Pelevs

Pelevs
Pelevs og Thetis boiotisk svartfigurfat, ca. 500–475 f.Kr.
Trossystem		Gresk mytologi
Religionssenter		Antikkens Hellas
Originalt navn		Πηλεύς
Foreldre		Aiakos og Endeïs
Søsken		Telamon, Fokos
Make		Antigone Thetis
Barn		Polydora, Akilles
Bosted		Aigina
Symboler		Spyd, sverd, hestene Ksantos og Balios
Tekster		Homer Evripides Ovid Pseudo-Apollodorus

Pelevs (gresk: Πηλεύς) var i henhold til gresk mytologi en helt som var godt kjent for tilhørerne av Homers epos på slutten av 700-tallet f.Kr.^[1] Han var sønn av kong Aiakos på øya Aigina,^[2] og hans mor var Endeïs, en oreade (nymfe) oppe i fjellet Pilion sørøst i Thessalia. Hans bror var Telamon som hersket over myrmidonere. Pelevs giftet seg med havnymfen Thetis som han ble far til helten Akilles med.

Pelevs og hans bror Telamon var venner med Herakles og de deltok begge i Herakles' krig mot amasonene, hans krig mot kong Laomedon, og hans søken etter det gylne skinn. Selv om det var ingen ytterligere konger i Aigina, hevdet kongene av Epirus å nedstamme fra Pelevs i den historiske periode.^[3]

Ifølge et sagn skulle nymfen Thetis sønn bli en større helt enn sin far. Zeus valgte da Pelevs til hennes make. Et annet sagn forteller at Pelevs måtte utstå en brytekamp med Thetis for å vinne henne til hustru. Under brytekampen forvandler han seg til alle salgs dyr og også til ild.

Pelevs' far Aiakos var sagt å være den mest retteferdige mann i hele Hellas. Han var en halvgud, sønn av Zevs og nymfen Aigina. Hun fødte Aiakos på øya Aigina som Zevs hadde gitt henne og som derfor bærer hennes navn. Hele befolkningen på øya døde av pest da Aiakos ble født, og Zevs gjorde et nytt folk ved å forvandle maur til mennesker, de ble hetende myrmidonere.^[4]

Pelevs og hans bror Telamon drepte sin halvbror Fokos, kanskje i en jaktulykke og helt sikkert i et utenkelig øyeblikk.^[5] De måtte flykte fra Aigina for ikke å bli straffet. Telamon dro til Salamis mens Pelevs dro til Fthia, den sørligste delen av Thessalia. Her lot han seg bli renset for mordet av Eurytion, konge av Fthia, og han giftet seg med Antigone, datter av kongen. Med henne fikk han en datter, Polydora. Eurytion er knapt nevnt blant argonautene, som både Pelevs og Telamon var en del av: «dog ikke sammen, heller ikke fra et sted, for de bodde lagt fra hverandre og fjernt fra Aigina»;^[6] Under jakten på det kalydonske villsvin kom Pelevs ved et ulykkestilfelle å drepe Eurytion. For andre gang fant han det best å rømme, nå fra Fthia.

Pelevs lot seg rense for drapet på Eurytion i Iolkos av Akastos, en av argonautene og deltaker i villsvinjakten.^[7] Astydameia, hustru til Akastos, fattet interesse for Pelevs på en måte som ikke var passende, men han avviste henne. Bitter og hevngjerrig sendte hun en budbringer til Antigone for å fortelle at Pelevs var i ferd med å gifte seg med Akastos' datter. Resultatet ble at Antigone ble meget ulykkelig og hengte seg selv.

Dette er et vanlig litterært trekk i mange heltefortellinger: en utro hustru av en mektig mann utfordrer kyskheten hos en redelig og ærlig helt som avviser henne. Den forsmådde hustru lyver med katastrofale følger, inntil helten selv får sin hevn. Arketypisk for denne type helt er gresk Bellerofon eller Josef i Bibelens det gamle testamente som avslo faraos hustru og som deretter med urette ble beskyldt av dronningen for å ha forført henne.^[8]

Astydameia sa deretter til Akastos at Pelevs hadde forsøkt å voldta henne. Akastos tok med seg Pelevs på jakttur, men skjulte hans sverd rett før en gruppe med kentaurer angrep. Kheiron, den klokeste av alle kentaurer (eller i henhold til en annen kilde, Hermes) ga Pelevs' sverd tilbake og da med magiske krefter, og Pelevs var i stand til å flykte.^[9] Pelevs plyndret deretter Iolkos, og sleit lemmene av Astydameia før han lot sin hær marsjere mellom likdelene. Etter at både Akastos og Astydameia gikk deres kongerike til Jasons sønn Thessalos.

Etter at Antigone var død kunne Pelevs gifte seg med havnymfen Thetis. Både Zevs og Poseidon ønsket å dele seksuelle gleder med Thetis, men det var forutsagt at hennes sønn ville bli mektigere enn sin far om en gud tok henne til ekte. Det var gode grunner til å overlate henne til Pelevs. Men han måtte kjempe for denne retten da Thetis ikke ga seg frivillig hen. Han var i stand til å vinne henne ved hjelp fra havguden Protevs som fortalte ham hvordan han skulle overkomme Thetis' evne til endre form.^[10] Han måtte slåss med henne for å betvinge henne. Hun skapte seg om til forskjellige dyr for å slippe unna, til og med flammende ild. Det ble en hard kamp, han ble såret og til sist vant han fram, men etterpå nektet hun å snakke med ham.^[11]

I bryllupet deltok mange av de olympiske gudene. Som bryllupsgave overrakte Poseidon ham to udødelige hester: Ksantos og Balios (Ξάνθος, «blonde» og Βάλιος, «skimlet»)^[12] I løpet av bryllupsfesten trakk stridens gudinne, Eris, fram et gulleple som det sto «Til den skjønneste» og lot det trille inn blant gudinnene. Tre av dem var overbevist om hvem som fortjente eplet: Hera, Afrodite og Athene. De begynte å krangle og forlangte at Zevs skulle avgjøre tvisten, men han verget seg og la ansvaret på Paris, en prins fra Troja, og det ble begynnelsen til Trojakrigen.

Ekteskapet mellom Pelevs og Thetis frambrakte sju sønner, men seks av dem døde som barn. Kun en overlevde, det var helten Akilles.

Thetis forsøkte å gjøre sin sønn Akilles usårbar. I en meget kjent versjon dyppet hun ham ned i Styx, en elv som utgjør grensen mellom Jorden og Underverden, ved å holde ham i den ene hælen. Hvor hun holdt ham fast mens resten av kroppen ble dyppet under, var det eneste stedet hvor han ikke ble usårbar.

I en tidligere og mindre kjent versjon av fortellingen salvet hun ham i ambrosia, gudenes egen føde, og la ham på toppen av en ild for å brenne bort de dødelige delene av hans kropp. Hun ble forstyrret av Pelevs som ikke forsto hva hun forsøkte å gjøre, og mens ennå hælen ikke var blitt usårbar, rev Pelevs barnet til seg. I raseri forlot Thetis både ektemannen og sønnen. En bortimot identisk fortelling er fortalt av Plutark i hans tekst Om Isis og Osiris hvor gudinnen Isis forsøkte å brenne vekk dødeligheten til prins Maneros av Byblos, sønn av dronning Astarte, og ble likeledes forstyrret før prosessen var fullført. At dette litterære eventyrmotivet var populært, vitner myten om Demeter ved Eleusis. For å gi kong Keleos en gave ved å gjøre hans sønn udødelig, la hun sønnen Demofon på ilden for å brenne bort hans dødelige jeg, men ble likeledes forstyrret før prosessen var fullført av Keleos' redselslagne hustru Metanira.^[13]

For Akilles førte hans sårbare hæl til at han ved slutten av Trojakrigen ble drept av Paris som skjøt og rammet ham med en pil. Herfra er begrepet «akilleshæl» avledet fra. Pelevs ga Akilles til den kloke kentauren Kheiron for oppfostring og opplæring på fjellet Pilion som det hevdes har sitt navn etter Pelevs. I Homers Iliaden fortelles det at Akilles fikk benytte sin fars udødelige hester og hans spyd.

Selv om graven til Aiakos forble en helligdom i den mest iøynefallende delen av havnebyen i form av en firkantet inngjerdning med hvite marmorstatuer med baserelieffer, slik Pausanias har bevitnet det på 100-tallet e.Kr., og med en gravhaug for Fokos i nærheten,^[14] var det derimot ingen temenos for Pelevs på Aigina. To versjoner om Pelevs' skjebne kan redegjøre for dette: i Evripides' drama Trojanerinner, 415 f.Kr., fortelles det at Aiakos, sønn av Pelias, forviste Pelevs fra Fthia;^[15] og til sist døde han mens han var i forvisning; i en annen fortelling ble han gjenforent med Thetis og gjort udødelig.

I antikken, i henhold til et fragment av Kallimakhos' tapte verk Aitia,^[16] var det grav for Pelevs på øya Ikos (dagens Alonnisos), en øy i de nordlige Sporadene. Der skal Pelevs ha blitt æret som en «konge av myrmidonere» og «heltens hjemkomst» ble feiret årlig.^[17] Og det var også hans grav i henhold til et dikt i Anthologia Graeca.^[18]

Den eneste andre referansen til dyrkelsen av Pelevs kommer fra kristne Klemens av Alexandria i hans polemiske Formaning til grekerne. Klemens tilskriver sin kilde til en «samling av undre» av en bestemt «Monimos», som ellers er ukjent, og hevder i forfølgelse av sin tese at daimondyrkere har blitt like grusomme som sine guder, at i «Pella i Thessalia har menneskeoffer blitt gitt til Pelevs og Kheiron, ofre av å være akajere.»^[19] Om dette er den vedvarende forbindelsen mellom Pelevs og Kheiron den mest pålitelig detaljen.^[20] At menneskeofring i historisk tid skal ha skjedd, er noe forskerne stiller seg tvilende til.^[21]

Et drama av Sofokles, kalt Pelevs, har gått tapt. Han opptrer som en figur i Evripides' tragedie Andromake, ca. 425 f.Kr.

• Pseudo-Apollodorus: Bibliotheke I, ix, 16 og III, ix,2 og xii, 6- xiii,7; Epitome vi, 13.
• Apollonios Rhodios: Argonautika IV,805- 879
• Ovid: Metamorfoser VIII, 299-381.
• Homer: Iliaden, Attende sang, 78-87; Oslo 1980 i P. Østbyes oversettelse
• Catullus: Dikt 64
• Evripides: Andromake.

• (en) Peleus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Peleus», Greek Myth Index