Harmonien (bygning)

«Harmonien»/Mølmanns palé
Munkegaten med Harmonien t.h. (1815)
Beliggenhet
Adresse		Munkegata 22
Land		Norge
Område		Midtbyen
Sted		Trondheim
Historiske fakta
Formål		representasjonsbolig/palé
Eier(e)		Hans Ulrich Mølmann (1769–) Frederik Trampe Klubselskabet Harmonien
Arkitekt		ukjent
Stilretning		Rokokko
Etablert		1769
Påbegynt		1769
Ferdigstilt		1770 (konstruksjon), 1773 (interiør)
Revet		1942, på grunn av brann
Bygningsdata
Lengde		42,7 m (nordfløyen); 39,1 m (østfløyen)
Bredde		13 m (begge fløyene)
Grunnflate		894,5 m2
Etasjer		2 (+ taketasje til ca. 1842)
Gulvareal		ca. 1750 m2 (+ taketasje til ca. 1842)
Rom		15 (1. etasje) og 16 (2. etasje) ved oppmåling i 1922
Harmonien 63°25′47″N 10°23′39″Ø
Harmonien på Commons

Harmonien, også kalt Mølmanns palé, Møllmannsgården og von Schmettows palé, var et trepalé ved det sørvestre hjørnet av Torvet i Trondheim, i Munkegaten 22. Bygningen, som var det overlegent største bolighuset som til da var bygget i byen, ble oppført for lagmann Hans Ulrich Mølmann og hans hustru Gudlov Hveding Mølmann i perioden 1769 til ca. 1773. Årstallet 1770 var utskåret i portalen over inngangsporten, men maleren og stukkaturkunstneren J.C.C. Michaelsen avsluttet ikke sitt omfattende innendørs utsmykningsarbeid før i 1773.

Klubselskabet Harmonien ble leietager av deler av bygningen i 1821, og kallenavnet Harmonien er dokumentert allerede i 1823. Klubbselskapet kjøpte eiendommen i 1825.

Trondheim hadde en storhetstid som handelsby fra midten av 1700-tallet til nærmere 1900. Bevarte håndverksgjenstander, spesielt sølvsmedarbeider, er på et høyt europeisk nivå, og innen arkitekturen var det en tid for bygging av storslåtte lystgårder og bypaleer, bygget like mye for å imponere omverden og underholde gjester, som for å huse byggherrens familie.

Harmonien var det første av de fire store trepaleene som ble bygget ved og rundt Torvet i siste halvdel av 1700-tallet. De tre andre, Hornemansgården, Sommergården (også kalt Svaneapoteket) og Stiftsgården står fortsatt, mens Harmonien ble totalskadet av brann i 1942 og deretter revet. På eiendommen står nå «Forenede-bygget», oppført for et forsikringsselskap i 1968.

• Munkegaten 22 gjennom tidene
• 
  Harmonien i 1815

  Akvarell (C.H. Geelmuyden)
• 
  Harmonien i 1833

  Tegning (W.C. Hewitson?^[1])
• 
  Harmonien i 1930

  Foto: Alf Schrøder/NTNU UB
• 
  Harmonien brenner, 27. januar 1942

  Foto: Alf Schrøder/Riksantikvaren
• 
  Tyskernes garasjeanlegg fra 1942

  Foto: Schrøderarkivet/Sverresborg
• 
  «Forenede-bygget» fra 1968

  Foto: Kj. Lie

.

Blandt de forskjellige Aarsager til Skovenes Ødelæggelse her i Stiftet bør med Billighed henføres den Overdaadighed som har befængt Menneskene her i Byen, at oppføre Slotte af Træ i Steden for jevne Borgerhuse. Vi have adskillige Gaarde, opført i den senere Tid, hvoraf enhver har maattet medtage en Heel Skov, og deriblandt er Stiftamtmandinde Mølmanns og især Geheimeraadinde Schøllers Gaarde uhyre Træmasser

Laurids Smith (1754–1794), rektor ved Trondhjems katedralskole, i et brev til en kollega i København^[2]

Harmonien ble oppført i perioden 1769–ca. 1773^[a] som bybolig for den velhavende familien Mølmann^[b]: Hans Ulrich (1715–1778); hans kone Gudlov, født Hveding (1722–1799) og deres datter «Stinchen» (1757–1820). Paleet var mer enn en bolig for familien. Det var en bygning ment for representasjon og festligheter, og det var en manifestasjon av familiens velstand.^[3] Mølmanns eide flere store eiendommer, som lystgårdene Nedre Rotvoll, Arildsløkken i Strinda og Gjølme i Orkdal. Familien tilbrakte en stor del av året på sine landeiendommer. Harmonien var i hovedsak deres vinterresidens.^[4]

Det er ingen jevn stigning i bygningsstørrelsen fra de mindre husene som ble bygget tidligere på 1700-tallet og frem til de store paleer som ble reist i Trondheim rundt 1770–1780. Det ser ut som det plutselig ble en motesak blant de rike og mektige å ha svært store hus. Paleene ble et statussymbol for den rike delen av kjøpmannsstanden, dette øvre sosiale sjiktet som skilte seg ut fra vanlige kjøpmenn på grunn av sin store kapital og som eiere av produksjonsmidler. Verken før eller senere har borgerskapet i byen bygget hus med tilsvarende dimensjoner.^[5]

Etter en bybrann i 1681 ble det utarbeidet en ny byplan med brede gater, for å unngå slike katastrofer i fremtiden. Topografien i Trondheim og de store kvartalene byplanen la opp til, gjorde at forholdene lå godt til rette for å oppføre svært store bygninger her. Den meget velhavende og innflytelsesrike delen av kjøpmannsstanden, som i tillegg ofte var skipsredere, skog- og godseiere og gruveeiere, hadde også muligheter og midler til å oppføre dem. Husene ble ofte oppført i to jevnhøye etasjer avsluttet på toppen med valmtak, mansardtak eller seteritak, gjerne sammen med arkoppbygg. Det stående panelet og pilastervirkningen (se avsnittet «Konstruksjon og eksteriør») ga veggene et utpreget vertikalt uttrykk.

I de fleste bøker og artikler som omtaler byggingen av de trondhjemske paleene, er forfengelighet nevnt som en hovedårsak til disse overdådige bygningene, spesielt kvinnenes forfengelighet, med Stiftsgårdens eier geheimerådinne Cecilie Christine von Schøller og Gudlov Mølmann som de mest forfengelige av dem alle. En samtidig omtale av dette finnes i et brev fra rektor Laurids Smith (1754–1794).^[6]

Et tegn på at ihvertfall fru Schøller var forfengelig, er at hun i 1776 reiste til København som kammerherreinne og kom tilbake som geheimerådinne, en honorær tittel hun hadde kjøpt i Danmark.^[7] Hvis det er riktig at fru Mølmann fikk bygget på en seteritak-etasje (se avsnittet «Fra seteritak til valmtak») for at hennes hus ikke skulle stå tilbake for fru Schøllers, tyder det på stor forfengelighet også hos Harmoniens byggfrue.

I en branntakst fra 1767 står Mølmann oppført med bolig i Kramboedgaden, dagens Krambugata. Dette hadde tidligere vært byens hovedgate. Før bybrannen i 1681 strakte de store handelshusenes eiendommer seg fra Krambugata østover til Nidelva, der de endte i handelshusenes brygger (sjøpakkhus).^[8]

Mølmanns eiendom i Krambugata besto, ifølge branntaksten fra 1767, av: Forhusbygning; sidebygning med kammer, stue og kjøkken; sidebygning mot sør, størhus, stall; tverrbygning og et stabbur. Bygningene ble til sammen verdsatt til 1000 riksdaler. Dette tyder på at eiendommen var stor og rommelig. Hornemannsgården, som riktignok ennå ikke hadde fått sitt tilbygg og sin tredje etasje, ble samme år verdsatt til 1200 riksdaler.^[9]

Krambugata var beholdt i den nye byplanen fra 1681, i hovedsak med sitt middelalderske løp. Denne skilte seg ut fra de planlagte rettlinjede, brede sentrumsgatene forøvrig, så et palé i den størrelsesorden Mølmanns etterhvert fikk bygget ved Torvet, var ikke mulig der.^[8]

Torvet før og etter byggingen av Harmonien. Til venstre: utsnitt fra Cicignons plan (1681). Til høyre: bykart med Harmonien, markert som nr. 32 (1898) Nord er opp på kartet

Da Johan Caspar de Cicignon tegnet sin nye plan over byen i 1681, lot han ikke de to hovedgatene gå vinkelrett på hverandre: Kongens gate, i retning øst–vest fra Kjøpmannsgata til Ilevollen, følger løpet til den middelalderske ferdselsåren Geilan, mens Munkegaten går i retning sør-sørøst mot nord-nordvest, for å få Domkirken og Munkholmen i samme akse, som viktige fondmotiver.^[c] Domkirken ligger i gatens sørligste ende og Ravnkloa, med utsikt mot Munkholmen, i den nordligste. Der disse to gatene krysset hverandre, anla Cicignon det sentrale Torvet, med en regulær, kvadratisk form med sider på omtrent 100 m.

Fordi hovedgatene ikke gikk vinkelrett på hverandre, fikk tomtene som grenset både til Torvet og Munkegaten dels spisse, dels stumpe vinkler.

Torvet lå på 1700-tallet helt i utkanten av byen mot vest, og her var det plass til å bygge storslåtte hus. Mølmann kjøpte en eiendom i Torvets sørvestlige hjørne, fikk revet huset som sto på tomten, og bygget sitt store palé med en rettvinklet plan, til tross for at tomten egentlig hadde en stump vinkel mot Torvet, som dermed mistet sin regulære form. Det fremgår av tidligere bykart at huset han fikk revet hadde ligget noenlunde innenfor Torvets regulerte byggelinjer.^[10] Omtrent 300 m² av Torvets frie flate ble dekket av Mølmanns nye anlegg.^[11] Mølmann skal også ha utvidet eiendommens grunnareal betydelig ved å kjøpe til regulerte nabotomter.^[12]

Arbeidsdelingen mellom kjønnene var klar på 1700-tallet. I borger- og overklassefamiliene sto mennene for det inntektsbringende arbeidet utenfor hjemmet, mens kvinnenes aktiviteter i hovedsak foregikk innenfor husholdningen. Dette gjaldt også handelshusene. Kvinnenes arbeid og aktivitet kunne bare unntaksvis knyttes direkte til markedet, men var nødvendig og viktig for den helheten handelshusene utgjorde.^[13]

Gudlov Mølmann var en mektig kvinne, som styrte et hus med stor representasjon og mye selskapelighet. Hun omtales også som den pådrivende når det gjaldt å få bygget Harmonien, men det var mannen, Hans Ulrich Mølmann, som var den mektige utenfor hjemmet, i handel og samfunnsliv, og det er han som er omtalt i kildene som husets byggherre.^[14]

Trondheim var i hovedsak en handelsby på 1700-tallet. Mange av de mest innflytelsesrike personene i trondheimshandelen var enten selv innvandret fra, eller var etterkommere etter innvandrere fra Flensburg, i hertugdømmet Slesvig, som den gangen var i personalunion med Danmark. Dette området hadde vært et knutepunkt i nordeuropeisk handel fra tidlig 800-tall og opp gjennom hele hansatiden.^[15] I en borgerliste fra 1708 er det registrert 63 kjøpmenn i byen. Av disse var 25 flensburgere, og de 19 største kjøpmennene var innvandrere i første eller andre ledd.^[16]

Hans Ulrich Mølmann representerte tredje generasjon i en av kjøpmannsfamiliene som hadde innvandret fra Flensburg på 1600-tallet. Disse familiene hadde både et nasjonalt og internasjonalt kontaktnett. De drev forretninger på høyt nivå, med svært gode inntekter og store formuer som resultat. Det forekom flere ekteskap mellom medlemmer av disse familiene, som dermed dannet store nettverk. Sammen med en liten embetsmannsklasse utgjorde de det øvre sjikt, eliten, i byen. Slik var situasjonen frem til midten av 1800-tallet, da samfunnet begynte å endres som følge av begynnende industrialisering.^[13]

Det er ætter av krambudgutar fraa Flensborg som er dei største handelshusi no baade her og i dei fleste byarne

Aasmund Olavsson Vinje i 1860. «her» viser til Trondheim^[17]

Det finnes flere reiseskildringer, skrevet av utlendinger som besøkte Trondheim på 1700- og 1800-tallet.^[d] De fremhevet byen som Norges mest europeiske, med et handelspatrisiat som både kulturelt og materielt kunne måle seg med tilsvarende miljøer hvor som helst i Nord-Europa. På folkemunne ble de kalt «Søgade-patrisiatet». Det var i Søgaden (dagens Kjøpmannsgata) de fleste av de store handelsfamiliene hadde sine bygninger, med bolig og forretningslokaler på oversiden, vestsiden, av gaten – og sjøbodene, «bryggene», på nedre nivå ut mot Nidelva.^[18] Denne overklassen var kjent for å holde overdådige selskaper, der det ble konversert både på fransk og engelsk, og servert de fineste viner og den beste mat på servise av høy kvalitet.^[19]

Gjennom to generasjoners kjøpmannskap og engasjement i bergverk- og sagbruksdrift hadde Mølmanns familie bygget opp en stor formue. Hans Ulrich Mølmann hadde opprinnelig tenkt seg en embetsmannskarriere, og han hadde, uten hell, søkt om å bli kongelig tollforvalter i byen. Kongen ønsket å sette bort tolloppkreving til forpaktere. I 1748 ga Mølmann anbud på tollforpaktningen, og fra 1. januar 1749 ble han innsatt som generaltollforpakter. Det var store penger å tjene på dette.^[20] Mølmann var også en av initiativtagerne til et interessentskap som i 1752 fikk privilegium på å opprette sukkerraffineri i Trondheim, og å forsyne sjølenene^[e], Trøndelag og Nordlandene med sukker. Råsukker ble importert fra København og raffinert i Trondheim, i Sukkerhuset, en stor bygning av tegl og tre, som sto ferdig i mai 1754. Allerede i raffineriets første hele regnskapsår, 1755, var utbyttet på omtrent 10 prosent. Mølmann var den største partisipanten i interessentskapet, og ble dermed en av de to hoveddirektørene.^[21]

Fra 1749 var Mølmann også lagmann, og i 1770 oppnådde han rangtittelen stiftamtmann. Han døde 3. mai 1778 og ble bisatt i en grav i Nidarosdomens kjeller.^[22]

Harmonien, som er blitt omtalt som et palass,^[23] var et godt eksempel på trøndersk panelarkitektur i overgangen mellom barokk og klassisisme. Arkitekturprofessor Sverre Pedersen skrev at Harmonien for ham representerte den egentlige avslutning på rokokkoen.^[24]

Da Harmonien ble oppført, hadde det ikke vært bygget noe tilnærmet like stort i Trondheim tidligere, men bygninger med arkitektoniske elementer som seteritak og en sentralt plassert segmentgavl fantes allerede i byen og i distriktene rundt. Hovedbygningen på Bakke gård, en trebygning med seteritak, ble bygget på omtrent samme tid; murgården Gramgården, som ble oppført i Kjøpmannsgata i perioden 1744–1775,^[f] hadde en segmentgavl, likeså hovedbygningen på Vinje bruk i Mosvik, bygget rundt 1740. Denne hadde i tillegg seteritak (se illustrasjon).

Byggherre og byggmester kan også ha funnet forbilder andre steder. Fasadene er blitt sammenlignet med fasadene på danske anlegg, som Christiansborg slott i København, tegnet av arkitekt Elias David Häusser.^[25] Kavli omtaler dette i sin doktoravhandling, men mener det er vanskelig å finne noen direkte likhet.^[26] Han nevner også fasadene på kongelig køkkeninspektør J.W. Beckers treetasjes bygård i København, ferdigstilt i 1733.^[27] Både denne bygningen og slottet hadde segmentgavler, men disse var plassert over siderisalittene, ikke over en midtstilt portal som på Harmonien.

I tillegg til at «Søgade-patrisiatet» hadde tett kontakt med København, fantes det mønsterbøker med illustrasjoner og «typetegninger» av staselige villaer og andre boliger, så inspirasjonen kan ha kommet fra flere kilder, for eksempel fra bokverket Den danske Vitruvius av arkitekten Laurids de Thurah.^[28] Dette ble utgitt i 1746–1749, 20 år før byggingen av Harmonien begynte. Tobindsverket hadde beskrivelser, planer, snitt og fasader av «de merkværdigste bygninger i Kongeriget Dannemark, samt de kongelige Tydske Provintzer». Thurah var også arkitekten bak Beckers gård, som Kavli sammenlignet Harmonien med, uten å finne store likheter. De nevnte bygningene i Danmark, og bygningene i Thurahs verk, var av mur, mens Harmonien var et laftet trehus, så både konstruktive og dekorative tilpasninger og endringer måtte gjøres, dersom noen av husene var forbilder for Harmonien.

Kavli omtaler Harmonien som et «tross alt» provinsielt preget anlegg, som kan være «inspirert» av dansk arkitektur, men ikke synes å ha noen direkte forbilder. Fasadenes utforming «kan tydes mer som en velskolert snekkermesters skapelse, ikke fri for et preg av ytre impulser».^[29]

Det ble bygget store borgerhus på 1700-tallet også i andre norske byer, men topografi, tomtestørrelse og arkitektur var en helt annen enn i Trondheim, og i størrelse kunne bygningene ikke måle seg med de fire største trondhjemske trepaleene.^[30]

Arkitekt for bygningen er ikke kjent. Stadsmusiker og overbranndirektør Johan Daniel Berlin har vært foreslått. Han tegnet flere bykart, og i årene 1774–1776 tegnet han også et utkast til Katedralskolens nye bygning i Munkegaten,^[g] men det er ingen faste holdepunkter for at han var Harmoniens arkitekt.^[31] 

En som mer enn noen satte sitt preg på trearkitekturen i Trondheim og Trøndelag på 1700-tallet, var Heinrich Kühnemann. Han var født i Arkhangelsk, og ble tatt opp som mester i Trondheims snekkerlaug i 1736. Han utførte snekkerarbeid på altertavler, blant annet den som står i Vår Frue kirke i Trondheim, og han var arkitekt og byggmester for en rekke av de mest markante bygningene i byen. Han var også ansvarlig for snekkerarbeidene på Sukkerhuset, der Møllmann var en av direktørene.^[32] Kühnemann er nevnt som mulig arkitekt for Harmonien, men det finnes ikke sikre holdepunkter for dette.^[31]

Helmut Auener skrev i sin doktoravhandling fra 1949 at general von Krogh var en mulig arkitekt for anlegget, men han mente J.D. Berlin var mer sannsynlig. Auener påpekte imidlertid at bygningens arkitekt ikke kan fastslåes uten grundige kildeundersøkelser.^[25]

Harmonien var en laftet trebygning som ble oppført på en rundt to meter høy grunnmur. Utvendig var bygningen kledd med stående panel. Panelet var 17 cm bredt med staff på kantene. Det gikk fra gesimsen ned til vannbordet og understreket fasadens vertikale preg. Ettersom bygningen var laftet med kryssnov^[33], stakk bjelkehodene, av konstruktive årsaker, utenfor det ytre vegglivet, både i hjørnene og der det var innvendige vegger mellom værelsene. Innkledning av bjelkehodene, og av de strukturelt nødvendige strekkfiskene, ga en pilaster- og liseneinndeling av fasaden, som tilførte den «et plastisk spill».^[34] Arkitekt Guthorm Kavli skrev om Harmoniens fasader i sin doktoravhandling at: «Disse [fasadene] må ha vært de aller rikeste av alle 1700-års-husenes i Trondheim og til og med langt overgikk de fasader, som den senere Stiftsgården hadde når det gjaldt fantasi og variasjon av motiver.»^[35]

Fasadenes opprinnelige farge er ikke kjent. Kavli skriver om mulig fasadefarge: «Også i det ytre var nok fargeholdningen langt fra den kjedelige gråhvite vi kjenner fra senere år, men munter og glad som andre hus fra tiden. […] Kanskje var veggfargen oker eller blå».^[36] Geelmuydens akvarell fra 1815 antyder en fargetone som kan være en oker, og C.M. Tegners maleri fra 1861 viser en okerfarget bygning med hvite vindusrammer og grå vindusomramninger. Bilder fra 1900-tallet viser at bygningen da var malt hvit eller lys grå, med mørke vindusrammer.

Harmoniens seteritak var noe av det mest spesielle og imponerende med den ruvende bygningen. Ut fra tilgjengelige kilder er det ikke mulig å si sikkert om huset hadde denne taktypen fra begynnelsen av.

Kavli gjengir en litt usikker kilde: En påtegnelse bakpå et fotografi av Geelmuydens maleri (bildet er gjengitt øverst i denne artikkelen) i Klubselskabet Harmoniens arkiv, lyder: «Fabrikkeier Thorvald Hansen f. 1826 og gift med datterdatters datter af fru Mølmann har opplyst at han har hørt fortelle at fru Mølmann oppførte Gaarden Uden Mansard-tag^[h], men efterat fru Schøller havde bygget Stiftsgaarden, opførte hun Mansard-Etagen, for at hendes Hus ikke skulle staa tilbage for fru Schøllers. Mansard-Etagen blir borttaget efter Branden^[i] i 1842.»^[37]

Branntakstene fra 1700-tallet er svært knappe i sin omtale av bygningene, og angir ikke alltid antall etasjer. Seterietasjen er ikke nevnt i den første branntaksten for eiendommen, fra 1770, heller ikke i den fra 1777, men i en branntakst fra 1787 er østfløyen omtalt som en husbygning i tre etasjer.^[38] (Stiftsgården var ferdig bygget i 1778).

På 1800-tallet ble branntakstene mer detaljerte. I branntaksten fra 1807 er hovedbygningen mot Munkegaten og sidebygningen mot nord omtalt slik: «2 Etager høi med Messanin». Seteritakbenevnelsen ble ikke brukt i branntakstene. Loftsetasjen er omtalt enten som mesanin eller som mansardtak.

På de eldste kjente bildene av bygningen, blant annet på akvarellen fra 1815 av Christense H. Geelmuyden og en illustrasjon i Edward D. Clarkes reiseskildring fra 1819, er Harmonien vist med seteritak med segmentformede (buede) gavler over innkjørselen mot Munkegaten og midt på fasaden mot nord.

Et maleri av den danske maleren C.M. Tegner og tre tegninger, den ene udatert og usignert, de to andre fra 1830-årene, viser bygningen med seteritak med spisse, rette gavler. Tegners maleri er fra 1861, malt i København 16 år etter at han forlot Trondheim. Skissen han malte etter var tegnet i Trondheim i 1835, og da hadde seteritaket fått spisse gavler. I 1861 var dette for lengst byttet ut med valmtak. Arkitekt Guthorm Kavli mente at endringen fra segmentformede til spisse gavler ble gjort etter at Klubselskabet Harmonien overtok som eiere i 1825, men forfatteren Per Christiansen har gjennomgått selskapets arkiver uten å finne noen dokumentasjon av dette, og mener endringen må være gjort før eierskiftet i 1825.^[39]

I en branntakst fra 1816 omtales en «Ildebrand den 25de Maii». Brannen førte til skader på dører, vinduer og tak. Ved reparasjonene etter brannen kan forenklingen fra runde til spisse gavler ha skjedd.^[40] Ved branntaksten i 1817 har bygningene fortsatt to etasjer med mesanin, altså seteritak, men gavlenes form er ikke omtalt.^[41]

Etter bybrannene i 1841 og 1842 ble seteritaket erstattet av et høyt, men nøkternt valmtak. Dette ble gjort av hensyn til brannfaren.^[42] Taket var dermed i overensstemmelse med byens nye bygningslov, da den kom i 1845. Ifølge denne var det ikke tillatt med knekkede tak, som mansardtak og seteritak.^[43]

Bygninger med seteritak hadde ikke alltid en egen etasje bak dette oppbygget, noen ganger var disse takene oppført kun for å gi imponerende bygninger, og seteritaket kunne skjule andre takkonstruksjoner, som for eksempel saltak.^[44] I Harmoniens tilfelle fantes det imidlertid en slik tilbaketrukket loftsetasje, som hadde langt lavere takhøyde og mindre areal enn hovedetasjene nedenfor.

Harmonien var et vinkelanlegg med én fløy som målte rundt 39 meter mot Munkegaten, og én på omtrent 43 meter mot Torvet. Begge fløyene hadde en bredde på 13 meter. Fløyen mot Torvet, nordfløyen, var representasjonfløyen, med en pompøs trapp opp fra innkjørselen mot Munkegaten, og én mot gården, med fem saler på rad i første etasje og fire saler i andre etasje. Dørene mellom salene var plassert i samme avstand fra ytterveggen. Dette var et kjent og bevisst grep, som kaltes å plassere dørene i «enfilade» (fransk for på rekke og rad), og det ga et storslått blikk gjennom salene når dørene var åpne.^[45]

Begge fløyene var dobbeltromsanlegg, med en langsgående bærevegg. De eneste rommene som gikk i husets fulle bredde, var hjørnesalene i første og andre etasje. På oppmålingstegninger fra 1882 er salen i første etasje kalt Festivitetssal. Den fikk senere navnet Børssalen (se forklaring i avsnittet Varmbadeindretning og dampvaskerianlegg). Navnene på de øvrige salene viser hva klubbselskapet brukte rommene til, på den tiden oppmålingen ble foretatt. Fra øst mot vest: Konversationsværelse, Læseværelse, Billard og Spiseværelse. I andre etasje var det store hjørneværelset anleggets ballsal, med en scene mot den søndre veggen.

Oppmålingstegningene fra 1922 viser at det på den tiden var innredet møtelokaler og en leilighet i første etasje og én i andre etasje i den søndre del av fløyen mot Munkegaten. Denne delen av andre etasje hadde ikke vært innredet til beboelse tidligere. Endringen ble gjort etter at klubbselskapet overtok som eiere. Lokalene var til utleie.

Etter at hele bygningen hadde fått innlagt strøm i 1909, fortsatte selskapet moderniseringen ved å utlyse en arkitektkonkurranse om nye garderober, moderne toalettanlegg og utbygging i mur av trapperommet mot gårdsplassen. Et nytt trapperom var allerede bygd mot gårdsplassen i 1890-årene. Arkitektkonkurransen ble vunnet av arkitektene Lars Solberg, Hagbarth Schytte-Berg og Axel Guldahl, og arbeidet ble utført i 1911–1912.^[46] Plantegningene fra 1882 og 1922 viser tydelig endringen som ble gjort.

Dobbeltdører i Harmonien. Til venstre: Originale dører fra rundt 1770. Til høyre: Endret dobbeltdør fra rundt 1780 Foto: D. Erdmann

Harmonien hadde ikke bare et storslått eksteriør, den hadde også et interiør som kunsthistorikeren, professor Carl W. Schnitler omtalte som «et av de ypperste eksempler vi eier av gammel interiørkunst».^[47] Restaureringskonsulent og maler Domenico Erdmann omtalte Harmoniens interiør som et av de tre hovedverkene i norsk rokokko som ble oppført i Trondheim i perioden 1770–1776. De to andre han nevner, er maleriene i Vår Frue kirke (senere overmalt og delvis avdekket igjen) og utsmykningen av Stiftsgårdens interiør.^[48]

Den eneste personen som er navngitt av dem som arbeidet med Harmonien de første tiårene, er J.C.C. Michaelsen, som sto for stukkaturarbeider og annen utsmykning innendørs. Han var, som Mølmanns forfedre, innvandret fra Nord-Tyskland. Han er også kjent for veggmalerier og stukkatur i Stiftsgården i Trondheim og Store Milde hovedgård i Bergen. I Harmonien malte han storslåtte malerier på veggfeltene i en av salene i andre etasje. Motivene var danske slott og anlegg, malt etter kobberstikk i Thurahs Den danske Vitruvius. Rommet ble kalt Københavnersalen.^[49]

I de nærmere 170 årene Harmonien eksisterte (–1942), var interiør og utsmykning blitt endret flere ganger, med innsetting av ventiler, føring av ledninger, overmalinger og bytting av dører og ovner, men i 1939, snaut tre år før bygningen brant ned, ble det foretatt en omfattende restaurering av Børssalen, etter grundige forundersøkelser. Både undersøkelser og restaurering ble ledet av Domenico Erdmann, som var konsulent for Riksantikvaren. Børssalen ble, i den grad det var mulig, tilbakeført til slik den fremsto i 1773.

Mange rokokkointeriører har blått, perlegrått, hvitt og gull som hovedfarger. I Børssalen hadde fargevalget vært langt dristigere. De to vindusveggene og dørene var malt i en kraftig blå farge, staffert med mye forgylling. De to innerveggene var trukket med et tapet av sinoberrødt glanset papir, mønstret med gull og purpurfarget velur. Dette arbeidet var gjort for hånd etter at tapetet var klebet opp på veggen. Omkring tapetet var det utskårne, brede lister med rosegrener og vindrueklaser, forgylt på dypblå bunn.

I mange stukktak var det vanlig at både bunnfarge og farge på stukkaturen var hvit. I Harmonien var både den sentrale medaljongen i himlingen og veggen bak støpejernsovnen fra Mostadmark Jernverk, malt i en svak rosatone for å fremheve stukkaturen. På ytterveggene var det satt inn speil i fyllingen mellom vinduene, noe som var alminnelig i rokokkoen i andre land, men ikke i Norge. Hensikten var å få rommet til å virke større og luftigere. «Børssalen er med sitt stukktak, speilveggene, purpurtapetet og de gullsmykkede, blåmalte, kunstferdige dører og paneler et norsk stykke Europa fra Trondheims storhetstid i det attende århundre».^[48]

Under restaureringen ble det oppdaget at dobbeltdørene i første etasje ikke var de opprinnelige. De var forandret bare ti til femten år etter at bygningen var fullført. De opprinnelige dørene hadde to fyllinger i høyden, og de to grenene av det buede overstykket var forbundet med et rokokko-ornament. Etter endringen var dørene blitt betraktelig høyere. De hadde fått tre fyllinger i høyden, og overstykket var fjernet og erstattet av en rektangulær avslutning. Den originale mørkeblå fargen var overmalt med en langt blekere farge. Erdmann filosoferte over hva årsaken til denne forandringen kunne være, så kort tid etter at bygningen var fullført. Dørene i Stiftsgården var større enn de opprinnelige i Harmonien, og igjen dukket teorien opp om «edel kappestrid» mellom de to mektige og forfengelige byggfruene i Trondheim i 1770-årene: Cecilie Christine von Schøller og Gudlov Hveding Mølmann.^[48]

Videre restaurering, blant annet av salene Leseværelset og «Konversasjonen» var planlagt, men var ikke kommet i gang før krigen begynte og gjorde situasjonen usikker. Konsulent Erdmann døde i oktober 1940.

Etter brannen i 1942 ble det funnet rester av en rik fargeholdning også i andre rom enn Børssalen.^[50]

Hans Ulrich Mølmann kjøpte eiendommen av konferenseråd og oberberghauptmann Christopher Schøller. En byborgers eiendom besto ikke bare av et bolighus. Ifølge en branntakstprotokoll var Schøllers eiendom bebygget med en énetasjes hovedbygning med 12 fag dobbelte og sju fag enkelte vinduer. I tillegg til hovedbygningen var det både vognremisse (vognskjul), stall, fjøs og andre uthus på tomten. Det er antatt at bygningene ble reist rett etter brannen i 1708.^[51] Dette anlegget var det Mølmann sørget for å rive, for å oppføre sitt eget palé på eiendommen.

Byggearbeidene på Harmonien var i gang i 1769. Nøyaktig årstall for ferdigstillelse er ikke kjent. Over portalen mot Munkegaten var årstallet 1770 utskåret, men hovedbygningen var ennå ikke ferdig innredet, selv om det i desember dette året ble holdt branntakstforretning over de nye bygningene. I branntaksten ble de beskrevet slik: «1. Huus Bygning i Øster uinnredet med 2. En Siide Bygning i Nord, sammentømrede 3. En Tverbygning i Vester. 4. Et dobbelt Vognskiul i Søer. 5. Et Stabur i Baggaarden. 6. Et dito væst ved.»^[52] slektsforskeren Otto Delphin Amundsen siterer i sin avisartikkel om Harmonien en kilde fra 1771, uten å oppgi hvilken, der det sto at «bygningerne ikke blir færdig til beboelse dette aar».^[9]

Først i 1773 averterte J.C.C. Michaelsen i Adresseavisen, som dengang het Tronhiems allene kongelige privilegerede Adresse-Contoirs Efterretninger, at han var ledig for nye oppdrag. Hans arbeid i Harmonien var da fullført.^[53] I juli samme år tok prins Carl av Hessen og prinsesse Louise inn her under sitt opphold i byen.^[54]

Da Mølmann døde i 1778, fortsatte enken Gudlov driften av forretningene og forvaltningen av kapitalen frem til sin død i 1799. Deretter overtok deres eneste barn, datteren Christiane («Stinchen») Anna Catharina, eiendommene og formuen. Hun hadde giftet seg med grev Carl Jacob Waldemar von Schmettow (1744–1821) 14. august 1778, tre måneder etter at faren døde.

Mens Schmettow eide gården, var paleet i mange år senter for de helt store festligheter, enkelte av dem ble til og med omtalt i Adresseavisen. En festlighet som fikk stor omtale, ble avholdt på prinsesse Louises fødselsdag 30. januar 1782. Gjestene samlet seg i paleet om ettermiddagen, reiste så i kanefart «i den smukkeste Equipage og i beste orden» ut til Leangen, én av familiens lystgårder, deretter til Rotvold, en annen av lystgårdene. Begge steder ble de mottatt med musikk og «kanoners løsen».^[55]

Stinchen Mølmann og grev Schmettow hadde fem barn. Bare to døtre overlevde foreldrene. Den eldste av disse, Caroline Marie Georgine, giftet seg med hoffråd Hans Collin. Schmettow døde i april 1821.

I skiftet etter grev Schmettow overtok svigersønnen, hoffråd Collin, paleet ved Torvet. Han hadde tapt sin formue i nedgangstidene etter 1814, og bodde selv på Rotvoll, som hadde tilhørt grev Schmettow, men som etter hans død ble delt mellom svigersønnene Collin og Trampe.

Herreklubben Klubselskabet Harmonien hadde hatt sine møtelokaler i organist Tellefsens hus i Dronningens gate fra klubben ble stiftet i 1813 til 1821. Dette året sa vertinnen opp leiekontrakten, og klubben trengte nye lokaler.^[56]

Forhandlinger mellom Collin og Klubselskabet Harmonien kom snart i gang, og klubbselskapet ble leieboer i store deler av gården i 1821. Ved skjøte av 18. oktober 1825 ble selskapet eier av bygården.^[57]

Paleet ble ikke tatt i bruk i sin helhet så lenge Mølmann-familien eide det. Mesteparten av fløyen mot Munkegaten, sør for porten, var fortsatt uinnredet da Klubselskabet Harmonien ble leieboer.^[58] I klubbselskapets arkiver finnes eksempler på at «Harmonien» ble brukt som navn på bygningen, eller stedsangivelse, allerede i 1823.^[59]

Mølmanns eiendom var blitt redusert i størrelse før den ble solgt til Harmonien. Collin hadde solgt unna en del av bakgården og adkomsten dit, porten mot Torvet, til naboen, borgerkaptein og farger Einersen.^[60] Porten lå i hjørnet mellom Harmoniens nordfløy og Einersens gård, som lå i vinkel med denne, i nordvest.

De tidligere eiere hadde anlagt en hage på tomtearealet sør for hovedbygningen, og i 1827 ble hagen leid bort til selskapets vert («tracteur»), Søren Devold. Samtidig ble det oppført en kjeglebane i hagen, for selskapets regning.

I klubbselskapets tid ble salene ofte leid ut til brylluper og ball for byens befolkning.

I 1830 søkte stadsfysikus Keyser, apoteker Møllerop og politimester Lysholm, på vegne av et interessentskap, om å få bygsle en plass i klubbselskapets hage, for oppføring av en mindre bygning. Denne skulle inneholde byens første varmbadeinnretning. Selskapets direksjon tegnet kontrakt med interessentskapet. Kontrakten omfattet bygsel av en tomt på 23 x 16 alen i et hjørne av hagen. Denne delen av eiendommen fikk adresse Munkegata 22 a. Da badeinnretningen fikk bygsle denne tomten, ble det besluttet å selge kjeglebanen som var oppført bare tre år tidligere. Vognremissen som fulgte med da klubbselskapet kjøpte paleet, ble også solgt, til en av byens vognmenn.^[61]

Varmbadeinnretningen ble åpnet for publikum i 1831, og var i drift til 1906. Da ble bygningen solgt, og innredet til dampvaskeri. Bygselforholdet til Harmoniens grunn ble opprettholdt.^[62] Bygningen ble revet i 1964.^[63]

Under bybrannen i 1841 var Trondhjems Børs en av institusjonene som mistet sine lokaler. De fikk da leie den store hjørnesalen i Harmoniens første etasje. Her holdt de til i 15 år. Hjørnesalen ble siden kalt Børssalen.^[64]

I 1859 solgte klubbselskapet en del av eiendommen til Trondhjems by. På dette arealet ble det oppført rettslokaler og fengsel. Denne bygningen lå vest for tomten der Tinghuset ble oppført, så mesteparten av fengselsbygningen kunne bli stående selv om Tinghuset skulle bygges (oppført 1937–1951). Fengselsbygningen ble revet i 1966.

Sommeren 1860 lot klubbselskapet kommunen bruke deler av bygningen til festligheter i forbindelse med kroningen av kong Karl IV. Kommunen nøyde seg ikke med dette, men bygget en stor selskapspaviljong i direkte tilknytning til Harmonien. Paviljongen, som ble reist på Torvet, var bygget av bindingsverk med bordkledning. Den var overdådig utsmykket innvendig og hadde plass for nærmere 1000 gjester. Forbindelsen med Harmonien ble ordnet ved at to vindusfag ble tatt ut, og tømmerveggen nedenfor vinduene skåret ut, så åpningen fikk full dørhøyde.^[65]

Da kong Oscar II skulle krones 13 år senere, ble det reist en lignende paviljong. I tillegg til paviljongen hadde borgermesteren avtalt med klubbselskapet at flere av salene i Harmonien skulle stilles til rådighet for kroningsfestligheter. Da denne siste paviljongen ble revet, gjenbrukte kommunen materialene til oppbygging av et pakkhus i Fjordgata.^[65]

Da neste konge, Haakon VII, ble kronet i Trondheim i 1906, ble det ikke bygget noen paviljong ved Harmonien, men fasaden var dekorert med flagg, bånd, granbar og løv, og til kroningsprosesjonen, som gikk i Munkegaten fra Stiftsgården til Nidarosdomen, leide klubbselskapet ut ståplasser ved vinduene i nordre del av østfløyen, og i hele hovedfløyen mot nord.^[66]

Harmonien var reist på en høy grunnmur.^[j] I 1860-årene foreslo stadsingeniør C.A. Dahl å utnytte dette, ved å grave ut masser langs grunnmuren mot øst og nord og anlegge basarboder i kjelleren for torghandelen. Dermed ville man frigjøre grunnmuren i rundt to meters høyde, og samtidig bli kvitt problemet med vannansamling i deler av kjelleren.^[67] Dette ble drøftet i flere år, og først i 1873 ble det enighet om vilkårene for anlegget: Klubbselskapet skulle bekoste anlegget, mot å få leieinntektene. Den kompakte gråsteinsmuren ble omgjort til en arkade med en vegg innenfor. De fem vestre arkadebuene mot Torvet fikk vinduer og ble beholdt som del av Harmoniens kjeller. Til sammen ble det laget 20 boder, ti mot nord, og ti i østfløyen. Våren 1875 var basarbodene, med arkaden utenfor, ferdige til å tas i bruk. Etterhvert ble det en mangfoldig blanding av virksomheter i basarbodene. Noen drev kafé; det ble solgt ferskvarer og andre matvarer; én bod ble utleid til en buntmaker; en annen til Mineralvandfabriken Løven.^[68]

Under andre verdenskrig var det tidlig på tale å bruke Harmonien til offiserskasino og andre lokaler for den tyske okkupasjonsmyndigheten, men bygningen ble aldri rekvirert. Virksomheten og medlemmene i klubbselskapet ble registrert, og mange av Wehrmachts folk oppfattet selskapet som utpreget antitysk, og derfor lite ønskelig og overflødig. Inntil høsten 1941 var rekvirering avverget grunnet «inntrengende forestillinger i motsatt retning», men nå ble det satt som betingelse for å unngå rekvirering at selskapet skulle gjøres mer «partibetonet», direksjonens flertall skulle bestå av NS-medlemmer. 18. desember 1941 avsatte NS-fylkesfører for Sør-Trøndelag den fungerende direksjonen og innsatte en ny, med øyeblikkelig virkning. Dette nye «kommisariske styret» bestemte at selskapets stiftelsesdag, 1. februar, skulle feires med en fest, på vanlig måte.^[69] Det ble ingen fest, for 27. januar 1942 ble Harmonien totalskadet i brann. Brannårsaken lot seg ikke påvise, men det sannsynlige var at kulden (–26°C), stormen om natten og sterk fyring i vedovnene over lang tid, var skyld i ulykken. Det var ikke mulig, under de rådende forhold, å fyre med koks, eller varme opp med elektrisitet, slik man ellers var gått over til før krigen, og vedfyringen krevde mange offer. Brannalarmen da Harmonien brant, var nummer 60 registrert av brannvesenet i Trondheim siden 1. januar.^[70]

Bygningsrestene ble revet og fjernet. Det som var igjen av portalen mot Munkegaten og deler av vannbord og listverk ble sendt til Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, og anbrakt i et lagerskur der. Tyskerne hadde reist brakker på Sverresborg, og brukte flere gamle bygningsdeler fra museet som ved. Mesteparten av portalen ble også hugget opp og brukt som brensel.^[71][72]

Det eneste som sto igjen på branntomten etter rydding, var den høye grunnmuren. Kommunen kom med forslag om å oppføre en provisorisk énetasjes bygning på muren, og klubbselskapet så muligheter for leieinntekter i en slik løsning. Bygningssjef Gunnar Stabell utarbeidet da tegninger av en slik bygning, men høsten 1942 beslagla okkupasjonsmakten tomten. Der oppførte de et stort garasjeanlegg, bygget på grunnmuren etter Harmonien.^[73]

I 1945 fikk klubbselskapet overdratt eiendommen fra Direktoratet for fiendtlig eiendom. Fra da av og frem til slutten av 1960-årene, var diskusjonen om den sentralt beliggende tomten svært aktuell, både internt i klubbselskapet og i den offentlige debatt. Selskapet ønsket snarest mulig å reise en ny bygning der, men det måtte være i samarbeid med andre, selskapet hadde ikke økonomi til å foreta en slik investering. I 1946 tok Det Trondhjemske Teaterinteressentskab, sammen med Kongelig Norsk Automobilklub, initiativ til et kombinert teater- og forretningsbygg på tomten, men finansieringen gikk ikke i orden, så planene ble lagt bort igjen våren 1947.^[74]

I 1949 meldte kommunen seg som interessert kjøper, eller medinteressent, på eiendommen, for å oppføre et sentralbad der. Klubbselskapet skulle sikres passende lokaler i toppetasjen. Klubbselskapet leide på denne tiden ut garasjene på Torvet, og leide selv ulike lokaler, før de i 1948 kjøpte eiendommen Prinsens gate 49, «Lille Stiftsgården». I ekstraordinær generalforsamling i 1953, vedtok selskapet å selge Harmonitomten ved Torvet. Først i 1958 ble eiendommen solgt til Trondheim kommune, i 1965 ble garasjene og uthus revet, og i 1968 ble et nytt bygg for forsikringsselskapet Forenede Liv oppført her.^[75]

Like etter at Harmonien sto ferdig, begynte byggingen av Stiftsgården i Munkegaten, like nord for Torvet, i 1774. Den ble bygget som bolig for geheimerådinne Cecilie Christine von Schøller, og i 1778 kunne hun innvie sitt praktbygg. Paleet, som også var en laftet trebygning, var betraktelig større i grunnflate enn Mølmanns, og er et av Trondheims fornemste kulturminner fra 1700-tallet.^[76]

Byggingen av Sommergården ble også påbegynt i 1774. Den ble oppført som privatbolig for hoffagent og apoteker Otto Sommer, og sto ferdig i 1777. Sommergården ligger ved Torvets nordøstre hjørne.

Hornemansgården ved Torvets sørøstre hjørne ble bygget ut til sin nåværende størrelse i 1780-årene. Frem til da hadde det, fra rundt 1720, ligget en énetasjes hovedbygning i vinkel på eiendommen, i tillegg til flere uthus.

I Trondheims utkant, først og fremst på Lade, ble det på 1700-tallet bygget lystgårder med imponerende hovedbygninger.^[77]

Etter at justisråd og kjøpmann Henrik Horneman var ferdig med påbygg og utvidelse av Hornemansgården i 1787, lå det store paleer i tre av Torvets hjørner: Sommergården i nordøst, Hornemansgården i sørøst og Harmonien i sørvest. I det nordvestre hjørnet lå på den tiden en adskillig mindre bygning. Skipper Mattias Hendrich Lundgreen kjøpte denne gården i 1817, og den ble senere kalt Lundgreengården. Etter hans død kjøpte hans enke både nabogården på vestsiden, mot Kongens gate, og gården på nordsiden, mot Munkegaten. Begge disse gårdene ble ombygget og innredet i stil med den opprinnelige Lundgreengården, og dermed fikk også dette hjørnet av Torvet et preg av «fornem soliditet som lå over alle disse hjørnegårder ved Torvet».^[78] Lundgreengården var den eneste av bygningene som hadde et hageanlegg ut mot Torvet. Det flankerte inngangen mot Munkegaten, og gikk rundt hjørnet mot Kongens gate.

Rundt Torvet lå det også bygninger som var langt mindre og enklere, men i hovedtrekk hadde det samme arkitektoniske uttrykket som paleene, med stående panel og stramme vindusakser. Takformene varierte mellom valm- og saltak.

Rundt 1800 ble det laget mange byprospekter,^[79] og det finnes flere prospekter av Trondheim, fra ulike utsiktspunkter. Bygningene rundt Torvet vises på flere av disse, og gir et visst inntrykk av hvordan bebyggelsen fremsto på denne tiden, men det var ikke før mot slutten av 1800-tallet at folkelivet på Torvet, og bygningene rundt det, ble fotografert av profesjonelle fotografer, som Erik Olsen og Frederik Hilfling-Rasmussen. Alle bygningene var da forandret siden byggeåret. Smårutete vinduer var delvis erstattet med større ruter, rokokko-ornamenter var fjernet og takformer forenklet, men bygningene fremsto fortsatt som staselige eksempler på trøndersk trearkitektur.

• Bebyggelsen rundt Torvet omkring år 1900
• 
  Torvet ca. 1905.
  Torvet sett fra øst. Harmonien utenfor bildet t.v.; Lundgreengården midt i bildet; Sommergården nederst t.h.

  Foto: N.N./Byarkivet
• 
  Sett mot sør (1906)
  Hornemansgården t.v.; Harmonien t.h.; Nidarosdomen i bakgrunnen.

  Foto: Erik Olsen/NTNU UB
• 
  Sett mot vest (1878)
  Harmonien utenfor bildet t.v.; Kongens gate; Lundgreengården t.h.

  Foto: Hans Krum/NTNU UB
• 
  Sett mot nord (1907)
  Lundgreengården t.v.; Munkegata; Stiftsgården t.h.

  Foto: N.K./NTNU UB
• 
  Sett mot nord (1893)
  Nordøstre torgkvadrant. Sommergården t.h.

  Foto: N.N./Byarkivet
• 
  Sett mot øst (ca. 1910)
  Sommergården t.v.; Hornemannsgården t.h.; Vår Frue kirke i bakgrunnen.

  Foto: N.N./Nasjonalbiblioteket

  
  

Lundgreengården ble revet i 1914, for å gi plass for Hotel Augustin (senere Hotel Phoenix), og Harmonien brant i 1942. I tillegg til Stiftsgården litt lengre nord i Munkegaten, er det bare to av de store paleene ved Torvet som eksisterer: Sommergården, som ble reddet fra riving tidlig i 1970-årene,^[80] og Hornemansgården. Alle disse tre bygningene er fredet. Ingen av de mindre bygningene på bildene eksisterer lenger.

Harmoniens og de andre store paleenes arkitektur, som opprinnelig var en manifestasjon av byggherrens makt og posisjon, kom til å påvirke både eiernes egne lystgårder og arkitekturen i byer utenfor Trondheim. Den trønderske, urbane byggeskikken fra denne tiden nådde helt vest til Kristiansund. Her ble det under høykonjunkturen i de tre siste tiår av 1700-tallet oppført flere store bygg som hadde klare likhetstrekk med trønderpaleene, fra det vertikale panelet ned til innvendige detaljer.^[81]

I flere trøndelagsbygder ble det også bygget store bolighus, på gods og som lystgårder. To eksempler er før nevnte Vinje bruk i Mosvik (bygget rundt 1740) og Gjesvål i Orkdal (bygget rundt 1773). Disse bygningene var våningshus på gårdsbruk, men hadde få likhetstrekk med de vanlige våningshusene på bygdene, de såkalte trønderlånene. De hadde mer til felles med paleene inne i byen.

Byggeskikken fra Trondheim fikk også innpass i gruvebyen Røros. I nederste del av Bergmannsgata ligger langstrakte to-etasjes, og enkelte tre-etasjes, panelte tregårder som ble oppført på 1700-tallet, med stramme vindusakser og fine bygningsdetaljer. En av disse er den fredete tre-etasjes Finnegården i Bergmannsgata 11.^[82]

Nord for Trondheim finnes det eksempler på påvirkning fra stiftstadens arkitektur i det 18. århundre, helt til Nordland og Troms.^[83]

• Bull, Ida (1998). De trondhjemske handelshusene på 1700-tallet. Historisk institutt, NTNU. 
• Bratberg, Terje (1996). Trondheim byleksikon.  [e-bok fra bokhylla.no]
• Christiansen, Per R. (2013). Til anstændig Fornøielse : Klubselskabet Harmonien 200 år, 1813–2013. Trondheim: Klubselskabet Harmonien. 
• Fasting, Lars (1997). Trondheim - gullalder 1760-1860 : The golden age of Trondheim. ARFO.  [e-bok fra bokhylla.no]
• Garberg, Ann Siri Hegseth; Gjelsvik, Anne; Gullikstad, Berit (1993). Trondheim på 1700-tallet. Trondheim: Trøndelag folkemuseum. ISBN 9788290348194.  [e-bok fra bokhylla.no]
• Kavli, Guthorm (1966). Trønderske trepaléer : borgerlig panelarkitektur nordenfjells. Cappelen.  [e-bok fra bokhylla.no]
• Opstad, Jan-Lauritz (2003). Paa Trondhjemsk Vis : selskapskultur og skjulte matskatter fra 1700 til 1900. Oslo: Andrimne. ISBN 82-92546-01-4. 
• Schmidt, Olaus (1928). Klubselskabet Harmonien, Trondhjem : 1813–1913. Trondhjem: Aktietrykkeriet.  [e-bok fra bokhylla.no]
• Schmidt, Olaus (1962). Klubselskabet Harmonien : 1813–1963. Trondheim.  [e-bok fra bokhylla.no]

• (en) Harmonien, Trondheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons