Norges Lærersamband

Norges Lærersamband var landsorganisasjonen for lærere som Nasjonal Samling (NS) opprettet under okkupasjonen i Norge. Organisasjonen ble ledet av Orvar Sæther.

Lærersambandet ble etablert kort tid etter statsakten på Akershus i februar 1942, der Vidkun Quisling var blitt utnevnt til «ministerpresident» (statsminister) av den tyske okkupasjonsmakten. NS påla alle landets lærere medlemskap i Lærersambandet, som sammen med lignende organisasjoner for andre yrkesgrupper skulle inngå i «Rikstinget», et samlende organ i en korporativ og fascistisk samfunnsmodell.^[1]

Lærersambandet ble opprettet samtidig som medlemskap i NS Ungdomsfylking ble gjort obligatorisk for alle i alderen 10–18 år, og lærerne var nå pålagt å lære opp skoleelevene i Nasjonal Samlings ideologi. Dette var uakseptabelt for mange norske lærere, og det var sendt inn 10 000 skriftlige protester på nyordningen i løpet av de første par ukene.^[2] Dette ble starten på det som ble kjent som lærerstriden.

Den 20. mars gikk okkupasjonsmyndighetene til motaksjon, og begynte å arrestere norske lærere. Omtrent 800 lærere ble arrestert, ofte tilfeldig. Det ble opprettet flere mottak for arresterte lærere rundt om i landet, og den største gruppen havnet på Grini fangeleir i Bærum.^[2]

Norges Lærersamband klarte aldri å få noen generell tilslutning fra Norges lærere, men klarte likevel å opprette en landsomfattende organisasjon. De overtok sekretariatet til Norges Lærerlag i Oslo, og fikk fire heltidsansatte. Ved siden av formann Sæther var Marius Walaker og Karl Brynestad sentrale. Sæther selv tok redaktøransvaret for Lærersambandets medlemsblad, Den norske skole.[3] Lærersambandet ble organisert etter førerprinsippet, med landsleder Sæther på toppen. Under ham stod fylkesledere, kretsledere og lagledere, alle utpekt av nivået ovenfor. De to øverste nivåene hadde også fagledere for hvert sitt skolefag.[4] Det ble innført flere medlemsgoder for lærere som valgte å bli i Norges Lærersamband, men organisasjonen slet i alle krigsårene med å beholde medlemmene. Dette var blant annet fordi medlemmene ble faglig og sosialt isolert av de som ikke sympatiserte med NS-styret. Alt i alt forble omtrent halvparten av norske lærere i organisasjonen, mens omtrent 1200 lærere aktivt tok del i arbeidet. Det var store regionale forskjeller, og det var flest aktive medlemmer på landsbygda. I Bergen og Oslo var oppslutningen om Lærersambandet på henholdsvis ca. 1 og ca. 4 prosent.[5]

Under det norske landssvikoppgjøret ble mange norske offentlige tjenestemenn med NS-medlemskap eller verv i NS-tilknyttede organisasjoner fradømt stillingene sine. Medlemskap i Norges Lærersamband var ikke i seg selv straffbart, men det var likevel ansett som et budd på den nasjonale front. Flere lærere ble derfor fradømt stillingene sine på grunn av medlemskapet i Lærersambandet.^[6]

• Læreraksjonen i 1942

• Andenæs, Johs. (1998). Det vanskelige oppgjøret : rettsoppgjøret etter okkupasjonen. Tano Aschehoug. ISBN 8251836948. 
• Birkemo, Asbjørn (2000). Kampen om kateteret : skolepolitikk og pedagogikk i Norge 1940-1945. Unipub. ISBN 8274770439. 
• Lundeby, Einar (1992). De norske lærernes kamp i 1942. Lærerlaget.