Franz Six

Franz Six
Født		12. aug. 1909[1][2][3][4] Mannheim (Det tyske keiserrike, Storhertugdømmet Baden)[5][1]
Død		9. juli 1975[5] (65 år) Bolzano (Italia)[5]
Beskjeftigelse		Forlegger, propagandist, universitetslærer, diplomat, journalist, politiker, sosiolog
Utdannet ved		Universitetet i Heidelberg (–1936) (akademisk grad: ph.d.)[1]
Ektefelle		Ellen Six[6]
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1930–)[1][2] Freie Demokratische Partei[1]
Nasjonalitet		Det tyske keiserrike[7] Nazi-Tyskland Vest-Tyskland
Medlem av		Sturmabteilung (1932–1935) Schutzstaffel (1935–)[1][2]
Utmerkelser		Krigsfortjenestekorset
Franz Six på Commons

Franz Alfred Six (1909–1975) var en tysk sosiolog/statsviter (med doktorgrad), nazistisk ideolog, embetsmann, SS-offiser og markedsføringskonsulent. Under andre verdenskrig ble han utnevnt av Reinhard Heydrich, øverste sjef for Reichssicherheitshauptamt, til å styre en politiorganisasjon som skulle ha til hensikt å eliminere anti-nazistiske elementer i Storbritannia etter en eventuell invasjon av Storbritannia.

I Einsatzgruppen-prosessen etter krigen ble han dømt til 20 års fengsel for krigsforbrytelser og medvirkning til massemord på østfronten, han slapp ut av fengsel i 1952. Han var etter dette en anti-kommunistisk aktivist og ble gjennom Reinhard Gehlen rekruttert av amerikansk etterretning.

Han var medlem av nazistpartiet NSDAP fra skoledagene. Han ledet en Einsatzkommando (drapsskvadron) som drev massedrap på sivile, hovedsakelig jøder, bak østfronten under andre verdenskrig. Six begynte senere i utenriksdepartementet under naziregimet.^[8]

Six var i likhet med mange andre i Sicherheitsdienst (SD) og lederne i Einsatzgruppene universitetsutdannet (omtrent halvparten av SDs ansatte hadde høyere utdanning på en tid der bare 3 % av befolkningen hadde akademisk utdanning). To av offiserene i Six' kommando under Einsatzgruppe B hadde doktorgrad.^[9][10]

Franz Six ble født 12. august 1909 i Mannheim. Faren var tapeteserer og møbelstopper. Six fullførte gymnasiet i 1930 og studerte sosiologi, filosofi, journalistikk og statsvitenskap ved Universitetet i Heidelberg.^[11][12]

Six fullførte doktorgraden i 1934 med en avhandling om propagandametodene brukt av nazistiske aviser i Heidelberg (Die Presse der nationalen Minderheiten im Deutschen Reich). Avhandlingen omtales som vitenskapelig svak og ideologisk ambisiøs og på linje med nazistenes ideologi.^[11][12] Avhandlingen handlet om hva nazistpartiet (NSDAP) kunne lære av metodene brukt ved valget i 1933.^[13] Veileder var professor Arnold Bergstraesser som senere ble avsatt og flyktet fra Tyskland på grunn av sine jødiske forfedre.^[14]

Etter å tatt doktorgraden begynte han å undervise i journalistikk i Heidelberg. I 1936 begynte å han å undervise ved Universitetet i Königsberg der han også ble pressesekretær for den tyske studentforeningen. I 1937 leverte han avhandlingen Die Politische Propaganda der NSDAP im Kampf um die Macht ved Universitetet i Heidelberg og ble da tildelt tittelen Dozen (tilsvarende amanuensis). I 1938 ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Königsberg, han nådde denne høye akademiske posisjonen før fylte 30 år gjennom nazipartiet og sine gode forbindelser med Himmler, Heydrich og Gestapo. Bortsett fra avhandlingen hadde ingen vitenskapelige arbeider å vise til.^[13][15]

I 1939 ble han leder (dekan) for utenrikspolitiske studier ved Universitetet i Berlin, dette var et nytt institutt opprett særlig med tanke på å samordne faget internasjonal politikk med nazistisk ideologi og praktisk politikk. Det nye instituttet etablert av Six ble blant anne brukt til å sammenstille informasjon om landene som på den tiden ble okkupert av Tyskland. Stillingen som leder ga ham mulighet til å ansatte egne medarbeidere.^[13][15]

Six var stom student i Heidelberg en ledende aktivist i den nazistiske studentforeningen NS-Studentenbund (Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen). Six sluttet seg til Hitlerjugend i 1929 og 1. mars 1930 ble han medlem av NSDAP (medlemsnummer 245 670). Han ble tatt opp i SA i 1932.^[12]

Six gikk inn i SS i 1935 (medlemsnummer 107480) og begynte etter kort tid i pressekontoret i Sicherheitsdienst (SD). Six sørget for at alt trykt og publisert materiale ble registrert av SD. Six sørget for at det ble bygget opp arkiver over grupper som var grupper som var mot nazismen, til hjelp blant annet for gestapos arrestasjoner og deportasjoner. På denne tiden støttet han arbeidet med nazifisering av universitetene.^[8][13]

Six gikk inn i SS på oppfordring fra jusprofessor Reinhard Höhn som var en nær alliert av Himmler. De neste årene samarbeidet Six med Höhn, Ernst Kriek og Gustav Adolph Scheel (1907–1979) blant annet om å fjerne politiske motstandere fra universitetene. De trakasserte blant annet Felix Krüger og fikk ham fjernet som rektor ved Universitetet i Leipzig fordi de mente han ikke var ren «arisk» (Krüger hadde tidligere støttet Alfred Rosenbergs Kampfbund für deutsche Kultur).^[8][13] Otto Ohlendorf arbeidet i likhet med Six sammen med professor Reinhard Höhn.^[16][17]

I 1936 ble han forfremmet til SS-Sturmbannführer (tilsvarende major) og arbeidet i avdeling II (statsfiender og gransking av regimefiendtlige ideologier) hvor han i 1937 ble forfremmet til avdelingsleder. Adolf Eichmann var blant hans underodnete der. Under Six' ledelse innledet avdelingen samarbeid med Gestapo om arrestasjoner og rassiaer. Som gjenytelse for godt samarbeid og for informasjon om «internasjonale jøder» fikk han tilgang til Gestapos register over Ostjuden («østjøder») bosatt i Tyskland og over tyske jøder med famlie i Polen og Sovjetunionen..^[11][14][15]

Six' avdelingen gikk gjennom tusenvis av publikasjoner for å identifisere ideologiske motstandere av nazismen, særlig politisk aktive i kirken, frimurere, monarkister, reaksjonære og separatister. På oppdrag fra Himmler utarbeidet 15 ansatte i avdelingen et Hexenkartothek (hekseregister); nazistene var ikke sikre på om hekseri skulle klassifiseres som en del av den jødiske konspirasjonen eller som motstandere av kristendommen. Avdelingen arbeidet med å fastslå om ikke-nazister ved universitetene var av jødisk opphav.^[11][14][15]

I mars 1938 ble Six beordret til å lede Einsatzkommando Österreich som drev kidnappinger og drap i Østerrike (innlemmet ved Anschluss i 1938), Tsjekkoslovakia inkludert Sudetenland og Polen: De angrep særlig motstandere av nazismen og regimet samt overlevende tilhengere av Ernst Röhm. Sammen med Heinrich Müller forberedte Six sikkerhetsstyrkenes virksomhet i Polen før angrepet i september 1939.^[14][15]

I september 1939 ble nazistenes sikkerhetsapparat konsolidert i form av Reichssicherheitshauptamt (RSHA) under ledelse av Reinhard Heydrich. RSHA omfattet etter dette SS, SD, del av Kripo (kriminalpolitiet) og Gestapo. Hensikten med reformene var å forene nazipartiets egne sikkerhetstjenester med de statlige etatene og å samordne etterretnings- og sikkerhetstjenester.^[15] RSHA flyttet inn i Gestapos lokaler i Berlin og Heydrich tok etterhvert over Prinz-Albrecht-Palais like ved i Wilhelmstrasse.^[13]

Six ble leder for Amt VII med ansvar for ideologier (forskning og evaluering), og dette var den mest akademiske delen av RSHA. Underavdelingene hadde ansvar for (A) innsamling av skriftlig materiale (herunder beslag av biblioteker), (B) ideologisk forskning på rikets antatte fiender (herunder jøder, frimurere, marxister, politiske kirker, liberalister, pasifister) og (C) arkiver/museer. Avdelingen skulle forene RSHAs administrative arbeid med vitenskap; avdelingen skulle både fremskaffe bakgrunnsinformasjon om nazistenes fiender og støtte forfølgelsene ved å fremskaffe informasjon om mistenkte enkeltpersoner.^[11][13]

Six anså sitt arbeid i RSHA som et avgjørende bidrag til nazistenes ideologisk krigføring. Han fremholdt at en rekke grupper var med i en vidtfavnende konspirasjon som ville undergrave det tyske riket, og bak det store komplottet sto jødene. For å få bukt med disse motstanderne ville Six skaffe full kunnskap om jødene, deres historie og filosofi, og samtidens jødiske institusjoner og enkeltpersoner.^[13]

Etter okkupasjonen av Frankrike ble Six stasjonert der og Six kan ha vært involvert i tyveri av kunstgjenstander for Göring. Six og Göring var på bølgelengde trolig på grunn av en felles interesse for kunst.^[15]

I Frankrike skulle Six være forberedt til å bistå under nært forestående okkupasjonen av Storbritannia. Six dannet en Kommando på 40 mann og denne skulle landsettes samtidig med luftbårne tyske styrker. Six hadde et eget team som begynte kartlegging av frimurere, marxister, kirken, liberalere og jøder i Storbritannia. Han hadde trykket en stabel skilte med «No Entry» (på engelsk) til bruk i kontorlokaler han planla å bruke i Storbritannia.^[14][15]

Six meldte 8. august 1940 til Heydrich at han og kommandoen var klare til askjon og han ble 17. september formelt utnevnt til sjef for sikkerhetspolitiet i Storbritannia. Walter Schellenberg hadde utarbeidet en håndbok for okkupasjonen og den oppga blant annet hvilke professorer som skulle arresteres; håndboken la til grunn at Frelsesarmeen, kvekeren og frimurerne var organisasjoner som trengte «spesialbehandling». Heydrich la med utnevnelsen av Six til grunn at Six skulle ha en ledende rolle i «pasifisering» av britene.^[14][15]

Planen var at Six fra sitt hovedkvarter i London skulle styre enheter i Bristol, Birmingham, Liverpool, Manchester og Edinburgh/Glasgow. Disse fremskutte enhetene skulle holde oppsikt med aktuell del av befolkningen og bryte ned eventuell intellektuell motstand. Six skulle etter invasjonen sikre seg arkiver særlig slike hos innenriksdepartementet (Home Office) med opplysninger om tyske innvandrere og flyktninger. Six' avdeling skulle bistå med å oppspore og internere jøder, kommunister og sigøynere i Storbritannia. Den britiske fascistlederen Oswald Mosley er ikke nevnt i håndboken.^[14][15]

Six-kommandoens hovedoppgave var å arrestere og deportere til Tyskland 2820 navngitte ledende personer i Storbritannia. Listen over planlagte arrestasjoner, Sonderfahndungsliste G.B., var sammenstilt av Walter Schellenberg i mai 1940. Listen inkluderer Edvard Beneš, Marian Kukiel (forsvarsminister i den polske eksilregjeringen) og Władysław Sikorski, og disse ville trolig blitt henrettet. Listen inkluderte blant andre Chaim Weizmann, Winston Churchill, Neville Chamberlain, Paul Robeson, H.G. Wells, Aldous Huxley (var i USA siden 1936), Sigmund Freud (død i 1939), Rebecca West, Virginia Woolf, Bertrand Russell og Lytton Strachey (død 1932). Churchille skulle overlates til Amt VI (etterretning), mens de fleste skulle overleveres til Amt IV (Gestapo). Six hadde videre i oppdrag å sikre britisk flyteknologien for Tyskland og «tilbakeføre» kunstverk av Holbein, Rembrandt og Rubens til kontinentet samt organisere frakt av Nelsonsøylen til Berlin.^[14][15][18]

Sent i 1940 da invasjon av Storbritannia var oppgitt ble RSHA omorganisert. Six ble forfremmet til leder for den nye avdeling VII SD-Inland. Avdelingen hadde ansvar for å samle og distribuere ideologisk materiale, identifisere relevant arkivmateriale og skaffe opplysninger om jøder og andre «statsfiender». De sammenstilte blant annet en liste over 15 000 fremtredende personligheter av jødisk eller delvis jødisk bakgrunn. Six publiserte på denne tiden to bøker Reich und Westen (Berlin, 1940) og Freimaurerei und Christentum. Ein Beitrag zur politischen Geistesgeschichte (Hamburg, 1940).^[15]

Six ville lage et bibliotek for RSHA blant annet for å underbygge teorien om en jødisk konspirasjon mot Tyskland. Six ga ordre om at alle bøker skulle fraktes til Berlin der han rekrutterte en egen stab for å sortere og gjennomgå det omfattende materialet til et velordnet bibliotek. Kostnadene ved innsamling av bøker og drift av biblioteket ble dekket av Adolf Eichmanns hemmelig fond av midler konfiskert fra jødiske emigranter (Eichmann var leder av utvandringskontoret). Det innsamlede materialet ga RSHA informasjon om jødiske samfunn og menigheter samt biografier og annet som grunnlag for jødeforfølgelsene.^[13]

Boksamlingen ble hovedsakelig benyttet av ansatte i Amt (avdeling) VII ledet av Six. Biblioteket var upopulært fordi det var svært utilgjengelig og det var praktisk vanskelig å bruke biblioteket til systematisk arbeid for andre enn de som arbeidet der fast. Biblioteket ble brukt til å sette opp liste over etterlyste personer for Gestapo, tik ideologisk opplæring av SS-menn og til legitimering av jødeforfølgelser og -utryddelse blant annet ved å bygge opp forestilling om jødisk konspirasjon mot den tyske staten. For utgivelser med flere kopier ble disse gitt til Heydrichs kontor eller forskjellige ordinære biblioteker. Politisk og ideologisk litteratur av regimemotstandere ble sendt til Institut zur Erforschung der Judenfrage i Frankfurt am Main. Boksamlingen ble evakuert til forskjellige lager etter bombing av Berlin. Av de opprinnelig beslaglagte bibliotekene og av boksamlingene systematisk opparbeidet over generasjoner ble ingen bevart som en helhet. Det er ukjent hvor stor andel av de beslaglagte bøkene som ble ødelagt av nazistene eller stjålet i krigens sluttfase. Et mindre andel av ble gitt til en jødisk kulturinstitusjon etter krigen.^[11]

I Berlin ble Frimuerlosjens store bygning i Emser strasse beslaglagt og brukt til lager for bøker stjålet fra frimurere. Formålet var å lage en systematisk og omfattende litteratur om frimuerne og denne boksamlingen ble i 1936 anslått å ha 600.000 bøker, hvorav rundt 50.000 ble skilt ut som referanselitteratur for SDs avdelinger. Senere ble ytterligere boksamlinger opparbeidet blant annet for juridisk litteratur og forbudt litteratur. Frimuerlosjens bygg i Emser strasse ble renovert for å tjene som bibliotek og kontor for Six.^[11]

I november 1934 ble SD flyttet fra München til Prinz-Albrecht-Palais i Berlin. I 1935 ga Himmler ordre om at det skulle etableres et sentralt vitenskapelig bibliotek innenfor SD. Dette sentrale biblioteket skulle omfatt all politiske litteratur som i nazistenes øyne var skadelig og uønskelig herunder litteratur om «Judaica», liberalisme, pasifisme, marxisme, psykoanalyse, sexologi, antroposofi, frimureri, sekter og kritikk av nazismen. Adolf Eichmann begynte i 1935 som forsker på frimurerlitteratur og fordypet seg senere jødedommen.^[11]

Biblioteket med jødiske bøker, Judenbibliothek, ble påbegynt i 1937 med noen tusen bøker fra 150 kontorer tilhørende hjelpeorganisasjonen B'nai B'rith (de fleste bøkene ble ødelagt og et utvalg sendt til Berlin) og fra Institutum Delitzschianum Judaicum i Leipzig.^[11] Nazistene beslagla 130 tonn bøker og arkivmateriale i Østerrike etter Anschluss og sendte dette i 13 laster til Berlin. En egen Einsatzkommando fra SD sammen med faglærte bibliotekarer var i Østerrike for å sikre materiale fra de jødiske organisasjonene i Østerrike. Judenbibliothek vokste med dette til 85 000 bind.^[11]

I forbindelse med Krystallnatten (1938) ble 300 000 ble stjålet^[13] fra over 70 boksamlinger samtidig som synagoger ble ødelagt, jødiske institusjoner stengt og jødiske boliger ramponert. Politiet fikk instruks om å ikke ødelegge kontorer, arkiver og bibliotek under Krystallnatten og istedet tok politiet vare på bøkene. Krystallnatten medførte en stor tilførsel til SDs boksamling.^[11]

I 1939 konsoliderte Franz Six de jødiske boksamlingene i en enhet og med det ble det etablert et sentralt bibliotek for opposisjonslitteratur. Bakgrunnen var at Six ville ha et sentralisert jødisk bibliotek for å forske på jødedommen. Etter okkupasjonen av Polen i 1939 økte tilgangen på jødiske bøker og seks godsvogner med bøker til Berlin ble sendt fra synagoger og jødiske bibliotekt i Polen. Da RSHA ble etablert i 1939 ble det etter forslag fra Six etablert en forskningsavdeling med fokus på regimets motstandere. Six ble leder for avdelingen «ideologier – forskning og evaluering» med ansvar for bibliotek, museum og forskning.^[11]

Nazistene forstilte seg at de var truet av blant annet jøder, firmurere og monarkister, og Six anbefalte forskning på publikasjoner av disse antatte regimemotstanderne for å bli kjent med deres «åndelig arsenal». Six hentet inn sosiologer, lingvister, etnografer, kunsthistorikere og medieanalytikere til et eliteteam av forskere. Et viktig siktemål med Six' forskning på opponenter var kontroll over jødene som deretter skulle fordrives. Six laget diagrammer som viste hvordan de forskjellige regimotstanderne (som grupper eller individer) var forbundet og hvordan jødene, den farligste fienden av alle, sto bak den store konspirasjonen.^[11]

Avdeling VII hadde ansvar for beslag av jødiske bøker i offentlig eller private eie. Bøkene ble først lagret i frimurerlosjenes lokaler i Berlin, da omfanget ble for stort begynte Six å lagre bøker i RSHAs lokaler i Frankfurt og München, eller solgte videre eller ødelagt. Six' avdeling stjal omkring 300.000 bøker fra blant annet de jødiske menighetene i Berlin, Hamburg, Wien, München og Warszawa samt fra blant annet Arthur Rubinsteins, Lion Feuchtwangers og André Maurois' private boksamlinger. For å utføre det manuelle arbeidet og katalogføre alle gjenstandene satt Six jødiske intellektuelle i tvangsarbeid, blant dem en professor, en bokhandler, advokater og malere.^[15]

Størrelsen på boksamlingen er usikker og det er uklart om anslagene gjelder hele RSHAs bibliotek eller bare de jødiske bøkene. Daglig leder for biblioteket, Six' underordnetet, anslo at det i 1941 var ½ til 1 millioner bøker. Ernst Grumach, som ledet tvangsarbeiderne, anslo boksamlingen på 2 til 3 millioner på det meste. Paul Dittel, Six' etterfølger, anslo at det i 1943 var rundt 300.000 bøker. De første årene av krigen ble biblioteket hemmer av knapphet på lagerplass.^[11]

Six klaget i 1939 over mangel på personale og ville sette jødiske bibliotekarer i tvangsarbeid med kostandene dekket av sentralkontoret for jødisk utvandring (Reichszentrale für jüdische Auswanderung). Den første tiden fikk ikke Six anledning til å bruke jødiske tvangsarbeidere fordi SS-folk motsatte seg å arbeide sammen med jøder av hensyn til SDs omdømme. De første krigsårene manglet det kvalifisert personale og bøkene ble bare samlet og stablet uten klassifisering og katalogisering.^[11]

I 1941 ble boksamlingen så omfattende at Six som tidligere planlagt hentet inn flere personer med kunnskap om jødiske forhold: Først et team på åtte jødiske bibliotekarer og vitenskapsfolk. Ernst Grumach, klassisk filolog og litteraturviter, ble utpekt til leder for de jødiske arbeiderne.^[11] Teamet ble senere utvidet til 24. I tillegg til det faglige arbeidet måtte de jødiske tvangsarbeiderne bære bøker, laste og losse lastebiler samt reparere taket etter bombing og anlegge bomberom. Grumach forsøkte å avverge at tvangsarbeiderne i biblioteket ble deporterte til utryddelsesleir og forsøkte å få flere jødiske arbeidere til biblioteket. I mars 1943 under Fabrikaktion, Gestapos operasjon for å deportere de siste jødene i Berlin, ble bare Grumach selv og en person til som var i blandingsekteskap spart. Senere i 1943 ble en ny gruppe tvangsarbeidere plassert i biblioteket og disse overlevde holocaust.^[13]

Før angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 utvidet og forsterket Heydrich Einsatzgruppene som hadde vært brukt i Polen i 1939. Einsatzgruppene brukt på østfronten hadde mannskap fra Gestapo, SD, Sipo, Kripo, Waffen SS og Ordnungspolizei (Orpo), og samarbeidet med Wehrmacht men arbeidet på oppdrag fra Himmler og Heydrich. Det var tre ukers opplæring ved grensepolitiets skole i Pretzsch ved Elben utenfor Leipzig. Oppgaven var å følge de fremrykkende tyske styrkene og sikre de erobrede områdene. Fra Polen rekrutterte Six 30–40 hviterussiske nasjonalister som guider og tolker/oversettere; Six stolte ikke på nasjonalistene og erstattet dem med nazister fra Hviterussland og med seg østover hadde han tiltenkte guvernører for byene Borissow, Kleck, Baranavitsjy (Baranowicze) og Minsk samt en mulig borgermester for Moskva og leder for en mulig quisling-regjering i Hviterussland. Six' motoriserte enhet ble først kalt Sonderkommando 7c, senere omdøpt til Vorkommando Moskau og ble underlagt Einsatzgruppe B ledet av Arthur Nebe.^[8][19]

Einsatzgruppe B og Six' kommando forlot Warszawa straks etter invasjonen 22. juni 1941 og fulgte bak Armégruppe sentrum med Moskva som mål. Six og hans kommando ankom Minsk 5. juli mens det fortsatt var kamp. I Minsk sikret de seg dokumenter og annet etterlatt av NKVD som trakk østover i panikk. Få timer etter innmarsjen i Minsk satte Nebe igang med de første henrettelsene. Alle menn mellom 15 og 45 år ble ble holdt fanget sammen med krigsfangene (ialt 40.000 personer), fra disse ble 2000 kollaboratører plukket ut. Etter fem dager ble omkring 2000 jøder skilt og henrettet i et skogholt, de øvrige sivile ble sluppet fri, og de gjenværende sovjetiske krigsfangene ble henrettet med maskingevær.^[20]

I Minst ble hviterussiske nasjonalister overtalt til å sammenstille lister over jøder, polakker, intellektuelle, sigøynere og kommunister. Jøder ble tvunget til å registrere seg, måtte ha gul stjerne på yttertøyet og ble tvunget sammen i en getto. På landet ble hviterussiske bønder belønnet med en pose sukker for hver jøde de rapporterte. Six' kommando ble værende i Minsk i tre uker.^[21]

Six og hans menn ankom Smolensk 25. juli 1941 og plyndret der flere kirker. I Smolensk henrettet de omkring 200 personer angivelig fordi de skapte uro i gettoen. Nebe og hovedkvarteret for Einsatzgruppe B kom dit 5. august og Six' gruppe fikk da ordre om følge den fjerde pansergruppen i retning Medyn. Six selv returnerte til Berlin 20. august 1941 (trolig uten godkjenning fra Heydrich). Drapstakten tiltok på denne tiden og ved utgangen av oktober hadde Einsatzgruppe B henrettet 37.000 personer. Emmanuel Jasuik, som Six hadde rekruttert til spesialkommandoen, ledet henrettelsen av 5000 jøder i byen Kleck (Kletsk). Innen januar 1942 hadde Einsatzgruppe B drept over 120.000 mennesker inkludert jøder deportert fra Østerrike og selve Tyskland. Vorkommando Moskau ble oppløst i januar 1942.^[22] Himmler forfremmet i november 1941 Six til SS-Oberführer for sitt bidrag til Einsatzgruppen.^[23]

Six var til stede på Nasjonal Samlings 8. riksmøte 25.–27. september 1942. Øystein Sørensen skriver at Six' foredrag var et av de viktigste innslagene på møtet og Six omtales som en fremtredende SS-ideolog og ekspert på frimurerne. Six snakket i pangermanske vendinger med frimureriet som tema. Den norske SS-avisen, Germaneren, skrev at man med dette foredraget fikk bekreftet at «de kunstige jødene» var farligere enn jødene selv; avisen trykket hele foredraget som artikkelserie.^[26][27]

Six ønsket i 1941–1942 trolig å gå tilbake til universitetet, men Heydrich ville nødig gi slipp på ham fordi det stadig var mye dreping å gjøre bak østfronten. Heydrich ble drept i et attentat på forsommeren 1942 noe som trolig gjorde at Six unnslapp tjeneste i øst.^[28]

I september 1942 ble han overført til utenriksdepartementet der han ble leder for kulturpolitisk avdeling med ambassadørs rang. I utenriksdepartementet hadde det siden 1941 blitt arbeidet med ideen om en europeisk konføderasjon og Six fikk som en oppgave å utarbeide propagandamateriell som skulle legitimere en europeisk nyordning under tysk/nazisisk ledelse. I mars 1943 hadde Six klart et utkast til traktater og konstitusjon for en europeisk konføderasjon. I juni 1943 var det i forbindelse med konføderasjonsplanen utarbeidet skisse til økonomisk plan med opplegg for harmonisering av veier og jernbaner, avskaffelse av toll, en felles valuta (monetær union), og harmonisering av arbeidslover og velferdsordninger. På denne tiden utarbeidet og publiserte Six flere dokumenter om nazistenes ambisjoner for Europa, blant annet om frimureri i Norge.^[28][11]

Utenriksdepartementet insisterte på å bli forespurt om behandlingen av utenlandske jøder. Legationsrat Eberhard von Thadden (1909–1964) var i jevnlig kontakt med Gestapo (ved Heinrich Müller og Adolf Eichmann) med detaljerte opplysninger om deportasjoner fra andre land. Utenriksdepartementets ansvarlige for jødesaker holdt et møte i april 1944 i Krummhübel (Karpacz) der Six snakket om den fysiske elimineringen av jødene både i Tyskland og internasjonalt. Gitt at holocaust i Ungarn (det siste intakte jødiske samfunn i Europa) allerede var i gang kan dette tyde på at naziregimet vurderte å forfølge jøder utenfor Europa. Six innrømmet å ha vært på møtet, men nektet for å ha snakket om jødeutryddelse. Eichmann skulle etter planen ha vært på møtet i Krummhübel. Eberhard von Thadden var tidlig i juni 1944 i Ungarn for å bli kjent med situasjonen der og drøftet med Six hvilke propagandatiltak som skulle settes i verk for glatte over utryddelsen av de ungarske jødene.^[29]

Six regnet med at han som høyere offiser i SS ville bli arrestert ved Tysklands kapitulasjon. Da naziregimet kollapset tidlig i mai 1945 gikk han i dekning, først nær Salzburg, deretter som gårdsarbeideren «Georg Becker» i Hessen. Sammen med kollegaer fra krigen etablerte han i 1946 en etterretningsgruppe som tilbød sine tjenester til Gehlenorganisasjonen og amerikansk etterretning.^[31][14]

I januar 1947 ble Six arrestert av Counterintelligence Corps (CIC) mens han var i dekning som gårdsarbeider under falskt navn. CIC deltok ikke i undergravingen av rettsoppgjør i regi av blant annet Operasjon Paperclip og kjente ikke til at Six hadde kontakt med Gehlen og amerikansk etterretning; CIC visste bare at Six var en ledende propagandist som i kraft av sin høye grad i SS uansett skulle arresteres. Friedrich Buchardt, Six' assistent og etterfølger i Vorkommando Moskau, meldte seg etter krigen for britiske okkupasjonsmyndigheter og tilby samarbeid for å redde seg selv. Buchardt hadde blant annet ledelsen da jøder ble massakrert i Smolensk. Buchardt ga de allierte detaljerte opplysninger om Six' virke i Hviterussland herunder bruk av lokale kollaboratører.^[31]

Reinhard Gehlen var imponert over hvordan kollaboratører rekruttert av Six organiserte tvangsarbeid og satte opp en lokal politistyrke i Smolensk. En gren av amerikansk etterretning lette etter disse for å stille dem for retten for krigsforbrytelser, mens en annen gren ville rekruttere dem til et antikommunistisk nettverk. Overfor den amerikanske general Lucius D. Clay ble Six foreslått som leder for Gehlens avdeling for rekruttering og opplæring til «spesialoperasjoner» i Øst-Europa. Samtidig ble det forberedt sak mot Six som del av Einsatzgruppen-prosessen og Clay ville ikke overstyre denne rettsprosessen.^[30]

Six ble i Einsatzgruppen-prosessen dømt til 20 års fengsel. Straffen ble like etter satt ned til 10 år og han ble sluppet ut av fengsel i 1952.^[32] Six var en av 24 tiltalte i denne prosessen som ble ført av amerikanske okkupasjonsmyndigheter. Han var tiltalt for medlemskap i en kriminell organisasjon, mishandling av krigsfanger og av sivile i okkupert område, ødeleggelser uten militært formål og massemord.^[30] Six hevdet i retten at han ikke hadde noe i mot jøder. Det fremkom for eksempel at han anså krystallnatten som en skam og en skandale, men bare fordi Hitler selv ikke hadde gitt direkte ordre.^[33]

De viktigste bevisene mot Six var de ukentlige og månedlige aktivitets- og situasjonsrapportene utarbeidet av Einsatzgruppene. Rapportene ble sendt til armegruppene som Einsatzgruppene var knyttet til og til Heinrich Müller ved gestapo i Berlin hvor rapportene ble sammenstilt og distribuert i et titalls kopier i statsapparatet. Av de 195 rapportene som er bevart gjelder 56 Einsatzgruppe B og Vorkommando Moskau hvorav syv rapporter fra juli 1941 da Six ledet kommandoen. Six nektet for å ha hatt noe med Einsatzgruppe B å gjøre og at han aldri rapporterte til Arthur Nebe som sin overordnete. Rapportene fra juli 1941 motbeviste Six' påstander. Six nektet for at avdeling VII i RSHA hadde noe med kartlegging av jøder og frimurere å gjøre, men aktoratet la frem et organisasjonskart som viste at avdeling VII seksjon B1 hadde slike oppgaver. Six nektet for at han ble forfremmet for innsatsen bak østfronten, mens aktoratet la frem dokumenter som viste det motsatte.^[33]

Six fortalte at han før 1939 forsøkte å komme seg ut av SS og SD, noe dommerne ikke anså som troverdig i og med at han hadde vært ivrig nazist siden skoledagene. I Smolensk ledet Six Vorkommando, men det er usikkert om han selv ga direkte ordre om massehenrettelser. Dommerne konkluderte med at Six hadde vært medlem av kriminelle organisasjoner som hadde gjennomført massakrer og overgrep mot sivilbefolkningen, og at Six var fullt klar over det kriminelle formålet og aktiviteten til disse organisasjonene og selv medvirket til dette. Dommerne konkluderte med at det ikke var mulig å bevise at Six hadde begått mord. Six irriterte dommerne ved å fremstille Vorkommando Moskau som et forskningsprosjekt. Han fikk 20 års fengsel og ble overført til Landsberg fengsel under administrasjon av amerikanske okkupasjonsmyndigheter.^[33][34]

John J. McCloy, USAs administrator for Vest-Tyskland, ble utsat for sterkt press (fra politikere og media) på vegne av de fengslede i Landsberg. Trolig ønsket også amerikansk etterretning Six løslatt. Six' kjennskap til hviterussiske kollaboratører var trolig mest verdifullt. McCloy konkluderte med at det var legitimt grunnlag for benådning og Six ble løslatt 30. september 1952.^[35]

Six vitnet i rettssaken mot Adolf Eichmann i 1961. Eichmann hadde vært Six' underordnete RSHA avdeling II (avvikende ideologier) i årene 1936–1939. De skal ikke ha hatt et vennskapelig forhold: Six blokkerte Eichmanns ønske om forfremmelse (1936) og ønske om overføring fra Wien til Linz (1938). Eichmann oppfattet Six som Himmlers protege og en streber i jødespørsmålet. Arrestasjonen av Eichmann skapte uro i CIA trolig fordi Eichmann kunne avsløre at amerikansk etterretning hadde forbindelse til en krigsforbryter. Eichmanns forsvarer ønsket Six som vitne og six avga i stedet en forklaring fra Tyskland fordi han risikerte arrestasjon dersom han reiste til Israel. Han ble da omtalt som Professor Dr. Alfred Six, «markedsføringskonsulent». Vitnemålet var i liten grad til fordel for Eichmann fordi Six var mest opptatt av å vise at han selv var uvitende om Eichmanns virke.^[36]

Six hevdet da at han et dårlig forhold til Arthur Nebe og at det ikke foregikk massehenrettelser av jøder mens han selv var i Minsk.^[21] Under Eichmann-saken fortalte Six at han under krigen anså massehenrettelser som ulovlige og at det var mulig å søke seg bort fra Einsatzgruppene. Han fortalte at han selv lykkes å komme seg bort fra tjenesten ved østfronten uten at det hadde noen negative konsekvenser for ham personlig, bortsett fra at han lå i konstant feide med Heydrich. Han kjente ikke til noen tilfeller av straff eller andre negative konsekvenser av å søke seg bort fra Einsatzgruppene. Six skulle etter planen tilbake til fronten sommeren 1942, men ble istedet overført til utenriksdepartementet.^[23][37] Han forsøkte etter krigen å gi inntrykk av at overføring til utenriksdepartementet innebar at han ble avskåret fra informasjon om det pågående folkemordet. Under Eichmann-saken fortalte Six at han i 1943 han leste rapporter i utenriksdepartementet om omtale av utryddelsesleirene i utenlandsk presse; han anså disse rapportene som så konkrete at han ikke var i tvil om hva som foregikk. Six mente at fra 1943 hadde departementenes toppledelse full informasjon om presseomtalen i utlandet.^[38]

Etter å ha blitt løslatt i 1952 innledet Six samarbeid med den gamle nazisten Werner Naumann som hadde infiltrert Freie Demokratische Partei (FDP) i Nordrhein-Westfalen. Six ble involvert i partiarbeidet og medvirket blant annet til utforming av partiprogrammet. Naumanns plan var å opprette en nazistisk delstat og en trygg havn for nye og gamle nazister. Naumann ble arrestert av britiske okkupasjonsmyndigheter i 1953.^[35] Six gjenopptok kontakten med professor Reinhard Höhn, som hadde vært SS-Brigadeführer og hadde vært rådgiver for innenriksdepartementet og Himmler i jødesaker. Six arbeidet en period deltid Akademie für Führungskräfte der Wirtschaft, et lederutdanningsprogram etablert av Höhn og fungerte som kontaktpunkt for SD-veteraner. Six begynte å arbeide for Gehlen, selv om Gehlen hadde lovet at han ikke skulle rekruttere noen involvert krigsforbrytelser.^[41]

Six og en tidligere medarbeider fra Vorkommando Moskau bisto amerikansk etterretning og Gehlen med å finne hviterussiske kollabortører og gamle tyske nazister og etterretningsoffiserer; de rekrutterte veteraner og tidligere krigsfanger til amerikansk etterretning. Omkring 30 gamle nazister ble rekruttert som instruktører til US Army Intelligence School ved Fort Holabird utenfor Baltimore.^[42] Six var i begynnelsen av 1961 i Guatemala og bisto der i opplæring av kubanske anti-kommunister som i april gikk i land i Grisebukta for å bekjempe Fidel Castros regime.^[36] Han omtales som spesialagent for Bundesnachrichtendienst (den føderale etteretningstjenesten i Vest-Tyskland) med bakgrunn i erfaringen fra krigen.^[43] Det er mange uklarheter om Six' virke og det antas blant annet at han kan ha medvirket til å sende vestlige agenter inn i Øst-Europa og til å oppmuntre til Oppstanden i Ungarn i 1956.^[44]

Der Spiegel rapporterte om arrestasjonen av Brigadeführer Six. I 1950-årene begynte flere av Six tidligere kollegaer fra nazitiden å arbeide for Der Spiegel og Six ble Gehlens kontaktperson til det innflytelsesrike tidsskriftet. Der Spiegels avsløringer og fremstillinger medvirket til å legge skylden på døde og rømte nazister fremfor nazister som ble rehabilitert til nytte for den nye forbundsrepublikken og dens økonomi.^[45][46]

Six fikk arbeid som markedsføringsleder hos Porsche i Essen og ga ut fagboken Marketing als Aufgabe der Unternehmungsführung (1960).^[47] Six ga i 1971 ut boken Marketing in der Investitionsgüterindustrie.^[48] Ved denne virksomheten innenfor markedsføring og bidrag til Vest-Tysklands økonomisk utvikling kombinerte Six amerikansk teori innenfor ledelse og markedsføring med nazistenes vilje til social engineering.^[45] Ifølge The Times gikk Six av med full alderspensjon etter å ha arbeidet for Porsche.^[49]

Påtalemakten i Berlin etterforsket mellom 1963 og 1968 Six for medvirkning til folkemord. Etterforskningen ledet ikke til noe fordi hans advokat overbeviste rettsvesenet om at Six hadde for svak helse til rettssak. Six slo seg sent i livet ned i komfortable omgivelser i Kaltern, Syd-Tirol^[14] der han ifølge Hachmeisters biografi døde 9. juli 1975 i Bozen (Bolzano, Italia). Six' aktiviteter etter Eichmann-saken er for det meste ukjent.^[50]

I 2000 og 2005 ble et stort antall dokumenter hos amerikanske myndigheter deklassifisert, inkludert materiale vedrørende Hitler, Eichmann og Josef Mengele, men dokumenter om Six var ikke blant dem. Amerikanske arkivmyndigheter fortalte i 2005 at materiale angående en håndfull nazister inkludert Six ikke ble offentliggjort.^[50]

Lutz Hachmeister ga i 1998 ut Der Gegnerforscher: Die Karriere des SS-Führers Franz Alfred Six (Verlag C. H. Beck, München) som blant annet er basert på polske arkiver (RSHAs arkiver ble tatt av polske myndigheter i krigens sluttfase). Arkiver fra Sovjetunionen og DDR ble også tilgjengelige i 1990-årene og Hachmeister benyttet arkiver fra universitetene der Six arbeidet. Kildene sier lite om Six' oppvekst og unge år. Hachmeister konkluderer med at Six var mest faglig interessert i «vitenskapelieg nasjonalsosialisme» enn i SD.^[45] Ifølge Hachmeister bidro Six' ved sitt tidlige arbeid i SD trolig til holocaust: Six bidro til jødeforfølgelsen i slutten av 1930-årene og han støttet Eichmann som han blant annet sendte til Wien der han presset jødene til å utvandre. Jødeforfølgelsene etter Anschluss var for en stor del styrt fra Six' avdeling i SD og han var selv i Wien i mars 1938 for å beslaglegge bøker..^[11]

Ifølge den amerikanske historikeren George C. Browder ga Six' virksomhet inntrykk av at jødeforfølgelsene hadde et vitenskapelig grunnlag og blant medarbeiderne i SD skapte han en oppfatning av at det var akutt behov for å gjøre noe med denne fienden. Paul Dittel (født 1907), Six' nestkommanderende og etterfølger, beskrev Six som en fanatisk nazist av den typen som ikke kan omvendes, Six skal ifølge Dittel ha skjult sitt mindreverdighetskompleks med en brysk og ubehagelig atferd. Six skal ifølge Dittel ha vært full av upraktiske ideer og var altfor intellektuell etter Ernst Kaltenbrunners smak. I forhør hos britisk etterretning hevdet Dittel at Amt VII og biblioteket fra nasjonalsosialistisk perspektiv var mislykket: I stedet for å drive politisk etterretning drev avdelingen med historisk forskning som var av liten betydning.^[11]

• Reich und Westen (Berlin, 1940) og
• Freimaurerei und Christentum. Ein Beitrag zur politischen Geistesgeschichte (Hamburg, 1940)
• Six, F. A. (1941). Das Deutsche Auslandswissenschaftliche Institut im Jahre 1941. Zeitschrift für Politik, 31(12), 733–739.
• Marketing als Aufgabe der Unternemungsführung (1960)
• Marketing in der Investitionsgüterindustrie (1971)

• Tighe, Carl (2007). «Six, Franz Alfred». Journal of European Studies. 1. 37: 5–50. ISSN 0047-2441. doi:10.1177/0047244107067481. Besøkt 4. februar 2022. 
• Hachmeister, Lutz (1998) Der Gegnerforscher. Die Karriere des SS-Führers Franz Alfred Six. München: C.H. Beck 1998 ISBN 3-406-43507-6

• (en) Franz Six – kategori av bilder, video eller lyd på Commons