Sumer

Sumer (fra akkadisk Šumeru; sumerisk ki-en-ĝir ₁₅, tilnærmet «landet til de innfødte herrer» eller «innfødt land»^[1][2]) var en sivilisasjon og historisk region i sørlige Mesopotamia (dagens Irak) i oldtiden, det vil si kobberalderen og tidlig bronsealder.

Sumer var et oldtidsrike som lå mellom elvene Tigris og Eufrat, midt i den såkalte «sivilisasjonens vugge», og er en av de eldste kulturene som er kjent. Selv om de tidligste historiske nedtegnelsene i regionen ikke går lenger tilbake enn til rundt 2500 f.Kr., har moderne historikere fastslått at Sumer først ble bosatt en gang mellom rundt 4500 og 4000 f.Kr. av et ikke-semittisk folk som muligens ikke snakket sumerisk språk (stedsnavn på byer, elver, basisord og lignende fungerer som bevis).^[3] Dette første, førhistoriske folket er i dag kalt for «ureufratere» eller «ubaidere», og det er teoretisert at de har utviklet seg fra Samarrakulturen i nordlige Mesopotamia.^[4][5][6][7] Dette urfolket var den første siviliserte eller kultiverte makten i Sumer. De drenerte myrene for jordbruk, utviklet handel, og etablerte industrier, inkludert veving, lærarbeid, metallarbeid, murerhåndverk, og keramikk.^[8]

Den sumerske sivilisasjonen tok form i Urukperioden (3000-tallet f.Kr.), fortsatte inn i Jemdat Nasr og de tidlige dynastiske periodene. Kulturen ble erobret av semittisktalende konger fra Det akkadiske rike en gang rundt 2270 f.Kr. (kort kronologi). Innfødt sumersk styre oppsto på nytt med i Urs tredje dynasti på 2000- til 1900-tallet f.Kr. og varte i om lag hundre år. Byene i Sumer var de første sivilisasjonene som praktiserte intensivt jordbruk året rundt, kanskje allerede fra rundt 5000 f.Kr. som viser tegn på bruk av grunnleggende jordbruksteknikker, inkludert omfattende kultivering av land i stor skala, monoavling,^[9] organisert irrigasjon (vanning), og bruk av spesialisert arbeidskraft. Overskuddet av lagret mat skapt av denne økonomien førte til at befolkningen ble boende på et sted framfor å migrere etter avlingen og beitemarker. Det gjorde det også mulig å opprettholde en større befolkningstetthet. I Sumer ble det tidlig utviklet et skriftsystem, det begynte med en form for urskrift på midten av 3000-tallet f.Kr. og utviklet seg til et reelt skriftsystem på 2000-tallet f.Kr. (Jemdet Nasr-perioden).

Begrepet «sumerisk» er det vanlige navnet som er gitt til oldtidens ikkesemittiske innbyggere av sørlige Mesopotamia, «Sumer» av semittiske akkadere. Sumerne refererte til seg som ùĝ saĝ gíg-ga, fonetisk uŋ saŋ giga, den bokstavelige meningen var «det svarthodede folket».^[10] Det akkadiske ordet Shumer kan representere det geografiske navnet i dialekten, men fonetisk utvikling som førte til det akkadiske begrepet šumerû er usikker.^[2][11] Bibelske Sinear (hebraiske שִׁנְעָר Šin`ar), egyptiske Sngr og hettittiske Šanhar(a) kan være vestlige varianter av Shumer.^[11]

På slutten av 3000-tallet f.Kr. var Sumer inndelt i rundt et dusin uavhengige bystater, som var delt av kanaler og grensesteiner. Hver av disse sentrert ved et tempel dedisert til en særskilt skytsgud eller gudinne av byen og hersket over av en form for presteguvernør, ensi, eller av en konge, lugal, som opprinnelige var knyttet til byens religiøse ritualer.

De fem «første» byene som er sagt å ha utøvd før-dynastiske kongedømmer:

1. Eridu (Tell Abu Shahrain)
2. Bad-tibira (antagelig Tell al-Madain)
3. Larsa (Tell as-Senkereh)
4. Sippar (Tell Abu Habbah)
5. Shuruppak (Tell Fara)

Andre betydningsfulle byer:

6. Uruk (Warka)
7. Kisj (Tell Uheimir & Ingharra)
8. Ur (Tell al-Muqayyar)
9. Nippur (Afak)
10. Lagasj (Tell al-Hiba)
11. Girsu (Tello or Telloh)
12. Umma (Tell Jokha)
13. Hamazi ¹
14. Adab (Tell Bismaya)
15. Mari (Tell Hariri) ²
16. Akshak ¹
17. Akkad ¹
18. Isin (Ishan al-Bahriyat)

(¹lokalisering usikker)
(²en fjerntliggende by i nordlige Mesopotamia) | Mindre byer (fra sør mot nord):

1. Kuara (Tell al-Lahm)
2. Zabala (Tell Ibzeikh)
3. Kisurra (Tell Abu Hatab)
4. Marad (Tell Wannat es-Sadum)
5. Dilbat (Tell ed-Duleim)
6. Borsippa (Birs Nimrud)
7. Kutha (Tell Ibrahim)
8. Der (al-Badra)
9. Eshnunna (Tell Asmar)
10. Nagar (Tell Brak) ²

(²en fjerntliggende by i nordlige Mesopotamia)

Bortsett fra Mari som ligger bortimot 330 km nordvest for Agade, men som er nevnt i den sumeriske kongelisten for å ha «utøvd kongedømme» i den tidlige dynastiske II-perioden, og Nagar, en utpost, er disse byene alle lokalisert innenfor sletten med avleiringer mellom Eufrat og Tigris, og sør for Bagdad i hva som i dag er Iraks provinser Babil, Diyala, Wasit, Dhi Qar, Basra, Muthanna og Al-Qadisiyya.

Artikkelen inngår i serien om Mesopotamia
Eufrat Tigris Assyriologi
Byer / Imperier
Sumer: Uruk Ur Eridu Kisj Lagasj Nippur Det akkadiske rike: Akkad Babylon Isin Mari Susa Assyria: Assur Ninive Nuzi Nimrud Assyriske palassrelieffer Babylonia: Babylon Kaldea Elam Amoritter Ziggurat Hurritter Mitanni Kassitter Urartu Hettittene
Kronologi
Den sumeriske kongeliste Konger av Assyria Konger av Babylonia
Språk
Kileskrift Sumerisk Akkadisk Elamittisk Hurrittisk Amorittisk Hettittisk
Mytologi
Enuma Elish Gilgamesj Marduk

Sumererne innvandret ca. 3500 f.kr. fra øst og grunnla blant annet byene Ur, Nippur, Lagasj og Kisj. På denne tiden var ikke sumererne organisert i ett enkelt rike, men som selvstendige bystater. Sumererne var dyktige handelsfolk og utviklet skriftspråk for bedre å kunne holde styr på handelen. Ettersom de ikke hadde noe felles forsvar var de sårbare mot erobrere utenfra, særlig ulike semittiske stammer. En kort periode rundt år 2000 f.kr. var sumererne samlet i ett rike og klarte da å beseire nabolandene Elam og Assyria. Riket falt raskt fra hverandre, og sumererne ble igjen sårbare. På 1700-tallet f.kr. gjorde Hammurabi av Babylonia ende på de sumeriske rikene.

Tilgang på store vannkilder førte til at sumererne utviklet et overrislingsjordbruk som gav langt større avkastning enn det tidligere svibruket. Det la grunnlaget for en framveksten av byer og en langt større befolkning, og den første høykulturen oppstod. Sumer var preget av stor sosial klassedeling. På toppen stod de styrende prestekongene, deretter kom overklassen, bondebefolkningen og til slutt slavene. Den største byen i området het Uruk, som omkring 3300 f.Kr trolig hadde mellom 40 000 og 50 000 innbyggere, og ble regnet som en storby helt fram til 1600-tallet e.Kr. Sumererne lærte å organisere seg for å ta vare på livsviktige fellesinteresser som å bygge og vedlikeholde demninger, diker og kanaler. De utviklet også en egen militær forsvarsorganisasjon for å beskytte seg mot overfall og plyndring.

Sumerisk språk var et språk uten slektskap til noe annet kjent språk, og døde ut mens sumererne var på sitt mektigste, rundt 2000 f.kr. og ble erstattet av akkadisk. Sumererne kan ha vært de første som i det hele tatt oppfant et skriftspråk. Deres skriftsystem besto opprinnelig av billedtegn. Disse tegnene utviklet seg etterhvert til kileskriften, som ble videreført av flere andre folk i området som benyttet det til å nedtegne andre språk.

Sumererne grunnla matematikken og geometrien. De utviklet et tallsystem med 60 som grunntall. Fortsatt er sirkelen delt inn i 360 grader, en time er delt inn i 60 minutter og ett minutt i 60 sekunder. Sumererne delte også året inn i 12 måneder med 30 døgn, hvert på 2 ganger 12 timer, og en uke i 7 dager. Trolig var deres interessert i astrologi en av grunnene til at sumererne utviklet matematikk og geometri. De trodde at det var stjerner i ulike kombinasjoner som styrte fremtidige hendelser og menneskenes skjebne. De hadde detaljert beskrivelse av alle planetene i solsystemet sett utenfra og inn mot solen. Dermed var Jorden den syvende, og ikke den tredje planeten i solsystemet. Sumererne sto i tillegg for en rekke andre viktige oppfinnelser. Omkring 4000 f.Kr tok de i bruk pottemakerhjulet, og utviklet en stor leirgodsproduksjon. Oppfinnelsen av glasset skjedde trolig i forbindelse med leirgodsproduksjonen. Rotasjonsteknikken som de brukte til leirgodsproduksjon utviklet de videre til transportmiddel, og oppfinnelsen av hjulet og hjulkjerra kan ha skjedd omkring 3000 f.Kr. Sumererne var dessuten de første som heiste seil på båtene sine. Dette var revolusjonerende oppdagelser.

Sumererne trodde på mange guder og ånder. Det ser ut til at sumerernes ideer hadde innflytelse på utviklingen av den egyptiske teologien. De gudene som hadde sin opprinnelse i den sumeriske pantheon (gudeverden), er mer eller mindre de samme gudene som beskrives i senere sivilisasjoner som Egypt, Hellas, Romerriket. Disse var alle polyteistiske religioner, til forskjell fra monoteismen i for eksempel jødedom og kristendom.

De sumeriske bystatene vokste fram til makt i løpet av de forhistoriske Ubaid- og Uruk-periodene. Skriftlig historie for Sumer går tilbake til 2600-tallet f.Kr. og før, men det historiske materialet forblir uklart fram til den tidlige dynastiske III-perioden, ca. 2200-tallet f.Kr., da en nå avkodet syllabisk (stavelsesdannende) skriftsystem ble utviklet, noe som har gjort det mulig for arkeologer å lese samtidige nedtegnelser og inskripsjoner. Klassiske Sumer avsluttes med framveksten av det akkadiske rike rundt 2200-tallet f.Kr. Etter den gutiske periode er det en kort «sumerisk renessanse» på 2000-tallet f.Kr., brått avsluttet som følge av invasjonen til semittisktalende amorittere på 1900-tallet f.Kr. Det amorittiske isindynastiet varte fram til rundt 1700 f.Kr. da Mesopotamia ble forent under babylonsk styre. Sumererne ble til sist absorbert inn i den akkadisk (assyrisk-babylonske) befolkningen.

• Ubaid-perioden: 5300 – 4100 f.Kr. (Keramisk neolittisk (steinalder) til kobberalderen)
• Uruk-perioden: 4100 – 2900 f.Kr. (Sen kobberalder til tidlig bronsealder I)
  • Uruk XIV-V: 4100 – 3300 f.Kr.
  • Uruk IV-perioden: 3300 – 3000 f.Kr.
  • Jemdet Nasr-perioden (Uruk III): 3000 – 2900 f.Kr.
• Tidlig dynastisk periode (Tidlig bronsealder II-IV)
  • Tidlig dynastisk I periode: 2900–2800 f.Kr.
  • Tidlig dynastisk II periode: 2800–2600 f.Kr. (Gilgamesj)
  • Tidlig dynastisk IIIa periode: 2600–2500 f.Kr.
  • Tidlig dynastisk IIIb periode: ca. 2500–2334 f.Kr.
• Det akkadiske rike: ca. 2334–2218 f.Kr. (Sargon)
• Den gutiske periode: ca. 2218–2047 f.Kr. (Tidlig bronsealder IV)
• Ur III-perioden: ca. 2047–1940 f.Kr.

Til tross for denne regionens betydning har den politiske ustabiliteten i dagens Irak ført til at antallet genetiske studier av sumererne beskjedent, og generelt begrenset til analyser av klassiske markører. Det har blitt funnet at Y-DNA haplogruppe J2 har sin opprinnelse i nordlige Mesopotamia (Assyria).^[12][13] Sumerere var et ikke-semittisk folk som snakket et isolert språk, men et antall lingvister hevder å kunne spore et substratspråk innenfor sumerisk ettersom noen av navnene på Sumers større byer ikke er sumeriske, og således avsløre innflytelse fra tidligere bosetninger.^[14] Imidlertid viser arkeologiske undersøkelser en åpenbar uforstyrret kulturell kontinuitet fra tiden av den tidlige Ubaid-perioden (5300-4700 f.Kr. C-14) i bosetninger i sørlige Mesopotamia. Det sumeriske folket som bosatte seg her kultiverte området for jordbruk som ble gjort fruktbart med mudder fra elvene Tigris og Eufrat.

Det har blitt spekulert av en del arkeologer at de som snakket sumersk var bønder som beveget seg nedover fra nord etter å ha perfeksjonert irrigasjonjordbruket der. Merk at det er ikke oppnådd enighet blant forskerne om hva som er sumerernes opprinnelse. Keramikk fra Ubaid-perioden i sørlige Mesopotamia har blitt knyttet via overgangskeramikken i det arkeologiske funnstedet Choga Mami til keramikken fra kulturen Samarra (ca. 5700-4900 f.Kr. C-14) i nord hvor det først ble praktisert en primitiv form for irrigasjonjordbruk langs den midtre delen av Tigris og dens sideelver. Forbindelsen er mest åpenbar ved Tell Awayli (Oueilli, Oueili) i nærheten av Larsa, undersøkt av fransk arkeologer på 1980-tallet, hvor åtte nivåer avslørte keramikk fra før Ubaid-perioden som minnet om keramikken fra Samarra. Jordbruksfolk spredte seg nedover og inn sørlige Mesopotamia. Dette ble muliggjort gjennom utviklingen av en tempel-sentrert, sosial organisering for å mobilisere arbeidskraft, samt teknologi for å kontrollere vann og overrisling. På denne måten kunne de overleve og blomstre i et miljø som ellers var vanskelig.

Det har også vært foreslått en uavbrutt sammenheng fra de stedegne jegere og samlere, assosiert med funn av ansamlinger av tosidige steinredskaper som er funnet i de arabiske kyststrøkene. Sumererne selv hevdet slektskap med folket i Dilmun, et paradisisk og myteomspunnet land, som trolig i dag er øya Bahrain i Persiabukten. Arkeologen Juris Zarins ved Missouri State University har foreslått at de kan ha vært det folket som levde i regionen ved enden av Persiabukten før den ble oversvømmet på slutten av istiden.^[15][16]

I tidlig sumerisk periode (det vil si Uruk), antyder primitive piktogrammer^[17] at

• Keramikk var i overflod, og formene på vaser, boller, og tallerkener var mangfoldige; det var særskilte krukker for honning, smør, olje og vin, som sannsynligvis er fra denne tiden, og en vaseform hadde en renne utstående fra dens side. En del av vasene hadde utstående føtter, og sto på et stativ med kryssende føtter; andre hadde flate bunner og ble plassert på kvadratiske eller rektangulære rammer av tre. Oljekrukker ble forseglet med leire, akkurat som i oldtidens Egypt. Vaser og tallerkener av stein ble gjort som en etterligning av de av leire, og kurver var vevd av halmstrå eller formet av lær.
• En fjærkledt bekledning ble båret på hodet. Senger, stoler og krakker ble benyttet, med utskårne bein som etterlignet de til en okse. Det var ildsteder og ild-altere, og åpenbart også skorsteiner.
• Kniver, bor, kiler og et instrument som synes å være en sag, mens spyd, pil og bue og kniver (men ikke sverd) ble benyttet i krig.
• Tavler ble benyttet for å skrive på, og kobber, sølv og gull ble bearbeidet av metallarbeidere. Dolker og daggerter av metall med trehåndtak ble benyttet, og kobber ble hamret til plater mens halsbånd eller krager ble gjort av gull.
• Tid ble regnet i måne-måneder.

Det er betydelig grunnlag for å tro at sumererne elsket musikk, og det synes å ha vært en viktig del av det religiøse og sivile livet i Sumer. Musikkinstrumentet lyre var benyttet, blant annet avdekket i et kostbart dekorert utgave av en lyre i form av en okse.^[18]

Inskripsjoner som beskriver reformene til kong Urukagina av Lagasj (ca. 2300 f.Kr.) forteller at han forbød den tidligere skikken med polyandri, hvor en kvinne hadde flere ektemenn, og ville heretter bli straffet med steining.^[19]

Selv om kvinner var beskyttet i henhold til sen sumerisk lov og kunne oppnå en høyere status i Sumer enn i andre, samtidige sivilisasjoner, var kulturen likevel mannsdominert. Ur-Nammus lover, den eldste lovsamling som hittil er oppdaget, er datert til Ur-III-perioden, den såkalte sumeriske renessanse, avslører et glimt av den sosiale strukturen i sen sumerisk lovverk. Under lu-gal, den store mann eller «kongen», tilhørte alle medlemmene av samfunnet til en av to grunnleggende samfunnslag: "Lu" eller fri person, og det motsatte, slavene hvor menn var arad og kvinner geme. Sønnen til en lu ble kalt for en dumu-nita inntil han ble gift. En kvinne, munus endret seg fra å være en datter, dumu-mi, til en hustru, dam, og om hun levde lengre enn sin ektemann, var hun en enke, numasu, som kunne gifte seg på nytt.

• Se hovedartikler, Sumerisk språk og Kileskrift

Den aller viktigste arkeologiske oppdagelsen i Sumer var det store antallet med leirtavler med kileskrift. Sumerisk skrift er det eldste eksempelet på et skriftsystem som finnes. Selv om det er et billedskrift ble hieroglyfer benyttet først, og symboler ble senere lagt til for å representere stavelser. Stive halmstrå ble benyttet for å skrive på fuktig leire. En stor samling på over tusen tekster på sumerisk språk har overlevd fram til i dag. Disse består av personlig brev, forretningsbrev, oppskrifter, ordlister, lover, hymner, bønner, fortellinger, daglige nedtegnelser, og endog biblioteker fylt med leirtavler. Monumentale inskripsjoner og tekster på ulike objekter som statuer eller murstein var også vanlige. Mange tekster har overlevd i tallrike kopier ettersom de gjentatte ganger ble skrevet ned av skrivere under opplæring. Sumerisk fortsatte å være språket for religionen og loven i Mesopotamia lenge etter at semittisktalende folk hadde blitt den regjerende klassen. Sumerisk språk er generelt ansett som et isolert språk i lingvistikken ettersom det ikke tilhører noen kjent språkfamilie; akkadisk tilhører derimot til den semittiske andelen av de afroasiatiske språkene. Det har vært mange mislykte forsøk på å knytte sumerisk til andre språkgrupper. Det er et agglutinerende språk; med andre ord blir morfemer («enheter med mening»)^[20] slått sammen for å skape ord, i motsetningen til analytiske språk hvor morfemer er lagt til andre for å lage setninger.

Å forstå sumeriske tekster i dag kan være problematisk, selv for eksperter. Mest vanskelig er de tidligste tekstene som i mange tilfeller ikke oppgir full grammatikalsk struktur av språket.

I løpet av 2000-tallet f.Kr. utviklet det seg en meget intim kulturell symbiose mellom sumererne og akkaderne, noe som omfattet utstrakt tospråklighet.^[21] Innflytelsen av sumerisk på akkadisk (og motsatt veg) er åpenbart på alle områder, fra lån av ord i stor skala, til syntaktiske, morfologiske og fonologiske tilnærmelser.^[21] Det har fått forskere til å referere til sumerisk og akkadisk på 2000-tallet f.Kr. som et språkbunt (det vil si at språk som ikke er i slekt, men som har blitt mer like hverandre grunnet at utøverne er nære).^[21]

Akkadisk kom uansett til gradvis å erstatte sumerisk som talespråk en gang rundt overgangen til 1000-tallet f.Kr.,^[22] men sumerisk fortsatte å bli benyttet som et hellig, seremonielt, litterært og vitenskapelig språk i Babylonia og Assyria, faktisk helt fram til 100-tallet e.Kr.

• Se hovedartikkel, Sumerisk mytologi

Det var ingen organisert gruppe av guder, men hver bystat hadde sin egen skytsgud, templer og prestekonger. Men, gudene var likevel ikke eksklusive for den enkelte by, men ble ofte anerkjent av andre byer. Sumererne var antagelig de første som skrev ned sitt trossystem, hvilket var inspirasjonen for det meste av den senere mesopotamiske mytologien, religionen og astrologien.

Blant de gudene som sumererne høyaktet, var:

• Anu som en fulltidsgud, tilsvarende til «himmelen», faktisk betyr ordet an på sumerisk «himmel», og hans dronning Ki, betyr «jord».
• Enki i sør ved tempelet i Eridu. Enki var guden for velgjørenhet, hersker av ferskvannet under jorden, en lege og velgjører for alle mennesker som i sumeriske myter var den man mente hadde gitt menneskene kunstartene og vitenskapene, industrien og sivilisasjonens skikker; den første lovboken ble betraktet som hans skapelse.
• Enlil, herre over spøkelseslandet, i nord ved tempelet i Nippur. Hans gave til menneskeheten var etter sigende trolldom og magiske besvergelser som både gode som onde ånder var nødt til å underkaste seg.
• Inanna, guddommeliggjøringen av planeten Venus, stjernen om morgenen (østlige) og kvelden (vestlig), ved tempelet i Uruk (som hun delte med An).
• Utu, solguden ved Ur.
• Nanna, måneguden ved Sippar.

Disse guddommene utgjorde kjernen av de sumeriske gudene, men det var hundrevis av mindre guddommer. De sumeriske gudene kunne således knyttes til ulike byer, og deres religiøse betydning vokste og minsket gjerne med disse byenes politiske makt. Det ble forestilt at gudene skapte mennesker ved å forme dem i leire med den hensikt at menneskene skulle tjene dem. Om templene og gudene styrte hver sin by var det for deres felles overlevelse og fordel — templene organiserte store prosjekter som krevde voldsom arbeidskraft som trengtes for overrislingsjordbruket. Borgerne hadde arbeidsplikt for templet som de bare kunne unngå ved å betale med sølv mot slutten av 2000-tallet f.Kr. Jordbrukssamfunnene med tempelet i midten viste seg å ha en sosial stabilitet som varte i fire årtusener.

Sumererne trodde at universet besto av flat disk omkranset av kuppel av tinn. Det sumeriske etterlivet besto av en nedstigning til en dyster underverden som ble tilbrakt i all evighet i en elendig tilværelse som en gidim, et spøkelse.^[23]

Zigguratene, de sumeriske templene, besto av en forgård med en sentral dam for renselse. Tempelet i seg selv hadde et sentralt midtskip med sideskip langs begge sider. I sideskipene var det rom for prestene. Ved den ene enden sto det en podium og et bord av murstein for ofringer av husdyr og grønnsaker. Kornmagasiner og lagerhus sto vanligvis i nærheten av templene. Etter en tid begynte sumererne å bygge templene sin på toppene av kvadratiske konstruksjoner i flere lag, bygget som en rekke av stigende terrasser, som en kantet pyramide, noe som frambrakte zigguratens stil.

En gang rundt 5000 f.Kr. hadde sumererne utviklet de grunnleggende jordbruksteknikkene som omfattet storstilt kultivering av landområder, monoavling (enkel avling år etter på samme jord framfor rotasjon med andre typer avlinger), organisert irrigasjon (vannrisling), og bruk av spesialisert arbeidskraft, særlig langs vannvegene og elvene som i dag er kjent som Shatt al-Arab ved deltaet mot Persiabukta. Matoverskuddet fremmet en økonomi hvor befolkningen kunne bli fastboende på et sted framfor å migrere etter avlingene og beiteområder. Det tillot også en langt større befolkningstetthet som igjen krevde spesialiserte arbeidsstyrker og omfattende arbeidsdeling. Behovet for å administrere denne organisering førte til utviklingen av et skriftsystem en gang rundt 3500 f.Kr.

Sumererne tilpasset seg et liv basert på jordbruk. I den tidlige sumeriske perioden (det vil si Uruk), antyder primitive piktogrammer at «Sauene, geitene, oksene og antagelig esler hadde blitt temmet, oksen ble benyttet som trekkdyr, mens esel primært ble benyttet til transport. De laget også klær og tepper av ull eller dyrehår. Ved siden av hus var det en inngjerdet hage plantet med trær og andre planter, mens hvete og antagelig andre kornsorter ble sådd på markene. Vippebrønner^[24] var allerede benyttet i forbindelse med vanningen av åkrene. Planter ble også satt i potter eller vaser.»^[17]

Sumererne praktiserte de samme vanningsteknikkene som ble benyttet i oldtidens Egypt.^[25] Den amerikanske antropologen Robert McCormick Adams har sagt at utviklingen av irrigasjon er assosiert med urbanisering,^[26] og at rundt 90 prosent av befolkningen levde i byene.

De plantet bygg, kikerter, linser, hvete, dadler, matløk, hvitløk, salat, purreløk og sennep. De alet også opp kyr, sauer, geiter, og griser. De benyttet okser som deres fremste trekkdyr og esler eller hester som deres fremste transportmiddel på land. Sumererne fisket også mange fiskesorter og jaktet på fugler og Gaseller.^[27][28]

Sumerisk jordbruk var svært avhengig av irrigasjon. Vanningen var fulgt av bruk av vippebrønner, kanaler, vannløp, diker, demninger og kunstig innsjøer. De hyppige og heftige oversvømmelsene fra Tigris og noe mindre fra Eurfra betydde at kanalene ofte trengte utbedringer og kontinuerlig fjerning av silt og slam, og markører og grensesteiner ble stadig utskiftet. Myndighetene krevde at folk jobbet på kanalene i hoveri (pliktarbeid), mens rike kunne betale seg fra det.

Etter flom-sesongen og vårjevndøgn, og vårfestivalen Akitu, eller nyttårsfestivalen, kunne bøndene oversvømme markene sine fra kanalene og deretter drenere vannet. Etterpå fikk de okser til å trampe i grunnen og drepe ugress. Så gikk de over markene med spisshakker før de pløyde, harvet og raket grunnen tre ganger, og stampet den med hakker og rotøkser, før de sådde. Beklageligvis førte den høye fordampingsgraden til en gradvis økning av saltinnholdet i jorden. Innen Ur III-perioden hadde bønnene gått over fra hvete til det mer salt-tolerante bygg som deres fremste avling.

Sumererne høstet i løpet av våren i grupper av tre personer med en skurmann, en binder og en bunter.^[29] Bøndene kunne bruke treskevogner for å skille kornaksene fra stilkene og bruke treskesleder for frigjøre kornet. Deretter ble det kornet drøftet.

Sletten mellom Tigris-Eufrat manglet mineraler og trær. Sumariske strukturer ble gjort av flate, soltørkete murstein som ikke ble festet med mørtel eller sement. Bygninger av murstein forfalt og ble periodevis revet, ombygd eller bygd på nytt på det samme stedet. Den konstante ombyggingen førte til at byene langsomt steg og ble hevet opp over omgivelsene. De resulterte høydene, kjent som tells, er funnet over hele oldtidens Midtøsten og i den fruktbare halvmåne.

I henhold til Archibald Sayce, britisk arkeolog og lingvist, antyder de primitive piktogrammene fra de tidlige sumererne (det vil si Uruk-tiden) at «stein var i knapphet, men allerede kappet inn i blokker og forseglinger. Murstein var det vanlige bygningsmaterialet, og med det ble byer, festninger, templer og hus bygget. Byene ble gitt tårn og sto på en menneskelagd høyde; husene hadde også en tårnlignende framtoning. Det hadde en dør som ble åpnet med hengsel, og som kunne bli låst med en form for nøkkel. Gatene i byene var brede, og synes å ha vært doble. Fundamentsteinene, eller egentlig murstein, i et hus var innviet av bestemte objekter som var lagt under dem.»^[17]

De mest imponerende og berømte av de sumeriske bygningene var deres pyramidelignende plattformstruktur, ziguratene, som virket som templer. Det har vært spekulert om disse strukturene var grunnlaget for Babels tårn som er beskrevet i Bibelens Første Mosebok (kapittel 11). Zigguratenes design varierer fra enkle grunnmurer som det var plassert et tempel på, til matematisk kompliserte konstruksjoner som strakte seg flere etasjer med terrasser og som hadde et tempel plassert på toppen. Sumeriske sylindersegler har også avbildet hus bygget fra halmstrå ikke ulikt de som ble bygget av treskarabere i sørlige Irak fram til så nylig som 400 e.Kr. Sumererne utviklet også buehvelving, noe som gjorde det mulig for dem å utvikle en sterkere takform kalt for kuppel. De bygde dette ved å konstruere flere buer. Sumeriske templer og palasser gjorde bruk av mer avanserte materialer og teknikker som avstivninger, innskåringer, halvsøyler og leirnagler.

Sumererne utviklet et komplekst system av metrologi (læren om mål og vekt) ca. 4000 f.Kr. Det førte igjen til oppdagelser av aritmetikk, geometri, og algebra (bokstavregning). Fra 2600 f.Kr. og framover skrev sumererne multiplikasjonstabeller på leirtavler og arbeidet med matematiske problemer som geometri og deling. De tidligste sporene fra det babylonske tallsystemet dateres også til denne perioden.^[30] Perioden 2700–2300 f.Kr. så den første framtoningen av regnebrett, og en tabell av suksessive kolonner som avgrenset den suksessive orden av størrelser av deres seksagesimalsystem. Sumererne var de første som benyttet et tallsystem med stedsverdi. Det er også anekdotisk bevis på at sumererne kan ha benyttet en form for regnestav for astronomiske kalkulasjoner. De var de første som fant området i en triangel og volumet av en kube.^[31]

Oppdagelser av mineraler som obsidian fra fjerne lokaliseringer i Anatolia og Lasurstein fra provinsen Badakhshan i nordøstlige Afghanistan, perlehalsbånd fra Dilmun (dagens Bahrain), og flere segler innskrevet med Induskulturens skrift antyder en bemerkelsesverdig utstrakt handelsnettverk i oldtidshandelen som var sentrert rundt Persiabukta.

Eposet om Gilgamesj viser til handel med fjerntliggende land for varer som tømmer som var sjelden i Mesopotamia. I særdeleshet, seder fra Libanon var høyt verdsatt. Funn av harpiks i graven til dronning Puabi i Ur, ble handlet så langt borte fra som Mosambik, skjønt det var ikke direktehandel, men gikk over flere handelsledd.

Sumererne hadde slaver, men de var ikke en vesentlig del av økonomien. Slavekvinner arbeidet som vevere, møllere, og bærere.

Sumeriske keramikk var dekorert med sederoljemaling. Murerne, metallarbeiderne og smykkekunstnere kjente til og benyttet alabast (kalsitt), elfenben, jern, gull, sølv, karneol, og lasurstein i arbeidene sine.^[32]

De bort imot konstante krigene mellom de sumeriske bystatene i 2000 år bidro til å utvikle militærteknologien og teknikkene i Sumer til et høyt nivå. De første kriger som er nedtegnet var mellom Lagasj og Umma i ca. 2525 f.Kr. på en stele kalt «Gribbenes stele».^[33] Den viser kongen av Lagasj som leder en sumerisk hær bestående hovedsakelig av infanteri. Soldatene bærer spyd, har hjelmer av kobber og bærer skjold flettet med lær. Spydmennene er vist i noe som minner om hva som er falanksformasjon, noe som krever trening og disiplin. Det indikerer at sumerernes hær kan ha bestått av profesjonelle soldater.

Sumerisk militære benyttet vogner trukket av esler. Disse tidlige stridsvognene fungerte mindre effektivt i slag enn senere formgivning, og det har blitt foreslått at disse vognene ble først og fremst benyttet for transport, skjønt mannskapet er vist med stridsøkser og lanser. Sumeriske stridsvogner besto av en vogn med to eller fire hjul bemannet av et mannskap på to og trukket av fire esler. Stridsvognen besto av en vevd kurv og hjulene hadde et solid formgivning med tre stykker.

Byene i Sumer var omgitt av forsvarsmurer. Sumererne var engasjert i beleiringskrig mellom byene, men murene av murstein var i stand til å motstå en del fiender.

Eksempler på teknologi utviklet eller benyttet i Sumer var hjulet, kileskrift, aritmetikk og geometri, irrigasjonssystemer, sumeriske båter, lunisolarkalender, bronse, lær, sag, meisel, hammer, dreiebor, hestebitt, spiker, knappnåler, fingerringer, hakke, øks, kniv, lanse, pilspisser, sverd, lim, dolk og daggert, vannbag, seletøy for hester, rustning, pilekogge, hestestridsvogn, skjede (hylster), støvler, sandaler, harpun, og øl.

De hadde tre hovedtyper av båter:

• klinkbygde seilbåter som var smurt med asfalt for å bli vanntett.
• Skinnbåter satt sammen fra dyreskinn og rørstenger.
• Skip drevet av årer av tre, tidvis trukket oppover mot strømmen av mennesker og dyr som gikk langs breddene av elven.

Det er bevis på bruk av kjøretøyer med hjul fra midten av 3000-tallet f.Kr., noe som synes å ha skjedde på samme tid i Mesopotamia, nordlige Kaukasus (Maykopkulturen) og Sentral-Europa. Hjulene hadde innledningsvis samme form som en keramikers dreiehjul. Det nye konseptet første raskt til vogner med hjul og møller og kverner med hjul. Sumerernes kileskriftsystem er det eldste som har blitt kodet (statusen til eldre inskripsjoner som Vinča-symbolene og det enda eldre Jiahu-symbolene er omdiskutert). Sumererne var blant de første astronomer, og de lagde stjernekart hvor sammensetninger ble plassert i stjernebilder, mange som har blitt bevart i dyrekretsen og ble også anerkjent av oldtidens grekere.^[34] De var også oppmerksomme på de fem planetene som er synlige for det nakne øyne.^[35]

De oppfant og utviklet aritmetikk (regning) ved å benytte flere ulike tallsystemer, inkludert en blanding av radikssystem med vekslende basert på base 10 og base 6. Dette seksagesimalsystemet ble standard nummersystem i Sumer og Babylonia. De synes også å ha utviklet militære formasjoner og introdusert den grunnleggende fordelingen mellom infanteri, kavaleri og bueskyttere. De utviklet den første kjente lovbestemte juridiske og administrative systemer, komplett med rettssal, fengsel, og offisielle nedtegnelser som oppbevart hos myndighetene. De første virkelige bystatene oppsto i Sumer, dog omtrentlig samtidig med tilsvarende enheter i hva som i dag er Syria, Libanon, og Israel. Flere århundrer etter oppfinnelsen av kileskriften ble bruken av skrift utvidet hinsides kun sertifikater med gjeld og betaling, og inventarlister. For hva som synes å være for første gang en rundt 2600 f.Kr. ble skrift benyttet for beskjeder og brev, og til å skrive ned historie, legender, matematikk og astronomiske nedtegnelser, og andre beskjeftigelser. Sammen med spredning av bruken av skriftsystem, oppsto de første formelle skoler som ble etablert vanligvis under beskyttelse av bystatens tempel.

Til sist, sumererne var også foregangsmenn i bruken av omfattende jordbruk og irrigasjon, noe som skaffet et matoverskudd som tillot andre og mer spesialiserte sysler. Emmerhvete, hvete, bygg, sauer og kveg var blant de fremste artene som ble kultivert for første gang i stor skala.

• Ascalone, Enrico (2007): Mesopotamia: Assyrians, Sumerians, Babylonians (Dictionaries of Civilizations; 1). Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-25266-7 (paperback).
• Bottéro, Jean, André Finet, Bertrand Lafont, & George Roux (2001): Everyday Life in Ancient Mesopotamia. Edingurgh: Edinburgh University Press, Baltimore: Johns Hopkins University Press.
• Crawford, Harriet E. W. (2004): Sumer and the Sumerians. Cambridge: Cambridge University Press.
• Leick, Gwendolyn (2002): Mesopotamia: Invention of the City. London and New York: Penguin.
• Lloyd, Seton (1978): The Archaeology of Mesopotamia: From the Old Stone Age to the Persian Conquest. London: Thames and Hudson.
• Nemet-Nejat, Karen Rhea (1998): Daily Life in Ancient Mesopotamia. London and Westport, Conn.: Greenwood Press.

• (en) Sumer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Sumer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Ancient Sumer History — The History of the Ancient Near East Electronic Compendium
• Iraq’s Ancient Past — University of Pennsylvania Museum of Archaeology and Anthropology

Geografi

• Kart over den fruktbare halvmåne
• Oldtidens Mesopotamia, History Files