Kleopatra

Kleopatra VII Dronning av ptolemeiske Egypt
Født		69 f.Kr. Alexandria
Død		12. august 30 f.Kr. Alexandria
Beskjeftigelse		Monark, monark
Embete		Farao (51 f.Kr. – 30 f.Kr.)
Ektefelle		1) Ptolemaios XIII 2) Ptolemaios XIV 3) Marcus Antonius
Partner(e)		Gnaeus Pompeius (49 f.Kr.–48 f.Kr.) (omstridt)[1] Julius Cæsar (48 f.Kr.–44 f.Kr.)[2]
Far		Ptolemaios XII Auletes
Mor		Kleopatra V av Egypt (omstridt)
Søsken		Cleopatra Tryphaena (omstridt, familierelasjon: eldre halvsøster på farssiden)[3] Berenike IV av Egypt (familierelasjon: eldre halvsøster på farssiden)[4] Arsinoe IV av Egypt (familierelasjon: yngre halvsøster på farssiden)[4] Ptolemaios XIII av Egypt (familierelasjon: younger paternal half-brother)[3] Ptolemaios XIV av Egypt (familierelasjon: younger paternal half-brother)[3]
Barn		1) Cæsarion 2) Aleksander Helios 3) Kleopatra Selene II 4) Ptolemaios Filadelfos
Nasjonalitet		Ptolemeiske kongedømme
Gravlagt		Alexandria
Annet navn		Κλεοπάτρα
Regjeringstid		51–30 f.Kr.
Kleopatra på Commons

Kleopatra VII Filopator (gresk: Κλεοπάτρα Φιλοπάτωρ; født i slutten av 69 f.Kr. i Alexandria, død 12. august 30 f.Kr. i Alexandria), kjent i historien som kun Kleopatra, var den siste dronning og farao av det ptolemeiske kongedømme i Egypt og styrte fra 51 f.Kr. til 30 f.Kr. Faren hennes var Ptolemaios XII Auletes og hennes mor var antagelig Auletes' søster, Kleopatra V Tryfaena. Navnet Kleopatra er gresk og betyr «til fars ære». Hennes fulle navn «Kleopatra Thea Filopator» som betyr «gudinnen Kleopatra, elsket av sin far».

Hun var medlem av det hellenistiske ptolemeiske dynasti, en familie av gresk opprinnelse^[5] som hadde styrt Egypt etter Aleksander den stores død. Dynastiets grunnlegger er Ptolemaios I Soter. Ptolemeerne var i all deres tid grekere som snakket gresk^[6] og nektet å snakke egyptisk, med noen unntak. Dette var også årsaken til at gresk som egyptisk språk ble benyttet på offisielle hoffdokumenter som blant annet Rosettastenen.^[7] Kleopatra var dog blant de ptolemeerne som lærte seg å snakke egyptisk og representerte seg selv som reinkarnasjon av den egyptiske gudinnen Isis.

Kleopatra regjerte i begynnelsen sammen med sin far Ptolemaios XII Auletes, og senere sammen med sine to brødre Ptolemaios XIII og Ptolemaios XIV, som hun giftet seg med i henhold til egyptisk skikk for de kongelige, men hun ble til sist enehersker. Som farao hadde hun en kjærlighetsaffære med romerske Julius Cæsar som sikret hennes grep om den egyptiske tronen og forhindret total romersk annektering av Egypt. Hun opphøyde senere sin sønn med Cæsar, Cæsarion, til å bli medhersker, men kun i navnet.

Etter mordet på Cæsar i 44 f.Kr. allierte hun seg med Marcus Antonius i opposisjon til Cæsars lovmessige arving, Gaius Julius Cæsar Octavianus, senere kjent som Augustus. Med Antonius fødte hun tvillingene Kleopatra Selene II og Aleksander Helios, og enda en sønn, Ptolemaios Filadelfos (hennes ekteskap med sine brødre hadde ikke resultert i noen barn). Etter å ha tapt slaget ved Actium i september 31 f.Kr. til Octavianus' styrker, begikk Antonius selvmord. Kleopatra fulgte etter, i henhold til tradisjonen ved å drepe seg selv med et bitt fra giftslange den 12. august 30 f.Kr.^[8] Hun ble kortvarig overlevd av Cæsarion som ble erklært farao av sine tilhengere, men ble snart drept på ordre av Octavianus. Egypt ble deretter den romerske provinsen Aegyptus.

Til denne dag har Kleopatra forblitt en populær figur i vestlig kultur. Hennes arv har overlevd i tallrike kunstverker og i mange dramatiseringer av hennes historie i litteraturen, film og andre media, inkludert William Shakespeares Antonius og Kleopatra (1606-1607), Jules Massenets opera Cléopâtre (1914), og Hollywood-filmen Cleopatra (1963), der hun spilles av Elizabeth Taylor. I de fleste beskrivelser er Kleopatra framstilt som en stor skjønnhet og hennes følgende erobringer av verdens mektigste menn er sett på som bevis på hennes estetiske og seksuelle tiltrekning.

Slektskapsforholdene til ptolemeerdynastiet er kronglete og vanskelig å følge, blant annet for at nær de alle har samme navn. Nummereringen er en moderne oppfinnelse og innebærer en usikkerhet i seg selv. Kleopatra var gresktalende og født i Alexandria i Egypt. Identiteten til Kleopatras mor er eksempelvis ikke kjent, men hun er generelt antatt å være Kleopatra V Tryfaena, søster eller kusine av Ptolemaios XII Auletes, eller muligens et annet medlem av ptolemeerdynastiet som var datter av Ptolemaios X Aleksander og Kleopatra Berenike III, om Kleopatra V Tryfaena ikke var datter av Ptolemaios X og Berenike III.^[9] Kleopatras far Auletes var en direkte etterkommer av Aleksander den stores general Ptolemaios I Soter, som grunnla dynastiet og som senere mannlige herskere ble oppkalt etter. Han var selv sønn av Arsinoe og Lagos, begge makedonere.

Sentraliseringen av makten og utbredt korrupsjon førte til opprør og tapene av Kypros og Kyrenaika gjorde Ptolemaios XII Auletes' styre til et av de mest bedrøvelige i historien til det ptolemeiske kongedømmet. Da Auletes reiste til Roma med datteren Kleopatra grep Kleopatra VI Tryfaena tronen, men døde kort tid etterpå under mistenkelig omstendigheter. Det er antatt, om enn ikke bevist ved historiske kilder, at Berenike IV Epifaneia forgiftet henne for selv å kunne ha tronen alene. Uansett årsak, Berenike styrte alene fram til hennes far kom tilbake i 55 f.Kr. med romerske styrker, erobret Alexandria ved hjelp av den romerske general Aulus Gabinius og tok makten tilbake. Berenike ble fengslet og deretter henrettet kort tid etterpå. Hennes hode ble etter sigende sendt til den kongelige rett på ordre av hennes far. Kleopatra, nå 14 år gammel, ble gjort til medregent og stedfortreder av hennes far, skjønt hennes makt og myndighet på dette tidspunkt var antagelig meget begrenset.

Ptolemaios XII Auletes døde i mars 51 f.Kr. og hans testamente gjorde den 18 år gamle Kleopatra og hennes 10 år gamle bror, Ptolemaios XIII, til medregenter. De første tre årene av deres styre var preget av vanskeligheter grunnet økonomiske vanskeligheter, sult, mangelfull oversvømmelser av Nilen (for jordbruket), og politiske konflikter. Selv om Kleopatra var gift med sin yngre bror, gjorde hun det klar fra begynnelsen at hun slett ikke aktet å dele makten med ham.

I august 51 f.Kr. hadde forholdet mellom Kleopatra og Ptolemaios XIII brutt fullstendig sammen. Hun fjernet hans navn fra offisielle dokumenter og hennes ansikt opptrådte alene på mynter, noe som var på tvers av den ptolemeiske tradisjon for kvinnelige herskere om å være underlagt en mannlig medhersker. I 50 f.Kr. kom Kleopatra i alvorlig konflikt med gabiniani, de mektige romerske troppene som Aulus Gabinius hadde etterlatt i Egypt for å beskytte Auletes etter at han hadde gjenerobret tronen i 55 f.Kr. Da noen av disse soldatene drepte sønnene til den romerske guvernøren av Syria, Marcus Calpurnius Bibulus, da de kom for å be om hjelp fra soldatene mot partierne på vegne av deres far. Kleopatra overleverte morderne i kjettinger til Bibulus, og deretter ble gabinianierne bitre fiender av dronningen.^[10] Denne konflikten var en av hovedårsakene til Kleopatras tap av makt kort tid etterpå. Det eneveldige styret til Kleopatra ble til sist avsluttet av en klikk motstandere i hoffet, ledet av evnukken Potheinos, sammen med den halv greske generalen Akillas og Theodotos fra Khíos. Rundt 48 f.Kr. ble Kleopatra yngre bror Ptolemaios XIII gjort til enehersker av Egypt.^[11]

Kleopatra ga seg ikke uten kamp og forsøkte å sette i gang et opprør i området ved Pelusium, men ble snart tvunget til å flykte til sin eneste gjenværende søster, Arsinoe IV.^[12]

Mens Kleopatra var i landflyktighet, ble Ptolemaios innviklet i den romerske borgerkrigen. Etter slaget ved Farsalos i nordlige Hellas i begynnelsen av august 48 f.Kr. hvor Julius Cæsar beseiret sin motstander Pompeius' hær og således fikk kontroll over den romerske republikk, flyktet Pompeius fra Cæsars hær og kom seg til Alexandria hvor han ville søke tilflukt. Ptolemaios var en guttunge, kun 13 år gammel, og han fikk satt opp en trone for seg selv i Alexandrias havn, og derfra kunne han se den 29. september 48 f.Kr. at den flyktende romerske hærføreren bli myrdet av en av sine tidligere offiserer, nå i ptolemeisk tjeneste. Han ble stukket ned og halshogd foran sin hustru og sin barn som var om bord i skipet som han nettopp hadde forlatt.^[13]

Det er antatt at Ptolemaios hadde beordret mordet for å innynde seg overfor Cæsar i håp om å bli hans allierte, men det var en feilslutning. Da Cæsar ankom Egypt to dager senere presenterte Ptolemaios ham hodet til Pompeius. Julius Cæsar ble rasende. Selv om Pompeius var Cæsars fiende, var han også en romersk konsul og enkemann for Cæsars eneste legitime datter Julia (som døde i barsel med Pompeius' sønn). Cæsar tok den egyptiske hovedstaden og framstilte seg selv som en megler mellom de rivaliserende kravene til Ptolemaios og Kleopatra.

Ivrig etter å dra fordel av Julius Cæsars raseri overfor Ptolemaios, lot Kleopatra seg i all hemmelighet smugle inn i palasset for å møte Cæsar. Historikeren Plutark har i sin biografi Livet til Julius Cæsar^[14] gitt en fargerik beskrivelse av hvordan hun kom seg forbi Ptolemaios' vakter ved å være rullet inn i teppe som hennes tjener Apollodoros bar.^[15] Det ble presentert for Julius Cæsar av hennes tjenere som rullet ut teppet sammen med Kleopatra. Cæsar ble sjarmert av denne gesten, og hun ble hans elskerinne. Ni måneder etter deres første møte, i 47 f.Kr., fødte Kleopatra deres sønn, Ptolemaios Cæsar, kalt for Cæsarion, hvilket betyr «Lille Cæsar».

Ved dette tidspunkt oppga Cæsar sine planer om å annektere Egypt og isteden støttet han Kleopatras krav på tronen. Etter at Mithridates løftet beleiringen av Alexandria, beseiret Cæsar hæren til Ptolemaios i slaget ved Nilen og lot den unge Ptolemaios drukne i den samme elven.^[16][17] Deretter lot han Kleopatra gjeninnsettes på Egypts trone, men med hennes enda yngre bror Ptolemaios XIV som medregent.^[18][19][20] Da Cæsar forlot Egypt stasjonerte han en romersk okkupasjonshær på tre legioner under kommando av Rufio.^[21]

Selv om Kleopatra var 21 år gammel da hun møtte Cæsar og han var 52 år, ble de elskere under Cæsars opphold i Egypt i tiden 48 og 47 f.Kr. Kleopatra hevdet at Cæsar var far til hennes sønn og ville at han skulle gjøre gutten til sin arving, men det nektet Cæsar, og valgte sin grandnevø Octavianus isteden. I løpet av dette forholdet hevdes det også, blant annet av Plinius den eldre, at Kleopatra introduserte Cæsar til hennes astronom Sosigenes som var den første som foreslo skuddårsdag og skuddår, og den som Cæsar konsulterte angående hans juliansk kalender.^[22]

Kleopatra, Ptolemaios XIV og Cæsarion besøkte Roma sommeren 46 f.Kr. Den egyptiske dronningen bodde i et av Cæsars landssteder.^[23][24] Forholdet mellom Kleopatra og Cæsar var opplagt for det romerske folket og det var en skandale ettersom Cæsar fortsatt var gift med Calpurnia Pisonis. Men Cæsar fikk til og med reist en gyllen statue av Kleopatra representert som Isis i tempelet til Venus Genetrix, den mytiske stammoren til Cæsars familie, og som var plassert utenfor Forum Julium.^[25][26] Den romerske taleren Cicero skrev i et av hans bevarte brev at han hatet den utenlandske dronningen.^[27] Kleopatra var også til stede i Roma da Cæsar ble myrdet den 15. mars 44 f.Kr. Hun reiste deretter med sine slektninger tilbake til Egypt. Da Ptolemaios XIV døde – etter sigende forgiftet av sin søster – gjorde Kleopatra sin sønn (i navnet) Cæsarion til sin medregent og etterfølger, og ga ham epitetene Theos Filopator Filometor (= Den far- og morelskende Gud).^[28][29][30]

I den romerske borgerkrigen mellom Cæsars fraksjon, ledet av Marcus Antonius og Octavianus, og fraksjonen som omfattet Cæsars mordere, ledet av Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus, allierte Kleopatra seg naturlig nok med Cæsars fraksjon på grunn av hennes fortid med Cæsar. Brutus og Cassius forlot Italia og seilte øst for Romerriket hvor de erobret store områder og etablerte militærbaser. I begynnelsen av 43 f.Kr. dannet Kleopatra en allianse med lederen for Cæsarpartiet i øst, Publius Cornelius Dolabella. Til gjengjeld anerkjente han Cæsarion som hennes medregent.^[31][32] Men snart ble Dolabella innsirklet i Laodikeia i Anatolia, og følte seg presset nok til å begå selvmord i juli 43 f.Kr. ved å beordre en av sine soldater til å drepe seg.

Cassius ønsket å invadere Egypt for å ta rikdommene som landet hadde og for Kleopatras støtte til Dolabella. Egypt syntes som et enkelt mål ettersom det ikke hadde sterke landstyrker og landet var plaget av sult og sykdommer. Cassius ønsket også å forhindre Kleopatra bringe forsterkninger til Antonius og Octavianus. Men han var ikke i stand til gjennomføre en invasjon av Egypt da Brutus i slutten av 43 f.Kr. tilbakekalte ham til Smyrna. Cassius forsøkte å blokkere Kelopatras sjøveg til sine allierte. I denne hensikten flyttet Lucius Staius Murcus 60 skip og en legion av elitesoldater i posisjon ved Matapan på Hellas' sørligste odde på Peloponnes. Kleopatra seilte sin flåte fra Alexandria og vestover langs kysten av Libya for å møte sine allierte, men ble tvunget til å snu tilbake til Egypt da skipene hennes ble ødelagt av voldsom storm og hun selv ble syk. Staius Murcus fikk høre om dronningens skjebne og så vrakene fra hennes skip ved kysten av Hellas. Han seilte da sine skip inn i Adriaterhavet.^[33]

I 41 f.Kr. sendte Marcus Antonius, en av triumvirs som styrte Roma i maktvakuumet som fulgte Cæsars død, sin nære venn Quintus Dellius til Egypt for innkalle Kleopatra til møte ham i Tarsus i Anatolia og svare på hennes lojalitet. I løpet av den romerske borgerkrigen hadde etter sigende betalt like mye penger til Cassius. Det synes som om det Antonius virkelig ønskte var hennes løfte om å støtte hans krig mot partierne. Kleopatra kom på storstilt vis og sjarmerte ham slik at han valgte å tilbringe vinteren 41-40 f.Kr. med henne i Alexandria.^[34]

For trygge seg selv og Cæsarion og trygge sin egen posisjon hadde hun beordret Antonius om å drepte hennes søster Arsinoe som levde ved tempelet til Artemis i Efesos, som da var under romersk kontroll. Henrettelsen av søsteren ble utført i 41 f.Kr. på trappene foran tempelet, og denne grove overtredelsen av tempelets helligdom ble en skandale i Roma.^[35] Kleopatra ønsket også å henrette hennes strategos (hærfører) på Kypros, Serapion, som hadde gitt støtte til Cassius imot hennes ønsker.^[36]

Den 25. desember 40 f.Kr. fødte Kleopatra to tvilling som Antonius var far til: Aleksander Helios og Kleopatra Selene II. Fire år senere besøkte Antonius Alexandria på nytt mens han var på veg til å føre krig mot partierne. Han fornyet sitt vennskap til Kleopatra, og fra dette tidspunktet av var Alexandria hans hjem og base. Han giftet seg med Kleopatra i henhold til egyptisk ritual (et brev sitert hos Suetonius hentyder dette), skjønt han var allerede gift med Octavia Minor, søsteren til hans medtriumvir Octavianus. Antonius og Kleopatra fikk også ytterligere et barn, Ptolemaios Filadelfos.

Donasjonene i Alexandria, en religiøs-politisk avtale i slutten av 34 f.Kr. som etterfulgte Antonius' erobring av Armenia, ble Kleopatra og Cæsarion kronet som felles herskere av Egypt og Kypros; Aleksander Helios ble kronet som hersker av Armenia, Media og Partia; Kleopatra Selene II ble kronet som hersker av Kyrenaika og Libya; og Ptolemaios Filadelfos ble kronet som hersker av Fønikia, Syria og Kilikia. Kleopatra ble også gitt tittelen «Dronning av konger» av Antonius.^[37] Hennes fiender i Roma fryktet at Kleopatra «planla en hevnkrig som var stille opp hele Østen mot Roma, etablere henne selv som keiserinne av verden mot Roma, kaste retteferdigheten fra Capitolium, og innføre et nytt universalt kongedømme.»^[38] Cæsarion var ikke bare opphøyd til å ha felles styre med Kleopatra, men også gitt mange titler, inkludert «gud, sønn av gud, og konge av konger», og ble avbildet som den egyptiske guden Horus.^[39] Egypterne mente at Kleopatra var en reinkarnasjon av gudinnen Isis, og hun kalte seg selv Nea Isis.^[40]

Forholdet mellom Antonius og Octavianus, som hadde blitt vanskeligere gjennom de siste årene, brøt til sist sammen i 33 f.Kr. Octavianus overbeviste senatet å erklære krig mot Egypt. I 31 f.Kr. ble Antonius' styrker nødt til å møte romerne i et sjøslag utenfor kysten av Actium på den greske vestkysten. Kleopatra var til stede med sin egen flåte. I henhold til Plutark flyktet hun med sin skip på slagets høydepunkt da hun så at Antonius begynte å tape. Da han så hennes skip fjerne seg oppga han kampen og fulgte etter.^[41] Etter slaget ved Actium, som ble vendepunktet for Antonius og Kleopatra, invaderte Octavianus Egypt. Mens han nærmet seg Alexandria gikk Antonius' styrker over til Octavianus den 1. august 30 f.Kr.

Det er et antall ikke verifiserte fortellinger om Kleopatra, hvorav en av de best kjente er at ved et overdådig middagsselskap hun delte med Antonius inngikk hun lekent et veddemål med ham om hun kunne bruke ti millioner sestertier på et måltid. Han veddet imot. Den neste kvelden hadde servert et konvensjonelt, helt alminnelig måltid servert, og han latterliggjorde det, og da beordret hun andre servering — kun en kopp med sterk eddik. Deretter fjernet hun en av sin uvurderlig kostbare perleøredobber, slapp den ned i eddiken, lot den oppløse seg selv og drakk det hele. Den tidligste nevnelsen av denne fortellingen kommer fra Plinius den eldre og er datert til rundt 100 år etter middagsselskapet eventuelt skal ha skjedd. Kalsiumkarbonatet i perler lar seg oppløse i eddik, men svært langsomt om ikke perlen først er knust.^[42]

Plutark, som skrev rundt 130 år etter hendelsen, har fortalt om Marcus Antonius' død. Etter at hans hær hadde desertert fra ham og slått seg sammen med Octavianus, skrek han ut at Kleopatra hadde forrådt ham. Hun, som fryktet hans vrede, låste seg selv inne med sine to terner og sendte budbringere til ham om at hun var død. Da Antonius trodde på dette, presset han sverdet sitt inn i maven og la seg på divanen for å dø. Isteden sluttet han å blø og måtte tigge de som var rundt ham og gjøre det av med ha,. Enda en budbringer kom fra Kleopatra med instruksjoner om å frakte ham til henne. Glad over at hun var i live, samtykket. Derimot ville hun ikke åpne døren, men kastet tau ut av vinduet, og etter at Antonius ble løftet opp, trakk Kleopatra og hennes terner ham inn og la ham på en divan. Kleopatra rev av seg klærne og dekket ham med dem. Hun ravet rundt og skrek høyt, banket seg på brystet inntil Antonius ba henne ro seg og ba om et glass vin. Etter at han hadde drukket et døde han.^[43]

Plutark rapporterte at Octavianus greide å ta Kleopatra til fange i hennes mausoleum etter at Antonius var død. Han beordret sin frigitt slave Epaphroditus om å vokte henne for å hindre henne i å begå selvmord da han ville presentere henne ydmyket i sitt triumftog i Roma. Men Kleopatra greide å lure Epaphroditus og drepe seg selv likevel.^[44] Plutark hevder at hun ble funnet død, hennes terne Iras døende ved hennes føtter, og en annen terne, Karmion, rettet på dronningens krone før hun selv falt overende.^[45] Plutark forteller deretter at giftslangen var skjult i en kurv med fikener som var gitt til henne, og etter å ha spist noen av dem, holdt hun ut sin arm for å bli bitt. Andre historier hevder at slangen var skjult i en vase, og at hun ertet den med stengel inntil den beit henne i armen. Til sist hevder Plutark at i Octavianus triumftog ble et bilde av Kleopatra med en slange slynget om armen vist fram for publikum. Bak bildet kom hennes barn med Antonius ført fram i tunge, gylne kjettinger.^[46]

Antikke kilder, særskilt romerske, er generelt enige om at Kleopatra drepte seg selv ved å få en egyptisk kobraslange til å bite seg. Den eldste kilden er Strabon som levde på den tiden at det skjedde, og kan faktisk også ha vært i Alexandria. Han sier at det var to historier: at hun benyttet giftig salve, eller at hun ble bitt av giftslange (aspis) ved brystet.^[47] Flere romerske poeter, som skrev innenfor ti år av hendelsen, nevner alle bitt fra slanger.^[48][49][50] Det samme gjør Florus, en historiker, rundt 150 år etter.^[51] Velleius, også en romersk historiker rundt 60 år etter hendelsen, refererer også til en giftslange.^[52] Andre forfattere har stilt spørsmål ved disse redegjørelsene og hevdet at det er mulig at Augustus fikk henne drept.^[53]

Aspis, som har gitt det engelsk ordet asp for giftslange, refererte i antikken til en av flere giftige slanger i regionen ved Nilen, men i egyptisk mytologi er det særlig egyptisk kobra som menes. Giftslangen var i løpet av dynastiske Egypt et kongelig symbol, og ble også benyttet både i Egypt som i Hellas til å henrette kriminelle som man mente fortjente en mer verdig død. I henhold til Plutark, sitert av James Ussher, prøvde Kleopatra flere dødelige gifter på dømte mennesker og dyr før hun konkluderte at bittet fra kobraen var den minst forferdelige måten å dø på; den førte til søvn uten smerter.^[55]

William Shakespeare, som gjenfortalte deler av fortellingen i sin dramatisering, lot Kleopatra presse slangen mot sine bryst.^[56] Før ham var det generell enighet om at hun ble bitt i armen.^[57]

I 2010 har den tyske historikeren Christoph Schaefer utfordret disse teoriene ved å erklære at den egyptiske dronningen faktisk hadde blitt forgiftet og døde ved å drikke en blanding av flere gifter. Etter å ha studert historiske tekster og rådført seg med toksikologer, konkluderte han med at giftslangen kunne ikke ha ført til en langsom og smertefri død ettersom giften fra en egyptisk kobra paralyserer deler av kroppen, begynner med øynene, før døden inntrer. Schaefer med toksikologen Dietrich Mebs mener derfor at Kleopatra benyttet en blanding av skarntyde (giftkjeks), ulvehjelm og opium.^[58]

Stedet for det nevnte mausoleum er usikkert, men det egyptiske oldtidsministeriet mener at det lå i eller i nærheten av tempelet Taposiris Magna, sørvest for Alexandria.^[59]

Cæsarion, Kleopatras sønn med Cæsar, ble utropt som farao av egypterne etter at Alexandria ble erobret av Octavianus. Men Cæsarion ble tatt til fange og øyeblikkelig drept. Hans skjebne var forseglet da en av Octavianus' rådgivere ga parafrase på Homer: «Det er skadelig å etterlatte for mange cæsarer.»^[60] Dette avsluttet ikke bare den hellenistiske rekken av egyptiske faraoer, men også rekke av alle egyptiske faraoer. De tre barna til Kleopatra og Antonius ble spart og tatt med tilbake til Roma hvor de etter å ha deltatt i triumfparaden til Octavianus ble gitt til Octavia den yngre, søster av Octavianus, og Marcus Antonius' lovmessige romerske hustru. Hun ga dem oppfostring som om de var hennes egne barn.^[61] Datteren, Kleopatra Selene II ble giftet bort til Juba II av Mauretania en gang mellom 26-20 f.Kr. Ved den tid hadde kanskje begge brødre død, enten drept eller ved sykdom, da de ikke ble nevnt siden.^[62]

Kleopatras etnisitet og hudfarge har i moderne tid skapt debatt, hovedsakelig i USA, som beskrevet i en artikkel i avisen The Baltimore Sun.^[63] Det er også en tilsvarende artikkel i det afroamerikanske magasinet Ebony som hevder å kunne bekrefte spørsmålet.^[64] Den er også en artikkel om afrosentrisme fra St. Louis Post-Dispatch som også nevner spørsmålet, men kritiserer påstanden ved å hevde at det er pseudohistorie som reviderer historien på feilaktig vis.^[65]

Ved å bo i Egypt under afrikansk sol er det høyst sannsynlig at Kleopatra kan ha hatt mørkere hud enn hva eurosentriske avbildninger av henne har framstilt henne som, men alle historiske redegjørelser viser til at hun var av europeisk opprinnelse. Hennes familie var gresk-makedonsk som var sterkt inngiftet (konsangvinitet), men også med innslag fra persisk aristokrati. Identiteten til Kleopatras mor er usikker,^[66] og hennes besteforeldre på farsiden er heller ikke helt sikre.^[67]

Spørsmålet om Kleopatras etnisitet og hudfarge var emne for en hatefull utveksling mellom Mary Lefkowitz, professor emerita i klassiske studier og forfatter av den ikke-afrosentriske boken Not Out of Africa (1996),^[68] på den ene siden, og Molefi Kete Asante, professor i afroamerikanske studer, på den andre siden. I svar til Lefkowitzs bok skrev Asante en artikkel kalt Race in Antiquity: Truly Out of Africa hvor han framhevet at han «kan si uten tvil at afrosentrikere ikke kaster bort tid med å argumentere om Sokrates eller Kleopatra var svarte».^[69]

I 2009 spekulerte en TV-dokumentar på BBC om Arsinoe IV, Kleopatras halvsøster, kan ha vært delvis svart/afrikansk, og videre spekulert om Kleopatras mor, og dermed i forlengelsen også Kleopatra selv, kan ha vært delvis afrikansk. Dette var basert hovedsakelig på forslag og gjetninger fra den østerrikske forskeren Hilke Thür fra Østerrikes vitenskapsakademi i Wien. På 1990-tallet hadde hun undersøkt levningene av skjelett (uten kranium) av et kvinnelig tenåring i grav i Efesos (dagens Tyrkia) som er antatt fra rundt 20 f.Kr. Hun hadde også gamle notater og fotografier av det tapte kraniet.^[70][71] Arsinoe IV og Kleopatra VII hadde samme far, men forskjellige mødre.

Forlengelsen av dette spørsmålet er diskusjonen om hvilken etnisitet den opprinnelige egyptiske befolkningen hadde under dynastisk tid, et spørsmål som er hovedsakelig et produkt av vitenskapelig rasisme på 1700- og 1800-tallet, og som siden er blitt diskreditert.^[72]

Kleopatra ble vurdert som en stor skjønnhet, selv i den antikke verden. I Plutarks biografi Antonius' liv bemerket han at «bedømt for bevisene som hun hadde før dette av effekten av hennes skjønnhet på Caius Cæsar og Gnaeus sønn av Pompeius, hadde hun håpet at hun ville lett føre Antonius for sine føtter. For Cæsar og Pompeius hadde kjent henne da hun fortsatt var en pike og uerfaren i affærer, men hun gikk for å besøke Antonius i den tid da kvinner har den mest strålende skjønnhet.» ^[73] Senere i det nevnte verket indikerte Plutark at «hennes skjønnhet, slik er blitt fortalt, var i seg selv verken i det hele tatt usammenlignbart, heller ikke slik at det lammet de som så henne.»^[73] Heller var det som gjorde Kleopatra attraktiv var hennes intelligens, sjarm og «søtheten i tonene i hennes stemme.»" ^[73]

Dio Cassius snakket også om Kleopatras sjarm: «For hun var en kvinne av fortrinnlig skjønnhet, og på den tiden da hun var på høyden av sin ungdom, var hun mest påfallende; hun hadde også en mest sjarmerende stemme og visste hvordan hun skulle gjøre seg selv forlokkende overfor alle. Ved å være strålende å se og høre på, med makt til å underkaste alle, selv en kjærlighetsmett mann over sin beste tid, tenkte hun at det ville være i henhold til hennes rolle å møte Cæsar og hun støttet seg på sin skjønnhet for alle sine krav på tronen.» ^[73]

Disse redegjørelsene påvirket senere kulturelle beskrivelser av Kleopatra, som typisk sett presenterte henne som den som benyttet seg av sin sjarm for å påvirke de mest mektige menn i den vestlige verden.

Den store graden av innavl i ptolemeerdynastiet er også åpenbart når man vurderer Kleopatras umiddelbare familie. Hennes far var sannsynligvis onkel til Kleopatras mor. Det var tre onkel/niese og tre bror/søster-forhold i hennes ætt som gikk tilbake til et enkelt sett av enten oldeforeldre eller tippoldeforeldre, avhengig av hvordan slekten er lest.^[74] Det relativt lille antallet forfedre kan ble sett fra det antatte slektstreet nedenfor.^[75]

Historien om Kleopatra har fascinert mange forfattere og kunstnere opp gjennom århundrene. Mye av hennes appell ligger uten tvil i legenden om henne som en stor forførerske som var i stand til å alliere seg med to av de mektigste mennene (Cæsar og Antonius) i sin tid.

Blant de mest kjente verkene som omhandler henne:

• Legenden om gode kvinner (The Legend of Good Women) er et lengre dikt av Geoffrey Chaucer (1343-1400) som gjenforteller ti fortellinger om ærbare kvinner i ni seksjoner, blant dem Kleopatra.
• Cléopâtre, en opera fra 1914 av Jules-Émile-Frédéric Massenet
• Antonius og Kleopatra, tragisk drama av William Shakespeare fra 1606-1607
• All for Love (1678) av John Dryden, en omarbeidelse av Shakespeares Antonius og Kleopatra.
• Cléopâtre (1890) av Victorien Sardou sammen med Émile Moreau og musikk av Xavier Leroux. Denne ble grunnlaget for den amerikanske stumfilmen Cleopatra (1917)
• Caesar and Cleopatra (1898) av George Bernard Shaw, et drama som første gang ble oppført i 1901.

Den tidligste filmen som inneholdt Kleopatra var Antony and Cleopatra (1908) med Florence Lawrence som Kleopatra. Den tidligste filmen om Kleopatra som hovedfigur, var Cleopatra, Queen of Egypt (1912), med Helen Gardner i hovedrollen.

• Cleopatra (1917): Theda Bara (Kleopatra), Fritz Leiber (Cæsar), Thurston Hall (Antonius). Regissert av J. Gordon Edwards. Filmen var basert på Émile Moreaus verk Cléopatre, foruten også fra Sardous verk Cléopatre, og Shakespeares Antonius og Kleopatra.
• Cleopatra (1934): Claudette Colbert (Kleopatra), Warren William (Cæsar), Henry Wilcoxon (Antonius). Cecil B. DeMille episke film som vant Oscar.
• Caesar and Cleopatra (1945): Vivien Leigh (Kleopatra), Claude Rains (Cæsar), Stewart Granger, Flora Robson — Oscar-nominert versjon av George Bernard Shaws drama.
• Serpent of the Nile (1953): Rhonda Fleming (Kleopatra), Raymond Burr (Antonius), Michael Fox (Oktavianus).
• Cleopatra (1963): Elizabeth Taylor (Kleopatra), Rex Harrison (Cæsar), Richard Burton (Antonius). Oscar-vinnende publikumssuksess som er mest kjent (beryktet) for affæren bak scenen mellom Taylor og Burton. Samtidig er den historiens dyreste film.
• Cleopatra (1999): Leonor Varela (Kleopatra), Timothy Dalton (Cæsar), Billy Zane (Antonius). Basert på boken Memoirs of Cleopatra av Margaret George og er mer historisk korrekt mange andre framstillinger.
• Teresa Pavlinek portretterte Kleopatra i en episode av History Bites, plassert til tiden ved slaget om Aktium.

Historien om alle de syv dronningene som bar navnet Kleopatra ble fortalt i en mini-serien til BBC, The Cleopatras (1983).

Kleopatra har fascinert mange billedkunstnere. Galleriet under viser et utvalg malerier med dronninga som motiv.

• 
  Kleopatra av Alexandre Cabanel, ca. 1887
• 
  Kleopatras død, av Cesare Gennari, ca. 1663
• 
  Kleopatra, av Frank Dicksee, tidlig 1900-tall
• 
  Kleopatras død, av Domenico Riccio, 1552
• 
  Kleopatra på Philaes terrasser, av Frederick Arthur Bridgman, 1896
• 
  Kleopatra og bonden, av Eugène Delacroix, 1838
• 
  Proculeius hindrer Kleopatra i å ta sitt eget liv (fransk: Proculéius empêchant Cléopâtre de se poignarder) av Jean Eugène Charles Alberti, 1810
• 
  Kleopatra, av Wilhelm Kotarbiński, sent 1800-/tidlig 1900-tall
• 
  Kleopatras død, av Jean-André Rixens, 1874
• 
  Cleopatra Lussuriosa, av Giuseppe Amisani, 1900
• 
  Kleopatras fest, av Jacob Jordaens, 1653
• 
  Kleopatra (utsnitt), av Joseph Coomans, 1877

• Bradford, Ernle Dusgate Selby (2000): Cleopatra, Penguin Group, ISBN 978-0-14-139014-7
• Burstein, Stanley M. (2004): The reign of Cleopatra, Westport, CT: Greenwood Press, ISBN 0-313-32527-8
• Flamarion, Edith; Bonfante-Warren, Alexandra (1997): Cleopatra: The Life and Death of a Pharoah, Harry Abrams, ISBN 978-0-8109-2805-3
• Foss, Michael (1999): The Search for Cleopatra, Arcade Publishing, ISBN 978-1-55970-503-5
• Fraser, P.M. (1972): Ptolemaic Alexandria, Oxford: Clarendon Press, ISBN 0-19-814278-1
• Lindsay, Jack (1972): Cleopatra, New York: Coward-McCann
• Nardo, Don (1994): Cleopatra, Lucent Books, ISBN 978-1-56006-023-9
• Pomeroy, Sarah B. (1984): Women in Hellenistic Egypt: from Alexander to Cleopatra, New York: Schocken Books, ISBN 0-8052-3911-1
• Roller, Duane W. (2010): Cleopatra: a biography, Oxford: Oxford University Press, ISBN 978-0-19-536553-5
• Southern, Pat (2000): Cleopatra, Tempus, ISBN 978-0-7524-1494-2
• Syme, Ronald (1962): The Roman Revolution, Oxford University Press
• Volkmann, H. (1958): Cleopatra: A Study in Politics and Propaganda, overs. T.J. Cadoux, New York: Sagamore Press
• Walker, Susan; Higgs, Peter (2001): Cleopatra of Egypt, From History to Myth, British Museum Press, ISBN 978-0-7141-1943-4
• Weigall, Arthur (1923): The Life and Times of Cleopatra Queen of Egypt, London: Putnam

• «Døde ikke av slangebitt», enkel norsk artikkel om Kleopatras død
• «Cleopatra on the Web» Arkivert 29. august 2005 hos Wayback Machine., rundt 470 nettressurser, blant annet antikke og moderne bilder
• «Cleopatra VII (VI)» hos LacusCurtius, kapittel XIII of Bevan, E.R. (1923): House of Ptolemy
• James Grout: Cleopatra, del av Encyclopædia Romana
• «Of the Picture describing the death of Cleopatra» av Thomas Browne (1672)
• «On the Antique Portrait of Cleopatra» av John Sartain (1818)
• Mynter med hennes portrett