Vår Frue kirke (Trondheim)

For andre kirker med samme navn, se Vår Frue kirke .

Vår Frue kirke
Område		Trondheim
Bispedømme		Nidaros
Byggeår		ca 1200
Endringer		Skipet forlenget 1686, tårnet oppført 1742, nygotiske vinduer og våpenhus 1880-tallet.
Viet til		Jomfru Maria
Kirkegård		Middelaldersk kirkegård rundt kirken, nedlagt 1830. Delvis utlagt som gate og byggegrunn 1681, forøvrig som park 1884.
Arkitektur
Periode		Romansk og gotisk
Teknikk		kvadermur, senere mur av kløyvd naturstein. Spor etter krysshvelv i koret.
Byggemateriale		Grønnskifer, kleberstein, diverse naturstein
Mål		63m x 18m med vesttårn
Tårn		Vesttårn med lav tårnhette
Portal		Vestportal i sandstein fra 1739, middelaldersk portal i koret, samt mindre nord- og sørportaler i våpenhusene.
Kor		Ytre mål 11,5 x 11,5 m
Skip		Ytre mål ca. 40 x 18 m, indre bredde 15 m
Kirkerommet
Prekestol		Prekestol i rokokkostil 1771, bekroning fra Domkirkens prekestol 1738.
Døpefont		1800-tallet. Barokt dåpsfat i sølv fra 1694.
Alter		Barokk altertavle fra 1744. Sto fram til 1837 i Domkirken.
Diverse		Lysekroner fra 1600- og 1700-tallet. Orgel fra 1922 med barokkfasade fra 1771.
Beliggenhet
Vår Frue kirke 63°25′49″N 10°23′53″Ø

Vår Frue kirke er en steinkirke i Trondheim. Koret og østre halvdel av skipet utgjør middelalderens Mariakirke. Foruten Nidarosdomen og Lade kirke er dette den eneste kirken fra middelalderens Trondheim som har overlevd fram til våre dager. Fra 1400-tallet av har kirken blitt omtalt som Vår Frue kirke.^[1] Kirken ligger mellom det middelalderske gateløpet Vår Frue Strete og den nyere Kongens gate, midt i hjertet av byen. Kirken er blitt herjet av brann flere ganger, men har hver gang blitt gjenoppbygget.

Etter reformasjonen ble kirken sterkt utvidet vestover, men murverket i de originale østlige delene er likevel svært godt bevart. Disse delene utgjør den tredje største bevarte middelalderkirken i Norge. Vår Frue kirke har tradisjonelt havnet i skyggen av Nidarosdomen et steinkast unna og derfor blitt viet lite oppmerksomhet. I 2004 ble kirken oppført på Riksantikvarens liste over tolv store kirker av nasjonal verdi, som på grunn av størrelse og rikdom medfører ekstra utfordringer for vern og vedlikehold.^[2] Etter flere tiår med forfall og forslumming, gjennomgikk den en større renovering foran kirkens offisielle 800-årsjubileum i 2007.

De deler av kirken som stammer fra middelalderen, utgjør dagens østlige del og er for det meste oppført i nøyaktig tilhugget grønnskifer og kleberstein, tilsvarende de eldre delene av Nidarosdomen. I koret finnes en tidliggotisk portal med et konge- og biskophode, foruten et romansk og et stort gotisk vindu med vakker klebersteinsinnfatning. De øvrige middelaldervinduene er stort sett blitt ødelagt av senere restaureringer.

Skipet ble forlenget med 15 meter på 1600-tallet med ujevne skift, hovedsakelig med kløyvd naturstein og brede, ujevne kalkfuger mellom disse. Skipet er avsluttet i vest med et ruvende tårn med klokker og tårnur. Tårnet har en sandsteinsportal, et forgylt kongemonogram tilhørende Christian VI samt årstallet 1739, som var året da byggearbeidet ble satt i gang. I 1770-årene ble tårnet dekket med en pyramideformet tårnhette med arker og utsiktsglugger for brannvakten. Kirken har to våpenhus foran inngangene fra middelalderen på nordre og søndre langvegg i skipet. Søndre våpenhus er oppført i bindingsverk etter siste brann i 1708, mens det nordre ble erstattet med et større nygotisk tilbygg i tegl under en restaurering i 1880-årene.

Dagens store nygotiske vinduer ble satt inn ved restaureringen i 1880-årene. Dette ødela ikke bare de originale middelaldervinduene, men resulterte også i en skjemmende teglsteinsinnramming som avviker sterkt fra resten av murverket. Etter at kirkens tykke kalkpuss ble fjernet på 1950-tallet, kan dens lange historie leses ut fra de mange sårene og de forskjellige kvalitetene på murarbeidet.

Kirken hadde tidligere et rikt barokk- og rokokko-interiør. Dette ble også fjernet ved restaureringen på 1880-tallet, bortsett fra orgelet, prekestolen og barokkaltertavlen.

Under kirken ligger forseggjorte gravkjellere fra 16- og 1700-tallet, som i stor grad er bevart, trass i de øvrige ødeleggelsene ved restaureringer og ombygninger.

Med sin beliggenhet midt i folkelivet i Trondheim sentrum har Vår Frue kirke blitt utpekt som hverdagskirke med lav terskel og stor takhøyde. Kirken benyttes i dag av Kirkens Bymisjon som symbolsk har fått innredet et alter av brostein, på tvers av kirkerommet.^[3] Kirken og sognet er slått sammen med Nidarosdomen til Nidaros domkirke og Vår Frue menighet. Kirken blir sjelden brukt til høymesser.

Det avholdes messe med suppeservering hver torsdag kl. 18.30 og nattåpen kirke hver fredag kl. 20. Dessuten er kirken vanligvis åpen mellom 11.30 og 14.30 på onsdager, men dette utgår så lenge den innvendige oppussingen foran jubileet pågår.

Ved siden av gudstjenester brukes kirken også som konsertlokale. Blant annet holder studenter ved NTNU Institutt for musikk (tidl. Musikkonservatoriet) en gratis mini-konsert hver lørdag kl. 14 gjennom skoleåret.

Harald Hardråde bygget en kirke viet til Maria på 1060-tallet nær Nidarosdomen. Denne kirken omtales i dag som «den eldre Mariakirken» og ble revet på slutten av 1100-tallet. Vår Frue kirke ble trolig påbegynt kort tid etter og er dermed omtalt som «den yngre Mariakirken», selv om byen kan ha hatt flere kirker viet til Maria.

En gammelnorsk innskrift på korhjørnet forteller om kirkens tilblivelse:

«Hin helga Maria á mik – Biorn Siguarsson gerðe mik»
«Den hellige Maria eier meg – Bjørn Sigvardsson gjorde meg»

Trolig var Bjørn Sigvardsson en rik mann som finansierte arbeidet, selv om han ikke er kjent fra andre kilder. Han kan også ha vært kirkens byggmester. Slike innskrifter er meget uvanlige på norske middelalderbyggverk.

Kirken ble bygget med tradisjonell form med et rektangulært skip avsluttet i øst av et kvadratisk kor. Dimensjonene var imidlertid uvanlig store – koret var 11,5x11,5 m og skipet 25x18 m – noe som plasserte kirken blant de største kirkene i landet, utenom domkirkene. Skipet i Vår Frue kirke er faktisk det bredeste rommet man kjenner fra norsk middelalder, med en indre bredde på 15 meter. Dette var på grensen av hva som var mulig å legge tak over uten indre støttesøyler. Koret kan opprinnelig ha hatt to krysshvelv, men bare rester av hvelvkonsollene er bevart, innmurt i korveggen.

Kirkens viktigste side har trolig vært sørsiden som vendte mot byens torg, som iallfall i senmiddelalderen lå i sørenden av kirkegården rundt kirken. Koret og sørsiden av skipet er i sin helhet bygd av kvaderstein, mens nordsiden av skipet har kvadre nederst og mer vilkårlige naturstein lenger opp. Dette kan bety at man slapp opp for kvadre etter en tids pause i byggingen. Trolig var denne «baksiden» av kirken glattpusset og hvit. Kirkens hovedinnganger var portalene på nord- og sørveggen, som trolig hadde våpenhus av tre eller (senere) bindingsverk. Dessuten må det ha eksistert en monumental vestportal.

Det har hersket stor tvil om dateringen av kirken. Snorre omtaler en massakre på Birkebeinere som hadde søkt tilflukt i Mariakirken under Baglernes angrep på Nidaros i 1206. Omtalen tyder på at kirken var en stavkirke som ble delvis ødelagt i angrepet. Denne kan etter kort tid ha blitt erstattet av en steinkirke, noe som har gjort at Vår Frue kirkes offisielle 800-årsjubileum er satt til 2007.

Likevel tyder flere trekk på at deler av kirken kan være eldre enn dette, og den ble trolig påbegynt sent på 1100-tallet. De nederste delene er bygget i grønnskifer, et materiale som er lite brukt i Trondheim etter 1100-tallet. Kirken har flere romanske trekk typisk for sent 1100-tall i Trondheim, bl.a. en såkalt attisk baseprofil på skip og kor, og et romansk rundbuevindu i koret, ikke ulikt vinduene i kapittelhuset i Nidarosdomen fra 1170-årene. Et tympanonfelt fra tidlig 1100-tall er innfelt i sørveggen og kan være gjenbrukt fra en tidligere kirke. Sørportalen i koret er i tidlig gotisk stil, med en spissbue flankert av et konge- og et biskophode, datert til tidlig 1200-tall, noe som også er forenlig med stilmessige trekk ved byggherreinnskriften på korhjørnet. Skipet har hatt vinduer fra sent på 1200-tallet, men disse er fjernet ved senere ombygginger. Østveggen i koret har et stort gotisk vindu ombygget i sengotisk stil i 13-1400-årene.

Mange av de nøyaktig tilhogde kleberkvadrene er signert med steinhuggermerker lik dem man finner på Nidarosdomen, noe som viser at det var steinhuggere herfra som sto for byggingen. Det pågår for tiden en nøyaktig kartlegging av steinhuggermerkene på kirken, noe som forhåpentlig vil kaste lys over kirkens tidligste bygningshistorie.

Vår Frue kirke var en av byens ni katolske sognekirker i middelalderen, og er nevnt som dette første gang i 1280. Vi vet ellers lite om i kirken i middelalderen, utover at den mottok rike gaver i form av jordegods. I Aslak Bolts jordebok fra 1431/32 er den oppført som eier av gårdene Nardo, Tempervollen i Bymarka og Skårvoll på Støren.

Kirken strøk med i den store bybrannen i 1531, sammen med Nidarosdomen og resten av byen. Vår Frue kirke ble fullstendig gjenoppbygd, mens bare østre del av Nidarosdomen ble gjenreist etter denne brannen.

Ved reformasjonen ble alle sognekirkene i Trondheim nedlagt, unntatt Vår Frue kirke og Korskirken, som lå like ved. I 1578 bestemte kongen at den mest forfalne av disse to skulle rives og brukes til reparasjon av Nidarosdomen, og dette ble Korskirkens endelikt. Vår Frue kirke er således den eneste sognekirken som har overlevd fra middelalderens Trondheim.

Da Korskirken ble revet, ble Nidarosdomen redusert til sognekirke. Sogneinndelingen ble noe kunstig, idet bysentrum lå nord for både Vår Frue kirke og Nidarosdomen. Vår Frue kirke ble dermed liggende inne i sognet til Nidarosdomen, og nordsiden av Vår Frue kirke ble nå hovedsiden av kirken. Knivingen om ressurser med Nidarosdomen har siden preget Vår Frue kirkes historie.

Vår Frue kirke brant igjen under bybrannen i 1598, men ble også denne gangen gjenoppbygget. I 1606 fikk kirkevergene kongelig tillatelse til å bruke stein fra klosterruinene på Bakke og Elgeseter til reparasjon av kirken. Det er imidlertid usikkert om dette ble gjort i særlig omfang, for kirken fikk ingen større utvidelser før i 1640-årene, da man bygget et tårn med plass til klokker og tårnur. Tårnet var oppført i utmurt bindingsverk og plassert utenfor vestenden av skipet fra middelalderen.

Med unntak av første etasje ble tårnet ødelagt da kirken brant i neste bybrann, allerede i 1651. Ved gjenoppbyggingen etter denne brannen fikk kirken et nytt tak over et flatt bjelkeloft. Taket ble tekket med moderne svartglasert takstein og kronet av en takrytter med en liten klokke. Taket ble imidlertid fornyet allerede etter ti år pga. store lekkasjeproblemer. Tårnfoten overlevde altså brannen og ble brukt som plass for døpefonten.

I 1662 var økonomien blitt såpass bedret at man rev tårnfoten for å bygge et nytt solid tårn i massiv mur. Stein til dette ble tatt fra Reinskloster, hyllingsstolen på Domkirkegården og særlig fra vestskipet i Nidarosdomen, som hadde ligget som ruin siden brannen i 1531. Første etasje i det nye tårnet sto ferdig i 1665. På grunn av finansieringsvansker måtte man da ta en pause. Planen var fortsatt å fullføre tårnet og endog bygge ut kirken til en korskirke med armer mot syd og nord. Dette ville ha gitt kirken en form typisk for andre større barokkirker i Norge, som Vår Frelsers kirke i Oslo.

Tårnet var neppe fullført ved den neste bybrannen i 1681. Da ble gatenettet helt omregulert etter en barokk byplan utarbeidet av generalmajor Johan Caspar von Cicignon. Den nye hovedgaten Kongens gate ble trukket rett over kirkegården, tett inntil nordveggen av kirken. Følgelig måtte planene om en korskirke oppgis, og man valgte heller å rive vestveggen og den nye tårnfoten og utvide kirken 15 meter mot vest. Det nye skipet sto ferdig i 1686, med et monumentalt rundvindu over vestportalen og et kongemonogram med årstall i gavlen.

I 1705 var økonomien igjen så god at man kunne bygge et nytt tårn. Dette ble plassert over taket på vestskipet og ble i 1707 toppet med en høy tårnhjelm. Det nye tårnet fikk nystøpte kirkeklokker fra Ila.

Den nye og utvidede kirken brant dessverre igjen allerede i bybrannen 1708, kun ett år etter at det dyre tårnet sto ferdig. Domkirken ble også rammet av brannen, og denne gangen agiterte Domkirkens prester for at Vår Frue kirke ikke skulle gjenoppbygges, men at byens befolkning burde samles i Nidarosdomen. Her hadde vestskipet stått som en ubrukt ruin i nesten 200 år. Dette resulterte i en bitter strid som endte med at menigheten i Vår Frue kirke med nød og neppe klarte å overtale kongen til å tillate gjenreisning. Betingelsen var at menigheten både denne gangen og ved lignende ulykker i framtiden skulle klare seg uten hjelp utenfra. Imidlertid ble dette siste gangen Vår Frue kirke ble rammet av brann, så mye av arbeidet fra denne gjenreisningen er bevart fram til i dag.

Menigheten hadde tyvstartet på gjenreisningen før kongens godkjenning var gitt, så arbeidet skred raskt fram. Våpenhusene ble gjenoppført i bindingsverk, i samme stil som før brannen. Søndre våpenhus er fortsatt bevart. Taket sto ferdig med røde hollandske takstein i 1709. Innvendig fikk taket tønnehvelv av tre, dekorert med lyseblå skyer og stjerner, og trolig engler i kortaket. Maleriene ble kalket over på 1800-tallet, men gjenoppdaget under restaurering på 1900-tallet. Det var tale om å gjenskape stjernehimmelen til 800-årsjubileet i 2007, men dette blir ikke gjennomført.

Altertavlen ble reddet under brannen og kom på plass igjen. Prekestol ble oppført allerede i 1708, og det ble snekret ny biskopstol på veggen, samt 54 benker på gulvet i skipet. Kirken begynte igjen å se komplett ut, etter at klokkene ble omstøpt i 1710 og et rødt kirkegårdsgjerde kom på plass i 1713. Bygging av private, lukkede veggstoler skjøt for alvor fart, og etter hvert var veggene helt dekket av disse såkalte pulpiturene.

Utbygging og utleie av pulpiturer og private gravkjellere ga kirken store inntekter. Dette gjorde at man i 1739 begynte bygging av et stort tårn utenfor vestenden av skipet, ledet av murmester Rasmus Banch. Man trengte enorme mengder stein – grunnflaten var 11,5x11,5 m, høyden 29,5 m, og murene var 2,5 m tykke. Man fikk ikke ta mer stein fra Domkirken, så mye ny bruddstein måtte tas ut. Tårnet er merket med et gyllent kongemonogram og årstallet 1739, men sto ikke ferdig før i 1742. Det hadde da et moderne tårnur, en eksklusiv portal av engelsk sandstein, og et flatt tak med balustrade og pyramider i hjørnene, som man kan se på Gerhard Schønings tegning fra 1770-årene.

Det elegante taket ble et meget populært utsiktspunkt blant byens befolkning, men ble snarten kilde til stadige vannskader som førte til dyre vedlikeholdsarbeider. Problemene ble ikke ble løst før tårnet i 1779 etter store protester fikk en lav, pyramideformet tårnhette som det har hatt siden. Tidlig på 1900-tallet var det planer om å erstatte denne med en høy, spiss tårnhjelm, men tårnhetten ble da sett på som bevaringsverdig og berget for ettertiden.

Tårnhetten har fire arker med utsikt i alle fire retninger, samt en overetasje med små glugger (kobbhus) i alle retninger. Brannvakta holdt til i overetasjen fram til 1937. Helt øverst er det også et lite rom med glugger til utkikk.

Etter at tårnet sto ferdig, fikk kirken ingen større endringer de neste hundre årene. Domkirkens barokkaltertavle ble donert til kirken i 1837, og komforten ble bedret da kirken fikk sitt første varmeanlegg i 1850-årene, noe som riktignok ødela mange gravkjellere.

Ved sine tallrike forseggjorte veggstoler, galleri og prekestol, hadde Vår Frue kirke et rikt barokk- og rokkokkointeriør ved slutten av 1800-tallet. En hardhendt restaurering på 1880-tallet under Christian Christie førte til at interiøret ble skrotet, bortsett fra orgelet og altertavlen. Interiøret ble ombygd til et nygotisk stilpreg. Kirken fikk også nye, store vinduer som ødela middelaldervinduene i skipet og gjorde stygge inngrep i murverket. Nordre våpenhus ble revet og erstattet av et nygotisk tegltilbygg.

Restaureringen fortsatte noe skånsommere under arkitekt Sverre Pedersens ledelse i 1906 med tårnet og søndre våpenhus. Tårnet fikk nå dagens urskive i glass og jern, og vestportalen ble fornyet med sandstein fra Hovin. Åpningen mellom tårn og skip ble stengt med en vegg i nyrokokko. Innvendige tak og vegger ble malt med dekorasjoner inspirert av folkekunsten.

I 1950-årene ble kirken igjen restaurert, denne gang under arkitekt John Tverdahl. Nå angret man på den harde restaureringen i 1880-årene og vurderte å tilbakeføre interiøret til tilstanden før denne restaureringen. Men det var kun prekestolen som kom på plass igjen, etter at den hadde vært brukt som lysthus i en privat hage. De innvendige dekorasjonene fra 1906 ble overstrøket, kun dekorasjonene i kortaket ble beholdt. Tidens begeistring for naturstein gjorde at man hogde bort kalkpussen på utsiden av kirken, slik at natursteinen i veggene kom til syne. Etter dette har Vår Frue kirke hatt det utseendet den har i dag.

Imidlertid ble kirken de påfølgende tiårene nærmest oversett og forslummet, med støv, skitt, knuste ruter, fuktskader og midlertidige reparasjoner. En rapport fra Nidaros domkirkes restaureringsarbeider i 1996 påpekte forfallet og kom med en rekke forslag til tiltak.

Rapporten fra 1996 ble foranledningen til en storstilt restaurering for å sette kirken i stand til det offisielle 800-årsjubileet i 2007. Kirken har fått nytt tak og bedre vannavrenning, de tette sementfugene fra 1950-tallet erstattes med pustende kalkfuger, og en del av gravkjellerne blir ryddet og satt i stand. Videre er vinduene reparert med blyglass, kirken skal vaskes og males innvendig. Litt av himmelhvelvingen med stjerner fra 1700-tallet er avdekket permanent. Korgulvet er senket, slik at altertavlen fra 1740-årene kommer bedre til sin rett. Tavlen blir renset og fargerestaurert sammen med korsfestelsesgruppen i korbuen. Sauer-orgelet blir restaurert tilbake til sin originale tilstand fra 1922, og tårnet har fått nytt elektronisk klokkespill. Det kommer også et lite tilbygg med nye toaletter og kjøkken til bruk for Kirkens Bymisjon. Det har også blitt foreslått på nytt å kalke kirken utvendig, men dette blir ikke gjennomført.

Vår Frue kirke har siden middelalderen vært omgitt av en kirkegård som opprinnelig strakte seg rundt kirken på alle sider. Ved nyreguleringen etter brannen i 1681 ble Kongens gate lagt tett inntil kirkens nordside, slik at den nordlige delen av kirkegården ble overtatt av gate og bygninger. Kirken fikk ingen økonomisk kompensasjon for dette, men fikk lov til å kjøpe to tilstøtende gårder mot øst for å utvide kirkegården. Kirkegården fikk etter dette den rektangulære formen den siden har hatt. Kirkegården var omgitt av et kirkegårdgjerde som var rødmalt på 16- og 1700-tallet. Åpninger i gjerdet var forsynt med kirkerister for å holde unna husdyr, særlig griser.

Ettersom Vår Frue kirke var sognekirke for godt over halvparten av befolkningen i Trondheim, ble kirkegården etterhvert for trang. Ved utgraving av nye graver dukket det stadig opp gamle beinrester. Disse hadde helt siden middelalderen blitt lagt i et benhus på kirkegården. Benhuset ble gjenoppført etter hver brann, før det til slutt ble revet i 1743 og beinrestene lagt i en felles grav.

Plassproblemene ved kirkegården ble ikke løst før to parseller av Domkirkegården ble lagt ut til bruk av Vår Frue kirke i 1820-årene. Siste begravelse ved Vår Frue kirkegård skjedde i 1830, og i 1884 ble kirkegården nedlagt og gjerdet fjernet. Enkelte eldre gravstøtter fikk bli stående, men forøvrig har området siden vært utlagt som park.

Kirkegården ble ved nedleggelsen delt i to ved at Vår Frue gate ble forlenget til Kongens gate. Østre del fikk navnet Tordenskioldsparken etter at Vilhelm Bissens Tordenskioldstatue ble oppstilt her i 1876. Statuen ble flyttet til vestre del av kirkegården i 1951 da en musikkpaviljong ble oppført i Tordenskioldsparken. Paviljongen ble fornyet i 1996.

I middelalderen var begravelser inne i kirken svært sjeldne, og da var det helst geistlige som ble begravet under gulvet. Tidlig på 1600-tallet åpnet man for at også godt betalende borgere kunne få gravsteder inne i kirken. Opprinnelig ble kistene bare satt ned i en murt grav under gulvet, men etterhvert ble plassen utnyttet bedre ved at man fikk mure hvelvkjellere i full høyde under gulvet. Begravelsesformen ble meget populær blant byens overklasse, og kirken fikk store inntekter av dette. Man måtte betale både for å få oppføre gravkammer og for hver gang graven ble åpnet. Kirken kunne også selv bygge ut gravkjellere, f.eks. fikk det nye tårnet i 1739 gravkjeller under hele tårnfoten. Kryptene ble brukt som familiegravsted, men også for venner og bekjente av krypteieren, formodentlig mot god betaling. Det kunne derfor bli temmelig mange kister i en krypt – en av de største (Collin-krypten fra 1703) hadde 34 kister.

Etter hvert begynte man å forstå at begravelser i kirken var forbundet med smittefare, og praksisen ble forbudt i 1805. Gravkjellerne i Vår Frue kirke har etter dette ikke vært benyttet, og mange av dem ble ødelagt ved innlegging av varmeanlegg i 1853 og 1902. Etter restaureringsarbeidene fra 1880-tallet er noen av kjellerne ikke lenger tilgjengelige. Man har derfor ikke full oversikt over hvor mange gravkjellere eller kister som finnes i dag, spesielt under den østlige delen av kirken.

Gravkjellerne under Vår Frue kirke er meget forseggjorte og omtales populært som «Trondheims katakomber». Først i 1989 begynte man med en delvis opprydning i noen av kjellerne, et arbeid som ennå ikke er avsluttet.

Kirkeklokkene har spilt en viktig funksjon i byens liv, og disse var blant det første som kom i orden etter hver brann. Klokkene kan tidligere ha vært plassert i en frittliggende klokkestøpul eller i en takrytter, men da kirken fikk tårn i 1640-årene ble klokkene plassert her. Da tårnene ble ødelagt i brannen i 1651, ble den smeltede klokkemalmen plukket fram fra brannruinene og allerede høsten 1652 sendt til omstøping i Holland. Dette resulterte i tre klokker i ulike størrelser. Ettersom tårnet strøk med i brannen, ble de to største klokkene hengt opp i en klokkestøpul på kirkegården, mens den minste klokken fikk plass i en liten takrytter. Dette kan sees på Maschius’ stikk fra 1661.

Klokkene gikk igjen tapt i brannen i 1681, og klokkemalmen ble sendt til omstøping i Amsterdam i 1683. Dette resulterte i to nye store klokker som ble opphengt i en klokkestol på kirkegården. Klokkene ble hengt opp i det nye solide tårnet over vestenden av skipet i 1707 og strøk dermed med i bybrannen året etter.

Billigste alternativ for å få nye klokker var å smelte om klokkemalmen hos gjørtleren O. Møller i Ila. I 1711 laget han to nye klokker på henholdsvis 700 og 325 kg som ble hengt opp i et provisorisk klokkehus på kirkegården. Arbeidet var imidlertid av dårlig kvalitet, og den store klokken sprakk allerede etter fire års bruk. Man overveide da å få den omsmeltet i Amsterdam, men igjen det ble billigst å bruke Møller, noe som ble en uklok beslutning. Allerede i 1719 hadde begge klokkene sprukket, og man valgte da å gå til anskaffelse av tre helt nye klokker fra Amsterdam.

To av dagens klokker ble støpt ved Jan Albert de Grawes klokkestøperi i Amsterdam 1719 og er på hhv 540 og 380 kg. Klokkene ble kalt Toll’a og Gammel-nia etter ringetidene de ble brukt ved. Klokkene inneholder en lang inskripsjon som forklarer tilblivelsen og nevner alle kirkens patroner og inspektører. Klokkene ble hengt opp i det skrøpelige klokkehuset på kirkegården sammen med en tredje klokke på 1120 kg som falt ned og sprakk.

I 1729 ble denne, sammen med Møllers gamle sprukne klokker omsmeltet i Amsterdam. Dette resulterte i tre nye klokker på hhv 1120, 830 og 260 kg, kalt Stor’a, Ny-nia og Kvinten. Klokkehuset på kirkegården ble på denne tiden beskrevet som «pillraadent», og man fryktet at flere av klokkene skulle bli ødelagt. Bare storklokken ble derfor plassert i klokkehuset, mens de øvrige bare ble lagret i kirken helt til alle fem klokkene kunne henges opp i det nye tårnet i august 1742. 1. oktober samme år klang klokkene sammen for første gang i begravelsen til Tordenskiolds mor, Maren Schøller.

Kvinten sprakk under ringingen ved Oscar Is død 1859 og ble omstøpt 1903. Tonen passet imidlertid ikke med de andre klokkene, og da også Ny-nia sprakk, ble begge klokkene omstøpt i 1915. Denne gangen passet ikke klangen til Ny-nia, så den måtte omstøpes enda en gang før alle klokkene igjen var i harmoni.

Vår Frues fem klokker er omtalt som en av de fineste samlinger av kirkeklokker i Norge.^[4]

I 1961 fikk kirken et Schulmerich Carillons elektronisk klokkespill, der lyden fra et lite sett staver av klokkemetall ble elektronisk forsterket og spilt på store høyttalere i tårnet.^[5] Klokkespillet sluttet å fungere på 1980-tallet og ble demontert og gitt til Ringve musikkhistoriske museum i 2006. Samtidig fikk kirken et nytt, datastyrt elektronisk klokkespill som slår timesslag og spiller en liten melodi hver dag kl. 9, 12 og 18. På repertoaret står salmer, folkemelodier og andre kjente sanger.^[6][7]

Tårnuret ble laget samtidig med tårnet i 1742 og viste Trondheims offisielle tid. Opprinnelig hadde tårnuret urskiver av tre, men disse ble byttet ut med urskiver i glass og jern ved restaureringen i 1906. Fram til elektrisk drivkraft ble installert på 1980-tallet, måtte urverket trekkes opp hver andre dag. I dag er uret datastyrt, men det originale urverket er bevart.

Etter brannen i 1651 fikk kirken en altertavle, trolig en gave fra noen i menigheten. Denne ble malt av en av byens fremste malere, Hans Rasmussen Haard i 1665. Altertavlen har siden forsvunnet, og bare et billedfelt på 137x107 cm er bevart, mirakuløst nok gjennom to branner og et forsøk på kassering. Altertavlen ble laget på nytt etter hver brann, men billedfeltet ble gjenbrukt.

Billedfeltet viser en triumferende Kristusfigur med seiersfane, et typisk barokkmotiv som sannsynligvis er modellert etter et samtidig kobberstikk og normalt del av en tredelt serie med motiv fra nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Som eneste sikre verk av Haard er maleriet er historisk interessant, men regnes ikke som noe kunstnerisk høydepunkt, snarere tvert imot. Kristusfiguren er noe hobbitaktig proporsjonert med store hender og føtter, for sikkerhets skyld to høyreføtter. Kunsthistorikeren Brodahl omtaler bildet som et «smøreri», et produkt av norsk kulturliv «paa bunden av en historisk bølgedal».

Utseendet til resten av tavlen er ukjent, men imponerte ikke den ellers svært nøkterne antikvar Schøning da han i 1770-årene omtalte altertavlen som «af maadeligt Billedhugerie, endnu slettere Maling og ingen Architectur.»^[8] Kirkeinspeksjonen var heller ikke nostalgisk overfor kunstverket, «hvis plumpe Billedarbeide og ilde anbragte Malinger ere uden al Smag og for det øvede Øie endog virkelig stødende», som de skrev da tavlen endelig kunne byttes ut i 1837.

Man forsøke i flere år å selge den gamle tavlen, men da det høyeste budet man fikk kun var to speciedaler, ble den bare liggende og støve ned, helt til den ble endelig skrotet under restaureringen i 1881. Mange år senere dukket billedfeltet opp igjen og er i dag bevart i kirkesamlingen til Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Vår Frue kirkes nåværende altertavle ble laget i Trondheim 1742-44 for plassering i oktogonen i Nidarosdomen. Snekkerarbeidene ble utført av Heinrich Kühnemann, en innvandret snekkermester fra Arkhangelsk. S. Erichsøn dreide de store søylene, Jonas Granberg fra Jämtland skar billedfigurene, og Johan Nicolai Schavenius malte tavlen og billedfeltene. Etter ca. 90 år i oktogonen var den fargesterke tavlen gått helt av moten, og den ble i 1837 demontert og erstattet av en kopi av Bertel Thorvaldsens Kristusstatue i Vor Frue kirke i København. Nidarosdomen donerte altertavlen til Vår Frue kirke i bytte mot to lysestaker, og siden oktober 1837 har den stått oppstilt i kirken.

Altertavlen er et pompøst barokkverk i datidens populære jesuitterstil, og etterligner steinformer i tre. Altertavlen er formet som en portal rundt en stamme av tre sentraltema – nederst et lite maleri av nattverden, så midt i portalen et maleri av den korsfestede Kristus, og helt øverst en skulptur av den triumferende Kristus. Portalen er flankert av bibelpersoner og kardinaldyder. Nederst står Moses med lovtavlene og Aron med røkelseskar, flankert av hhv. Fides (troen) med alterkalk og Caritas (kjærligheten) med et barn på armen og ved foten. Over portalen finner vi til venstre Pietas (fromheten) som bærer et lam, og til høyre Spes (håpet) med et anker. Rett over portalen stråler Guds øye, flankert av to gammeltestamentlige profeter, som holder et blomstergirlander båret av to engler som hyller den oppstandne Kristus. Samlet høyde er ca. 10 meter, og den er trolig Norges største.

Etter brannen i 1651 hadde kirken 20 benkerader på hver side av midtgangen, der menn satt på den ene siden og kvinner på den andre. De tre første benkene var reservert byens øvrighet og deres kvinner, mens menigheten kunne kjøpe seg faste plasser på de øvrige 17 benkeradene. De aller rikeste kunne i tillegg betale adskillig mer for retten til å oppføre private veggstoler, såkalte pulpiturer. Trolig fantes dette allerede før brannen i 1651, iallfall kom den første lukkede veggstolen opp allerede to år etter brannen, og det ble stadig flere utover 1600-tallet. I disse kunne mann og kone sitte sammen, noe som for første gang brøt med det urgamle kjønnsskillet i kirkene.

En del av stolene ble gjenoppført etter brannen i 1681, men det var først etter brannen i 1708 at det ble virkelig fart i utbyggingen. Denne måten å avsondre seg fra den gemene hop ble meget populær blant byens aspirerende overklasse, og kirken fant raskt ut at den kunne tjene gode penger på fenomenet. Opprinnelig betalte man kun for retten til å oppføre stolen, men etterhvert tok kirken stadig mer også for årlig leie. I 1715 hadde kirken allerede 22 stoler, og etterhvert som kirken fikk bedre økonomi, bygget den selv ut stoler og solgte til høystbydende. Dette ga også pulpiturene et mer enhetlig utseende. Omfanget var så stort at veggene i skipet var til slutt helt dekket av pulpiturer – tre etasjer på nordsiden og to på sørsiden.

Stiftamtmann von Ahlen bygget den prektigste av alle pulpiturene på den fornemste plassen i kirken, på østveggen i skipet rett i mot prekestolen. Han fikk den dekorert med skjold, krone og riksløver, og den hadde personlig inngang gjennom kirkemuren direkte fra kirkegården i hjørnet mellom kor og skip. Den gjenmurte døren vises ennå i veggen. Von Ahlens stol ble kjent som kongestolen og ble kjøpt tilbake av kirken i 1729 og brukt som fast stol for stiftamtmannen.

Etter hvert skulle murene bli gjennomhullet av flere slike personlige innganger, og sårene etter disse er klart synlige i dag. Pulpiturene ble skrotet og inngangene gjenmurt under restaureringen på 1880-tallet. Da man i mellomkrigstiden angret på interiørinngrepene, klarte man å gjenfinne kongestolen og prekestolen, og det forelå planer om å rekonstruere interiøret fra før 1880. Imidlertid ble kun prekestolen satt inn igjen under restaureringen i 1950-årene, og pulpiturene kom aldri opp igjen.

Fram til 1926 ble kongestolen og en annen veggstol brukt som lysthus av fabrikkeier Bernhard Brænne på hans gård på Munkaunet. De ble da demontert og sendt til Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg, der de senere ikke er gjenfunnet.

Kirken fikk allerede i 1628 låne et orgelpositiv fra Domkirken og ble dermed en av de første kirkene i Norge med orgel. Dette var på denne tiden forbeholdt de aller rikeste kirkene.^[9] Orgelet gikk tapt i brannen 1651, men i 1659 donerte Kirsten Nielsdatter penger til et nytt orgel, men dette gikk tapt i brannen i 1681. Etter dette fikk man låne et lite orgelpositiv, før J. A. Rosendahl fikk kontrakt på byggingen av et nytt orgelgalleri og 24-stemmers orgel. Imidlertid brant kirken på nytt i 1707, før han var kommet i gang, så han ble heller satt til å lage nytt tak over den utbrente kirkeruinen. Først i 1736 fikk kirken et lite orgelpositiv fra Danzig, donert av N. H. Nissen. Instrumentet var neppe spesielt stort siden det fikk plass klemt inne mellom pulpiturene på det nye vestgalleriet i skipet. Orgelet, «hvis skurrende lyd var til forvirrelse for menigheten», innbragte kun 53 riksdaler da det ble solgt i 1771 og endte i For kirke i Nord-Trøndelag.

Behovet for et virkelig orgel var hele tiden til stede, noe den rike kjøpmann Thomas Angell tilgodeså med et symbolsk bidrag på 2-300 rdr i sitt testamente i 1762. Stiftelsen som forvaltet hans etterlatte formue donerte likevel hele beløpet på 1900 rdr, som var billigste anbud på nytt orgel fra orgelbyggeren G. H. Gloger. Han oppfylte imidlertid ikke kontrakten, så man måtte heller skaffe et orgel fra Johan Daniel Busch fra Itzehoe i Holstein for 2500 rdr. Det 28-stemmers orgelet hadde 1681 piper, litt mindre enn det bevarte Wagnerorgelet i Nidarosdomen, og hadde en forseggjort barokkfasade som fortsatt er bevart. Orgelet hadde imidlertid så mange feil og mangler at den nye organisten nektet ta det i bruk før det var holdt en offisiell befaring og feilene utbedret. Gloger var igjen billigst, men stakk av fra byen etter å ha mottatt et forskudd på 200 rdr. Ytterligere 500 rdr var påkrevet for å få en orgelekspert fra København for de nødvendige utbedringene. Orgelet holdt seg da bra lenge, men ble til slutt skrotet i 1922 til fordel for et helt nytt orgel. Barokkfasaden fra Busch-orgelet er likevel bevart som fasade for det nye orgelet.

Dagens orgel stod ferdig i 1922 og ble bygget i Frankfurt an der Oder av W. Sauer, et av Europas mest velrenommerte orgelfirmaer. Det er svært få større instrumenter tilbake i Norge av denne typen. Orgelet har 47 stemmer og tre transmisjoner, fordelt på tre manualer og pedal. Disposisjonen var preget av fransk romantisk/symfonisk orgelstil, med en varm og fyldig grunntone. Men orgelet ble delvis ombygd i 1971 for å få en lysere klang. Den gamle spillepulten som var pneumatisk koblet mot pipeverket, ble samtidig erstattet av en ny elektrisk forbundet pult, plassert helt framme ved gallerikanten. Orgelet er i dag svært nedslitt, men en større ombygging i 2007 vil tilbakeføre orgelet til den tilstanden det hadde da det var nytt.^[10]

Den nåværende prekestolen ble laget i 1771. Bekroningen over prekestolen kommer fra domkirkens prekestol og er fra 1738.^[11] Prekestolen i Vår Frue kirke ble i sin helhet skrotet under restaureringen på 1880-tallet, men ble senere gjenfunnet som lysthus i en privat hage og kom på plass igjen under tilbakeføringen og restaureringen på 1950-tallet.

Brosteinsalteret er tegnet av arkitekt Bodvar Schjelderup. Alteret er plassert under orgelgalleriet bak i kirken og benyttes av Kirkens Bymisjon. Foran alteret ligger et kors formet av brostein.

Kalvariegruppen i korbuen forestiller Jesus på korset, flankert av jomfru Maria og døperen Johannes. Figurene er trolig laget av Erik Kolstrup i 1730-årene og ble restaurert i 2006.

Veggmaleriet over korbuen viser scener fra Jesu lidelse – korsbæringen, oppstandelsen, og i midtfeltet Jesus som viser seg for Maria Magdalena. Maleriet er utført av Simon Hoff ca. 1774.^[12] Det ble renset for skitt og gammel ferniss i 2006.

Den store åpningen mellom tårnhallen og skipet ble i 1906 dekket med en vegg i nyrokokko, flankert av to legemsstore og uvanlig yppige kvinnefigurer, som representerer dydene Caritas (kjærligheten) og Spes (håpet), som forøvrig også er representert på altertavlen i en noe mindre skjødesløs påkledning. Figurene er laget av en begavet, men ukjent kunstner på slutten av 1700-tallet, og var opprinnelig plassert ved Thomas Angells gravmonument i Nidarosdomen.^[13]

En forgylt alterkalk fra middelalderen har blitt berget gjennom alle branner og ulykker og er i dag deponert i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum av sikkerhetshensyn. Stilmessig kan kalken være fra første halvdel av 1300-tallet, men den er også stemplet «1262». Hvis dette faktisk er årstallet den ble laget, er det et sensasjonelt tidlig eksempel på bruk av arabiske tall.^[14]

«The Salisbury Tazza» er en sølvkalk med lokk, laget i London i 1603-04 for greven av Salisbury. Begeret er i renessansestil, innvendig dekorert med blomster- og fruktmotiver, og lokket krones av en pilebunt med hjelm, et element fra grevens våpenskjold. Begeret er 28,6 cm høyt og veier 870 gram. Den rike engelske kjøpmannen Thomas Hammond bragte begeret med seg til Trondheim i 1650-årene, og hans barnebarn Thomas Angell testamenterte begeret til Vår Frue kirke i 1762. Av sikkerhetsgrunner er også dette begeret deponert i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.

Vår Frue kirkes prest i 1742, Laurits Lund, fikk laget to hjerter av sølv som en kjærlighetserklæring til sin hustru. Hjertene med parets monogrammer kan den dag i dag ses på alteret.^[15]

Dåpsfatet er fra 1694 og er donert av lagmann Peter Dreyer og hans kone. Fatet er gravert med tysk tekst, men er laget i Trondheim. Det rikt dekorerte fatet regnes som et høydepunkt i norsk sølvsmedkunst fra barokken.

Kirken har fem lysekroner. Den eldste er fra 1649 og er blitt reddet fra hele tre branner. Den største ble skjenket til kirken i 1652 av enken Kristine Nielsdatter og har inskripsjonen: «Til Gudts ære oc Wor Frue Kirchkis Zirat». Hun donerte ytterligere en lysekrone i 1654, mens Anders Andersen og frue gav en fjerde lysekrone i 1720. Lysekronen over galleriet har ingen inskripsjon.

Kollektbøssen er formet som en knelende engel på sokkel og ble støpt ved Trondheim Mekaniske Verksted, trolig i 1880-årene. Engelen holder den egentlige kollektbøssen, merket «For de fattige». I dag går de innsamlede pengene fra denne bøssen til Kirkens Bymisjon.

• I 1709 skulle det nye taket i Vår Frue kirke egentlig dekoreres av byens fremste maler, Ole Joensen, man han døde i et slagsmål før han kom i gang.
• I 1764 ble døråpningene farget med sverte mykgjort med karvebrennevin. Da tårnet ble reparert i 1779 ble både brennevin og øl kjøpt inn til «muren».^[16]
• Biskop Johan Christian Schønheider døde av sjokk etter at han en mørk kveld i mars 1803 snublet over en sinnforvirret mann som kravlet opp av en oppkastet grav på Vår Frue kirkegård.^[17]

• 
  Vestskipet i Nidarosdomen sto som en ruin i flere hundre år og ble brukt som steinbrudd for reparasjoner på bl.a. Vår Frue kirke.
• 
  Man rakk såvidt å gi kirken et nytt tårn med spiss tårnhjelm før kirken igjen brant i 1708.
• 
  Altertavlen sto opprinnelig i oktogonen i Nidarosdomen. Tegning av G. Schøning, 1770-årene.
• 
  De store nygotiske vinduene fra 1880-tallet ødela de gamle middelaldervinduene og har etterlatt store sår i muren rundt.
• 
  Kirkegården rundt kirken har vært utlagt som park siden 1884.
• 
  Tårnet er merket med Christian VIs monogram og årstallet 1739, men sto ferdig i 1742.
• 
  En av kirkens alterkalker fra middelalderen er bevart.
• 
• 

• Liste over prester i Vår Frue kirke

• Bratberg, Terje T. V.: Trondheim Byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 1996
• Brodahl, Joh. E.: Vor Frue kirkes altertavler. Trønderske Studier, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondhjem 1920
• Ekroll, Øystein: Med kleber og kalk – Norsk steinbygging i mellomalderen. Samlaget, 1997 ISBN 82-521-4754-2
• Ekroll, Øystein og Storemyr, Per: Vår Frue kirke i Trondheim. Bygningshistorisk oversikt og tilstandsundersøkelse. Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, 1996 (NDR rapport ; 9602)
• Lysaker, Trygve: «Vår Frue kirke etter bybrannen i 1651» I: Trondhjemske Samlinger, 1993
• Lysaker, Trygve: «Vår Frue kirke i Trondheim. Fra brannen i 1681 til det definitive tårn 1742» I: Trondhjemske Samlinger, 1998
• Lysaker, Trygve: «”The Salisbury Tazza” og nytt orgel, Thomas Angells gaver til Vår Frue kirke». I: Trondhjemske Samlinger, 2003
• Martin Syrett: The Roman-Alphabet Inscriptions of Medieval Trondheim, vol.I-II. Trondheim: Senter for middelalderstudier, 2002 (SfM skrifter; nr 13) ISBN 82-519-1789-1
• Ødegården, Mona og Jantsch, Ann Kathrin: «Krypten i Vår Frue kirke». I: tidsskriftet Spor, nr 19 (2004) (utgis av Vitenskapsmuseet)

• (en) Vår Frue kirke (Trondheim) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Adresseavisen: Vår Frue kirke kan bli hvitkalket igjen Arkivert 7. januar 2008 hos Wayback Machine.
• (no) Adresseavisen: Vår Frue – i byens hjerte
• (no) Hjemmeside om orgelet i Vår Frue kirke
• (no) «Vår Frue kirke (Trondheim)». Kirkesøk. Den norske kirke. 
• (no) «Vår Frue kirke (Trondheim)». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.