Rudolf Steiner

Rudolf Steiner
Steiner i 1905
Født		Rudolf Joseph Lorenz Steiner 27. feb. 1861[1][2][3][4] Donji Kraljevec
Død		30. mars 1925[5][1][6][7] (64 år) Dornach
Beskjeftigelse		Okkultist, skribent, esotericist, lyriker, musikkforsker, koreograf, litteraturkritiker, selvbiograf, filosof, lærer, dramatiker, organisasjonsgrunnlegger, arkitekt, smykkedesigner, pedagog, billedhugger, kunstmaler, theosophist, librettist, redaktør, redaktør
Embete		Dirkektør for Antroposofisk Selskap (1904–)
Akademisk grad		Doktorgrad[8]
Utdannet ved		Technische Universität Wien Universität Rostock
Ektefelle		Marie von Sivers[8]
Nasjonalitet		Keiserdømmet Østerrike Sveits[8] Østerrike[8] Kroatia[8] Tyskland[8]
Gravlagt		Dornach
Utmerkelser		Subba Row Medal (1909)[9]
Æra		19. og 20. århundre
Region		Vestlig filosofi
Hovedinteresser		Metafysikk, epistemologi, vitenskapsfilosofi, esoterisme, kristendom, teosofi, frimureri
Ideer		Antroposofi, antroposofisk medisin, biodynamisk landbruk, eurytmi, åndsvitenskap, steinerskolebevegelsen
Påvirket av		Helena Petrovna Blavatsky, Johann Wolfgang von Goethe, Christian Rosenkreuz, Thomas Aquinas, Karl Julius Schröer, Josef Hoëné-Wronski
Påvirket hvem		Owen Barfield, Saul Bellow, Andrej Belyj, Joseph Beuys, Jens Bjørneboe, Peter Deunov, Michael Ende, Vasilij Kandinskij, Selma Lagerlöf, Albert Schweitzer, Kaj Skagen, Andrej Tarkovskij, Richard Tarnas, Michael Tsjekhov, Bruno Walter, Ken Wilber
Signatur
Rudolf Steiner på Commons

Rudolf Steiner (født 27. februar 1861^[10] i Murakirály i den ungarske delen av Østerrike-Ungarn, nå Kraljevec i Kroatia, død 30. mars 1925 i Dornach nær Basel i Sveits) var en østerriksk filosof, Goethe-forsker, pedagog, kunstner, dramatiker, sosial tenker, anarkistisk orientert individualist og esoteriker. Steiner etablerte seg først som Goetheforsker og filosof. I 1913 grunnla han en ny spirituell bevegelse, antroposofi, som er en esoterisk filosofi med røtter i teosofi og tysk idealisme og goetheanisme.

Steiner gjennomgikk flere livsfaser. I den første, mer filosofisk orienterte fasen som varte frem til 1902, forsøkte han å finne en syntese mellom naturvitenskap og åndelig opplevelse. Fra 1902 var han leder for den tyske seksjonen av Teosofisk Samfunn, og han begynte da å utvikle det han kalte antroposofi. I en tredje fase begynte Steiner å utvikle kunstneriske impulser innen drama, bevegelseskunst (der han utviklet den nye kunstformen eurytmi) og arkitektur. Arbeidet resulterte i byggingen av et kulturelt senter for å huse alle kunstene, Goetheanum. Like etter første verdenskrig arbeidet Steiner for å finne praktiske anvendelser for antroposofien; og i samarbeid med pedagoger, bønder og leger grunnla han waldorf-pedagogikken (Steinerskole-bevegelsen), biodynamisk landbruk, antroposofisk medisin og inspirerte nye retninger innen tallrike andre områder av menneskelig aktivitet, som etisk bankvirksomhet og den kristne menigheten Kristensamfunnet.^[11]

Den unge Steiner gikk inn for en form for etisk individualisme, som han senere gav et mer eksplisitt spirituelt innhold. Hans epistemologi var basert på Goethes verdensbilde der «tenkning er et sanseorgan i samme grad som øyet og øret. Slik som øyet oppfatter farger og øret lyder, slik oppfatter tenkning idéer».^[12] En rød tråd fra hans tidligste filosofiske fase til hans senere spirituelle orientering er målet om å vise at det i prinsippet ikke er noen faste begrensninger for den menneskelige erkjennelse.^[13] Albert Schweitzer skrev i sin biografi Aus meinem Leben und Denken at han og Rudolf Steiner hadde det til felles at de begge arbeidet for å skape «en sann kultur levendegjort av humanistiske idealer, og til å oppmuntre mennesker til å bli virkelig tenkende individer».^[14]

Steiners far, Johann Steiner (1829–1910), var opprinnelig jeger og forstmann i tjeneste hos grev Hoyos i Geras, men sluttet i denne stillingen for å kunne gifte seg med Franziska Blie (1834–1918), etter at grev Hoyos hadde nektet å gi tillatelse til ekteskapet. Han ble senere telegrafoperatør og stasjonsmester i den sydøsterrikske jernbane. Da Rudolf Steiner ble født, var faren stasjonert i Murakirály i Muraköz-regionen i Ungarn, et område som nå ligger i det nordlige Kroatia. I hans to første leveår flyttet familien to ganger, først til Mödling ved Wien og senere, da faren ble stasjonsmester, til Pottschach ved foten av Alpene i dagens Burgenland.^[11]

Fra 1879 til 1883 studerte Steiner matematikk og fysikk ved Technische Hochschule i Wien^[15] I 1882 anbefalte en av Steiners lærere ved høyskolen, Karl Julius Schröer, ham til Joseph Kürschner (1853–1902), utgiveren av bokverket Deutsche Nationalliteratur. Steiner ble da bedt om å være redaktør for en ny utgave av Goethes naturvitenskapelige skrifter som inngikk i Kürschners bokverk.^[16] I løpet av sitt arbeid med Goethes naturvitenskapelige skrifter skrev Steiner sitt filosofiske debutverk Grundlinien einer Erkenntnistheorie der Goetheschen Weltanschauung mit besonderer Rücksicht auf Schiller (1886)^[17]

I sin selvbiografi skrev Steiner at han i 1879, da han var 18¾ år gammel, tok lokaltoget mellom sin hjemby Inzersdorf og Wien. Familien hadde flyttet til Inzersdorf, for å gjøre hans studier ved Technische Universität Wien mulige, og faren var igjen blitt stasjonsmester i den østerrikske jernbane. På toget ble Steiner kjent med «en enkel urtesamler av folket»; en person uten utdannelse, som ifølge Steiner hadde stor kunnskap om naturens hemmeligheter. I disse dagene trengte man en statlig lisens for å samle og selge medisinske urter, og denne mannen steg på i Trumau i Bezirk Baden og reiste til apotekene i Wien for å selge medisinske urter som han hadde samlet.^[18]

Steiner skrev om han: «Han virket som om han bare var organ for et åndsinnhold, som ville meddele seg ut fra skjulte verdener. Når man var sammen med ham, kunne man få dype innblikk i naturens hemmeligheter. På ryggen bar han sine bunter med legeurter, men i sitt hjerte bar han resultatene han hadde vunnet fra naturens åndelighet gjennom sin urtesamling. Jeg har sett mangt et menneske smile, når jeg gikk sammen med denne "innviede" gjennom Wiens gater. ... Hans uttrykksmåte var mange ganger ikke uten videre forståelig. ... Men fra første øyeblikk jeg lærte ham å kjenne, følte jeg den dypeste sympati for ham. Og så ble det etter hvert for meg som om jeg var sammen med en sjel fra meget gamle tider, som uberørt av nutidens sivilisasjon, vitenskap og anskuelser bragte meg en instinktiv viten fra fortiden.»^[19]

I 1961 ble denne «schwabiske» urtesamleren identifisert som Felix Koguzki (1834–1909); han ble født i Wien den 1. august 1833, og døde i Trumau i 1909. Denne urtesamleren fikk enorm betydning for Rudolf Steiner; han snakket med Steiner om den åndelige verden «som en som hadde erfaring med den».^[19] I sine mysteriedramaer har Steiner benyttet Felix som modell for «Felix Balde», som opptrer som representant for naturåndene. Et sted uttaler Felix Balde:

I jordtilværets utviklingsgang
forandrer menneskehetens vesen seg.
Vi står ved et tidsvendepunkt.
En del av åndserkjennelsen
må bli tilgjengelig for alle mennesker,
som vil åpne sitt sinn for den.

Urtesamleren introduserte Steiner for en person som ikke navngis i Steiners selvbiografi.^[a] Han kaller han bare en «mester» eller også «mesteren M». Denne «M» hadde stor innflytelse på Steiners senere utvikling, særlig på hans beslutning om å studere Fichtes filosofi. Det kan synes som om Steiner oppholdt sammen seg med «M» en lang weekend. Det var denne «M» som lærte Steiner å arbeide effektivt ut fra den spirituelle verden i denne materialistiske tidsalder: «For å overvinne materialismens drage må du komme inn under dens skinn». Da de skilte lag, sa denne «M»: «Du vet nå hvem du er! Handle deretter, og forbli alltid tro mot deg selv.»^[18][20][21]

I 2017 publiserte Richard Cloud en artikkel, hvor han påviste at identiteten til «mesteren M» var Alois Mailänder (1843–1905), en fabrikkarbeider fra Kempten i det sørlige Bayern. Dette var i tråd med det prinsipp at identiteten ikke skulle røpes før etter hundre år.^[22]

I 1891 tok Steiner doktorgraden i filosofi ved Universitetet i Rostock, med en avhandling om grunnspørsmål i erkjennelsesteorien med særlig fokus på Fichtes vitenskapslære, senere utgitt i utvidet form som Wahrheit und Wissenschaft (Sannhet og vitenskap).^[23]

I 1888, som følge av sitt arbeid med Kürschners Goethe-utgave, ble Steiner invitert til å arbeide som redaktør ved Goethe- og Schillerarkivet i Weimar. Steiner var knyttet til arkivet frem til 1896. Han skrev introduksjoner og kommentarer til fire bind med Goethes vitenskapelige skrifter, samt en bok om Goethes verdensbilde og naturvitenskap: Goethes Weltanschauung (1897).^[24] I denne perioden deltok han også i arbeidet med fullstendige utgaver av verkene til Arthur Schopenhauer og Jean Paul, og bidro med artikler til en rekke tidsskrifter.

I tiden han arbeidet ved arkivet skrev Steiner det han anså som sitt viktigste filosofiske verk, Die Philosophie der Freiheit (Frihetens filosofi)(1894), en utforskning av epistemologi og etikk som antydet en vei til «åndelig frihet».

I 1896 ble Steiner kjent med Elisabeth Förster-Nietzsche og tilbragte mye tid som besøkende ved Nietzsche-arkivet i Naumburg. Hennes bror, Friedrich Nietzsche, var på denne tiden sinnslidende. Förster-Nietzsche introduserte Steiner til den sinnslidende filosofen, og Steiner, som var dypt beveget, skrev senere boken Friedrich Nietzsche, ein Kämpfer gegen seine Zeit (Nietzsche - i kamp mot sin tid).

I 1897 forlot Steiner Goethe- og Schillerarkivet i Weimar og flyttet til Berlin. Han ble redaktør av og aktiv bidragsyter til litteraturavisen Magazin für Literatur, og håpet å finne en leserkrets som var positiv til hans filosofi. Hans arbeid for ukeavisen ble ikke positivt mottatt av alle leserne, og mange reagerte negativt på hans støtte til Émile Zola i Dreyfus-saken.^[25] Ukeavisen mistet flere abonnenter da Steiner publiserte deler av sin korrespondanse med den anarkistiske forfatteren John Henry Mackay.^[25] Steiners radikale redaksjonelle linje kan ha vært medvirkende til at Magasinet aldri ble noen stor suksess, og Steiner trakk seg som redaktør i 1900.

I 1899 ble Steiner gift med Anna Eunike; de ble senere separert. Anna døde i 1911.

I 1899 skrev Steiner en artikkel i Magazin für Literatur om den esoteriske naturen til Goethes Eventyret om den grønne slange og den skjønne lilje. Artikkelen var et tidlig frembrudd av mystikk hos Steiner. I 1900 holdt han flere minnetaler om Friedrich Nietzsche. En av disse talene førte til en invitasjon fra grev og grevinne Brockdorff til å holde foredrag for en forsamling av teosofer. Steiner fortsatte å holde foredrag for medlemmer av Teosofisk Samfunn, og ble leder for selskapets tyske seksjon i 1902. I Teosofisk Samfunn møtte Steiner Marie von Sivers; hun «dukket opp en dag» på et av hans tidlige foredrag i 1900, og det ble starten på et livsvarig samarbeid; i 1914 giftet de seg. I 1901 spurte hun Steiner: «Vil det være mulig å danne en spirituell bevegelse basert på den europeiske tradisjonen og Kristus-impulsen?». Steiner skrev senere:

«Med dette fikk jeg muligheten til å opptre på en måte jeg tidligere bare hadde forestilt meg. Spørsmålet hadde blitt stilt til meg, og nå, i tråd med spirituelle lover, kunne jeg begynne å besvare det.»^[26]

I 1904 ble Steiner utpekt av Annie Besant til leder av den esoteriske seksjon, den indre krets i Teosofisk Samfunn i Tyskland og Østerrike. Den tyske seksjonen i Teosofisk Samfunn vokste raskt under Steiners ledelse, samtidig som han fortsatte sin foredragsvirksomhet i store deler av Europa over temaet åndsvitenskap. I denne perioden utviklet Steiner sin egen tilnærming, og byttet i stor grad ut Madame Blavatskys terminologi med sin egen. Han bygget sin lære på vestlige esoteriske og filosofiske tradisjoner, med sterke innslag av gnostisisme og rosenkors-mystikk.

Madame Blavatsky var tildels fiendtlig overfor kristendommen, mens det for Steiner var et avgjørende vendepunkt i menneskehetens utvikling da den kosmiske Kristus for nærmere 2 000 år siden ble inkarnert i mennesket Jesus. Dette markerte for ham begynnelsen på en historisk periode der europeisk kultur var den foreløpig mest avanserte.

Steiner anså esoteriske skoler fra tidligere kulturepoker som foreldet, og delte ikke teosofenes beundring for indisk spiritualitet. Han reagerte sterkt da C. W. Leadbeater og Annie Besant presenterte den indiske gutten Jiddu Krishnamurti som den kommende Verdenslærer, den nye Messias. Tilhengere av Krishnamurti ble nektet adgang til de tyske losjene av Teosofisk Samfunn, og det kom til åpent brudd mellom Steiner og teosofene i 1912-13. Steiner og de fleste medlemmene i den tyske seksjonen i Teosofisk Samfunn dannet da en ny organisasjon, Antroposofisk Selskap.

Antroposofisk selskap opplevde en rask tilslutning av nye medlemmer. Som følge av behovet for å finne et sted for deres årlige konferanser, med bl.a. oppsetninger av skuespill skrevet av Eduard Schuré og Steiner selv, ble det besluttet å bygge et teater og hovedkvarter for organisasjonen. I 1913 begynte arbeidet med det første Goetheanum i Dornach i Sveits. Bygningen, tegnet av Steiner, ble i stor grad bygget av frivillige som stilte håndverksferdighetene sine til rådighet eller var villige til å lære nye håndverk. Da første verdenskrig brøt ut i 1914, kunne de frivillige som arbeidet med Goetheanum høre kanondrønnene fra den andre siden av grensen, men til tross for krigen, kom mennesker fra hele Europa sammen i Dornach og arbeidet side om side med oppføringen av byggverket.

Fra 1919 ble Steiner bedt om å bistå med en rekke praktiske aktiviteter, deriblant den første waldorfskolen (steinerskolen), som ble grunnlagt i Stuttgart. Hans foredragsvirksomhet økte også sterkt i omfang. Goetheanum ble samtidig utviklet som et allsidig kulturelt senter. På nyttårsaften mellom 1922 og 1923 brant bygningen ned etter en ildpåsettelse. Bare Steiners og Edith Maryons massive skulptur som forestilte de åndelige kreftene i verden, Menneskehetens representant, ble berget. Steiner begynte umiddelbart arbeidet med å tegne det andre Goetheanum, bygget i det nye materialet betong i stedet for tre, som ble ferdigstilt i 1928, tre år etter hans død.

Under Antroposofisk selskaps julekonferanse i 1923 grunnla Steiner Den frie høyskolen for åndsvitenskap, som et åpent universitet for forskning og studier. Høyskolen har i dag omfattende aktivitet innen steinerpedagogikk, antroposofisk medisin, biodynamisk landbruk, kunst, naturvitenskaper, litteratur, filosofi, sosiologi og økonomi.

Både som filosof og samfunnsreformator var Steiner opptatt av at han ikke skulle tas bokstavelig av tilhengerne, og av at antroposofien måtte være i kontinuerlig utvikling: «Jeg ber dere (...) ikke godta noe av det jeg noen gang har sagt eller vil si, fordi dere stoler på meg som autoritet eller bare tror på meg. (...) jeg ber dere, ikke tro blindt på det, ikke godta mine ord fordi jeg er en autoritet. Jeg ber dere om å slutte med autoritetsdyrkelsen; for oss vil ikke autoritetsdyrkelsen gjøre annet enn skade».^[27]

Fra 1899 til sin død i 1925 artikulerte Steiner en rekke opplevelser som han hevdet var av den åndelige verden – opplevelser han sa hadde beveget ham fra en tidlig alder.^[25] Steiner søkte å bruke sin bakgrunn i matematikk, naturvitenskap og filosofi til å forklare disse opplevelsene vitenskapelig.^[28]

Steiner hevdet å være innviet i en europeisk esoterisk tradisjon som tidligere var kommet til uttrykk gjennom rosenkorsbevegelsen på 1600-tallet. Han mente alle kan utvikle evnen til å oppleve den åndelige verden, samt sin egen og andres høyere natur gjennom etisk disiplin og meditasjon.^[25] Steiner trodde at slik disiplin og øvelse vil hjelpe en person å bli mer moralsk, kreativ og individuell – fri i betydningen at personen vil kunne handle utelukkende motivert av kjærlighet.^[29]

Steiners idéer om det indre liv var påvirket av Franz Brentano,^[25] som han hadde studert under, og Wilhelm Dilthey, begge grunnleggere av den fenomenologiske strømning innen europeisk filosofi, samt av den transendentaliske strømning innen tysk filosofi representert av Fichte, Hegel og Schelling. Steiner var også påvirket av Goethes fenomenologiske tilnærming til vitenskap.^[25][30][31]

Steiner ledet følgende esoteriske skoler:

• Hans uavhengige esoteriske skole innenfor Teosofisk samfunn, grunnlagt i 1904, og fristilt fra Teosofisk Samfunns Esoteriske Skole i 1907. Den fortsatte sin eksistens etter bruddet med teosofien i 1912, men ble oppløst ved utbruddet av første verdenskrig.
• En losje kalt Mystica Aeterna innen Memfis og Mizraim-ordenen, en frimurerorden, som Steiner ledet fra 1906 til ca. 1914. Steiner supplerte frimurerritualene med en rekke referanser til rosenkorsordenen.^[32]
• Den frie høyskolen for åndsvitenskap, tilsluttet Antroposofisk selskap, grunnlagt 1923 som en videreutvikling av hans tidligere esoteriske skole. Skolen skulle ha tre «klasser», men bare en ble realisert i Steiners levetid.

Det var ingen tilfeldighet at Goetheanum ble satt i brann. Det hadde kommet offentlige trusler om å ødelegge bygningen fra høyreradikale nasjonalister^[33], og det hadde også kommet trusler mot Steiner selv.^[34]

Som en reaksjon på den katastrofale situasjonen i etterkrigstidens Tyskland, hadde Steiner gjennomført en omfattende foredragsturné hvor han argumenterte for sine sosiale idéer, tregrening, som innebar en grunnleggende annerledes politisk struktur. Han mente de kulturelle, politiske og økonomiske sfærene i samfunnet måtte være uavhengige av hverandre. Bare slik kunne katastrofer som Verdenskrigen forhindres. Han gikk også inn for en radikal løsning på konflikten om Øvre Schlesien, et område både Polen og Tyskland gjorde krav på. Steiner foreslo at området i stedet skulle få delvis selvstendighet, men under tysk overhøyhet. Dette forslaget falt ikke i god jord hos polsk-nasjonalistiske krefter.^[35]

I 1921 skrev Adolf Hitler en artikkel i Völkischer Beobachter, der han angrep Steiner for å være et redskap for jødene.^[36] Andre høyreekstreme krevde «krig mot Steiner». Ølkjellerkuppet i 1923 førte til at Steiner forlot Berlin; Steiner fastslo at «hvis disse herrer kommer til regjeringsmakt, kan jeg ikke lenger sette min fot på tysk grunn».^[37][38] Han advarte også mot konsekvensene det ville få for Sentral-Europa om nazistene kom til makten.^[39]

Tapet av det første Goetheanum virket svekkende på Steiners helse. Fra 1923 ble hans tilstand stadig dårligere. Han fortsatte en omfattende foredragsvirksomhet; ofte holdt han to, tre eller fire foredrag på en dag. Mange av foredragene tok for seg praktiske livsområder, men Steiner holdt også foredrag hvor han presenterte sitt arbeid med reinkarnasjon og karma.^[40]

Steiners siste foredrag fant sted i september 1924. Han fortsatte å skrive på sin selvbiografi de siste månedene han levde. Steiner døde 30. mars 1925.

I sine kommentarer til Goethes vitenskapelige arbeider, skrevet mellom 1884 og 1897, presenterte Steiner Goethes tilnærming til vitenskap som fenomenologisk av natur, snarere enn teoretisk- eller modellbasert. Han utviklet denne anskuelsen videre i flere bøker, Grundlinien einer Erkenntnistheorie der Goetheschen Weltanschauung mit besonderer Rücksicht auf Schiller (1886) og Goethes Weltanschauung (1897), der han særlig vektla transformasjonen i Goethes tilnærming fra de fysiske vitenskapene, hvor eksperimentet hadde den sentrale rollen, til plantebiologien, hvor forestillingsevnen var nødvendig for å finde de biologiske arketypene («urplanten»), og postulerte at Goethe hadde forsøkt, men ikke klart, å finne den dypere transformasjonen i vitenskapelig tenkning som var nødvendig for å tolke og forstå dyreriket.^[41]

Steiner forsvarte Goethes kvalitative beskrivelse av farve som et syntetisk resultat av polaritet mellom lys og mørke, i kontrast til Newtons partikkelbaserte og analytiske teori. Han vektla betydningen av evolusjonær tenkning i Goethes anatomiske lære.^[41]

Steiner nærmet seg filosofiske spørsmål som kunnskap og frihet i to faser. Den første var hans avhandling, utgitt i en utvidet utgave i 1892 som Wahrheit und Wissenschaft. Her antyder Steiner en inkonsistens mellom Kants filosofi, som postulerte at den grunnleggende sannhet om verden var utilgjengelig for menneskelig bevissthet, og moderne vitenskap, som antar at ethvert fenomen kan erfares av det Steiner kaller den sinnlige og åndelige verden som vi har tilgang til. Steiner kaller Kants Jenseits-Philosophie en snublesten i forsøket på å oppnå et tilfredsstillende filosofisk ståsted.^[42]

Steiner postulerer at verden er en udelelig enhet, men at vår bevissthet deler den opp i en sanselig fremtoning på den ene siden, og den formelle natur som er tilgjengelig for vår tenkning på den andre. Han ser tenkning i seg selv som en egenskap som kan styrkes og fordypes tilstrekkelig til å gjennomtrenge det som sansene ikke avslører for oss. Steiner avviser dermed et skille mellom tro og kunnskap, eller mellom den åndelige og naturlige verden. Deres tilsynelatende dualisme er betinget av vår bevissthets struktur, som skiller persepsjon og tenkning, men disse to størrelsene gir oss gjensidig utfyllende utsikt til den samme verden; ingen har forrang, og begge er nødvendige og tilstrekkelige for å oppnå en fullstendig forståelse av verden. Når man tenker over persepsjon (den naturvitenskapelige vei) og observerer tenkeprosessen (åndelig øvelse), er det mulig å oppnå en skjult indre enhet mellom de to poler i vår opplevelse av verden.^[29]

Sannhet, for Steiner, er paradoksalt nok både en objektiv oppdagelse og samtidig «en fri frembringelse skapt av det menneskelige sinnet, som aldri ville kunne eksistere hvis vi ikke skapte det selv. Å forstå er ikke å reprodusere noe som allerede eksisterer, men å skape en helt ny sfære, som sammen med den verdenen våre sanser erfarer utgjør den fulle virkelighet.»^[43]

En ny fase i Steiners filosofiske utvikling er uttrykt i boken Frihetens filosofi. Her utforsker han potensialet innen tenkningen: Frihet, mener han, kan bare oppnås asymptotisk og ved hjelp av den «skapende aktiviteten» tenkning.

I sin sene filosofiske fase, som varte fra århundreskiftet til hans død, fokuserte Steiner på å utvikle en spirituell filosofi, som han kalte antroposofi eller åndsvitenskap (Steiner brukte begrepene synonymt). I store trekk baserte Steiner denne filosofien på Madame Blavatskys teosofi. Han fjernet seg etterhvert fra Blavatsky og hennes etterfølgere og brøt helt med teosofene i 1912–1913, men Steiner holdt likevel fast ved teosofiens beskrivelse av menneskets og universets okkulte natur og av universets utvikling, herunder læren om de tapte kontinenter Hyperborea, Lemuria og Atlantis og doktrinene om reinkarnasjon og karma.

Steiner hentet i likhet med teosofene vesentlige elementer fra klassiske greske myter. Han skilte seg særlig fra teosofene gjennom sin hovedvekt på kristendommens historiske rolle og sin betoning av de europeiske esoteriske tradisjoner, ikke minst rosenkreuzerne. Han mente de åndelige utviklingsmetodene og esoteriske teknikkene fra asiatiske tradisjoner som hinduisme og buddhisme var et skritt tilbake i utvikling, mens teosofene dyrket nettopp disse. I sin siste filosofiske fase tilla Steiner kristendommen, som han tolket på sin helt egen måte, en sentral betydning (se eget kapittel).

I sine tidligste arbeider beskrev Steiner de «naturlige og åndelige verdener» som en enhet.^[25] Steiners verdenssyn karakteriseres derfor ofte som monistisk. Han hevder at det guddommelige er til stede i alle deler av universet. Steiner har imidlertid en original vri, idet han hevder at mennesket kan lokkes på avveie av ikke bare én men to åndelige skapninger; Lucifer og Ahriman lokker mennesket til hver sin side; Lucifer mot det åndelige og Ahriman mot det materielle. For å utvikle seg på rett vis må mennesket finne en balanse mellom disse to åndskreftene.^[44]

Fra 1900 begynte han å forelese om den åndelige verden i detalj, og utgav i 1904 den første av flere systematiske presentasjoner av sin egen lære om:

• mennesket som kropp, sjel og ånd
• veien til spirituell utvikling
• spirituell innflytelse i verdensevolusjon og historie
• reinkarnasjon og karma

Steiner mente at alt som skjer i universet etterlater seg spor, og hevdet å være istand til å hente ut informasjon fra disse «Akashakrønikene»^[45] I sine foredrag og skrifter kunne han derfor fortelle detaljert om slike ting som menneskets utvikling, om forhistoriske begivenheter og om historiske personers tidligere inkarnasjoner.

Steiner hevdet at han slik hadde tilgang til en objektiv, naturlig og åndelig verden. Videre hevdet han at enhver kan erfare denne åndelige verden og dens uinkarnerte vesener, forutsatt selvdisiplin og annen trening av samme kaliber som er nødvendig for å forstå naturvitenskapen. Det er på dette grunnlaget åndsvitenskap er mulig, mener Steiner, med et radikalt annerledes epistemologisk grunnlag enn naturvitenskapens.

Idéhistorikeren Håkan Lejon mener antroposofien består av to idétradisjoner, som han kaller «bildningshumanism» og «antroposofisk esoterism», der den førstnevnte har sin idéhistoriske bakgrunn i nyhumanismen, mens esoterismen skal ses som en livsanskuelse med teosofiske røtter. Han mener den doble idétradisjonen har ført til langvarige motsetninger blant Steiners filosofiske etterfølgere. De «dannelseshumanistisk» orienterte antroposofene ønsker å nedtone esoterismen, mens andre er mer esoterisk orienterte.^[46]

Som barn tok Steiner del i den katolske kirkens gudstjenester som minestrant, sammen med andre gutter fra landsbyskolen i Neudörfl. På slutten av 1890-tallet førte innflytelsen fra Nietzsche til en skarp stillingstagen mot den offisielle kristendommen, som han nå oppfattet som uttrykk for en mentalitetsform som måtte overvinnes. Samtidig våknet hans interesse for den kristne mystikken som et tidlig uttrykk for moderniteten i kraft av dens søken etter en kristendom som hvilte på en personlig erfaring og ikke støttet seg til overlevering. Gjennom kontakten med teosofene i Berlin fra 1900 og Annie Besants Esoteric Christianity (1901) ble han kjent med den esoteriske kristendomstradisjonen, men utviklet ikke sin eget variant av denne før flere år senere.^[47]

Steiner gir Kristus en sentral plass i menneskelig evolusjon.^[48] Ifølge Steiner markerer inkarnasjonen av Kristus i Jesus en kursendring i menneskets utvikling, som var påbegynt i den Atlantiske periode. Kristi inkarnasjon markerer kulminasjonen av den fjerde post-atlantiske kulturperiode. Fra dette tidspunkt av utvikler menneskeheten seg mot det åndelige, og ikke lenger mot det materielle.

"Den høje solånd Kristus kommer til Jorden, inkarnerer i mennesket Jesus av Nazareth." sier Steiner.^[49] Det kosmiske Kristusvesen som på denne måten griper inn i menneskehetens utvikling er sentralt for alle religioner, men kalles ved ulike navn, sier Steiner. Han mener at alle tidligere religioner er gyldige og sanne for sin tid og i den kulturelle kontekst der de har oppstått, men at hans variant av kristendom idag er nødvendig for å videreføre menneskehetens utvikling. ^{[trenger referanse]}

Steiner ser den åndelige kjerne i alle religioner — og ikke en bestemt religiøs troslære — som den sentrale kraften i menneskets evolusjon. Han forstod likevel Kristi inkarnasjon som en historisk realitet, og en viktig hendelse i menneskets historie. «Kristi vesen» er for Steiner ikke bare frelseren fra syndefallet, men også selve meningen med jordens «evolusjonære» prosesser og all menneskelig historie.^[48] Essensen av å være «kristen» er, for Steiner, en søken etter balanse mellom motstridende ekstremiteter og evnen til å manifestere kjærlighet i frihet.^[48]

Steiners syn på kristendommen adskiller seg fra tradisjonelle retninger på viktige punkter, og inkorporerer gnostiske elementer,^[41] så vel som reinkarnasjon og karma.

Et av de punktene som har vakt mest oppsikt, er Steiners idé om at det var to Jesusbarn: Ett barn som nedstammet fra Salomon, som beskrevet i Matteus-evangeliet, og ett barn som nedstammet fra Nathan, som beskrevet i Lukasevangeliet.^[50] Han trekker frem at genealogiene i de to evangeliene skiller seg omkring 30 generasjoner før Jesu fødsel. Ideen om to frelsere er langt eldre enn Steiner, og går helt tilbake til oldtiden; Dødehavsrullene (Damaskus-manuskriptet) taler om to messiaser, en av israelsk avstamning, og en av egyptisk opprinnelse, den ene kongelig og den andre en prestelig messias. Motiver med to Jesusbarn dukker også opp i italiensk renessansekunst.^[51]

Steiner mener Kristi tilbakekomst ikke ville være fysisk, bare en manifestasjon i ikke-fysisk form som vil være synlig for de åndelige sanser.^[41]

Tidlig på 1920-tallet ble Steiner kontaktet av Friedrich Rittelmeyer, en kjent luthersk prest og teologisk forfatter. Rittelmeyer spurte om det var mulig å skape en mer moderne form for kristendom. Snart sluttet en rekke andre yngre prester og teologistudenter seg til Rittelmeyer. De fleste av dem var protestanter, men det var også flere katolske prester og prestestudenter blant dem. Steiner gav råd om fornyelse av sakramentene, på en måte som kombinerte katolisismens vekt på ritualene innen en hellig tradisjon med tankefrihet og et personlig forhold til det religiøse livet karakteristisk for en moderne «Johannes-kristendom». Kristensamfunnet ble stiftet som trossamfunn i Sveits i 1922. På mange måter oppstod Kristensamfunnet som følge av første verdenskrig og stemningen i etterkant, der mange følte at den gamle verden lå i ruiner. Kristensamfunnet legger særlig vekt på Johannesevangeliet, som beskriver en fremtidig kristendom, preget av mer åndelighet.^[50]

Steiner understreket imidlertid at hans bidrag til Kristensamfunnet var en personlig håndsrekning fra ham til en bevegelse grunnlagt av Rittelmeyer og andre uavhengig av Antroposofisk Selskap.^[50] Dette skillet var viktig for Steiner, fordi han søkte å utvikle en vitenskapelig og ikke trosbasert spiritualitet.^[48] Kristensamfunnet er altså ikke sammenfallende med antroposofien, men hører til det brede feltet av antroposofisk inspirerte aktiviteter. Kristensamfunnet forutsetter ikke noe forhold til antroposofien.^[52]

Steiner hevdet at menneskeheten i den nåværende femte postatlantiske kulturperiode har utviklet en detaljert kunnskap om den fysiske verden, men mangler kontakt med de høyere verdener. Han ønsket å utvikle former for virksomhet som kan gjenetablere en forbindelse mellom de ulike livsverdener. Etter første verdenskrig bidro Steiner derfor til rekke kulturelle og praktiske anvendelser av sin åndsvitenskap.

Han grunnla en skole, Waldorf-skolen^[53], som raskt utviklet seg til en verdensomfattende skolebevegelse og pedagogikk (steinerskoler og steinerpedagogikk, i de fleste land kalt waldorfskoler og waldorfpedagogikk). Det landbrukssystem han grunnla, nå kalt biodynamisk landbruk, var en av de første former for, og har bidratt betydelig til utviklingen av, moderne økologisk landbruk.^[54] Hans tanker om medisin har bidratt til utviklingen av antroposofisk medisin, som omfatter en rekke komplementære behandlingsformer og kunstneriske støtteterapiformer.^[55] Camphill-bevegelsen henter også sin inspirasjon fra Steiner.^[56] Steiners kunstneriske arbeider har inspirert moderne kunstnere som Joseph Beuys. Hans to Goetheanum-bygninger er betydningsfulle verker innen moderne arkitektur og har vært skoledannende for goetheanistisk arkitektur.^[57][58] En av de første institusjonene som praktiserte etisk bankvirksomhet var en antroposofisk bank som bygget på Steiners ideer.

Steiners litterære arv er omfattende. Hans skrifter er utgitt i omkring førti bind, og omfatter bøker, essays, skuespill («mysteriedramaer»), mantra-dikt og en selvbiografi. Hans nedskrevne foredrag utgjør ytterligere 300 bind, og tar opp en enorm mengde temaer. Steiners tegninger er utgitt i 28 bind. Mange verk har behandlet hans arkitektoniske arv og skulpturarbeid.

Allerede som ung mann gikk Steiner inn for at utdannelsesinstitusjoner burde være uavhengige av myndighetene. I 1907 skrev han et langt essay om utdannelse i lys av åndsvitenskap, hvor han beskrev de sentrale fasene i barns utvikling, og foreslo at disse skulle være utgangspunkt for en sunn tilnærming til utdannelse.

I 1919 inviterte Emil Molt Steiner til å forelese om sine tanker om pedagogikk til arbeiderne ved Molts Waldorf Astoria-fabrikk i Stuttgart. Resultatet av dette foredraget ble opprettelsen av en ny skole, Waldorf-skolen, som gav navn til skoleslaget og pedagogikken kjent som waldorfskoler og waldorfpedagogikk i det meste av verden, og som steinerskoler og steinerpedagogikk i enkelte land. Den første skolen i Stuttgart var opprinnelig en skole for arbeiderne ved Waldorf Astoria-fabrikken, men etter kort tid var de fleste elevene ikke fra familier knyttet til denne bedriften.

Etter invitasjon fra professor Millicent Mackenzie presenterte Steiner sine pedagogiske ideer i Oxford sommeren 1922, og dette førte til en oppblomstring av steinerpedagogikk i Storbritannia. I Steiners egen levetid ble det dannet skoler som bygget på hans utdannelsesfilosofi i Hamburg, Essen, Haag og London, og flere nye skoler ble opprettet i årene etter hans død. Den første norske skolen, Rudolf Steinerskolen i Oslo, ble dannet året etter Steiners død av en arbeidsgruppe med bl.a. Bokken Lasson.

Frem til 1970-tallet var det mindre enn hundre steinerskoler på verdensbasis, men antallet steinerskoler har siden 1970-tallet vært i sterk vekst. I dag finnes det over tusen steinerskoler i alle verdensdeler. De enkelte skolene er drevet som ideelle og selvstendige stiftelser, og har tradisjonelt overveiende vært finansiert av foreldrene og i ikke ubetydelig grad gjennom lærernes idealisme. I nyere tid har steinerskolene gradvis fått statsstøtte i mange vestlige land. I en del tilfeller har steinerskolene avstått fra statsstøtte, bl.a. i Sør-Afrika i apartheidtiden, fordi skolene avviste apartheidpolitikken.

En periode etter første verdenskrig var Steiner svært aktiv innen sosiale spørsmål. En erklæring som gav uttrykk for hans idéer, og som ble signert av bl.a. Hermann Hesse, ble bredt distribuert. Steiners viktigste bok om sosiale spørsmål, Mot en sosial fornyelse, ble solgt i store opplag. I dag er det en rekke banker, bedrifter, veldedige organisasjoner og tradisjoner innen nye kooperative økonomiske modeller som bygger på Steiners sosiale ideer.

Steiner foreslo at de kulturelle, politiske og økonomiske sfærene i samfunnet burde være tilstrekkelig uavhengige av hverandre for å kunne gjensidig korrigere hverandre. Han mente det menneskelige samfunnet hadde utviklet seg langtsomt, gjennom årtusener, mot en deling av samfunnet i tre slike sfærer. Ifølge Steiner var tregrening ikke noen utopi som skulle oppnås over natten eller et århundre, men en gradvis prosess som han regnet med ville fortsette å utvikle seg i årtusener som kom. Steiner hadde likevel mange konkrete forslag til sosiale reformer som han mente ville styrke tregreningen av samfunnet. Han var tilhenger av menneskerettigheter i det politiske liv, frihet i det kulturelle liv (herunder kunst, vitenskap, utdannelse og religion), og frivillig samarbeid mellom produsenter, distributører og forbrukere på veien mot solidaritet i det økonomiske liv.^[50]

Steiners sosiale idéer er forsøkt realisert gjennom en rekke sosiale initiativer, f.eks. gjennom etiske banker som GLS Bank i Tyskland og Cultura Bank i Norge.

Steiner tegnet 17 bygninger, deriblant det første og andre Goetheanum, ekspresjonistiske bygninger oppkalt etter Goethe i Dornach i Sveits. Tre av Steiners bygninger, blant dem begge Goetheanum-bygningene, regnes som sentrale verk innen moderne arkitektur.^[59] Det første Goetheanum, bygget mest i tre, var tenkt som et Gesamtkunstwerk fylt med spirituell mening.^[60] Det andre Goetheanum var nyskapende i sin bruk av synlig betong^[61] og har fått status som sveitsisk nasjonalmonument.^[62] Kunstkritikeren Michael Brennan har kalt bygningen «et sant mesterverk i det 20. århundres ekspresjonistiske arkitektur».^[63]

Som skulptør skapte Steiner bl.a. Menneskehetens representant (1922) sammen med Edith Maryon, som er en ni meter høy treskulptur som er utstilt i Goetheanum.

Steiners tegninger var trolig ikke opprinnelig tenkt som kunst. Josef Beuys' arbeid, som er sterkt påvirket av Steiner, har ledet til en moderne forståelse av tegningene som kunstneriske objekter.^[64]

Sammen med Marie von Sivers utviklet Steiner bevegelseskunsten eurytmi, tenkt som «synlig sang og tale». Eurytmi praktiseres både som scenekunst og for sin terapeutiske og pedagogiske verdi, og er skolefag i steinerskolene.

Som dramatiker skrev Steiner fire mysteriedramaer mellom 1909 og 1913.

Steiner grunnla også en ny kunstnerisk tilnærming til tale og drama. Metoden ble videreutviklet av Mikhail Tsjekhov, og er nå kjent som Tsjekhov-metoden.^[65]

Fra slutten av 1910-tallet samarbeidet Steiner med flere leger om en ny tilnærming til medisin. I 1921 gikk flere leger og farmasøyter sammen om å danne legelmiddelfirmaet Weleda, for å distribuere naturmedisinske produkter. På samme tid grunnla den kvinnelige legen Ita Wegman den første antroposofiske medisinske klinikken i Arlesheim i Sveits (nå kalt Ita Wegman-klinikken). Antroposofisk medisin er en filosofi og et perspektiv på det å behandle syke og omfatter i tillegg komplementære behandlings- og terapiformer. Antroposofisk medisin er derfor ikke ment å erstatte den tradisjonelle skolemedisinen, og i motsetning til de fleste former for alternativ medisin er antroposofisk medisin forankret i akademisk medisin gjennom at den praktiseres av legeutdannede personer.

Medbestemmelse, autonomi og verdighet blant pasienter står sentralt innen antroposofisk medisin. Dette var en ny tilnærming på 1920-tallet, da pasienter hadde svært liten medbestemmelse på offentlige sykehus. Mange av disse ideene har etterhvert også fått gjennomslag i moderne helse- og omsorgstilbud utenfor de antroposofiske organisasjonene.^[66]

På verdensbasis finnes det 28 antroposofiske sykehus og andre former for behandlingstilbud i 80 land. I Sveits og Tyskland er noen av de antroposofiske sykehusene statsfinansiert og tre har status som universitetssykehus. International Federation of Anthroposophical Medical Associations anslår at det er 2000 leger som praktiserer antroposofisk medisin på verdensbasis.

Barnelegen Karl König, som en tid jobbet på Wegmans klinikk, grunnla Camphillbevegelsen, som hadde en ny tilnærming til psykisk utviklingshemmede, i Storbritannia i 1939, dit han kom som flyktning fra nazismen. Camphill-landsbyene tilbyr et helhetlig bo- og arbeidsfellesskap for unge og voksne med særlige omsorgsbehov. Denne tilnærmingen var unik på en tid der psykisk utviklingshemmede ble drept i det offentlige helsevesenets regi eller institusjonalisert under kritikkverdige forhold. De senere årtier har mange av ideene som Camphill-bevegelsen gikk i spissen for blitt integrert i omsorgstilbud til psykisk utviklingshemmede i offentlig regi i varierende grad.

Biodynamisk landbruk er en metode for økologisk og bærekraftig landbruk, som omfatter mange av de samme ideene som moderne økologisk landbruk, men er en forløper til dette og har bidratt til utviklingen av det. I 1924 spurte en gruppe bønder som var bekymret for landbrukets fremtid Steiner om råd; Steiner svarte og holdt en serie foredrag om landbruk.^[67]

Rudolf Steiner besøkte Norge i alt åtte ganger fra 1908 til 1923. Det var den skandinaviske seksjonen i Teosofisk Samfunn som inviterte Rudolf Steiner til en nordisk foredragsreise våren 1908. Steiner holdt 20 foredrag, hvorav tre i Kristiania den 4. og 5. april, med et offentlig foredrag i Turnhallen om «Johannesevangeliet i teosofiens lys». Rudolf Steiner kom tilbake til Norge allerede 7. juli samme år og holdt en stor foredragsrekke over «Johannesevangeliet i tilknytning til teosofien» fra 7. til 21. juli på Nordstrand Middelskole ( senere Rudolf Steinerskolen på Nordstrand). Ved Steiners neste besøk, 8. til 21. mai 1909, foreleste han om de gammelnordiske myter og deres forhold til kristendommen. I skaren av mennesker som var reist med ham fra Mellom-Europa for å høre hans foredrag, var en tysk dikter med spesiell tilknytning til Norge, Christian Morgenstern. Temaet de nordiske myter ble tatt opp året etter da Rudolf Steiner besøkte Norge fra 7. til 20. juni 1910 og holdt 11 foredrag i Nobelinstituttet. 2. til 12. juni 1912 kom Steiner på nytt til Norge og holdt ti medlemsforedrag i Nobelinstituttet over temaet «Mennesket i lys av okkultisme, teosofi og filosofi», og i 1913 besøkte han Norge fra 1. til 11. oktober – for første gang i Antroposofisk Selskaps regi – med en rekke på fem medlemsforedrag i Nobelsalen, med tittelen «Det femte evangelium», og et offentlig foredrag i Brødrene Hals’ lokale med tittelen «Dødens port». Denne gangen besøkte Steiner også Bergen og holdt et offentlig foredrag over «Livets gåter» og «Okkulte undersøkelser over livet mellom død og ny fødsel». På togreisen over fjellet til Bergen oppdaget han den karakteristiske Vosseskiferen. Han falt straks for dens blågrønne fargespill, og etter en tid avgikk et stort lass skifer til de to kuplene på den første Goetheanumbygget.

Etter åtte års fravær, blant annet som følge av Første verdenskrig og byggingen av det første Goetheanum i Sveits, besøkte Steiner igjen Norge fra 23. november til 4. desember i 1921. Besøket hadde en halvoffentlig karakter og var anlagt for å gi en bred presentasjon av antroposofien og de impulser den hadde å bidra med på forskjellige områder, blant annet to foredragskvelder om temaet «Oppdragelses- og undervisningsmetoder på antroposofisk grunnlag» som senere dannet grunnlaget for Rudolf Steinerskolen i Oslo, grunnlagt 1926. Rudolf Steiner besøkte Norge for siste gang 14.-21. mai 1923, og i den forbindelse ble også Antroposofisk selskap i Norge grunnlagt 17. mai ved Steiners medvirkning.

Religionsforskeren Olav Hammer karakteriserer i sin kritiske gjennomgang av de moderne esoteriske bevegelser Rudolf Steiner som den «utvilsomt [...] historisk og filosofisk mest sofistikerte talsmann for den esoteriske tradisjon».^[68] Han karakteriserer likevel Steiners bruk av naturvitenskapelig metodologi i beskrivelsen av spirituelle fenomener som scientisme, altså at Steiner bruker naturvitenskapelig terminologi for å forlene sine teorier med ufortjent autoritet. Hammer mener Steiners åndelige utviklingsmetoder er konstruert slik at de vil skape opplevelser som samsvarer med Steiners budskap. Videre peker han på flere eksempler på at den kunnskap Steiner har hevdet å hente fra Akashakrønikene er motbevist av historisk og arkeologisk forskning.^[69]

Steiner uttalte seg gjennom livet, i bøker, foredrag og artikler, flere ganger om temaet rase, folk og etnisitet, deres historiske utvikling og deres rolle i den menneskelige bevissthetsutvikling. Mange av uttalelsene peker i ulike retninger og uttalelsene har vært tolket på ulike måter. På grunn av kontrasten og motsigelsene mellom disse elementene er det «opp til hver enkelt lesers interesser om antroposofien skal tolkes som rasistisk eller ikke».^[70] Steiner mente at alle mennesker, i kraft av felles språk og kultur, hadde en unik essens, som han kalte sjel eller ånd,^[68] så rase som en fysisk manifestasjon av menneskenes åndelige evolusjon og plasserte tilsynelatende noen ganger raser inn i et komplekst hierarki som han i hovedtrekk hentet fra samtidige teosofiske anskuelser; samtidig nedtonet han konsekvent betydningen av arvelige faktorer som rase og etnisitet til fordel for individuelle utviklingsfaktorer.^[70] Menneskets individualitet var for Steiner forankret i personens unike spirituelle biografi, ikke kroppens tilfeldige kvaliteter.^[71]

Steiner karakteriserte spesifikke raser, nasjoner og etnisiteter på måter som har blitt kalt rasistiske i ettertiden^[72], bl.a. karakteriseringer av noen raser og etniske grupper som blomstrende, mens andre var stagnerte eller i ferd med å forsvinne,^[70] og videre hierarkiske syn på den spirituelle utviklingen av ulike raser.^[73] Anarkisten Peter Staudenmaier har i en rekke artikler kritisert uttalelser av Steiner for å være rasistiske (med vår tids øyne),^[74][75] og blitt imøtegått av bl.a. antroposofen Peter Normann Waage, som har pekt på at at begrepet rase dengang «delvis ble brukt med den betydning vi legger i 'etnisk'».^[27] Antroposofisk Selskap i Norge har uttalt at Steiner noen ganger brukte «en tidstypisk terminologi som gjør at enkelte av hans utsagn kan virke diskriminerende eller støtende».^[76] Til tider, men inkonsistent, gav Steiner uttrykk for at den hvite rase, europeisk kultur, eller germansk kultur, representerte det foreløpige høydepunktet i menneskelig utvikling, skjønt han understreket også at også disse ville bli forbigått av fremtidige kulturer.^[70] Hans syn på tysk kultur var ikke basert på etnisitet; han så denne kulturen, særlig Goethe og transcendentalistene, som kilden til spirituelle idealer som var av stor viktighet for hele verden.^[77] Steiner overtok fra teosofien teorien om menneskets utvikling gjennom sju rotraser, som hver består av ulike underraser. Rundt 1909 forlot han denne terminologien^[27] og brukte i stedet begreper som de ulike nasjoners ånd. Steiner hevdet bl.a. å kunne følge menneskehetens utvikling gjennom ulike tidsaldre gjennom de såkalte Akashakrønikene. Selv om Staudenmaier kritiserer Steiners uttalelser om spørsmålet, understreker han at det ikke kan påvises noen rasediskriminerende praksis i de institusjoner Steiners tilhengere har bygd opp.^[75] Under apartheidregimet i Sør-Afrika var steinerskolene de eneste skolene der svarte og hvite elever gikk i samme klasse (til tross for at dette førte til at skolene ikke fikk statsstøtte), og den steinerpedagogiske lærerskolen i Cape Town blir fremhevet av UNESCO som en organisasjon med stor betydning for overvinnelsen av apartheid.^[27]

I hele sin levetid understreket Steiner det spirituelle fellesskapet mellom alle verdens folk, og kritiserte rasefordommer i skarpe ordelag. Han gav uttrykk for at individuell natur står høyere enn alle rasemessige, etniske, nasjonale eller religiøse tilknytninger;^[11][50] at rase og etnisitet er midlertidig og overfladisk, ikke essensielle egenskaper ved individet;^[70] at ethvert individ inkarneres blant mange ulike folkeslag og raser i løpet av sine mange liv, og dermed bærer i seg mange raser og folk;^[70][78] og at rase raskt er i ferd med å miste sin gjenværende betydning for menneskeheten.^[70]

Fremfor alt anså Steiner «rase, folk, etnisitet og kjønn» for å være generelle, beskrivbare kategorier som individer kan velge å identifisere seg med, men som frie mennesker kan og vil frigjøre seg selv fra.^[71]

Steiner la vekt på jødedommens sentrale betydning for konstitueringen av den nyere tid i Vesten: «Moses står der som grunnleggeren av den moderne intellektualiserte verdensanskuelse, som igjen vil lære menneskene å bringe sin livspraksis i samklang med naturfenomenene». Han betraktet skrittet fra pliktetikken til frihetsetikken som en konsekvent videreutvikling av jødedommen. Ved grunnleggelsen av Waldorfskolen inkluderte Steiner jødiske elementer i lærestoffet i et omfang som er uten sidestykke blant kjente pedagogiske retninger (dvs. utenfor jødiske samfunn). Fortellingene om Moses og dannelsen av det historiske Israel har en sentral plass i steinerpedagogikken både tankemessig og følelsesmessig.^[79] Jødisk mystikk har også inspirert antroposofien, ikke minst gjennom Kabbalas bidrag til kristen teosofi. Sentraleuropeiske jøder representerte en viktig del av den tidlige antroposofiske bevegelsen.^[80]

Fra 1880-tallet skrev Steiner en serie artikler hvor han angrep ulike manifestasjoner av antisemittisme^[81] og kritiserte noen av de mest kjente antisemittene i samtiden, bl.a. den sosialistiske antisemitten Eugen Dühring, som han beskrev som «barbarisk og kulturfiendtlig».^[79][82] Steiner angrep «antisemittenes opprørende overgrep» og beskrev de «antisemittiske råtassene» som fiender av menneskeheten.^[79]

Han gikk inn for jødenes fulle rettslige og sosiale likestilling, og skrev at «jødene trenger Europa og Europa trenger jødene» (1888).^[79] I forlengelsen av dette gikk han i debatter på 1880- og 1890-tallet inn for assimilering av jøder i de samfunnene de levde i, et synspunkt som den gang ble ansett som liberalt^[83] og som ble delt av liberale jøder^[79], men som blir kritisert fra et sionistisk ståsted.^[70] Steiner gav uttrykk for at jødene (i likhet med andre folkeslag) burde gå opp i én almenmenneskelig kultur, fordi han mente deres særegne misjon i menneskehetens spirituelle utvikling var fullført^[83][84], men har også gitt uttrykk for synspunkter som pekte i retning av at han fortsatt tilla jødene en spesiell rolle i forhold til Messias.^[85] Han var kritisk til sin samtidige Theodor Herzls mål om en jødisk stat, og til andre uttrykk for etnisk definerte stater, ettersom han anså etnisitet som en utdatert basis for samfunnslivet i dagens verden. «Steiner, og mange med ham, anså det som utidsmessig og bakstreversk å ville tviholde på sammenhengen mellom religion og stat, om det så dreide seg om en kristen eller jødisk religion».^[83] Steiner hadde likefullt tilhengere også blant sionister, slik som Hugo Bergmann som forsøkte å realisere Steiners politiske idéer i Palestina-mandatet.^[79]

Mot slutten av Steiners liv, og etter hans død, organiserte ledere i den nazistiske bevegelsen massive svertekampanjer mot Steiner i pressen. De kritiserte Steiners tenkning, og antroposofien, for å være uforenlig med den nazistiske raseideologien, og hevdet at Steiner var påvirket av sin nære kontakt med jøder, og til og med at han var jødisk selv.^[39][82] I en avisartikkel fra 1921 beskrev Adolf Hitler «gnostikeren og antroposofen» Steiners ideer som «alle disse jødiske metoder» som «bidrar til å ødelegge folkenes normale åndsforfatning».^[37]

Rudolf Steiners samlede verker, Rudolf Steiner Gesamtausgabe (GA) utgis av Rudolf Steiner Verlag, Dornach, Sveits, siden 1955, og omfatter ca. 340 bind. De fleste bindene er foredragssykluser fra Steiners omfattende foredragsvirksomhet i årene 1902-25, og basert på stenografiske referater. I den tyske avdelingen av denne bibliografien oppgis kun skriftlige verker, innbefattet artikler og autoreferater av foredrag.

Skrifter på tysk:

• Einleitungen zu Goethes Naturwissenschaftlichen Schriften (GA 1), 1883–1897.
• Grundlinien einer Erkenntnistheorie der Goetheschen Weltanschauung, mit besonderer Rücksicht auf Schiller (GA 2), 1886.
• Wahrheit und Wissenschaft. Vorspiel einer „Philosophie der Freiheit“ (GA 3), 1892.
• Die Philosophie der Freiheit. Grundzüge einer modernen Weltanschauung – Seelische Beobachtungsresultate nach naturwissenschaftlicher Methode (GA 4), 1894.
• Friedrich Nietzsche, ein Kämpfer gegen seine Zeit (GA 5), 1895.
• Goethes Weltanschauung (GA 6), 1897.
• Die Mystik im Aufgange des neuzeitlichen Geisteslebens und ihr Verhältnis zur modernen Weltanschauung (GA 7), 1901.
• Das Christentum als mystische Tatsache und die Mysterien des Altertums (GA 8), 1902.
• Theosophie. Einführung in übersinnliche Welterkenntnis und Menschenbestimmung (GA 9), 1904.
• Wie erlangt man Erkenntnisse der höheren Welten? (GA 10), 1904.
• Aus der Akasha-Chronik (GA 11), 1904–1908.
• Die Stufen der höheren Erkenntnis (GA 12), 1905–1908.
• Die Geheimwissenschaft im Umriss (GA 13), 1909.
• Vier Mysteriendramen (GA 14), 1910–1913.
• Die geistige Führung des Menschen und der Menschheit. Geisteswissenschaftliche Ergebnisse über die Menschheits-Entwickelung (GA 15), 1911.
• Ein Weg zur Selbsterkenntnis des Menschen. In acht Meditationen (GA 16), 1912.
• Die Schwelle der geistigen Welt. Aphoristische Ausführungen (GA 17), 1913.
• Die Rätsel der Philosophie in ihrer Geschichte als Umriss dargestellt (GA 18), 1914.
• Vom Menschenrätsel. Ausgesprochenes und Unausgesprochenes im Denken, Schauen und Sinnen einer Reihe deutscher und österreichischer Persönlichkeiten (GA 20), 1916.
• Von Seelenrätseln. Anthropologie und Anthroposophie. Max Dessoir über Anthroposophie. Franz Brentano: Ein Nachruf. Skizzenhafte Erweiterungen (GA 21), 1917.
• Goethes Geistesart in ihrer Offenbarung durch seinen „Faust“ und durch das Märchen von der Schlange und der Lilie (GA 22), 1918.
• Die Kernpunkte der sozialen Frage in den Lebensnotwendigkeiten der Gegenwart und Zukunft (GA 23), 1919.
• Aufsätze über die Dreigliederung des sozialen Organismus und zur Zeitlage 1915–1921 (GA 24).
• Drei Schritte der Anthroposophie. Philosophie, Kosmologie und Religion (GA 25), 1922.
• Anthroposophische Leitsätze. Der Erkenntnisweg der Anthroposophie – Das Michael-Mysterium (GA 26), 1924/25.
• Grundlegendes für eine Erweiterung der Heilkunst nach geisteswissenschaftlichen Erkenntnissen (GA 27; mit Ita Wegman), 1925.
• Mein Lebensgang (GA 28), 1925.

Skrifter på norsk:

• Grunntrekk av en erkjennelsesteori for Goethes verdensanskuelse etter Schillers metode. Oversatt av Trond Skaftnesmo. Antropos: Oslo 2009.
• Sannhet og vitenskap: forspill til en "Frihetens filosofi" . Oversatt av Ernst Sørensen og revidert av Harald Haakstad. Oslo: Antropos 2009.
• Frihetens filosofi. Grunntrekk av en moderne verdensanskuelse. Oversatt av Arne Møller. Oslo: Antropos 2008.
• Nietzsche – i kamp mot sin tid. Oversatt av Trond Berg Eriksen. Oslo: Antropos 1992.
• Goethes verdensanskuelse. Oversatt av Sverre Dahl. Innledning av Kaj Sklagen. Oslo: Antropos 2006.
• Mystikken ved inngangen til den nyere tids åndsliv og dens forhold til den moderne verdensanskuelse. Oversatt av og med etterord av Peter Normann Waage. Oslo: Antropos 2004.
• Kristendommen som mystisk kjensgjerning. Oversatt av Helge Salemonsen. Oslo: Antropos 1990.
• Teosofi. En vei til oversanselig erkjennelse av verden og menneskelivet. Oversatt og med innledning av Kaj Skagen. Oslo: Antropos 1999. ISBN 82-7940-047-8.
• Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener? Oversatt av Harald Haakstad og Arne Møller. Oslo: Antropos forlag 1990.
• Fra Akashakronikken. Oslo: Norsk Antroposofisk Forlag 1976.
• Fire Mysteriedramaer. Oversatt av Arne Krohn Nilsen. Oslo: Vidarforlaget 1994.
• Antroposofiske ledesetninger. Antroposofiens erkjennelsesvei. Mikaelmysteriet. Oversatt av Jakob Kvalvaag. Oslo: Antropos Forlag 2009.
• Tregrening: nyorganisering av samfunnet og oppgjør med gamle tankevaner. Oversatt av og med innledning av Peter Normann Waage. Oslo: Vidarforlaget 2008.
• Min livsvei. Oversatt av Niels Magnus Bugge. Oslo: Antropos 1999.

Foredrag på norsk

• Fra Jesus til Kristus. Oversatt av Nora Aanonsen Etterord av Torodd Lien. Oslo: Vidarforlaget 2008.
• Engler. Oversatt av Arne Møller. Oslo: Antropos Forlag 2008.
• Antroposofi og pedagogikk. Rudolf Steiners foredrag i Norge 1921 og 1923. Forord av Oddvar Granly og Cato Schiøtz. Oslo: Antropos Forlag 2008.
• Almen menneskekunnskap som grunnlag for pedagogikken. 14 foredrag i Stuttgart 1919. Oversatt av oversettelse Harald Haakstad. Oslo: Antropos Forlag 2008.

• Ahern, Geoffrey: Sun at Midnight. The Rudolf Steiner Movement and the Western Esoteric Tradition. Wellingborough: The Aquarian Press 1984. ISBN 0850303389
• Christensen, Terje: En kulturimpuls slår rot. Fra antroposofiens første tid i Norge. Oslo: Antropos Forlag 2008.
• Hammer, Olav: Claiming Knowledge. Strategies of Epistemology from Theosophy to the New Age. Brill: Boston & Leiden 2004. ISBN 900413638X
• Lachman, Gary: Rudolf Steiner – Liv og tanker. Oslo: Flux forlag 2009.
• McDermott, Robert A.: Rudolf Steiner and Anthroposophy. I Faivre & Needleman (red.): Modern Esoteric Spirituality. New York: SCM Press 1992. ISBN 033402532X.
• Seddon, Richard: Rudolf Steiner. Western Esoteric Masters Series. Berkeley: North Atlantic Books 2004.
• Skagen, Kaj: Morgen ved midnatt. Den unge Rudolf Steiners liv og verk, samtid og horisont 1861-1902. Oslo: Vidarforlaget 2015.
• Oversikt over Rudolf Steiners foredrag i Norge Steiners foredrag

• Bock, Emil (1961). Rudolf Steiner, Studien zu seinem Lebensgaitg und Lebenswerk. 1961, Verlag Freies Geistesleben, Stuttgart; 3. utgave 1. januar 1990. ISBN 978-3772504754. ISBN 3772504752. 
• Selg, Peter (2009). Rudolf Steiner und Felix Koguzki. Der Beitrag des Kräutersammlers zur Anthroposophie. Arlesheim, 2009. ISBN 978-3-905919-10-3. 
• Helmut Zander: Anthroposophie in Deutschland. 1884 S. To bind, Vandenhoeck & Ruprecht Verlag 2007, ISBN 978-3-525-55452-4
• Gerhard Wehr: Rudolf Steiner. 96 S., Diederichs Verlag 2005, ISBN 3-7205-2580-5
• Walter Beck: Rudolf Steiner. 396 S., Verlag am Goetheanum 2002, ISBN 3-7235-0964-9
• Christoph Lindenberg: Rudolf Steiner. Eine Biographie, 1025 S. (2 Bd.), Verlag Freies Geistesleben 1997, ISBN 3-7725-1551-7
• Jan Badewien: Die Anthroposophie Rudolf Steiners (1994) Evangelischer Presseverlag, München, ISBN 3-583-50662-6
• Gerhard Wehr: Rudolf Steiner zur Einführung. 176 S., Junius Verlag Hamburg 1994, ISBN 3-88506-899-0
• Gerhard Wehr: Rudolf Steiner. 271 S., Diogenes Verlag 1993, ISBN 3-257-22615-2
• Christoph Lindenberg: Rudolf Steiner. Mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten.. 159 S., Rowohlt Verlag 1992, ISBN 3-499-50500-2
• Wilhelm Rath: Rudolf Steiner und Thomas von Aquino. 120 S., Perseus Verlag 1991, ISBN 3-907564-09-X
• Jan Badewien: Anthroposophie. Eine kritische Darstellung (1990), ISBN 3-7621-6421-5
• Walter Kugler: Rudolf Steiner und die Anthroposophie. Wege zu einem neuen Menschen. Neuauflage. 241 S., DuMont Reise Verlag 1991, ISBN 3-7701-2784-6

• The Rudolf Steiner Archive
• Goetheanum i Dornach, Sveits (offisiell side)
• Rudolf Steiner Handbuch/Handbook (pdf)