et artikkel kalt «Well All Right» som fokuserte på pasifisme, en sak han sterkt støttet,^[23] og argumenterte imot at USA skulle bli deltaker i den andre verdenskrig.^[33]

Angrepet på Pearl Harbour tvang USA inn i krigen. Vonnegut var et medlem av reserveoffisernes treningskorps (ROTC), men dårlige karakterer og en satirisk artikkel i skoleavisen førte til at han mistet sin plass her. Han ble plassert på akademisk prøve i mai 1942 og droppet ut av universitet kommende januar. Da han ikke lenger var kvalifisert for studentutsettelse, ville han mest sannsynlig bli innkalt til verneplikt i den amerikanske hæren. Istedenfor å vente til å han bli innkalt, innrullerte hans seg i hæren og i mars 1943 rapporterte han til Fort Bragg i Nord-Carolina for grunnleggende trening.^[34] Vonnegut fikk undervisning å skyte og behandle haubits, en type artilleri, og mottok senere instruksjon i maskinteknikk ved Carnegie Institute of Technology og Universitetet i Tennessee som en delstaten av Hærens spesialiserte treningsprogram (ASTP).^[27] Tidlig i 1944 ble ASTP kansellert grunnet hærens behov for soldater til Operasjon Overlord, de alliertes planlagte invasjon av Nazi-Tysklands okkupasjon av Europa. Vonnegut ble beordret til en infanteribataljon ved Camp Atterbury, sør for Indianapolis i Edinburgh, Indiana, hvor han ble opplært som speider.^[35] Han bodde så nært familiehjemmet at han kunne «sove i sitt eget soverom og bruke familiens bil i helgene».^[36] Den 14. mai 1944 kom Vonnegut hjem på permisjon for morsdagen for å oppdage at hans mor hadde begått selvmord natten før ved en overdose med sovetabletter.^[37][c]

Tre måneder etter morens selvmord ble Vonnegut sendt til Europa som etterretningsspeider med den skjebnesvangre 106. infanteridivisjon. I desember 1944 deltok han i slaget ved Bulge, den siste tyske offensiven i krigen.^[37] I løpet av slaget ble infanteridivisjonen, som kun nylig hadde nådd fram til fronten og var blitt beordret til en «stille» sektor grunnet sin mangel på krigserfaring, overkjørt av framrykkende tyske panserstyrker. Over 500 medlemmer av divisjonen ble drept og over 6 000 ble tatt til fange.

De 22. desember ble Vonnegut sammen rundt 50 andre amerikanske soldater tatt til fange.^[38] Vonnegut ble transportert i et godstog til en fangeleir sør for Dresden i Sachsen. I løpet av reisen bombet Royal Air Force fangetogene og drepte rundt 150 menn.^[39] Vonnegut ble sendt til Dresden, den «første elegante byen [han hadde] noen gang hadde sett.» Etter at han kom til byen ble han innlosjert i et slakterhus, og arbeidet i en fabrikk som framstilte byggmaltsyrup, et søtningsmiddel for gravide kvinner. Vonnegut minnes at sirene gikk av hver gang en annen by ble bombet. Tyskerne vurderte ikke at Dresden kunne bli bombet, har han fortalt. «Det var meget få bomberom i byen og ingen krigsindustri, kun fabrikker for tobakk og musikkinstrumenter og sykehus.»^[40]

Den 13. februar 1945 ble Dresden mål for de allierte styrkene. I timene og dagene som fulgte var de allierte engasjert i en aggressiv brannbombing av byen.^[37] Offensiven opphørte den 15. februar med over 250 000 ikke-stridende, uskyldige menn, kvinner og barn, som ble stekt levende i en masseødeleggelse. Vonnegut undret seg over både graden av ødeleggelser og hemmeligholdelsen som var knyttet til den. Han hadde overlevd ved å søke tilflukt i et kjøttlager tre etasjer under bakken.^[41] «Det var kaldt der med kadavrene hengende over alt,» fortalte Vonnegut. «Da vi kom opp var byen borte… De brente ned hele den fordømte byen.» ^[40] Sammen med de andre amerikanske krigsfangene ble han satt i arbeid umiddelbart etter bombingen ved å grave ut lik fra ruinene.^[42] Han beskrev aktiviteten som en «forferdelig detaljert jakt etter påskeegg.» ^[40]

De amerikanske krigsfangene ble evakuert til fots til grensen av Sachsen og Tsjekkoslovakia etter at general George S. Patton hadde erobret Leipzig. Fangene ble forlatt av sine vakter, Vonnegut nådde en leir for hjemsendelse av krigsfanger i Le Havre i Frankrike før slutten av mai 1945 med støtte fra sovjetiske styrker.^[39] Han reiste tilbake til USA og fortsatte å tjenestegjøre i hæren, stasjonert ved Fort Riley i Kansas, tastet inn papirer for utskrivning av andre soldater.^[43] Kort tid etter ble han belønnet med Purpurhjertet, den eldste militær utmerkelse i USA. Han har bemerket at «Jeg ble selv belønnet med mitt lands nest laveste dekorasjon, et purpurhjerte for frostskader.»^[44] Han ble utrullert fra hæren og reiste tilbake til Indianapolis.^[45]

Etter at Vonnegut var kommet tilbake til hjemlandet giftet han seg den 1. september 1945, 22 år gammel, med Jane Marie Cox, sin kjæreste og klassekamerat siden barnehagen. Paret bosatte seg i Chicago hvor Vonnegut begynte på Universitetet i Chicago som student i antropologi, et uvanlig fem års studium ved G.I. Bill, militærets program for krigsveteraner. Han økte sine inntekter ved å arbeide som journalist for Chicagos pressebyrå. Hans hustru Jane aksepterte et stipend fra universitetet for å studere russisk litteratur. Hun sluttet studiene etter at hun ble gravid med parets første barn, Mark (født mai 1947), og samtidig sluttet også han på universitetet uten å ha tatt eksamen (til tross for å ha fullført første år) da hans masteravhandling om åndedansens religiøse bevegelse ble enstemmig avvist av hans fakultet.^[d]

Ikke lenge etter tok Vonnegut en jobb hos General Electric (GE) som informasjonsmedarbeider for selskapet i forskningslaboratorium i Schenectady, New York. Selv om jobben krevde en eksamen fra college, fikk Vonnegut jobben etter å hevde at han hadde en mastergrad i antropologi fra Universitetet i Chicago. Hans bror Bernard hadde arbeidet ved GE siden 1945, bidratt betydelig til et jodbasert skysåingprosjekt. I 1949 fikk han og Jane en datter som ble døpt Edith. Fortsatt arbeidende ved GE fikk Vonnegut sin første tekst, titulert «Report on the Barnhouse Effect», utgitt den 11. februar 1950 av tidsskriftet Collier's. Han mottok 750 dollar for teksten.^[47] Vonnegut skrev enda en fortelling etter å ha blitt instruert av Knox Burger, litterær redaktør av magasinet. Det ble også kjøpt av Collier's, denne gangen for 950 dollar. Burger foreslo at han sluttet på GE, noe han selv hadde alvorlig vurdert. Han flyttet med familien til Cape Cod i Massachusetts for å skrive på fulltid, og sluttet i GE i 1951.^[48]

På Cape Cod skaffet Vonnegut det meste av sine inntekter ved å skrive fortellinger for magasiner som Collier's, The Saturday Evening Post, og Cosmopolitan. Han hadde også en tid som lærer i engelsk, skrev for et reklamebyrå, og åpnet den første forhandler for det svenske bilmerket Saab, noe som etter hvert mislyktes. I 1952 fikk han antatt sin første roman, Pianomaskinen, hos Scribner's. Romanens handling var plassert i et framtidig samfunn fra etter den tredje verdenskrig, og hvor arbeiderne var blitt erstattet av maskiner.^[49]

Pianomaskinen var skrevet med Vonneguts erfaring som ansatt ved GE. Han drev satire over drivkraften å klatre oppover i bedriftstigen, en stige som i Pianomaskinen raskt forsvant da prosessen med automatisering økte og som til sist gjorde ledelsen arbeidsledige. Hans sentrale romanfigur, Paul Proteus, har en ambisiøs hustru, en assistent som knivstikker ham bakfra, og en følelse av empati for de fattige. Han blir sendt av sin sjef, Kroner, som en dobbeltagent blant de fattige (som har alle de materielle goder som ønsker, men liten følelse av formål), han leder dem inn i et maskinknusende revolusjon.^[50] Romanen uttrykker Vonneguts opposisjon mot mccarthyisme, noe som gjøres åpenbart da Ghost Shirts, den revolusjonære organisasjonen som Paul Proteus kom seg inn i og til sist ble leder av, er referert til av en figurene som «medreisende».^[51] Dette er et samtidig begrep som identifiserer en person som intellektuelt sympatisør med ideologien til en politisk organisasjon, uten å formelt være medlem av denne organisasjonen.^[52]

I Pianomaskinen har Vonnegut mange av de teknikkene som han kom til å benytte i sine senere verker. Den komiske, drankeren sjahen av Bratpuhr, en fremmed i denne dystopiske USA, er i stand til å stille mange spørsmål som andre ikke ville tenke å spørre om, eller ville fornærme ved å gjøre så. Eksempelvis når sjahen blir tatt med for å se superkomputeren EPICAC med kunstig intelligens, spør han om hva folkene er til for, og får ikke noe svar. Som Vonneguts talerør avviser han maskinen som en «falsk gud». Denne fremmede besøkende er et litterært grep som benyttes i Vonneguts forfatterskap.^[50]

Anmelderen Granville Hicks i The New York Times var positiv i sin omtale av Pianomaskinen, og sammenlignet den fordelaktig opp mot Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden. Hicks karakteriserte Vonnegut som en «skarpsynt satiriker». Ingen av de som omtalte romanen betraktet den som særlig viktig. Det ble trykket flere utgaver, en av Bantam under tittelen Utopia 14, og en annen av Doubleday Science Fiction Book Club, hvor Vonnegut deretter fikk et omdømme som en science-fiction-forfatter. Det var en sjanger som av andre forfattere på denne tiden betraktet foraktelig som kommersielt. Vonnegut forsvarte sjangeren og kommenterte at «ingen kan være en respektabel forfatter og samtidig forstå hvordan et kjøleskap virker.»^[49]

Etter Pianomaskinen fortsatte Vonnegut å selge korte fortellinger og noveller til ulike magasiner. I 1954 fikk ekteparet sitt tredje barn, Nanette. Med en voksende familie og ennå ingen suksessfull roman som skaffet ham inntekter, var det salget av fortellinger til magasiner som sørget for familien. I 1958 døde hans søster Alice av kreft to dager etter at hennes ektemann James Carmalt Adams ble drept i en togulykke.^[e] Vonnegut adopterte Alice tre unge sønner: James, Steven, og Kurt, henholdsvis 14, 11 og 9 år.^[53]

Forankret med familieutfordringer fortsatte Vonnegut å skrive, utga romaner som var svært ulike i henhold til handlingsgang. Sirene på Titan (1959) hadde en invasjon av marsboere på Jorda, opplevd av en millionær som kjedet seg, Malachi Constant. Han møtte Winston Rumfoord, en aristokratisk reisende i verdensrommet og i tiden, men er sittende fast i en tidssløyfe som kun tillater ham å besøke Jorda hver 59. dag. Millionæren lærer at alle hans handlinger og alle hendelser i historien er bestemt av et utenomjordisk robotfolk fra planeten Tralfamadore som trenger en reservedel. Denne kan kun bli framstilt av en avansert sivilisasjon på en annen planet for at romskipet deres kan bli reparert og slik at de kan komme seg hjem. All menneskelig historie og framgang har blitt manipulert for kun dette formålet. Menneskelige strukturer, slik som Kreml eller den kinesiske mur, er kodete signaler fra de utenomjordiske, som om hvor lenge de må vente før reservedelen ankommer. Dette var Vonneguts roman som mest minnet om science-fiction, men var samtidig en satire på sjangeren. Anmelderne var usikker på hvordan romanen skulle vurderes og forstås, og en sammenlignet den med Jacques Offenbachs opera Hoffmanns eventyr fra 1880.^[54]

Rumfoord, som er inspirert av Franklin D. Roosevelt, er også beskrevet fysisk lik den tidligere presidenten: «han la sigaretten i en lang, sigarettholder av bein, og tente den. Han stakk ut kjeven. Sigaretten pekte rett opp.»^[55] William Rodney Allen, i hans veivisert til Vonneguts verker, uttalte at Rumfoord bebudet fiktive politiske figurer som spilte betydelige roller i senere romaner som Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater og Fengselsfugl.^[56]

Moder natt, utgitt i 1961, mottok liten oppmerksomhet da den kom. Hovedpersonen, Howard W. Campbell jr., er Vonneguts talerør, og er en amerikaner som drar til Nazi-Tyskland under krigen som en dobbeltagent for det amerikanske etterretningsbyrået Office of Strategic Services (OSS), og stiger opp til høyeste rang i naziregimet som propagandist i radioen. Etter krigen nektet byrået å navngi ham som etterretningsagent og han ble til sist fengslet av israelerne i samme fengsel som Adolf Eichmann. Vonnegut skrev i et forord i en senere utgave at «vi er hva vi forsøker å være, vi må derfor være forsiktig med hvem vi forsøker å være.»^[57] Anmelderen Lawrence Berkove betraktet romanen, slik som i Mark Twains Huckleberry Finn (1884), som et eksempel hvordan «imitatorer blir forført av sine egne etterligninger, og blir den de etterligner og lever derfor i en verden av illusjoner.»^[58]

I 1961 utga Vonnegut også en novelle, «Harrison Bergeron», med handling i en dystopisk framtid hvor alle er like, selv om det betyr å skamfere vakre mennesker og tvinge sterke eller intelligente mennesker anordninger som utlignet deres fordeler. Fjorten år gamle Harrison er et geni og en atlet som tvinges til bære «handikap» og fengsles for å forsøke å velte regjeringen. Han unnslipper til fjernsynstudio hvor han river av seg sin handikap, og setter fri en ballettdanser fra hennes blyvekter. Mens de danser blir de drept av handikapgeneralen Diana Moon Glampers.^[59] Vonnegut har senere antydet i et brev at novellen kan ha hatt en bakgrunn i hans misunnelse og selvmedlidenhet som mistilpasset på skolen. Stanley Schatt foreslo i sin Vonnegut-biografi fra 1976 at fortellingen viser at «i enhver utjevnende prosess hva som virkelig går tapt, i henhold til Vonnegut, er skjønnhet, ynde og visdom.»^[60] I en tidsskriftartikkel i 1998 teoretiserte Darryl Hattenhauer at fortellingen var en satire på den amerikanske misforståelsen under den kalde krigen på kommunisme og sosialisme.^[60]

Med Cat's Cradle (1963) skrev Allen at «Vonnegut fullt treff for første gang.»^[61] Fortelleren John har til hensikt å skrive om den menneskelige siden til dr. Felix Hoenikker, en av fiktive opphavsmennene til atombomben. Hoenikker, i tillegg til bomben, har utviklet en annen trussel mot menneskeheten, ice-9, vann som er stabil i romtemperatur, men om en partikkel av det blir sluppet i vann, blir alt vannet til ice-9. Mye av bokens første halvdel er tilbrakt på den fiktive karibiske øya San Lorenzo, hvor John utforsker en religion kalt bokononisme, og dennes hellige bøker (hvor det siteres utdrag fra), gir romanen dens moralske kjerne som vitenskap ikke gir. Etter at havene er forvandlet til ice-9, utrydder det meste av menneskeheten, vandrer John på den frosne overflaten, på søken er å overleve for seg selv og sin fortelling.^[62]

Vonnegut baserte hovedfiguren på romanen Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater (1964) på en regnskapsfører han kjente fra Cape Cod, som spesialiserte seg på klienter i vanskeligheter og ofte måtte trøste dem. Eliot Rosewater, den rike sønnen av en republikanske senator, søker å gjøre bot for at han under krigen skjøt på ikke-stridende brannmenn ved å tjenestegjøre i det frivillige brannkorpset, og ved å gi bort penger til de i vanskeligheter eller trengende. Stress fra en strid over kontrollen over hans veldedighetsstiftelse dytter ham over kanten, og ble plassert på et mentalsykehus av en uredelig advokat. Han blir bedre igjen og avsluttet den finansielle striden ved å erklære at alle barn i hans fylke er hans arvinger.^[63] Allen bedømte Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater som mer som «et rop fra hjertet enn en roman under forfatterens fulle intellektuelle kontroll», ved at den reflekterte familien og den emosjonelle stress som Vonnegut gikk igjennom på denne tiden.^[64] Kilgore Trout, Vonneguts narr og fiktive alterego, opptrer for første gang i denne romanen. I 1979 ble romanen omformet til en musikal med tekst av Howard Ashman og til musikk av Alan Menken. Den gikk 49 ganger Off-Broadway.

Etter å ha tilbrakt rundt to år ved en forfatterskole ved Universitetet i Iowa hvor han underviste et kurs hvert semester, ble Vonnegut belønnet med et Guggenheim-stripend for undersøkelser i Tyskland. Ved den tiden han fikk det tildelt i mars 1967 var han i ferd med å bli en velkjent forfatter. Han benyttet de økonomiske midlene til å reise i Europa, inkludert til Dresden, hvor han oppdaget at mange av de prominente bygningene fortsatt lå i ruiner. Ved den tiden bombingen av Dresden hadde skjedde hadde ikke Vonnegut innsett den store skala av byens ødeleggelse. Hans forståelse kom kun langsomt etterhvert som informasjonen om bombingen dryppet ut, og er basert kun på de første tallene hvor han ble innforstått at rundt 135 000 hadde dødd der. I virkeligheten var det rundt 25 000 som ble drept.^[65][f][67]

Vonnegut hadde skevet om sine krigserfaringer ved Dresden helt siden han hadde kommet tilbake fra krigen, men hadde aldri vært i stand til å finne den riktige formen; eller noe som var akseptabelt for seg selv eller sine utgivere. Første kapittel av Slaktehus-5 forteller om disse vanskelighetene.^[68] Utgivelsen av romanen i 1969 gjorde Vonnegut berømt.^[69] Den forteller historien til Billy Pilgrim, som Vonnegut ble født i 1922 og overlevde bombingen av Dresden. Fortellingen utfolder seg ikke lineært, og hvor mange av fortellingens klimakser — Billys død i 1976, hans kidnapping av fremmede fra planeten Tralfamadore ni år tidligere, og henrettelsen av Billys venn Edgar Derby i askene av Dresden for å ha stjålet en tekanne — utfolder seg i løpet av historiens første sider.^[68] Et sted i roman, etter at Billys datter har tatt hjem til Ilium, flykter han til New York, og i en pornografisk butikk kommer han over bøker skrevet av Kilgore Trout som han leser. Boken har blitt vurdert som en postmoderne roman preget av metafiksjon ved at Vonnegut, som Moder natt, manipulerer fiksjon og virkelighet. Første setning slår fast at «Alt dette har skjedd, mer eller mindre.» Forfatteren selv opptrer som en syk krigsfange i Billy Pilgrims opplevelse av den andre verdenskrig: «Det var meg. Det var forfatteren av denne boken.»

Slaktehus-5 mottok generelt positive tilbakemeldinger. Michael Crichton skrev i The New Republic at «han skriver de mest ulidelige smertefulle ting. Hans romaner har angrepet vår dypeste frykt for automatisering og for bomben; de er utilgjengelige for normale romanforfattere.»^[70] Boken gikk øyeblikkelig til toppen av New York Times’ bestselgerliste. Vonneguts tidligere verker hadde sterk appell til mange unge mennesker, og antikrigsbudskapet i Slaktehus-5 hadde en resonans hos en generasjon merket av Vietnamkrigen. Vonnegut uttrykte senere at tapet av tillit til regjeringen ved Vietnam hadde endelig ført til en ærlig samtale om hendelsene som i Dresden.^[69]

I 1970 var Vonnegut også korrespondent i Biafrakrigen (1967-1970).^[71] I løpet av krigens varighet på to og et halvt år var det rundt 100 000 militære døde, mens det var mellom 500 000 og 2 millioner sivile i Biafra som døde av sult.^[72] Vonnegut merket seg en del komiske trekk blant de biafranske lederne og ble refset for det. En amerikansk kvinne klaget over at «Du kan ikke åpne munnen uten å vitse!» Han innrømmet det, men gjorde en viktig distinksjon: «Vitsing var mitt svar på den elendigheten som jeg ikke kunne gjøre noe med.»^[73]

Etter Slakterhus-5 ble Vonnegut omfavnet av berømmelse og finansiell sikkerhet. Han ble hyllet som talsmann for den voksende antikrigsbevegelsen i USA, invitert til å tale ved en rekke sammenkomster, og ga avslutningstaler ved mange skoler rundt om i landet.^[75] I tillegg til at han kortvarig var foreleser i kreativ skriving ved Harvard University i 1970, underviste han ved City College of New York som en æresprofessor i den akademiske sesongen 1973-1974. Han ble senere valgt til visepresident i National Institute of Arts and Letters, og ble gitt æresgrad av blant andre Indiana University og Bennington College. Vonnegut skrev også et skuespill, Happy Birthday, Wanda June, som hadde premiere den 7. oktober 1970 i New Yorks Theatre de Lys. Det fikk blandet mottagelse, men gikk fram til 14. mars 1971. I 1972 filmatiserte Universal Pictures Slakterhus-5 til en film som forfatteren uttalte var «feilfri».^[76]

Samtidig var Vonneguts personlige liv i oppløsning. Hans hustru Jane hadde omfavnet kristen tro, noe som sto i motsetning til Vonneguts ateisme, og da fem av deres seks barn hadde forlatt barndomshjemmet, sa Vonnegut at ekteparet ble tvunget til å finne «andre former for tilsynelatende viktig arbeid å gjøre.» Paret kranglet over sin forskjellige tro inntil Vonnegut flyttet fra deres hjem på Cape Cod og til New York i 1971. Vonnegut beskrev deres uenighet som «smertefulle», og uttalte at adskillelsen var en «forferdelig, uunngåelig tilfeldighet som vi var dårlig utstyrt til å forstå.»^[75] Ekteparet ble skilt, men forble venner fram til Janes død i slutten 1986.^[75][77] I tillegg til det vanskelige ekteskapet ble han dypt påvirket over at hans sønn fikk et mentalt sammenbrudd i 1972, noe som forverret Vonneguts kroniske depresjon, og ført til at han begynte med Ritalin. Da han sluttet å ta dette på midten av 1970-tallet, begynte han å ha ukentlige møter med en psykolog.^[76]

Vonneguts vanskeligheter materialiserte på mange måter; mest tydelig var den smertefulle prosessen å skrive sin neste roman, den komiske og mørke Breakfast of Champions. I 1971 stoppet han helt å skrive romanen.^[76] Da den endelige ble utgitt i 1973 ble den kritisk mottatt. Den handlet om to ensomme, tynne, ganske gamle menn på en planet som var raskt døende. Den ene, Dwayne Hoover, har en mental sykdom som får ham til å tro at en science-fiction-fortelling av en viss Kilgore Trout er den rene sannhet. Romanen åpner med at Trout haiker til Midland City for å delta i kunstkonferanse hvor hans skjebne er å møte Hoover og uforvarende bidra til at han år amok. I Thomas S. Hischaks bok American Literature on Stage and Screen er denne romanen karakterisert som «morsom og fremmedartet», men anmelderne merket seg at den «manglet substans og synes å være en øvelse i litterær spøkefullhet.»^[78] Vonneguts roman i 1976, Slapstick, mediterte over forholdet til forfatteren og hans søster Alice. I The New York Times’ omtale skrev Christopher Lehmann-Haupt at Vonnegut «synes å legge mindre anstrengelser i fortellingen enn noen gang.» ^[79] Til tider uttrykte Vonnegut at han var misfornøyd av det personlige vesen i kritikeres klager.^[76]

I 1979 giftet Vonnegut seg med Jill Krementz, en fotograf og forfatter som han møtte da hun arbeidet på en serie om forfattere tidlig på 1970-tallet. Med Jill adopterte han en datter, Lily, som var en tre dager gammel baby.^[80] I påfølgende år gjenopptok hans popularitet da han utga flere satiriske bøker, inkludert Fengselsfugl (1979), Deadeye Dick (1982), Galapagos (1985), Blåskjegg (1987), og Hokus pokus (1990).^[24] I 1986 ble Vonnegut sett av en yngre generasjon da han spilte seg selv i Rodney Dangerfields komediefilm Back to School.^[81] Den siste av Vonneguts fjorten romaner, Tidsskjelv (1997), var som hans biograf Gregory Sumner sa, «en refleksjon av en aldrende mann i møte med dødeligheten og et vitnemål til en befestet tro på seigheten i menneskelig bevissthet og påvirkning.»^[24] Vonneguts siste bok var en samling med essayer titulert A Man Without a Country (2005), og som solgte bra.^[82]

I et intervju i magasinet Rolling Stone i 2006 uttalte Vonnegut sardonisk at han ville saksøke tobakksselskapet Brown & Williamson, som framstilte sigarettmerket Pall Mall som han hadde røykt siden han var tolv eller fjorten år gammel, for falsk reklame. «Og vil du vite hvorfor?» spurte han. «Fordi jeg er 83 år gammel. De løgnaktige bastardene! På innpakningen lovte Brown & Williamson å drepe meg.»^[74] Han døde natten til den 11. april 2007 i Manhattan, ikke av tobakk, men av en hjerneskade som skjedde flere uker tidligere fra et fall i hans hjem i New York.^[82] Hans død ble rapportert av hans hustru Jill. Han ble 84 år gammel. På den tiden da han døde hadde Vonnegut skrevet fjorten romaner, tre samlinger med noveller, fem skuespill og fem bøker med essayer og andre prosastykker.^[74] En bok sammensatt av hans uutgitte tekster, Armageddon in Retrospect, ble samlet og utgitt posthumt av Vonneguts sønn Mark i 2008.^[83]

Ved spørsmålet over den innvirkning Vonnegut hadde på hans forfatterskap, uttalte forfatteren Josip Novakovich at han hadde «mye å lære fra Vonnegut — hvordan å komprimere ting og dog ikke kompromittere dem, hvordan å gjøre sidesprang inn i historien, sitere fra ulike historiske redegjørelser, og ikke undertrykke det fortellende. Den lettheten som han skriver er rent mesterlig, mozartiansk.»^[84] Gregory Rodriguez, spaltist i Los Angeles Times, uttalte at Vonnegut ville «med rette bli husket som en mørk humoristisk samfunnskritiker og en framstående romanforfatter fra motkulturen.»^[85] Dinitia Smith i The New York Times karakteriserte Vonnegut som en «motkulturell romanforfatter.»^[82]

Kurt Vonnegut har inspirert tallrike posthume hyllester og verker. I 2008 ble Kurt Vonnegut Society etablert og i november 2010 ble hans minnebibliotek åpnet i Vonneguts hjemby Indianapolis. Library of America, et forlag som fremmer klassisk amerikansk litteratur, utga et kompendium av Vonneguts verker mellom 1963 og 1973 den følgende april, og et annet kompendium av hans tidligere verker i 2012. I slutten av 2011 ble to Vonnegut-biografier utgitt: Gregory Sumners Unstuck in Time og Charles J. Shields’ And So It Goes.^[86]

Vonneguts verker har vekket vrede ved flere anledninger. Hans mest framtredende roman, Slakterhus-5, har blitt protestert mot eller fjernet ved ulike institusjoner ved minst 18 anledninger.^[87] I rettssaken Island Trees School District mot Pico dømte USAs høyesterett at et skoledistrikts forbud mot Slakterhus-5, som skoledistriktets styre mente var «anti-amerikansk, anti-kristen, anti-semittisk, og rett og slett grisete», og åtte andre romaner var forfatningsstridig (grunnlovstridig). Da et skolestyre i byen Republic i delstaten Missouri besluttet å fjerne Vonneguts roman fra dets biblioteker, tilbød Kurt Vonneguts minnebibliotek en fri kopi av boken til alle studenter i distriktet.^[87]

Robert T. Tally skrev i 2013 at Vonnegut har kun nylig blitt emne for seriøse studier framfor kun fandyrkelse, og mye er fortsatt ikke sagt om ham. «Den tiden hvor forskere sa ’Her er hvorfor det er verdifullt å lese Vonnegut’ er endelig over. Vi vet at han er verd å lese. Fortell oss nå noe vi ikke vet.»^[88] Todd F. Davis fastslår at Vonneguts forfatterskap holdes levende av hans lojale lesere som har «betydelig innflytelse da de fortsetter å kjøpe Vonneguts verker, gir dem videre til påfølgende generasjoner og holder hele hans kanon i trykk — en imponerende lise av mer enn tjue bøker som Dell Publishing har fortsatt å polere og selge med nye omslag.»^[89] Donald E. Morse merket seg at Vonnegut «er nå sikkert, om enn noe kontroversielt, etablert i den amerikanske og verdens litterære kanon foruten også i undervisningen.»^[90] Om Vonneguts verker skrev Tally:

Vonneguts 14 romaner, mens hver av dem gjør sine egne ting, til sammen er de uansett eksperimenter i det samme overveiende prosjektet. Eksperimentering med formen til den amerikanske romanen i seg selv. Vonnegut er engasjert i en bredt modernistisk forsøk på å forstå og avbilde de fragmenterte, ustabile, og foruroligende merkverdigheter i den postmoderne amerikanske erfaring. … At han ikke faktisk lykkes i å representere de skiftende mangfoldighetene i den samfunnsmessige erfaring er på siden av poenget. Hva som gjelder er forsøket, og anerkjennelse at ... vi må forsøke å kartlegge dette ustabile og farefulle terrenget, selv om vi vet på forhånd at våre anstrengelser er dømt til å mislykkes.^[91]

Vonnegut ble innsatt i Science Fiction and Fantasy Hall of Fame posthumt i 2015.^[92][93] Galleriet er en del av Museum of Pop Culture i Seattle.

Asteroiden 25399 Vonnegut har fått navn i hans ære.^[94]

I 2011 skrev National Public Radio at «Kurt Vonneguts blanding av antikrig og satire gjorde ham til en av de mest populære forfattere på 1960-tallet.» Vonnegut uttrykte i et intervju i 1987 at «mine egen følelse er at sivilisasjonen endte i den første verdenskrig, og vi forsøker fortsatt å gjenvinne den,» og at han ønsket å skrive tekster som fokuserte på krig uten å forherlige krigen i seg selv.^[95] Mot slutten av sin karriere hadde Vonnegut egentlig lagt ned pennen, men hans raseri mot administrasjonen til George W. Bush fikk ham til å skrive A Man Without a Country.^[96]

Slakterhus-5 er den roman av Vonnegut som er mest kjent for sitt antikrigtema, men forfatteren uttrykte sin tro på måter som gikk hinsides beskrivelsen av Dresdens ødeleggelse. Han har en figur, Mary O'Hare, som sa sin mening om at «kriger ble delvis oppmuntret av bøker og filmer,» gjort av «Frank Sinatra eller John Wayne eller andre forførende, krigelskende skitten, gamle menn.»^[97] Vonnegut gjorde et antall sammenligninger mellom Dresden og bombingen av Hiroshima i Slakterhus-5^[98] og skrev i sin essaysamling Palm Sunday (1991) at «Jeg lærte hvor verdiløs min religion kunne være da atombomben ble sluppet på Hiroshima.»^[99]

Atomkrig eller i det minste anvendelse av kjernefysiske våpen, er omtalt i bort imot alle romanene til Vonnegut. I Pianomaskinen er datamaskinen EPICAC gitt kontroll over de kjernefysiske våpnene, og er gitt ansvaret å beslutte om det skal benyttes høyeksplosiver eller kjernefysiske våpen. I Cat's Cradle er Johns opprinnelige hensikt å skrive en redegjørelse til hva framtredende amerikanere gjorde da Hiroshima ble bombet.^[100]

Kurt Vonnegut var en ateist og en humanist og fungerte som ærespresident av Den amerikanske humanistforbundet, tilsvarende norske Human-Etisk Forbund.^[101][102] I et intervju med bladet Playboy uttalte han at hans forfedre som kom til USA ikke trodde på Gud, og han lærte sin ateisme fra sine foreldre.^[103] Som sin oldefar Clemens var Vonnegut en fritenker.^[104] Vonnegut dro til en unitarisk kirke noen ganger, men med liten konsistens. I sitt selvbiografiske verk Palm Sunday uttalte Vonnegut at han er en «Kristusdyrkende agnostiker.»^[105] Han har også snakket om Jesus’ Bergprekenen og Saligprisningene,^[106] og gjorde disse bibelske ideologiene som en del av hans egen lære.^[107] I sine taler kunne Vonnegut benytte religionfokusert retorikk,^[101][108] og var henfallen til å bruke uttrykk som «Gud forby» og «takk Gud», men da grunnet kulturelle konvensjoner, og ikke som et religiøst uttrykk.^[102][109]

Vonnegut behandlet ofte temaet religion i sine romaner. I God Bless You, Dr. Kevorkian, reiste Vonnegut til himmelen etter at han er drept av dr. Jack Kevorkian. Straks han er i himmelen intervjuer Vonnegut 21 avdøde kjendiser, inkludert Isaac Asimov, William Shakespeare, og Kilgore Trout — sistnevnte er en fiktiv gjenganger fra flere av hans romaner.^[110] Vonneguts verker er fylt med figurer som grunnlegger nye trossystemer,^[111] og religion fungerer ofte som et betydelig virkemiddel i handlingsgangen, for eksempel i Pianomaskinen, Sirene på Titan og Cat's Cradle. I Sirene på Titan proklamerer Rumfoord «Den fullstendige likegyldige Guds kirke», og allerede på første side i denne romanen ble det slått fast at «Religionsjuggel var en strålende forretning.» I Slakterhus-5 ble Billy Pilgrim, som selv mangler religion, uansett assistenten til feltpresten i militæret og har et stort krusifiks på veggen i baderommet.^[112] I Cat's Cradle finner Vonnegut opp religionen bokononisme som det jevnlig siteres fra.^[113]

Vonnegut hadde en dyp motvilje mot bestemte aspekter av kristendommen, og ofte minnet han sine lesere om den blodige historien til korstogene og annen religiøst inspirert vold. Han avskydde TV-predikanter fra slutten av 1900-tallet, og mente at deres tenkning var trangsynt. Han innså at mennesker kan trenge en moralsk lov å leve etter, og omtalte Bergprekenen flere ganger som beundringsverdig.^[111][114] I Fates Worse than Death fra 1991 foreslo han at under Reagan-administrasjonen var «alt som hørtes ut som Bergprekenen var sosialistisk eller kommunistisk, og derfor anti-amerikansk».^[114] Vonnegut foraktet derimot ikke de som søkte trøst i religion, og omtalte kirketilknytning som en form for utvidet familie.^[115]

Vonnegut sympatiserte ikke særskilt med liberalisme eller konservatisme, og grublet over den tilsynelatende enkelheten i amerikansk politikk. «Om du vil ta mine våpen fra meg, og du er helt for å myrde fostre, og elsker det når homofile gifter seg med hverandre, da er du en liberal. Om du er imot disse perversjoner og for de rike, da er du en konservativ. Hva kan ikke være enklere?»^[116] I henhold til politiske partier uttalte Vonnegut, «De to virkelige politiske partiene i Amerika er Vinnerne og Taperne. Folk innser ikke dette. De krever medlemskap i to innbilte partier isteden, republikanerne og demokratene.»^[117]

Istedenfor de mer etablerte politiske ideologiene i USA favoriserte han sosialisme, som han mente kunne gi er mer verdifull framfor det han oppfattet som sosialdarwinisme og ånden av «Survival of the fittest» i det amerikanske samfunnet.^[118] Han mente at «sosialisme ville være bra for den vanlige mann.»^[119] Vonnegut kom ofte tilbake til et sitat av sosialisten og fem ganger presidentkandidaten Eugene V. Debs, som gikk i fengsel for sin overbevisning: «Så lenge som det er en lavere klasse, er jeg i den. Så lenge som det er et kriminelt element, er jeg det. Så lenge som det er en sjel i fengsel, er jeg ikke fri.»^[118][120] Vonnegut uttrykte skuffelse over at kommunismen og sosialismen synes å være usmakelige emner for den gjennomsnittlige amerikaner og mente at de kunne ha vært fordelaktige erstatninger til samtidens samfunnsmessige og økonomiske systemer.^[121]

Vonneguts mest politiske roman er Fengselsfugl (1979), i henhold til den norske utgiveren. Hovedpersonen er Walter Starbuck som sluttet seg til kommunistpartiet på grunn av Bergprekenen. Under mccarthyismen kom han til forråde noen av sine venner av vanvare, og av dette ble han senere belønnet av president Richard Nixon. Hans kontor benyttes som sted for illegale kampanjepenger, men avsløres under Watergate-skandalen og havner i fengsel. Starbuck er en av mange ofre for det amerikanske samfunnssystemet. Vonnegut benyttet seg av mange dokumentaristiske eksempler, som en streikebryterepisode ved forrige århundreskiftet som endte i massakrer, justismordet på anarkistene Sacco og Vanzetti, og kvinnelige arbeidere som i en klokkefabrikk forgiftes av radium.

Vonneguts forfatterskap var inspirert av en eklektisk blanding av kilder. Da han var yngre leste han en del kiosklitteratur, tegneserier, science-fiction, og action, men han leste også klassikerne, som Aristofanes. Den gresk komediedikteren i antikkens Hellas skrev som Vonnegut humoristisk kritikk av sitt samtidige samfunn.^[123] Venneguts liv og forfatterskap har også likheter med Mark Twain, forfatter av blant annet Huckleberry Finn. Begge delte en pessimistisk syn på menneskeheten, skepsis til religion, og som Vonnegut uttrykte det, begge «var assosiert med fienden i en stor krig» da Twain var kortvarig vervet i Sørstatenes sak under den amerikanske borgerkrigen, og Vonneguts tyske navn og opphav knyttet ham til USAs fiende i begge verdenskrigene.^[124]

Vonnegut betraktet George Orwell sin favorittforfatter, og innrømmet at han forsøkte å etterligne Orwell. «Jeg likte hans opptatthet av de fattige, jeg likte hans sosialisme, jeg likte hans enkelhet,» har Vonnegut sagt.^[125] Vonnegut har også sagt at Orwells 1984, og Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden har hatt stor innflytelse på hans debutroman, Pianomaskinen. Vonnegut har også kommentert at Robert Louis Stevensons fortellinger var lysende eksempler på verker som var tankefullt satt sammen og som han forsøkte å etterligne.^[115] Dramatikeren og sosialisten George Bernard Shaw var «en helt» for Vonnegut, og som hadde en «enorm innflytelse».^[116] Innenfor hans egen familie uttrykte Vonnegut at hans mor, Edith, hadde den største innflytelse på ham. «[Min] mor tenkte hun kunne skape en ny formue ved å skrive for kulørte magasiner. Hun tok kurs i å skrive noveller om kvelden. Hun studerte magasiner på samme vis som gamblere studerte veddeløpstabeller.»^[117]

Tidlig i sin karriere besluttet Vonnegut å modellere sin litterære stil etter Henry David Thoreau, som skrev som i perspektivet til et barn. Det gjorde Thoreaus verker langt mer begripelig for mange.^[124] Ved å benytte en ungdommelig fortellerstemmer kunne Vonnegut fremme konsepter i en fordringsløs og liketil måte.^[126] Andre som han lot seg inspirere og studerte var H.G. Wells og satirikeren Jonathan Swift. Vonnegut har kreditert journalisten, satirikeren og språkmannen H.L. Mencken for å ha inspirert ham til å bli journalist.^[126]

Vonnegut har liten sans for l'art pour l'art, det vil si kunst for kunstens egen del. I Blåskjegg kommenterer en kvinne, enkefru Berman, at malere burde ansette forfattere til lage titler på abstrakte malerier. Da maleren påpeker at det er ikke meningen at titlene skal kommunisere noe. Hun svarer: «Hva er vitsen med å være i live hvis du ikke har tenkt å kommunisere?»

Michael D. Sharp beskrev i avhandlingen Popular Contemporary Writers at Vonneguts språklige stil er liketil og rett fram; hans setninger er konsise og kortfattet, hans språk er enkelt, hans avsnitt er korte, og hans vanlige tone er uformell og konverserende.^[127] Vonnegut benyttet denne stilen til å gjøre hva som ellers er komplekse emner forståelig for et bredt publikum. Han krediterte sin tid som journalist for hans evne til skrive enkelt, og henviste til pressebyrået Chicago City News Bureau som krevde at han la fram historier som telefonsamtaler.^[127][122] Vonneguts tekster er også innblandet av særskilte referanser til hans eget liv, særskilt Slakterhus-5 og Slapstick, noe som gjør hans tone intim og inkluderende.^[128]

Vonnegut trodde at ideer, og med overbevisende kommunikasjon av disse ideene til leseren, var avgjørende for litterær kunst. Han sukret ikke alltid sine standpunkter: mye av Pianomaskinen fører fram til et øyeblikk da Paul, i domstolen og knyttet opp mot en løgndetektor, er spurt om å fortelle noe som er falsk, og sier, «hver eneste ny vitenskapelig vitenskap er det beste for menneskeheten.»^[129] Robert T. Tally skrev om Vonneguts romaner at de river ned og ødelegger «ikonene fra 1900-tallets amerikanske middelklasseliv» og Vonnegut avslører deres grunnleggende overfladiskhet.»^[130] Vonnegut foreslår ikke enkle utopiske løsninger på skrøpelighetene i det amerikanske samfunnet, men viser hvordan slike planer ikke ville gjøre det mulig for vanlige mennesker å leve sine liv fri fra lengsler og bekymringer. De store, kunstige familier som den amerikanske befolkningen er innrettet i Slapstick fungerte snart som en unnskyldning for et stammesystem hvor folk ikke ville hjelpe de som ikke tilhørte deres egen gruppe, og den utvidede familiens plass i det sosiale hierarki ble vitalt og viktig.^[131]

I innledningen til sitt essay «Kurt Vonnegut and Humor» foreslår Tally og Peter C. Kunze at Vonnegut ikke var en «svart humorist», men en «frustrert idealist» som benyttet «komiske lignelser» for å undervise leseren om absurde, bitre eller håpløse sannheter, og med hans mørke vitser tjente til at leseren lo framfor å gråte. «Vonnegut gir mening gjennom humor, som er, i forfatteren syn, et like gyldig middel for å kartlegge den vanvittige verden som med hvilken som helst annen strategi.»^[132] Vonnegut selv mislikte å bli kalt for en svart humorist, og mente at dette, som med mange andre litterære merkelapper, tillot leserne å overse aspekter av en forfatters verker som ikke passet inn i denne merkelappens stereotypi.^[133]

Vonneguts verker har blitt betegnet som science-fiction, satire og postmodernisme.^[134] Selv motsatte han seg slike merkelapper, men hans verker inneholder likevel en del felles troper og trekk som er assosiert med slike sjangere. I flere av hans bøker har Vonnegut forestilt seg fremmede sivilisasjoner i verdensrommet som er vanlig i science-fiction. Vonnegut gjør dette for å vektlegge eller overdrive absurditetene og idiosynkrasier i vår egen verden.^[135] Vonnegut benytter jevnlig humor på samfunnsmessige problemer, noe som gjenkjenner satire. Likevel har Robert Scholes notert i Fabulation and Metafiction at Vonnegut «avviser den tradisjonelle satirikerens tro på satirens effektivitet som et reformerende virkemiddel. Han har en mer udefinerbar tro på latterens menneskelige verdi.»^[136] Eksempler på postmodernisme kan også bli funnet i Vonneguts verker. Postmodernisme medfører ofte et svar til teorien at sannhetene om verden vil bli avdekket via vitenskap.^[133] Postmodernister argumenterer at sannhet er subjektiv framfor objektiv, da den er partisk mot hver individuell sannhet og utsyn på verden. De benytter begreper som upålitelig forteller, fortelling i første person (eller førstepersonsperpektiv), og fortellende fragmentering. En litteraturviter har argumentert for at Vonneguts mest kjente roman, Slakterhus-5, har et metafiksjonelt janushodet utsikt ettersom romanen søker å representere faktiske historiske hendelser mens den på samme tid problematiserte nettopp selve forestillingen om kunne representere faktiske historiske hendelser.^[137] Mens Vonnegut benyttet elementer som fortellende fragmentering og metafiksjon i en del av sine verker, fokuserer han mer tydelig på faren fra de enkeltindivider som finner subjektive sannheter, forveksler dem for objektive sannheter, og deretter tvinge disse på andre.^[138]

Helt fra sin første roman opplevde Vonnegut betegnelsen science-fiction-forfatter som en negativ brennmerkingen, ikke for at han mente science-fiction var en mindreverdig litteratur, men for den mottagelse han selv fikk fra den etablerte litteraturkritikken. I en tekst i The New York Times Book Review for 5. september 1965 beskrev Vonnegut science-fiction som en kategori litteraturkritikere grep til av enkelthetshensyn. Uansett hvor mye Vonnegut selv mislikte betegnelsen, er han uansett ved sjangerens definisjon en science-fiction-forfatter.^[139] Science-fiction kan defineres som idélitteratur (i motsetning til erfaringlitteratur). I Gud velsigne Dem, Mr Rosewater, lar Vonnegut sin hovedfigur Rosewater tale til en kongress av science-fiction-forfattere for å si at de er de eneste som bryr seg om framtiden, som merker seg hva maskiner gjør med oss, hva krig gjør med oss, hva byene gjør med oss, hva store, enkle ideer gjør med oss, hva katastrofer gjør med oss, og videre. Noen sider senere gjenfortelles en fiktiv novelle av Kilgore Trout hvor det store spørsmålet som bør stilles Gud er, hva er mennesker for? Vonnegut bruker teknikkene til science-fiction for å gjengi sin visjon, og Vonneguts samlede forfatterskap kan bli sett som summen av menneskelig erfaring og ideer til en enkelt enhet.»^[140]

Vonnegut har selv innrømmet at science-fiction-forfatteren Kilgore Trout til en viss grad er basert på hans egen tidlig karriere og inspirert av en rekke science-fiction-forfattere, da særlig Theodore Sturgeon, som akkurat som Kilgore Trout, ble berømt for sine fantastiske ideer og samtidige sin middelmådige prosastil.^[141] Stanley Schatt har antydet at navnet Kilgore Trout kan ha religiøs betydning, fornavnet antyder død og levret blod, mens etternavnet betyr rett og slett ørret, og fisken (ichthys) var symbolet for tidlige kristne. Science-fiction-forfatteren Kilgore Trout fungerer som en profet, og sammendraget av hans science-fiction-romaner, som Vonnegut sprer utover i sine romaner, fungerer med å komprimere handlingsgangen, men fungerer også på samme vis som Jesu lignelser.^[142]

Vonnegut var en åpenhjertig kritiker av det samfunn han levde i, og det er reflektert i hans forfatterskap. Flere nøkkeltemaer kommer han tilbake til i sine verker, slik som rikdom, mangle på rikdom, og dens ulike fordeling i samfunnet. I Sirene på Titan, en av hans mest komplekse romaner, er dens hovedperson, Malachi Constant, forvist til en av Saturns måner, Titan, som et resultat av hans enorme rikdom, noe som har gjort ham arrogant og egenrådig.^[143] I Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater kan det være vanskelig å avgjøre om de rike eller de fattige er i verre omstendigheter da begges liv er bestemt av deres rikdom eller fattigdom.^[125] I Hokus pokus er hovedperson gitt navnet Eugene Debs Hartke, en hyllest til den kjente sosialisten Eugene V. Debs.^[127] Thomas F. Marvin uttrykte i Kurt Vonnegut: A Critical Companion at «Vonnegut pekte på at kapitalismen vil (...) erodere det demokratiske fundamentet i USA». Marvin mener at Vonneguts verker demonstrerer hva som vil skje når et «arvelig aristokrati» utvikler seg, når rikdom er arvet langs familielinjer; når muligheten for fattige amerikanere til å overvinne deres situasjoner er meget forminsket eller fullstendig umulig.^[125] Vonnegut beklager også sosialdarwinisme og et samfunn preget av «survival of the fittest». Han peker på at sosialdarwinisme fører til et samfunn som dømmer de fattige for deres egen ulykke, og nekter å hjelpe dem ut av deres fattigdom ettersom «de fortjener sin skjebne».^[118] Vonnegut konfronterer også ideen om fri vilje i en rekke av sine tekster. I Slakterhus-5 og Tidsskjelv har hovedpersonene ikke noe valg i hva de gjør; i Breakfast of Champions er hovedpersonene tydelig fratatt sitt frie valg og faktisk mottar det som en gave; og Cat's Cradle ser religionen bokononismen fri vilje som kjettersk.^[121]

De fleste av Vonneguts litterære figurer er fremmedgjorte fra sine faktiske familier og søker å bygge erstatninger eller utvide familier. Eksempelvis kaller ingeniørene i Pianomaskinen sin managers ektefelle for «mor». I Slapstick ble hovedfiguren adskilt fra sin søster som han levde i et genialt symbioseforhold til. Han stilte til valg som president under slagordet «Aldri mer alene», og som USAs siste president vedtok han en lov som gjorde alle amerikanere til medlemmer av store, utvidede familier.^[121] Ved hjelp av en komputer får alle amerikanere et nytt mellomnavn fra et substantiv, navnet på en blomst, frukt eller grønnsak, knyttet sammen med et tilfeldig nummer fra 1 til 20. Med dette systemet blir alle medlem av en større familie på tvers av tidligere etniske, økonomiske og kulturelle skillelinjer.^[144]

Underliggende i både Slapstick og Breakfast of Champions er Vonneguts søken etter en livsfilosofi som ville forklare grusomhetene og det urettferdige. Frykt for tapet av en hensikt i livet er gjennomgående i Vonneguts bøker. Den store depresjonen tvang Vonnegut til å være vitne til den samfunnmessige ødeleggelsen da mange mistet arbeidet og tryggheten i livet. Da Vonnegut arbeidet for General Electric var han vitne til at det ble bygget maskiner som erstattet menneskelig arbeid. Han konfronterer dette i referanser til den voksende bruken av automatisering og dets effekt på det menneskelige samfunn. Det er mest påfallende i hans første roman, Pianomaskinen, hvor mange amerikanere er etterlatt formålsløse og ute avstand til finne arbeid da maskiner har erstattet deres arbeidskraft. Tapet av formål er også skildret i Galapagos hvor en blomsterhandler raser mot sin ektemann for å ha skapt en robot som gjør hennes jobb. I Tidsskjelv begår en arkitekt selvmord etter at han er erstattet av et dataprogram.^[145]

Selvmord og død er et annet gjennomgående tema; forfatteren vender ofte tilbake til teorien at «mange mennesker er ikke glad i livet». Han benytter dette som en forklaring på hvorfor mennesker i så stor grad har i farlig grad ødelagt sine miljøer, og skapt virkemidler som kjernefysiske våpen som kan utrydde de som selv har skapt disse virkemidlene.^[121] I Deadeye Dick omtales nøytronbomben som er designet til å drepe mennesker, men etterlate bygninger og strukturer uberørte. Han benytter dette temaet for å demonstrere hensynsløsheten til de som gjør mektige, dommedagsvåpen tilgjengelig for politikere.^[146]

I sitt forfatterskap har Vonnegut har beveget seg fra den avsondret, ironiske observatøren og til den oppflammende deltageren. Hans første romaner, Pianomaskinen og Sirene på Titan, var opptatt av det ytre miljø, teknologiens farer og glorifiseringen av maskinen. Han hadde også en markant opptatthet av skjebne. I Moder natt ble Vonnegut mer opptatt av bevissthetens indre forhold og problemet med schizofreni (psykoser som vrangforestillinger, hallusinasjoner og tankeforstyrrelser), og spørsmålet om hva som kan oppfattes som virkelig og hva som er illusjoner. I Cat's Cradle og Gud velsigne Dem, Mr Rosewater uttrykket Vonneguts mening og følelser om institusjonalisert religion, om det destruktive vesen i det samfunnsmessige system som verdsetter penger høyere enn kjærlighet og menneskeverd, og om ensomheten til de mange som Rosewater ikke kan hjelpe uten å ødelegge seg selv. I Slakterhus-5 begynte Vonnegut ikke bare å snakke høyere med sin egen stemme, men benyttet seg selv og sin egen historie som en parallell og en kommentar til sine fiktive figurer. Han kulminerte Breakfast of Champions ved å kutte over sine bånd til Kilgore Trout, hans naive og idealistiske alter ego.^[147]

«Hva er meningen med livet» er det spørsmål Vonnegut ofte kommer tilbake til. Da Kilgore Trout finner spørsmålet «Hva er hensikten med livet?» skrevet på en dovegg, svarer han «Å være øynene og ørene og samvittigheten til universets skaper, din tåpe». Marvin finner Trouts svar merkelig da Vonnegut som ateist vet at det ikke finnes noen skaper å rapportere tilbake til. I en epigraf til Blåskjegg siterer Vonnegut sin sønn Mark og gir svaret til hva han mener er meningen med livet: «Vi er her for å hjelpe hverandre å komme gjennom denne tingen, hva nå enn det er.»^[148]

• Player Piano (1952)
  • Norsk Pianomaskinen, oversatt av Torstein Hilt (1980)
• The Sirens of Titan (1959)
  • Norsk Sirenene på Titan, etterord av Bing & Bringsværd, oversatt av Olav Angell og Lill Granrud (1974)
• Mother Night (1961)
  • Norsk Moder natt, oversatt av Harald Engelstad (1980)
• Cat's Cradle (1963)
• God Bless You, Mr. Rosewater, or Pearls Before Swine (1965)
  • Norsk Gud velsigne Dem, Mr Rosewater, eller Perler for svin (1971)
• Slaughterhouse-Five, or The Children's Crusade (1969)
  • Norsk Slaktehus-5 eller barnekorstoget : en pliktdans med døden (1970)
• Breakfast of Champions, or Goodbye, Blue Monday (1973)
• Slapstick, or Lonesome No More (1976)
  • Norsk Slapstick, eller Aldri mer alene (1977)
• Jailbird (1979)
  • Norsk Fengselsfugl (1982)
• Deadeye Dick (1982)
• Galápagos (1985)
  • Norsk Galapagos (1986)
• Bluebeard (1987)
  • Norsk Blåskjegg (1990)
• Hocus Pocus (1990)
  • Norsk Hokus pokus (1991)
• Timequake (1996)
  • Norsk Tidsskjelv (1998), oversatt av John Erik Bøe Lindgren.

De norske utgavene er oversatt av Torstein Bugge Høverstad, unntatt der det er markert. Utgitt på Gyldendal Norsk Forlag,

• Canary in a Cathouse (1961)
• Welcome to the Monkey House (1968)
• Bagombo Snuff Box (1999)

• Wampeters, Foma and Granfalloons (1974)
• Palm Sunday, An Autobiographical Collage (1981)
• Fates Worse than Death, An Autobiographical Collage (1990)
• God Bless You, Dr. Kevorkian (2001)
• A Man Without a Country (2005)
• Armageddon in Retrospect (2008, posthumt)

• Happy Birthday, Wanda June (1970)
• Between Time and Timbuktu, or Prometheus Five: A Space Fantasy (1972)
• Make Up Your Mind (1993)
• Miss Temptation (1993)
• L'Histoire du Soldat (1993)

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Kurt Vonnegut – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Kurt Vonnegut på Internet Movie Database
• (sv) Kurt Vonnegut i Svensk Filmdatabas
• (da) Kurt Vonnegut på Filmdatabasen
• (fr) Kurt Vonnegut på Allociné
• (en) Kurt Vonnegut på AllMovie
• (en) Kurt Vonnegut hos The Movie Database
• (en) Kurt Vonnegut hos Internet Broadway Database
• (en) Kurt Vonnegut på Discogs
• (en) Kurt Vonnegut på MusicBrainz
• (en) Kurt Vonnegut på Last.fm
• (en) Kurt Vonnegut på Genius — sangtekster
• (en) Kurt Vonnegut på AllMusic
• (en) Kurt Vonnegut på X (tidligere Twitter)
• (en) Kurt Vonnegut hos American National Biography
• (en) Kurt Vonneguts papirer ved Lilly Library, Indiana University Bloomington
• (en) Vonnegut, Kurt hos Library of Congress
• (en) Kurt Vonnegut Memorial Library
• (no) Larsen, Terje Holtet (29. april 1998): Anmeldelse av Tidskjelv, Dagbladet