Europa

Europa er en verdensdel som dekker den vestlige delen av kontinentet Eurasia og tilliggende øyer. Arealet er på størrelse med land som Canada, Kina, og USA. Folketallet er omtrent halvparten av det indiske og det kinesiske, men det doble av USAs. Europa har cirka 6,6 % av den totale landmassen og nær 9 % av den totale folkemengden på Jorden.

Europa grenser mot Amerika vest for Island og Azorene i Atlanterhavet, og nord for Svalbard og Frans Josefs land i Nordishavet. Gibraltarstredet og Middelhavet danner den sørlige grensen mot Afrika. Grensen mot Asia går ved Dardanellene, Marmarahavet, Bosporos, Svartehavet, Azovhavet, Kuma-Manytsjsenkningen, Det kaspiske hav, Embaelven, Uralfjellene og Karahavet.^[1] Grensen kan også trekkes ved Kasakhstans nordvestgrense, Det kaspiske havs nordvestre bredd, og Store Kaukasus.^[2] Sistnevnte avgrensninger benyttes her, disse gjør grensene i øst identisk med Europeisk Russlands grenser mot Asia.

Europas territorium fordeler seg dermed på 45 suverene stater, i tillegg regnes Kypros politisk og kulturelt til Europa selv om det geografisk ligger i Asia. Fem av statene er såkalte mikrostater med svært lite areal og folketall: Andorra, Liechtenstein, Monaco, San Marino og Vatikanstaten. I tillegg er det fem biland i Europa: Gibraltar, Guernsey, Jersey og Man som tilhører Storbritannia, og Færøyene som tilhører Danmark. Tre de facto selvstyrte områder har omstridt folkerettslig suverenitetstatus: Kosovo, Nord-Kypros og Transnistria.

Russland og Tyrkia har størstedelen av sitt territorium i Asia. Enkelte vesteuropeiske land har også territorier i andre verdensdeler, for det meste øyer i Amerika og Oseania, som er gjenværende rester fra den historiske europeiske koloniseringen av verden.

En undersøkelse i 2010 viste at rundt 75 % av befolkningen definerte seg som kristne, 19 % som ikke-troende, 6 % som muslimer og resten (under 1 %) var fordelt på andre religioner.^[3]

Europarådet er en traktatfestet mellomstatlig organisasjon som i hovedsak arbeider for å fremme demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsutvikling i de 46 medlemslandene.^[4] 30 europeiske land er medlemmer av forsvarsalliansen NATO. Den europeiske union (EU) er et traktatfestet mellomstatlig økonomisk og politisk samarbeide mellom 27 medlemsstater som har sitt utspring i perioden etter andre verdenskrig og som gradvis har utviklet seg til å bli stadig mer omfattende.

Det greske begrepet Europa har trolig blitt avledet fra de greske ordene eurys (= «bred») og ops (= «ansikt»), hvor ‘bred’ er blitt et beskrivende ord for jorden i seg selv i den (rekonstruerte) urindoeuropeisk religionen. Enkelte språkforskere har derimot antydet at Europa er basert på et semittisk ord som det akkadiske erēbu i betydningen «solnedgang».^[5] Sett fra Midtøsten går solen ned over Europa, landene i vest. Likeledes antas det at ordet Asia kan tenkes å komme fra et semittisk ord som det akkadiske asu, «soloppgang».

For den greske geografen Hekataios besto den kjente verden av to verdensdeler: Europa og Asia. Grensen gikk ved Egeerhavet, Azovhavet og Marmarahavet og elva Don. For historieskriveren Herodot var Asia identifisert med det store Perserriket, mens Europa var den Greske sivilisasjon.

Alminnelig bruk av ordet som vanligste betegnelse for det vi i dag oppfatter som Europa, hører til moderne tid. I antikken omtalte man det romerske rike som «Roma» eller «Imperium Romanum». Det fantes da ikke noe geografisk uttrykk som inkluderte riket nord for Middelhavet og som dessuten inkluderte områdene bebodd av germanske og slaviske stammer i Nord- og Øst-Europa.

Ordet spredte seg fra gresk til Europas romanske språk gjennom en berømt myte som ble gjenfortalt i senantikken. I gresk mytologi var Europa en fønikisk prinsesse som ble forført av Zevs i form av en hvit okse og ført til øya Kreta hvor hun fødte Minos, Rhadamantys, og Sarpedon. For Homer var Europé (gresk Ευρωπη) den mytologiske dronning av Kreta, og ikke stedet hun ble ført til. Som andre greske myter er nok denne myten ikke opphavet til ordet Europa i seg selv, men skapt i ettertid for å gi ordet en spennende forhistorie. Senere ble Europa ensbetydende med fastlandet Hellas, og rundt 500 f.Kr. hadde betydningen også begynt å omfatte landene nord for Hellas.

Denne myten er blitt overbrakt av tre av senantikkens historiefortellere: St. Augustin, Isidor av Sevilla og Orosius. Det er usikkert hvor de regnet grensen mellom verdensdelene (orbis terrarum). For Orosius gikk grensen mellom Asia og Europa gjennom elva Don og Azovhavet. Orosius ble kilde for 900-tallets frankiske lærde Richter av St. Rémy som fremstilte verden som tre orbis plaga der Mare Nostrum (Middelhavet) var skillet mellom verdensdelene. Richter regnet flere av folkeslagene som slo seg ned i Europa i Folkevandringstiden for å komme fra Asia. Lombardenes historieskriver Paulus Diaconus (død 797?) regnet lombardene for å ha flyttet fra øya Scandinavia på grunn av overbefolkning. Det virker som om Scandinavia da ikke ble regnet som en del av Europa. Dette fordi grad av siviliserthet var blitt introdusert som et kriterium for å være en del av «Europa».^[6]

I senantikken og middelalderen var det vanligere å skille mellom «Kristenheten» og hedenske områder enn å bruke betegnelsen Europa. Men innen «Kristenheten» begynte begrepet Europa gradvis å få den betydningen det har i dag. Ved å referere til «Europa» i hyllingsdikt til Frankiske konger viste de både at de var lærde og belest i den antikke arven, samtidig som referanser til Kongen som «Europas konge» gav aspirasjoner om fremtidige landerobringer. Om makten ikke strakte seg langt utover Frankerriket, kunne skaldene i det minste smigre kongen med at han var berømt i «hele Europa». I hoffet til Karl den store ble referanser til Europa-begrepet hyppigere. For eksempel priste Catwulf Kong Karl i 775 for å ha blitt utpekt til å bli Europas konge (Regni Europae). Hoffet til Karl den store brukte imidlertid helst begrepet Imperium Christianum, ikke det geografiske begrepet Europa som betegnelse på sitt rike. Karolingerne oppfattet hovedstaden Aachen som det andre Roma, og sitt rike som Romerrikets gjenkomst i Europa. Det er blitt overlevert flere kilder der Karl omtales som rex, pater Europe (konge, Europas far).^[6]

En annen terminologi som i middelalderen ble brukt for å skille det som vi i dag regner som (Vest-)Europa fra verden for øvrig er skillet Oksidenten / Orienten. Oksidenten, av latin Oc + cadere ~ (dit solen) faller ned = Vesten. Oksidenten var da den vestlige kristenhet, som utgjorde mesteparten av Europa.

Lærde kristne på 600-tallet som Isidor av Sevilla regnet ut fra sitt bibelske historiesyn verdens befolkning for å stamme fra Noahs etterkommere: Jafet, Sem, og Kam. Europeerne stammet fra Jafet, derfor hadde folkeslag som frankerne, alemannerne, latinerne og britene alle samme opphav.

Det begrepsmessige skillet mellom Vest-Europa og Øst-Europa ble introdusert av opplysningsfilosofen Voltaire i en biografi over den svenske kong Karl 12. fra 1731.^[7] Dette skillet ble sementert under den kalde krigen, da de østeuropeiske landene ble sovjetiske vasallstater. Etter Berlinmurens fall, ville enkelte gjenopplive uttrykket Østmiddel-Europa for å skape kontinuitet til historien før verdenskrigene. Imidlertid ser det ut til at ordet Sentral-Europa er blitt det hyppigst brukte begrep for å beskrive de eks-kommunistiske statene i den tidligere Østblokken som ikke var en del av Sovjetunionen.

Språklig og religiøst kan Vest-Europa grovt inndeles i en germansk og protestantisk nordlig del, og en romansk og katolsk sørlig del, mens Øst-Europa grovt kan inndeles i en slavisk og katolsk vestlig del, og en slavisk og ortodoks østlig del.

Geopolitisk er mye av Europa i nyere tid blitt forent gjennom samarbeidet i EU og NATO.

Homo erectus og neandertalerne slo seg ned i Europa lenge før det moderne mennesket, Homo sapiens sapiens viste seg. De eldste menneskebeinene er funnet i Dmanisi, Georgia, datert 2 000 000 år tilbake. De tidligste spor av det moderne mennesket kan stammes 35 000 år tilbake i tid. Spor etter permanente bosetninger kan dateres til det 7. millennium f. Kr, i Bulgaria, Romania og Hellas.

Den neolittiske tidsepoken nådde Sentral-Europa i det 6. millennium f.Kr. og Nord-Europa i det 5. og 4. millennium. Det er ingen prehistorisk kultur som dekker hele Europa.

Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder kobberalderen) og jernalderen. Perioden har fått sitt navn fordi bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.
(Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen.)

Bronsealderen inntreffer til forskjellige tider, avhengig av hvilke steder man snakker om. De eldste kjente bronsegjenstander er fra Midtøsten (Egypt og Mesopotamia) ca. 3500 f.Kr. Herfra brer det seg til Hellas 3200 f.Kr., Øst-Europa 2500 f.Kr., Vest-Europa 2200 f.Kr., Kina 2000 f.Kr., og Skandinavia 1800 f.Kr.

Jernalderen er i arkeologien regnet som den tidsepoken der bruken av jern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap. I Norge begynte jernalderen fra om lag år 500 f.Kr., men de tidligste sporene av jernutvinning er mye eldre, kanskje så tidlig som år 3000 f.Kr. Det tok bortimot 1000 år fra menneskeheten oppdaget jernutvinning til kunnskapen nådde Norden. Jernalderen begynte på ulike tider på ulike steder i Europa.

I Europa og Asia etterfølger jernalderen bronsealderen, mens den i resten av verden etterfølger steinalderen direkte. Det er vanskelig å tidfeste jernalderen nøyaktig for en enkelt region, men det refererer til den tidsepoken hvor bruken av jern er det mest avanserte metallarbeidet til en sivilisasjon.

Antikkens Hellas var enerådende og nyskapende innen forskjellige styreformer (det athenske demokrati), filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De greske bystatene grunnla flere kolonier ved Svartehavet, Middelhavet, Lilleasia, Sicilia og i Sør-Italia. Den greske verden fikk et grunnskudd ved Peloponneskrigen, og det senere Makedonias ekspansjon i det 4. århundre f.Kr.

Mye av den greske kunnskapen ble assimilert av romerne og spredt utover det europeiske kontinentet. Romerriket hadde sitt sentrum ved Middelhavet, og kontrollerte alle de nærliggende landene rundt havet. Den nordlige grensen var i hovedsak naturlige hindringer, som elvene Rhinen og Donau. Under keiser Trajan, i det andre århundre, nådde riket sitt territorielle høydepunkt, der Storbritannia, Dakia (dagens Romania) og deler av Mesopotamia var inkludert. Keiserrikets første periode, Pax Romana, brakte med seg fred, sivilisasjon, og effektive sentraliserte regjeringer til de underlagte områdene, men i det 3. århundre begynte riket å skrante gjennom en serie av borgerkriger og økonomiske, samt sosiale kriser.

Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie som strekker seg fra siste del av 700-tallet til første del av 1000-tallet.

Middelalderen regnes i Europa som tiden mellom 500 og 1500 e.Kr. eller mellom Romerrikets fall og Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet. Det er også vanlig å anse middelalderen som slutt i 1492, da Columbus ankom Amerika.

Svartedauden, en byllepest, er den største katastrofen verden har opplevd i fredstid. Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde.

Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther. Reformasjonen spredte seg etter hvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etter hvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet.

Napoleonskrigene utspant seg fra 1800 til 1815 i kjølvannet av den franske revolusjon. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléon Bonapartes Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Russland på den andre. Frankrike led det endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815.

Wienerkongressen ble avholdt fra 1814 til 1815 og hadde som mål å gjenskape maktforholdene i Europa før de 25 år lange revolusjons- og Napoleonskrigene. Kongressen fastslo de politiske grensene som kom til å vedvare til 1914, og slo fast at prinsippet om fyrstesuvereniteten skulle diktere maktforholdene, ikke folkesuvereniteten.

Første verdenskrig er en av de blodigste krigene noensinne utkjempet i Europa. Den varte fra august 1914 til 11. november 1918, og medførte vesentlige endringer av europakartet. Nye stater oppsto etter nasjonalstatsprinsippet; Østerrike-Ungarn forsvant og ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater (mens Tyskland ble omformet fra monarki til republikk.

Andre verdenskrig var den mest omfattende militære konflikt i verdenshistorien, og involverte en stor del av verdens land og ble utkjempet samtidig i flere verdensdeler. Selv om det hadde vært krig i Asia siden 1931; er mest utbredte oppfatning blant faghistorikere og folk flest at andre verdenskrig brøt ut i Europa i 1939, da Tyskland invaderte Polen 1. september med påfølgende krigserklæringer fra Storbritannia og Frankrike.

Den andre verdenskrig raste fram til 1945, og endte med aksemaktenes totale nederlag. I løpet av krigen hadde hele 60 millioner mennesker mistet livet, noe som gjør andre verdenskrig til historiens blodigste konflikt.

Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte overlegne så vel i luften som på bakken. Den 8. mai 1945 undertegnet Tyskland en betingelsesløs kapitulasjon overfor de allierte, og dagen etter ble dette gjentatt overfor de sovjetiske styrkene.

Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen (U.S.S.R.) og dens allierte, ofte referert til som Øst-blokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vest-blokken. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

Den europeiske union har trinnvis utviklet seg siden 1953 fra å være et regjeringssamarbeid på avgrensede politiske områder, til å bli en vidtgående statssammenslutning der beslutningskompetanse på flere lovområder er overført til fellesorganene.

Geografisk er Europa en del av den større landmassen kjent som Eurasia. Landmassen er sterkt innskåret av bukter og viker, og har følgelig svært lang kystlinje. De mange og varierende høydeforholdene skaper også sterkt varierende klima og mikroklima. En stor mengde halvøyer, øyer og atskilte elvedaler har også skapt meget stor språklig og nasjonal variasjon. Ideen om at Europa er et eget kontinent er derfor ikke universelt godtatt. Noen ikke-europeiske tekster refererer til et Eurasia-kontinent, eller til et europeisk underkontinent, fordi Europa ikke er helt omgitt av sjø. I geologisk forstand er Europa derimot en landplate, som ofte har vært løsrevet fra andre landplater i geologisk tid, avhengig av kontinentaldriften.

De to største landformene er «hoved-Europa» og Skandinavia i nord, skilt fra hverandre av Østersjøen. Tre mindre halvøyer, Den iberiske halvøy, Italia og Balkan, springer ut i Middelhavet fra sør. Østover vider Europa seg ut inntil grensen mot Asia ved Uralfjellene. Landskapet i Europa varierer mye over relativt små områder. De sørlige områdene består av fjell. Beveger en seg oppover synker terrenget fra de høye Alpene, Pyreneene og Karpatene gjennom høye fjellområder inn til de lave områdene i nord. Høye fjell eksisterer også langs den nordvestlige sjøgrensen, begynnende vest på De britiske øyer, og fortsetter langs hele Norge.

Europas landformer består i tillegg til den generelle beskrivelsen også av en rekke avvik. Underregioner slik som Den iberiske halvøy og Italia har sine egne komplekse geologiske strukturer, på samme måte som «hoved-Europa» også inneholder avvik slik som fjellplatåer, elvedaler og kratre. Island og De britiske øyer har egne geologiske strukturer. De britiske øyer var knyttet til fastlandet, inntil det stigende havnivået etter siste istid adskilte området til en øy for om lag 6 000 år siden.

Europas geologi preges av fire prosesser. Inntil 1 700 millioner år siden dannet det seg stabile grunnfjell («skjold») som har lite geologisk aktivitet. Det dekker store deler av Nord-Europa men stikker bare opp til overflaten i Sverige, Finland og Nordvest-Russland, kjent som det baltiske skjold. Etter grunnfjellstiden var dagens Europa utenom Norden i mange perioder dekket av hav, og det ble avsatt sedimentære bergarter på havbunnen i form av sandstein og skifer. Disse myke, sedimentære lagene dekker store deler av lavlandet i Nord- og Sentral-Europa. For 400 millioner år siden ble en tredje hovedstruktur dannet, da kollisjon med Nord-Amerikas landplate skapte Den kaledonske fjellkjedefolding med oppbygging av nordøstgående foldefjell i Skottland og store deler av Norge. Den fjerde større landskapsdannelsen skjedde for om lag 320 millioner år siden, da Afrika-platen (Gondwanaland) støtte mot Europa fra sør og foldet opp noe lavere fjellområder, i dagens Spania, sørlige Frankrike, sørlige Tyskland, vestre Tsjekkia, Belgia, Wales og sørlige Irland. Disse såkalte hyrceneiske fjellkjedene er høyest i sør nærmest kollisjonssonen, og gradvis lavere når man kommer lenger nord. Ardennene i Belgia er de nordligste.

Europas lengste elv er Volga med 3 692 kilometer. Deretter kommer Donau med 2 860 kilometer, Ural med 2 428 km, Dnepr med 2 290 km, Don med 1 950 km, Petsjora med 1 809 km og Kama med 1 805 km.^[8] Volga og Ural munner ut i Det kaspiske hav. Donau og Dnepr munner ut i Svartehavet. Don munner ut i Asovhavet, Petsjora i Barentshavet, og Kama munner ut i et samløp med Volga.

Europas høyeste fjelltopp er Elbrus som rager 5 642 meter over havet i Store Kaukasus helt sør i Russland. Her det det flere fjelltopper som er over 5000 meter.

De nest høyeste fjelltoppene finner man i Alpene. Mont Blanc med 4 808 m. på grensen mellom Italia og Frankrike er den høyeste fjelltoppen i vestlige deler av Europa. Nest høyest her er Dufourspitze med 4 634 m. på grensen mellom Italia og Sveits, tredje høyeste er Dom med 4 545 m. i Sveits.

I Pyreneene er Pico Aneto i Spania høyest med 3 404 m. I Appenninene i Italia er Como Grande høyest med 2 912 m. I De dinariske Alper er Maja e Jezercës i Albania høyest med 2 694 m. I Karpatene er Gerlachovský štít i Slovakia høyest med 2 655 m. I Den skandinaviske fjellkjeden er Galdhøpiggen i Norge høyest med 2 469 m. I Balkanfjellene er Botev i Bulgaria høyest med 2 376 m. I Uralfjellene helt i øst er Narodnaja i Russland den høyeste fjelltoppen med 1 894 m.^[9]

De største innsjøene i Europa er Ladoga (17 700 km²) og Onega (9 894 km²) i Russland, Vänern (5 655 km²) i Sverige, Saimaa (4 377 km²) i Finland og Peipus (3 555 km²) på grensen mellom Estland og Russland.^[10]

De største øyene i Europa er Storbritannia (229 848 km²), Island (101 826 km²), Irland (84 421 km²), Spitsbergen (37 673 km²), Sicilia (25 662 km²), Sardinia (23 949 km²), Nordaustlandet (14 443 km²), Kypros (9 251 km²), Korsika (8 741 km²), Kreta (8 312 km²) og Sjælland (7 180 km²).^[11]

Mesteparten av Europa ligger i vestavindsbeltet. I disse områdene preges klimaet av vandrende lavtrykk, som gir nedbør og ofte sterk vind – og mellomliggende høytrykksrygger, som gir tørt vær. Av og til forsterkes slike høytrykk og blir liggende, og dette kan gi lange perioder med tørt og rolig vær. Europa har like fullt flere ulike klima. Mesteparten har et temperert klima, med nedbør hele året, dog avtagende nedbør østover. Lengst nord i Norden og Russland er klimaet arktisk, mens de høyeste fjellene har et alpint klima. Disse klimaformene kjennes ved at nedbøren kommer som snø mye av året, og enkelte steder har evig snø og is. Områdene lengst sør, og særlig ved Middelhavet, har et subtropisk klima som har fått navnet middelhavsklima. Det kjennes ved lange, varme og tørre somre, og milde og oftest nedbørrike vintre hvor mesteparten av nedbøren kommer som regn selv midtvinters.

Vest-Europa, særlig nær kysten, har et utpreget maritimt klima, med ekstremt milde vintre for breddegraden. Dette skyldes både nærheten til havet, hovedsakelig milde luftstrømmer fra vest og sørvest, og varmt havvann pga. Golfstrømmen. Til gjengjeld er somrene kjølige i disse strøkene, men ikke kjøligere enn at klimaet som helhet blir usedvanlig mildt. Disse områdene får rikelig med nedbør, særlig der hvor luften presses opp mot høye fjell som på Vestlandet og den skotske vestkysten. Mot øst blir klimaet mer kontinentalt – med kjøligere vintre, noe varmere somre, og stort sett med avtagende nedbør. Fjellkjedene skaper store variasjoner i nedbøren avhengig av hvorvidt et område ligger på losiden eller lesiden av fjellene. I Norge er dette særlig markert på begge sider av Jotunheimen, hvor Brekke i Sogn på vestsiden får over 3000 mm årlig mens de tørreste strøkene på østsiden får under 300 mm. Nord–sør-gående fjellkjeder, som Alpene og Kaukasus, skaper også betydelig klimaskiller ved at områdene på sørsiden beskyttes mot kald luft fra nordlig kant.

Dyregeografisk tilhører Europa den palearktiske sone. Istiden, så vel som menneskets sameksistens med dyrene, har hatt mye å si for Europas fauna. Hos mange dyregrupper avtar artsmangfoldet mot nord og oppover mot høyfjellet – typiske eksempler er reptiler, amfibier, flaggermus og svært mange insektgrupper. Dette skyldes dels at det er mer krevende å tilpasse seg et kaldere klima, dels at mange arter ble utryddet under siste istid og ikke har klart å gjenerobre det tapte. Fjellkjeder og andre barrierer bidrar til det siste.

I store deler av Europa er mange av de største artene utryddet. Mammuter og urokser ble utryddet allerede før den yngre steinalderen; senere ble også løven utryddet. Mens to av Europas største rovdyr, ulv og brunbjørn, fantes i store deler av Europa, er de nå på grunn av avskoging og jakt utryddet i mesteparten av verdensdelen. I middelalderen ble brunbjørnenes naturlige habitat begrenset til utilgjengelige strøk med tilstrekkelig skogdekke. I dag lever brunbjørnen primært kun i Balkan-områdene, Skandinavia, Finland og Russland. Ellers er den utryddet, eller i beste fall sjelden. I tillegg til dette finnes isbjørn, Europas største rovdyr, på Svalbard. Ulv finnes i Sverige, Norge (svært få), Finland, i Øst-Europa inkl. Balkan, i tillegg til en meget liten bestand i Spania.

Blant kattedyr er gaupe og europeisk villkatt vidt utbredt i Europa, selv om gaupa er utryddet mange steder. Av hundedyr er rødreven svært vanlig; sjakalen forekommer i sør. Mår, røyskatt, snømus og sobel er mårdyr som forekommer naturlig i mye av Europa; minken er innført fra Nord-Amerika og er svært vanlig enkelte steder.

Av de store planteeterne er elgen er vidt utbredt i nordlige strøk, mens visenten (europeisk bison) er blitt sjelden og finnes bare i Øst-Europa. Moskusfeet er innført til Norge og finnes i og ved Dovrefjell. Villsvinet, alteteren fremfor noen blant Europas store pattedyr, er vanlig mange steder og har også spredt seg fordi dyr har rømt fra fangenskap.

Hvaler er godt representert langs Europas kyster, men mange arter er sterkt desimert pga. hvalfangsten, delfiner også fordi de ofte går seg fast og omkommer i garn og nøter.

Reptiler og amfibier forekommer overalt i Europa unntatt i arktiske og høyalpine strøk, men med flest arter i sør.

Europa har en rik fiskefauna, men mange bestander har gått tilbake eller blitt helt utryddet pga. overfiske og/eller forurensninger, bl.a. sur nedbør. Langs norskekysten og i Norskehavet drives noen av verdens største fiskerier. Middelhavet og atlanterhavskysten sør for Kanalen er mer artsrike, da en rekke arter har en sørlig utbredelse. Bestandene er imidlertid mindre. En rekke arter – f.eks. makrell, ansjos og torsk – har de siste tiår skjøvet utbredelsesområdene nordover. Dette antas å skyldes global oppvarming, i tillegg til at saltvannsfisk som lever pelagisk gjerne har stor evne til å forflytte seg og spre seg. Brugden, verdens nest største fisk (hvalhaien er større, men mangler i Europa), hører hjemme i europeiske farvann fra Nordkapp til Middelhavet, men bestanden er avtagende, og arten regnes som sårbar.^[12]

Typisk for ferskvannsfaunaen, særlig i Sentral- og Øst-Europas lavtliggende vassdrag, er de mange artene av karpefisk (litt av denne artsrikdommen finnes også lengst sørøst i Norge – for eksempel i Øyeren, Vannsjø og nedre Glomma). Mange av disse finnes bare i Europa; noen også i Asia. Flere karpefisk, deriblant karpen (som er innført fra Asia), har spredt seg ved menneskenes hjelp ved at de ble satt ut i klosterdammer for å tjene som mat i fastetiden. Også bygging av kanaler har gjort det lettere for enkelte fersksvannfisk å spre seg. I slekt med karpefiskene er mallen, Europas største rene ferskvannsfisk, som finnes i Øst- og Sentral-Europa inkl. Sør-Sverige og Sør-Finland. En annen viktig gruppe, laksefiskene, er mest utbredt i nordlige strøk og i vassdragenes øvre løp – dels fordi en del arter foretrekker kjølig vann, dels fordi laksefisk er følsomme for forurensninger (for eksempel sur nedbør) og eutrofiering.

Sjødyr er også en viktig del av den europeiske faunaen. Viktige dyr som lever i europeiske vann er plankton, bløtdyr, pigghuder, krabber, reker, blekksprut, samt ulike fisker, delfiner og hvaler.

Europa som verdensdel består av 40 land, 5 mikrostater, 5 biland og deler av 2 transkontinentale land (Europeisk Russland og Øst-Trakia), med en total estimert folkemengde i 2024 på 724 447 100 innbyggere og et samlet areal på 9 949 734 km². I tillegg har europeiske stater biland og territorier i andre verdensdeler.

Tabellen viser landenes folketall, areal og bruttonasjonalinntekt per capita i 2024, hovedstad, språk, medlemskap i EU og NATO og geografisk plassering.^{[13][14][15][16]}

Land:	Folketall	Areal km²	BNI PPP$	Hovedstad	Språk	EU	NATO	Subregion
Tyskland	86 303 000	357 592	67 245	Berlin	Tysk			Vestlige Europa
Storbritannia	68 278 000	242 500	58 880	London	Engelsk			Vestlige Europa
Frankrike	66 147 000	543 941	60 339	Paris	Fransk			Vestlige Europa
Italia	58 653 000	302 068	56 905	Roma	Italiensk			Sørlige Europa
Spania	48 736 000	505 983	52 012	Madrid	Spansk			Sørlige Europa
Ukraina	42 787 000	603 549	15 464	Kyiv	Ukrainsk	1	2	Sentrale Europa
Polen	37 587 000	311 895	49 060	Warszawa	Polsk			Sentrale Europa
Romania	18 673 000	238 398	43 179	București	Rumensk			Sentrale Europa
Nederland	18 031 000	41 543	74 158	Amsterdam	Nederlandsk			Vestlige Europa
Belgia	11 870 000	30 528	68 079	Brussel	Nederlandsk			Vestlige Europa
Tsjekkia	11 235 000	78 871	50 475	Praha	Tsjekkisk			Sentrale Europa
Sverige	10 578 000	447 425	69 177	Stockholm	Svensk			Nordlige Europa
Portugal	10 578 000	92 225	47 070	Lisboa	Portugisisk			Sørlige Europa
Ungarn	9 574 000	93 025	45 692	Budapest	Ungarsk			Sentrale Europa
Hellas	9 456 000	132 049	41 188	Athen	Gresk			Sørlige Europa
Østerrike	9 295 000	83 883	69 460	Wien	Tysk			Vestlige Europa
Belarus	9 119 000	207 628	25 685	Minsk	Belarusisk			Sentrale Europa
Sveits	8 932 000	41 291	91 932	Bern	Tysk			Vestlige Europa
Serbia	6 615 000	77 589	27 985	Beograd	Serbisk	1		Sørlige Europa
Bulgaria	6 366 000	111 036	35 963	Sofia	Bulgarsk			Sørlige Europa
Danmark	5 989 000	42 838	77 641	København	Dansk			Nordlige Europa
Finland	5 625 000	338 472	60 851	Helsingfors	Finsk			Nordlige Europa
Norge	5 578 000	384 483	82 832	Oslo	Norsk			Nordlige Europa
Slovakia	5 424 000	49 034	44 081	Bratislava	Slovakisk			Sentrale Europa
Irland	5 304 000	68 466	133 895	Dublin	Engelsk			Vestlige Europa
Kroatia	3 696 000	56 594	45 702	Zagreb	Kroatisk			Sørlige Europa
Bosnia-Hercegovina	3 393 000	51 209	20 623	Sarajevo	Bosnisk	1		Sørlige Europa
Litauen	2 882 000	65 286	50 600	Vilnius	Litauisk			Nordlige Europa
Moldova	2 848 000	33 843	17 902	Chișinău	Rumensk	1		Sentrale Europa
Albania	2 715 000	28 703	20 632	Tirana	Albansk	1		Sørlige Europa
Slovenia	2 133 000	20 271	53 287	Ljubljana	Slovensk			Sørlige Europa
Latvia	1 875 000	64 594	41 730	Riga	Latvisk			Nordlige Europa
Nord-Makedonia	1 814 000	25 436	22 249	Skopje	Makedonsk	1		Sørlige Europa
Kosovo	1 764 000	10 905	16 775	Priština	Albansk			Sørlige Europa
Estland	1 418 000	45 339	45 122	Tallinn	Estisk			Nordlige Europa
Kypros	1 336 000	9 251	58 733	Nikosia	Gresk			Sørlige Europa
Luxembourg	683 500	2 586	143 743	Luxembourg	Luxembourgsk			Vestlige Europa
Montenegro	615 200	13 883	29 696	Podgorica	Montenegrinsk	1		Sørlige Europa
Malta	550 100	316	67 682	Valletta	Maltesisk			Sørlige Europa
Island	403 000	103 000	73 784	Reykjavík	Islandsk			Nordlige Europa
Totalt	604 858 800	5 957 528	54 858

• ¹Har søkt om medlemskap i EU
• ²Har søkt om medlemskap i NATO.

Minoritetsspråk er utelatt i tabellen av plasshensyn. De største er:

• Russisk 70 % i Belarus, 34 % i Latvia, 30 % i Estland, 30 % i Ukraina, 14 % i Moldova og 7 % i Litauen.
• Serbisk 43 % i Montenegro og 31 % i Bosnia-Hercegovina.
• Fransk 40 % i Belgia og 23 % i Sveits.
• Albansk 25 % i Nord-Makedonia.
• Katalansk 17 % i Spania.

Europeisk Russland og Øst-Trakia er europeiske deler av de transkontinentale landene Russland og Tyrkia og omfatter 3 989 342 km² med 119 043 214 innbyggere 1. januar 2024. De asiatiske delene Sibir og Anatolia har 13 892 466 km² og 110 009 079 innbyggere.

Tabellen viser biland og mikrostater i Europa, med folketall og areal i 2024, hovedstad, språk, politisk status og geografisk plassering.^[17][18][19]

Territorium:	Folketall	Areal km²	Hovedstad	Språk	Status	Subregion
Jersey	105 100	120	Saint Helier	Engelsk	Biland til Storbritannia	Vestlige Europa
Andorra	86 600	468	Andorra la Vella	Katalansk	Mikrostat og FN-medlem	Sørlige Europa
Man	84 800	572	Douglas	Engelsk	Biland til Storbritannia	Vestlige Europa
Guernsey	64 400	78	Saint Peter Port	Engelsk	Biland til Storbritannia	Vestlige Europa
Færøyene	54 900	1 396	Tórshavn	Færøysk	Biland til Danmark	Nordlige Europa
Liechtenstein	39 900	160	Vaduz	Tysk	Mikrostat og FN-medlem	Vestlige Europa
Monaco	39 600	2	Monaco	Fransk	Mikrostat og FN-medlem	Vestlige Europa
San Marino	35 200	61	San Marino	Italiensk	Mikrostat og FN-medlem	Sørlige Europa
Gibraltar	34 000	6,5	Gibraltar	Engelsk	Biland til Storbritannia	Sørlige Europa
Vatikanstaten	800	0,5	Vatikanstaten	Latin	Mikrostat og FN-observatør	Sørlige Europa
Totalt	545 300	2 864

• Andre offisielle språk: Fransk på Jersey og Guernsey, Manx på Man, Dansk på Færøyene og Monegaskisk i Monaco.

Tabellen viser europeiske staters bebodde biland i andre verdensdeler, med folketall og areal i 2023, hovedstad, språk, landet de tilhører og geografisk plassering.^[20][21]

Biland	Folketall	Areal km²	Hovedstad	Språk	Land	Subregion
Réunion	981 796	2 511	Saint-Denis	Fransk	Frankrike	Østlige Afrika
Guadeloupe	395 839	1 628	Basse-Terre	Fransk	Frankrike	Karibia
Martinique	366 981	1 128	Fort-de-France	Fransk	Frankrike	Karibia
Mayotte	335 995	374	Mamoudzou	Fransk	Frankrike	Østlige Afrika
Fransk Guyana	312 155	83 534	Cayenne	Fransk	Frankrike	Sørlige Amerika
Fransk Polynesia	308 872	4 167	Papeete	Fransk	Frankrike	Polynesia
Ny-Caledonia	292 991	18 575	Nouméa	Fransk	Frankrike	Melanesia
Curaçao	192 077	444	Willemstad	Papiamento	Nederland	Karibia
Aruba	106 277	180	Oranjestad	Papiamento	Nederland	Karibia
Caymanøyene	69 310	264	George Town	Engelsk	Storbritannia	Karibia
Bermuda	64 069	54	Hamilton	Engelsk	Storbritannia	Nordlige Amerika
Grønland	56 643	2 166 086	Nuuk	Grønlandsk	Danmark	Nordlige Amerika
Turks- og Caicosøyene	46 062	948	Cockburn Town	Engelsk	Storbritannia	Karibia
Sint Maarten	44 222	34	Philipsburg	Engelsk	Nederland	Karibia
Saint-Martin	32 077	53	Marigot	Fransk	Frankrike	Karibia
De britiske Jomfruøyer	31 538	151	Road Town	Engelsk	Storbritannia	Karibia
Bonaire	24 090	294	Kralendijk	Papiamento	Nederland	Karibia
Anguilla	15 899	91	The Valley	Engelsk	Storbritannia	Karibia
Wallis- og Futunaøyene	11 502	142	Mata Utu	Polynesisk	Frankrike	Polynesia
Saint-Barthélemy	10 994	21	Gustavia	Fransk	Frankrike	Karibia
Saint-Pierre og Miquelon	5 840	242	Saint-Pierre	Fransk	Frankrike	Nordlige Amerika
St. Helena	5 314	394	Jamestown	Engelsk	Storbritannia	Vestlige Afrika
Montserrat	4 386	102	Plymouth	Engelsk	Storbritannia	Karibia
Falklandsøyene	3 791	12 173	Stanley	Engelsk	Storbritannia	Sørlige Amerika
Sint Eustatius	3 293	21	Oranjestad	Engelsk	Nederland	Karibia
Saba	2 035	13	The Bottom	Engelsk	Nederland	Karibia
Pitcairnøyene	47	47	Adamstown	Engelsk	Storbritannia	Polynesia
Totalt	3 724 095	2 293 671

• Clipperton og De franske sørterritorier, Frankrike
• Bouvetøya, Dronning Maud Land og Peter I Øy, Norge
• Britisk Antarktis og Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene, Storbritannia

• Akrotiri og Dekelia på Kypros, Storbritannia
• Diego Garcia på Chagosøyene, Storbritannia

• Kosovo, Serbia
• Nord-Kypros, Kypros
• Transnistria, Moldova

Alle land i Europa utenom Belarus, Kosovo, Russland og Vatikanstaten er medlemmer av Europarådet. Den hellige stol har observatørstatus. Russland ble suspendert 25. februar 2022 på grunn av invasjonen av nabolandet Ukraina.^[22] Armenia, Aserbajdsjan og Georgia er også medlemmer.

16 av dagens 47 land var ikke selvstendige i 1990. Belarus, Estland, Latvia, Litauen, Moldova, Russland og Ukraina var del av Sovjetunionen. Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia og Slovenia utgjorde sammen Jugoslavia, og Tsjekkia og Slovakia utgjorde sammen Tsjekkoslovakia.

35 land er republikker. Belgia, Danmark, Nederland, Norge, Spania, Storbritannia og Sverige er monarkier. Andorra, Liechtenstein og Monaco er fyrstedømmer. Luxembourg er et storhertugdømme, og Vatikanstaten er et teokrati.

27 land er medlemmer av EU. Albania, Bosnia-Hercegovina, Moldova, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia, Tyrkia og Ukraina har søkt om medlemskap. Storbritannia meldte seg ut i 2020 (Brexit). Andorra, Monaco, San Marino, Storbritannia og Sveits har særavtaler med EU.

4 land er EFTA-medlemmer: Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. 30 land er tilsluttet EØS-avtalen: De 27 medlemsstatene i EU samt Island, Liechtenstein og Norge. 26 land er tilsluttet Schengen-traktaten. 23 land benytter euro som sin valuta.

30 europeiske land er medlemmer av forsvarsalliansen NATO, og Ukraina har søkt om medlemskap. Canada og USA er også medlemmer.

Land	Flagg	EU/EFTA	Euro	Schengen	Europarådet	NATO
Albania
Andorra
Belarus
Belgia
Bosnia-Hercegovina
Bulgaria
Danmark		1
Estland
Finland
Frankrike
Hellas
Island
Irland
Italia
Kosovo
Kroatia
Kypros
Latvia
Liechtenstein
Litauen
Luxembourg
Nord-Makedonia
Malta
Moldova
Monaco
Montenegro
Nederland
Norge				2
Polen
Portugal
Romania
Russland
San Marino
Serbia
Slovakia
Slovenia
Spania
Storbritannia
Sveits
Sverige
Tsjekkia
Tyrkia
Tyskland				2
Ukraina
Ungarn
Vatikanstaten
Østerrike
1Færøyene er ikke medlem av EU. 2Helgoland og Svalbard er ikke medlem av Schengen.

Tabellen viser Europas største byområder (urban agglomerations) med folketall estimert av CIA for 2023:^[23]:

By	Innbyggere	Land
Istanbul	15 848 000	Tyrkia
Moskva	12 680 000	Russland
Paris	11 208 000	Frankrike
London	9 648 000	England
Madrid	6 751 000	Spania
Barcelona	5 687 000	Spania
St. Petersburg	5 561 000	Russland
Roma	4 316 000	Italia
Berlin	3 574 000	Tyskland
Milano	3 155 000	Italia
Athen	3 154 000	Hellas
Kyiv	3 017 000	Ukraina
Lisboa	3 001 000	Portugal
Manchester	2 791 000	England
Birmingham	2 665 000	England
Napoli	2 179 000	Italia
Brussel	2 122 000	Belgia
Minsk	2 057 000	Belarus
Wien	1 975 000	Østerrike
Leeds	1 929 000	England
Torino	1 802 000	Italia
Warszawa	1 798 000	Polen
Hamburg	1 788 000	Tyskland
Budapest	1 778 000	Ungarn
Bucuresti	1 776 000	Romania
Lyon	1 761 000	Frankrike
Stockholm	1 700 000	Sverige
Glasgow	1 698 000	Skottland
Marseille	1 628 000	Frankrike
München	1 576 000	Tyskland
Zürich	1 432 000	Sveits
Kharkiv	1 421 000	Ukraina
Beograd	1 408 000	Serbia
København	1 381 000	Danmark
Helsingfors	1 338 000	Finland
Porto	1 325 000	Portugal
Praha	1 323 000	Tsjekkia
Kazan	1 292 000	Russland
Sofia	1 288 000	Bulgaria
Dublin	1 270 000	Irland
Nizjnij Novgorod	1 251 000	Russland
Amsterdam	1 174 000	Nederland
Samara	1 173 000	Russland
Ufa	1 145 000	Russland
Köln	1 144 000	Tyskland
Rostov-na-Donu	1 142 000	Russland
Oslo	1 086 000	Norge
Lille	1 079 000	Frankrike
Toulouse	1 060 000	Frankrike
Antwerpen	1 057 000	Belgia
Rotterdam	1 018 000	Nederland
Odesa	1 008 000	Ukraina
Bordeaux	1 000 000	Frankrike

Tabellen viser FNs prognose i 2022 for befolkningsutviklingen i alle land og biland i Europa:^[24]

Land	År 1950	År 2022	År 2100	Trend %
Russland	102 580 000	144 713 000	112 069 000	22,56
Tyrkia	20 715 000	85 092 000	82 775 000	2,72
Tyskland	70 964 000	83 370 000	68 936 000	17,31
Storbritannia	50 055 000	67 509 000	70 485 000	4,41
Frankrike	41 842 000	64 627 000	60 852 000	5,84
Italia	46 392 000	59 037 000	36 874 000	37,54
Spania	28 070 000	47 559 000	30 881 000	35,07
Polen	24 786 000	39 857 000	23 082 000	42,09
Ukraina	37 303 000	39 702 000	20 433 000	48,53
Romania	16 393 000	19 659 000	13 105 000	33,34
Nederland	10 094 000	17 564 000	16 580 000	5,60
Belgia	8 617 000	11 656 000	11 521 000	1,16
Sverige	7 015 000	10 549 000	13 188 000	25,02
Tsjekkia	8 917 000	10 494 000	11 172 000	6,46
Hellas	7 669 000	10 385 000	6 381 000	38,56
Portugal	8 417 000	10 271 000	6 885 000	32,97
Ungarn	9 338 000	9 967 000	6 930 000	30,47
Belarus	7 907 000	9 535 000	6 469 000	32,16
Østerrike	6 936 000	8 940 000	7 946 000	11,12
Sveits	4 693 000	8 740 000	10 440 000	19,45
Serbia	6 018 000	7 221 000	3 266 000	54,77
Bulgaria	7 158 000	6 782 000	2 944 000	56,59
Danmark	4 268 000	5 882 000	7 094 000	20,61
Slovakia	3 466 000	5 643 000	3 854 000	31,70
Finland	4 008 000	5 541 000	5 024 000	9,33
Norge	3 281 000	5 434 000	7 220 000	32,87
Irland	2 907 000	5 023 000	5 722 000	13,92
Kroatia	3 865 000	4 030 000	2 114 000	47,54
Moldova	2 370 000	3 273 000	2 457 000	24,93
Bosnia-Hercegovina	2 693 000	3 234 000	1 739 000	46,23
Albania	1 253 000	2 842 000	1 097 000	61,40
Litauen	2 565 000	2 750 000	1 503 000	45,35
Slovenia	1 445 000	2 120 000	1 666 000	21,42
Nord-Makedonia	1 251 000	2 094 000	1 210 000	42,22
Latvia	1 923 000	1 851 000	954 000	48,46
Kosovo	767 000	1 660 000	945 000	43,07
Estland	1 102 000	1 326 000	836 000	36,96
Kypros	490 000	1 247 000	1 337 000	7,22
Luxembourg	297 000	648 000	879 000	35,65
Montenegro	402 000	627 000	429 000	31,58
Malta	292 000	533 000	386 000	27,58
Island	143 000	373 000	368 000	1,34
Jersey	57 000	111 000	161 000	45,05
Man	55 000	85 000	88 000	3,53
Andorra	6 000	80 000	60 000	25,00
Guernsey	44 000	63 000	56 000	11,11
Færøyene	32 000	53 000	69 000	30,19
Liechtenstein	14 000	39 000	41 000	5,13
Monaco	20 000	36 000	51 000	41,67
San Marino	13 000	34 000	26 000	23,53
Gibraltar	21 000	33 000	24 000	27,27
Vatikanstaten	1 000	1 000	1 000

I 2012 var Europas samlede nominelle bruttonasjonalprodukt 23 % av verdens totale verdiskapning. Europa har også rundt en tredjedel av verdens økonomiske eiendeler. EU er verdens største økonomiske område, og 18 av 28 medlemstater har euroen som sin felles valuta. Fem av verdens topp ti største økonomier er i Europa: Tyskland (5), Storbritannia (6), Russland (7), Frankrike (8), og Italia (10).

Internt i Europa er det store forskjeller i inntekt i de forskjellige landene. I 2012 var årlig BNP pr. innbygger lavest i Moldova med 3,424 USD, mens Monaco var høyest med 132,177 USD. BNP per innbygger i Norge i 2012 var 65,640 USD, og er det høyeste i Europa blant land med mer enn en million innbyggere.

Kapitalismen har vært det ledende økonomiske systemet i Europa siden slutten av føydalismen. den industrielle revolusjonen startet i Storbritannia på slutten av det 18. århundre, og i løpet av det 19. århundre ble Vest-Europa industrialisert. Denne utviklingen ble avbrutt av første verdenskrig, men Europa kom tilbake i mellomkrigstiden og var på høyde med USA. Etter dette ble mange industrier i Europa igjen nedbrutt, denne gang av andre verdenskrig. På 50-tallet var Storbritannia og Italia preget av økonomisk ruin og nedgangstider, mens Vest-Tyskland, Frankrike, og senere Spania kom seg rakst tilbake med vekst og modernisering. De landene som hadde et fritt marked fikk mye støtte fra USA i form av Marshallplanen. Disse landene i vest samarbeidet godt, og fokuserte på å bygge opp Vest-Tyskland, som passerte Storbritannia som Europas største økonomi. Store deler av Sentral- og Øst-Europa var en del av Sovjetunionens økonomiske samarbeidsorganisasjon, COMECON. Landene i øst ble skadelidende økonomisk som følge av Sovjetunionens styre og den kalde krigen.

Etter Sovjetunionens fall i 1991 begynte de tidligere sosialistiske statene i øst å gå over til det kapitalistiske systemet. Noen land, som Polen, Ungarn, og Slovenia gjorde dette relativt hurtig, mens land som Ukraina og Russland fremdeles er i overgangsfasen. Berlinmurens fall og med det sammenslåingen av Vest- og Øst-Tyskland førte til at Vest slet økonomisk da de måtte bygge opp store deler av infrastrukturen i Øst. Rundt millenniumsskiftet dominerte EU økonomien i Europa, og i 1999 dannet 12 av de 15 medlemslandene eurosonen, og skiftet med det ut sin lokale valuta til fordel for den felles valutaen euro. De tre landene i EU som valgte å ikke gå over til euro var Storbritannia, Danmark, og Sverige.

I tredje kvartal i 2008 gikk eurosonen inn i sin første resesjon. Finanskrisen som hadde startet i USA spredde seg raskt til Europa, som så gikk inn i Eurokrisen. I begynnelsen av 2010 oppstod det stor frykt da det viste seg at enkelte land i Europa kanskje ikke var i stand til å betjene utenlandsgjelden sin. Dette gjaldt spesielt Irland, Spania, Portugal, og Hellas. Og i 2012 ble sistnevnte erklært konkurs. På dette tidspunktet var arbeidsledigheten i EU 10,3 %, og ungdomsarbeidsledigheten på 22,4 % i snitt. På tross av dette er Europa fortsatt en økonomisk supermakt.

Mer enn 90 prosent av Europas innbyggere snakker språk som tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, men det finnes også språk som hører til andre språkfamilier. Blant de indoeuropeiske er de slaviske, germanske og romanske språkgruppene mest utbredt, med en andel på ca. 30 % hver som morsmål for Europas innbyggere.

En undersøkelse i 2012 viste at 51 % av befolkningen i EU behersker engelsk, 27 % tysk, 24 % fransk, 16 % italiensk og 15 % spansk. Undersøkelsen viste at 46 % kun behersker eget morsmål, mens 54 % behersker minst ett fremmedspråk, 25 % minst to fremmedspråk og 10 % minst 3 fremmedspråk i tillegg til eget morsmål. Som morsmål var tysk (16 %), engelsk (13 %), italiensk (13 %), fransk (12 %), spansk (8 %) og polsk (8 %) mest utbredt av de 23 offisielle språkene i EU.^[25]

Tabellen viser utbredelsen av de største språkene i EU i 2012 som primærspråk (morsmål) og sekundærspråk (gode eller meget gode kunnskaper i språket) i forskjellige aldersgrupper og totalt:^[26]

EU 2012	Morsmål %				Sekundær %				Totalt %
Språk	15-34 år	35-54 år	55+ år	Alle	15-34 år	35-54 år	55+ år	Alle	15-34 år	35-54 år	55+ år	Alle
Engelsk	12,81	12,61	13,31	12,91	28,24	21,59	11,70	20,09	41,05	34,20	25,01	33,00
Tysk	12,41	15,83	18,38	15,71	8,73	6,99	4,66	6,69	21,14	22,82	23,04	22,40
Fransk	11,92	11,83	12,50	12,09	9,05	7,94	6,10	7,62	20,97	19,77	18,60	19,71
Italiensk	10,17	13,42	13,61	12,52	1,80	1,98	1,58	1,79	11,97	15,40	15,19	14,31
Spansk	7,79	8,48	7,86	8,06	6,50	4,71	2,88	4,60	14,29	13,19	10,74	12,66
Polsk	10,25	7,43	7,12	8,16	0,33	0,43	0,31	0,36	10,58	7,86	8,47	8,52
Nederlandsk	4,21	4,48	4,41	4,38	0,83	0,46	0,37	0,54	5,04	4,94	4,78	4,92
Rumensk	5,56	4,83	3,55	4,60	0,11	0,19	0,16	0,16	5,67	5,02	3,71	4,76

Språk som snakkes godt, meget godt eller flytende av mer enn 1 prosent av befolkningen i det enkelte land:^[27]

• Tyskland: Tysk 94,2 %, engelsk 31,9 %, fransk 8,8 %, russisk 7,6 %, tyrkisk 2,7 %, polsk 2,6 %, spansk 2,5 %, italiensk 2,2 %, nederlandsk 1,1 %.
• Storbritannia: Engelsk 94,5 %, fransk 15,8 %, tysk 5,2 %, spansk 4,7 %, urdu 2,3 %, italiensk og polsk 1,8 %, hindi og russisk 1,5 %, arabisk og portugisisk 1,4 %, walisisk 1,3 %.
• Frankrike: Fransk 96,3 %, engelsk 24,2 %, spansk 9,1 %, tysk 5,3 %, italiensk 3,7 %, arabisk 2,6 %, portugisisk 2,4 %.
• Italia: Italiensk 97,4 %, engelsk 13,7 %, fransk 8,5 %, spansk 6,6 %, tysk 2,1 %, baskisk 1,0 %.
• Spania: Spansk 93,9 %, katalansk 15,7 %, engelsk 11,7 %, fransk 5,9 %, galisisk 5,6 %, rumensk 2,8 %, italiensk 1,9 %, portugisisk 1,6 %, baskisk 1,3 %, tysk 1,2 %.
• Polen: Polsk 95,2 %, engelsk 19,9 %, russisk 13,9 %, tysk 13,3 %, fransk 2,6 %, italiensk 1,4 %.
• Romania: Rumensk 94,5 %, engelsk 17,0 %, fransk 9,7 %, ungarsk 9,2 %, italiensk 4,8 %, tysk 3,1 %, spansk 2,5 %, russisk 1,5 %.
• Nederland: Nederlandsk 97,5 %, engelsk 38,5 %, tysk 28,3 %, fransk 15,6 %, spansk 3,2 %.
• Belgia: Nederlandsk 62,0 %, fransk 60,9 %, engelsk 28,8 %, tysk 13,7 %, italiensk og arabisk 3,8 %, spansk 3,2 %, tyrkisk 2,1 %.
• Portugal: Portugisisk 95,6 %, engelsk 14,9 %, fransk 10,4 %, spansk 7,0 %, estisk 1,9 %, tsjekkisk 1,8 %, tysk 1,2 %.
• Hellas: Gresk 98,7 %, engelsk 32,7 %, fransk 6,3 %, tysk 4,0 %, italiensk 2,7 %, russisk 1,6 %, bulgarsk 1,1 %.
• Tsjekkia: Tsjekkisk 98,8 %, engelsk 11,8 %, tysk 8,6 %, slovakisk 7,3 %, russisk 7,1 %, polsk 1,4 %, fransk 1,1 %.
• Ungarn: Ungarsk 99,1 %, engelsk 12,4 %, tysk 10,9 %, russisk 2,6 %, fransk 1,8 %, rumensk 1,0 %.
• Sverige: Svensk 96,7 %, engelsk 54,0 %, tysk 18,7 %, fransk 6,9 %, spansk 4,8 %, dansk 4,5 %, finsk 1,6 %, italiensk og arabisk 1,2 %.
• Østerrike: Tysk 96,9 %, engelsk 40,6 %, fransk 6,9 %, italiensk 5,5 %, spansk 2,5 %, kroatisk 2,3 %, tyrkisk 1,7 %, russisk 1,3 %, ungarsk og slovensk 1,1 %.
• Bulgaria: Bulgarsk 97,8 %, engelsk 12,3 %, russisk 9,2 %, tyrkisk 4,6 %, tysk 3,4 %, gresk og spansk 1,3 %, fransk 1,0 %.
• Danmark: Dansk 98,4 %, engelsk 53,0 %, tysk 30,5 %, svensk 6,8 %, fransk 6,4 %, spansk 3,3 %.
• Finland: Finsk 97,5 %, engelsk 45,3 %, svensk 34,1 %, tysk 13,2 %, fransk 3,3 %, russisk 2,5 %, spansk 2,4 %, estisk 1,2 %.
• Irland: Engelsk 97,5 %, irsk 17,1 %, fransk 10,6 %, spansk 3,6 %, tysk 3,3 %, polsk 3,0 %.

I 2012 var det 97 % av elevene i EU som ikke hadde engelsk som morsmål som lærer det som fremmedspråk på skolen. 34 % av elevene i EU lærer fransk som fremmedspråk, og 22 % lærer tysk. Franskundervisning er mest utbredt i land som taler romanske og germanske språk. I slavisktalende land er tysken dominerende, og i enkelte land også russisk. Norge, Sverige og Frankrike skiller seg ut ved at spansk der er mest utbredt som fremmedspråk i skolen etter engelsk.^[28][29]

Albansk er offisielt språk i Albania, Kosovo og Nord-Makedonia.

De baltiske språkene litauisk og latvisk snakkes i Litauen og Latvia.

De germanske språkene blir i hovedsak snakket av ca. 206 millioner mennesker i Nordvest-Europa og i noen deler av Sentral-Europa. Tysk snakkes i Tyskland og Østerrike, i tysktalende deler av Sveits, Belgia og Luxembourg, i Liechtenstein og i Sør-Tirol (i Italia). Engelsk snakkes i Storbritannia og Irland, samt Malta og den britiske kolonien Gibraltar. Nederlandsk snakkes i Nederland og Flandern (i Belgia), og frisisk snakkes nord i Nederland. I Norden snakkes det dansk i Danmark, færøysk på Færøyene, islandsk på Island, norsk i Norge og svensk i Sverige og i de svenskspråklige delene av Finland.

Gresk er offisielt språk i Hellas.

Betegnelsen keltiske språk ble opprinnelig kun brukt for å beskrive de gæliske språkene i Irland. Uttrykket brukes nå også om språkene som snakkes i Skottland og Wales. Keltisk Europa betegner området der de keltiske språkene snakkes eller tidligere ble snakket. De keltiske nasjonene er Irland, Skottland, Wales, Cornwall, Isle of Man og Bretagne. Alle disse landene snakker eller snakket keltiske språk, og deler derfor fortsatt den keltiske kulturen.

Noen ganger tas også Galicia og Asturias (spanske regioner) med i de keltiske områdene, selv om keltisk språk døde ut for over 1000 år siden der. England inkluderes av og til også, selv om Englands keltiske språk døde ut i det 18. århundre i Devon.

De romanske språkene stammer alle fra Latin og blir i Europa hovedsakelig snakket av ca. 210 millioner mennesker i Sørvest-Europa og i deler av Øst-Europa. Fransk snakkes i Frankrike, Luxembourg, Monaco, Romandie (i Sveits), Vallonia og Brussel (i Belgia), på Jersey og Guernsey samt i Valle d'Aosta (i Italia). Italiensk snakkes i Italia, San Marino og Ticino (i Sveits). Spansk og katalansk snakkes i Spania og Andorra, galisisk i Galicia (i Spania), rumensk i Moldova og Romania, portugisisk i Portugal, og retoromansk i deler av Sveits..

De slaviske språkene blir i hovedsak snakket av ca. 230 millioner mennesker i Sentral-, Øst- og Sørøst-Europa. Dette inkluderer Belarus, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Nord-Makedonia, Montenegro, Polen, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia og Ukraina, i tillegg til betydelige minoriteter i Estland, Latvia, Litauen og Moldova.

De uralske språkene er delt inn i flere undergrupper. Finsk-ugriske språk snakkes i Norge, Sverige, Finland, Estland og europeiske deler av Russland, mens ugriske språk snakkes i Ungarn og sibirske deler av Russland. Disse språkene tilhører ikke den indoeuropeiske språkgruppe.

I den europeiske delen av Tyrkia er tyrkisk, som tilhører de tyrkiske språk, offisielt språk. Dette språk snakkes også av minoriteter i nabolandene, spesielt i Bulgaria. Andre tyrkiske språk som gagausisk og tatarisk er minoritetsspråk i ulike deler av østre og sørøstre Europa.

Totalt sett snakkes de tyrkiske språkene i Tyrkia, det ikke-anerkjente området Nord-Kypros, deler av Bulgaria, deler av Hellas, deler av Romania, deler av Nord-Makedonia, deler av Moldova, deler av Russland, deler av Ukraina og deler av Kaukasus.

• Baskisk, som snakkes i den nordlige delen av Spania og sørvestlige Frankrike, er et isolert språk uten noen kjente slektninger.
• Maltesisk er det eneste semittiske språket som er offisielt i et europeisk land.
• Kalmykisk, som snakkes ved Europas østre grense nær Volga, er det eneste mongolske språket i Europa.

I tillegg snakkes det i dag mange ulike språk fra ulike språkfamilier av personer som har innvandret til verdensdelen i den senere tid.

Det vanligste alfabetet i Europa er det latinske alfabet, etterfulgt av det kyrilliske alfabet som benyttes i Russland, Belarus, Ukraina, Bulgaria, Serbia, Montenegro og Nord-Makedonia, samt det greske alfabetet.

• Europeisk kolonisering
• Europeisk innflytelse i Afghanistan
• Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling